Bokelskere.no

Jeg leste "Jamaica Inn" en augustdag på et svaberg i Onsøy-skjærgården. Bølgene slo mot land og båtene skled forbi der ute. Det var en varm vind i luften, men inne i boka er det regnvåt vinter og vi befinner oss i en folksom og trekkfull vogn som langsomt dras frem over en hede i England på vei mot Jamaica Inn, der Mary Yellan skal bo hos sin tante og onkel.

Jeg ble sugd rett inn i denne boken. Herlig gotisk! Hedens ville landskap får mye oppmerksomhet, men Du Maurier er egentlig best når hun beskriver hus. I hennes ord fremstår husene som levende, pustende vesener. Og så, når Mary Yellan virker hjelpeløst fanget på heden, da kommer redningen på en hvit hest. "My name is Francis Drake, and I am the vicar of Altarnun". For et navn! Men da har vi ikke engang kommet halvveis altså. Mot slutten leste jeg altfor fort til at jeg fikk med meg skildringene; det var for spennende.

Men nå skal jeg ikke røpe mer; bare den som har lest boka skal lese spoilerne videre her (se egen Kommentar til denne omtalen).

En bok som gir deg dyp innsikt i det globale overgrepet fra amerikanske etterretningstjenester etter 9/11. Snowden var i begivenhetenes sentrum og forteller fra innsiden den mentaliteten som gjorde at amerikanske myndigheter brøt sin egen lovgivning og grunnlov. Like spennende er oppgjøret som Snowden til slutt tar - med et bevisst forhold til hvilke følger det vil få for ham selv og familien. En skremmende og sterk bok som aldri bør glemmes. Om Snowden er en helt eller forræder er et politisk spørsmål - men tettere på hva som faktisk skjedde vil vi aldri komme - for motparten vil alltid forbli hemmelighetsfulle. Boken er noe tunglest og jeg måtte Google innimellom for å henge med. Men jeg er glad jeg fullførte den.

Arne Næss neste? :)

Drivende og fint skrevet med gode dialoger. Handlingen er i en liten by i midtvesten. Fire venner og en venninne forteller vekselvis når deres veier møtes igjen i voksen alder. Alle har gått hver sin retning i livet, men er også bundet sammen. Boken er jordnær og tilgjengelig uten å bli lettvekter av den grunn. En strålende debut som ville gjort seg godt som en drama-film.

Hehehe. Men filmen er jo så morsom så da må jo boka være det og? Fikk lyst å lese den selv nå. (Visste forresten ikke at det var Scott som skrev Tante Pose!).

Daphne de Mauriers 'Jamaica Inn' er herlig gotisk. Ser du har 'Rebecca' på lista allerede.

Jeg fikk denne boken i gave av en person som mente at jeg er altfor opptatt av hva andre mener og tenker om meg og mitt. Fin intensjon og gøyal gave, men boken går langt dypere enn den litt flåsete tittelen. Deler av boken er livserfaring jeg allerede har opodaget selv, men deler av boken ga meg også ny livsvisdomsom jeg i aller høyeste grad tar til meg. Litt mye banning gjør at jeg trekker den ned en karakter.

Plukket med meg denne på impuls i bokhandelen fordi jeg hadde lyst på noe morsomt å lese. Men det ble ikke så morsomt som jeg hadde trodd. Her er det deprimerte og villfarne kvinneskikkelser med kronglete liv. Vigdis er utrolig slitsom med sine oppheng i (ekle) detaljer i hverdagslivet; det toppet seg med en utstudert beskrivelse av hvordan noen majonesflekker rundt en kvinnemunn skiftet plass til en serviett på bordet i løpet av en samtale. Jeg prøvde å undersøke om Linn var av den samme ulla, eller om det var ment at Vigdis skulle være en sånn type som ser glasset som halvfullt. Men disse utbroderingene finnes i synsvinkelen hos Linn også. Jeg ble også trøtt på ungen Billie, faktisk. Jeg skjønner ikke helt hvorfor boken fokuserer så mye på Billie? Billie og barnehagen. Jeg ville gjerne ha noe morsomt å lese, ikke grave meg ned i slitsomme liv som må tolkes. Det var feil bok til feil tid - eller feil forventninger.

Kan det være Sara Orwig 'Civil War Saga'? (3 bøker)
Søk henne opp på Goodreads.com. Jeg vet ikke hva de heter på norsk, men på engelsk heter de 'New Orleans', 'Memphis' og 'Atlanta'. Det er i den første boken at vi finner Rafe og Chantal. På Goodreads har leserene full oversikt over disse bøkene.
Se utdrag fra den her:

https://books.google.no/books?id=OsYQBgAAQBAJ&pg=PT249&lpg=PT249&dq=chantal+rafferty+rafe&source=bl&ots=D3rzI9RMh4&sig=ACfU3U3D-9Ukxw8onWsH190QJL-y6ujvLA&hl=no&sa=X&ved=2ahUKEwiTm8OJk6DrAhUOr4sKHceaAa4Q6AEwEXoECAUQAQ#v=onepage&q=chantal%20rafferty%20rafe&f=false

For et mesterverk av en bok. Jeg kan ikke huske å ha lest en forfatter med så stor innsikt i menneskets interne prosesser og følelsesliv og samtidig en eventyrlig evne til å sette ord på det. Boken er lang og tung (temamessig) med sider på sider om karakterenes indre liv, men det er aldri kjedelig og ikke et ord er overflødig. Jeg må lese mer av denne forfatteren.

En fantastisk bok. En bok til å le og gråte og bli klok av. Poetisk. Inspirerende.

Jahren bestemte seg for å studere biologi fordi: "De naturvitenskapelige forelesningene handlet om sosiale problemer som fremdeles kunne løses, ikke om politiske systemer som ikke fungerte lenger, og der både de som var for, og de som var mot, var døde for lengst"!

Der Sherlock Holmes har sin Watson og Hercule Poirot har sin Hastings, har Anne Hope Jahren sin Bill. En assistent Bill som blir beskrevet med betraktelig ømhet og som også leseren blir glad i. Det er nå smått utrolig at disse to personlighetene nå faktisk jobber på UiO i Oslo - nesten så man får lyst å sette seg til utenfor Jahren-laboratoriet for å få et glimt av dem. Men da må man antagelig vente lenge, for arbeidstidene deres er ukonvensjonelle og lange, i hvert fall slik det fremgår i boken.

Å være forsker i USA virker å være noen hakk tøffere enn i Norge. Hvor er fagforeningen som kunne gjort arbeidsforholdene bedre? Jahren har bygget opp minst 4 laboratorier på ulike campus. Det er noe litt unorsk i dette å bygge opp sine egne laboratorier - dette er nok vanligere i USA der konkurransen om forskningsmidlene er så sterk at forskerne tvinges til å dyrke sin egenart og posisjon. Det at Jahren er kvinne og har "stanget hodet i en murvegg av akademisk skepsis" har trolig forsterket nødvendigheten av å bygge opp sitt eget forskningsfelt. Det går klart frem av boken at det ligger mye jobb og dedikasjon bak.

Livshistorien (eller episodene) er nøkternt og usentimentalt skrevet. Følelsene kommer først og fremst frem gjennom det personene gjør og ikke hva de direkte sier. Det kommer gradvis frem at Jahren har ett vanskelig forhold til sin mor. Men det utbroderes ikke på noe vis, og jeg liker at hun ikke "henger ut" noen av sine nærmeste. Da jeg hadde lest til siste side, bladde jeg opp på første side igjen, og oppdaget det jeg hadde glemt: "Alt jeg skriver, er tilegnet moren min".

Jeg liker bøker om levde liv; jeg blir stadig mer tiltrukket av det enn av fiktive romaner, egentlig. Min favorittdel i boken er kanskje den om oppdagelsen av opal i amerikanesletre-frøet. Hun setter godt ord på hvordan det er å forske og plutselig oppdage noe som ingen i verden vet. Det er nettopp slike opplevelser som gjør at folk - og jeg - driver med forskning.

Året er 1431 og forliste sjømenn fra Italia og Spania finner redning på Røst. Det er egentlig helt utrolig at så mange av dem overlevde med tanke på alle strabasene de må igjennom. Det er iskald vinter. Nøkternt beskrevet, men lidelsen skjærer i gjennom. Får et unikt innblikk i levemåten på Røst i Lofoten på 1400-tallet. Querinis reise skal nå bli film, ser jeg. Den skal jeg se! Boka kan lånes gratis som lydbok på bibliotekets BookBites app. Fin nordnorsk oppleser, jeg skrudde riktignok opp lesehastigheten et hakk. Jeg vil prøve å finne flere bøker med handling fra 1400-tallet.

Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.

Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?

Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.

Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.

Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av at Norge må tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?

Oppdaget jo raskt at det er en helt annen forfatter som i 1917 skriver Markens Grøde enn han som skrev Sult, Mysterier, Pan og Victoria før århundreskiftet. Borte er de grublende, konfliktfylte hovedpersonene, inspirert av de store russerne, og tilbake er et persongalleri som nok vipper nær karikaturen, men som danner en lettlest og til tider morsom historie (sauen med de flate ørene!). Det er den samfunnsengasjerte forfatteren som har trådd fram. Hamsun er 60 år når han skriver Markens Grøde under første verdenskrig og han har en del på hjertet.

Jeg ble raskt glad i folkene på Sellanrå og ønsket så inderlig at det skulle gå dem vel. Jeg bevet for at uår og tørke skulle rive ned alt de hadde bygd opp. Men Hamsun legger en beskyttende hånd over dem i form av en nær allmektig Geissler. Geissler ser over Sellanrå og ser at «det er godt». Vår bokelsker Marit Håverstad har oppdaget at Geissler – i likhet med Hamsun selv – har røttene sine fra Garmo i Lom! Så er det vel forfatteren selv som trer inn på Sellanrå da. Men Geissler beskrives som «overfladisk og lite samvittighetsfull», «alt på slump, grænserne, prisen, navnet…», kan vi stole på hans/forfatterens hjelp i det lange løp?

Det er menneskenes råskap og dårskap som skal til pers i Markens Grøde, med en advarsel om byens ubrukelige forfengelighet. Bondekjerring, bli ved din lest! Gårdbruker, i ditt ansikts sved skal du ete ditt brød! (Som Gud sa til Adam før han forviste dem fra Edens hage). Det er trygghet i å dyrke jorden.

Tre år etter at Markens Grøde ble utgitt ble Bondepartiet stiftet i Norge. Den første Bondepartiregjeringen (1931-33) hadde faktisk Vidkun Quisling som forsvarsminister. Fascistiske og nazistiske sympatier kunne spores i den nasjonalistiske delen av Bondepartiet: nasjonen skulle være fundament for en sterk stat med en autoritetstro befolkning som utviser pliktfølelse, ære, lojalitet og selvoppofrelse. Familien skal være grunnleggende byggestein og kvinnens plass skal naturligvis være i hjemmet. Ideen om raseoverlegenhet følger med; det skal skapes lebensraum for den rette rase; følgelig må underlegne raser fjernes med vold.

Jeg skal ikke uttale meg om hvor Hamsun sympatier lå, selv om flere av elementene i ideologien er gjenkjennbar i Markens Grøde. På den tiden boken ble skrevet var ikke nazismen som ideologi skapt engang. Jeg har nylig lest Stefan Zweigs «Verden av i går», og det er slående hvor ulike to samtidige forfattere kan utvikle seg. Zweigs prosjekt var det kulturelt forente Europa og forbrødring på tvers av landegrensene. Hamsun synes (på sine eldre dager) opptatt av tilbake til røttene og jorden. Begge har de dog til felles at de ikke levner uttalt tro på kvinnekjønnet. Kvinneskikkelsene i Markens Grøde er begredelig lesning. Jeg har dog igjen å lese de siste 60 sidene - kan Knut reise kjerringa?

Åja, hvordan kunne jeg glemme; Mord per korrespondanse er også en favoritt - sammen med Mann i brun dress!

Ja, de radbrekker bøkene til Christie i disse nynnspillingene. Har lest noe om at det kan skyldes at rettighetene er solgt til USA, og at britiske filmer derfor ikke kan legge seg for tett opp til originalen. Men jeg får ikke denne teorien helt til å stemme, for jeg tror BBC fortsatt har eierandel i filmrettighetene. Jaja, åkkesom, man blir sittende og "men det var da ikke slik det foregikk i boken?!" og så må man grave frem bøkene igjen da ;) Min favoritt er forresten Endless Night (Some are born to sweet delight, some are born to endless night), samt Fem små griser.