Bokelskere.no

Åja, jeg er ganske enig med deg i at det ikke er presis et barns synsvinkel som kommer frem i romanen. Nesten fra første stund stusset jeg over at det var utrolig hvor detaljert Herdis fikk med seg de voksnes samtale, samtidig som hun sitter der i vindusposten og strever med å skrive dikt.. Men jeg lurer på; ble man på 60-tallet plutselig opptatt av barns synsvinkel og dessuten brukte barn i hovedrollene som et fortellerteknisk grep? Og også som et ledd i en økt opptatthet av barns psykologi enn tidligere, og hvordan barndommen former mennesket?

Jeg er egentlig ikke så opptatt av å føle smerten - jeg er mer opptatt av å forstå konteksten romanen er skrevet i og det Nedraas ønsker å formidle om mellommenneskelige og samfunnsmessige forhold. Hvem som helst kan skrive en "rørende" fortelling, men hva skal vi bruke det til? Jeg mener ikke å angripe deg her (jeg er i grunnen enig i alt du skriver); dette er snarere tanker jeg har hatt en stund; mott dette "rørende-tyranniet" i bokverdenen.
Å, jeg kan godt like å bli rørt, naturligvis, men da oppsøker jeg andre typer bøker. Eller en film..

Denne romanen handler også for meg om to ting: 1) oppvekst og brytning fra barn til tenåring og 2) Samfunnet under 1. verdenskrig.

Romanen er utgitt i 1960, og i likhet med "To kill a mockingbird", som også ble utgitt på 60-tallet, er hovedpersonen et barn. Ble man på 60-tallet plutselig opptatt av barns opplevelser? Det handler om å finne sin plass, tilhørighet, men også barns hjelpeløshet overfor de voksnes avgjørelser og makt(misbruk), og dessuten splittelsen i tilhørighet til mor og far etter skilsmissen. Og så handler det en del om rammene som barn oppdras inn i. Barn oppdras til å passe inn i rammene de voksne har satt; hvis man ikke passer inn så er det din egen feil, og slett ikke rammene som er for smale. Dessuten får man grei beskjed: "Du skal vel ikke bli en sånn Alene-Malene". Det handler også om å miste den barnlige naiviteten og oppdage skygge-sidene hos de voksne med erkjennelsen av at "hun kjente ikke disse menneskene. Hun hvisket halvhøyt: Jeg kjenner dem jo slett ikke" (s. 468). Og så handler det om vann. Vann, brønn, båt, sterke følelser og oppdagelsen av egen - og andres - seksualitet. Herdis som nesten drukner etter første møte med Benjamin.

Tidskoloritten rundt 1. verdenskrig synes jeg er interessante å lese om i romanen, med klesdraktene, hattene, pipene, monoklene og så videre. Denne "Verden av i går" og på tampen av "Hestealderen", som Astrid Lindgren (født 1907) kalte det, "da det var hester og ikke biler på veiene".

Og så er det menneskene da; jobbetiden og aksjespekulasjon - enda mer manisk beskrevet av Johan Bojer i "Huset og havet" (1933) - borgerskapet og holdningen til arbeiderklassen ("Banksjefen lente seg bakover og kvalte en gjesp. -Leveomkostningene har steget med syvogsytti prosent siden før krigen, sa han. Så reiset han seg og gikk ut på balkongen.[...] En stuepike kom inn med et rullebord fullt av sjampanjeglass." (Nedreaas, s. 461)). Wiki beskriver dessuten splittelsen i befolkningen slik: "Selv om Norge offisielt var nøytralt, holdt mange nordmenn med den ene eller den andre av de krigførende maktene. I handels- og skipsfartsmiljøene langs kysten, blant yngre akademikere hadde man ofte i utgangspunktet sympati for Storbritannia, mens eldre akademikere, embetsmenn og offiserer gjerne var knyttet til Tyskland." Jeg kan tenke meg Bergens innbyggere måtte ha et splittet syn på maktene. Dette kommer ikke like godt frem i romanen annet enn i rykteflommen og behandlingen av tyskvennlige bestefar Simon. Derimot lar Nedreaas sine voksne hovedpersoner gjerne diskutere kommunismen og Russland, med snert mot kapitalismen representert ved det gode borgerskap hos Elias Rachlev. Jeg forstår Nedreaas var uttalt kommunist?

Men historien stopper ikke her, og hvordan går det så med Herdis? Heldigvis finnes det en oppfølger: Ved neste nymåne (1971)!

Da har jeg kommet meg opp av den blå brønnen, mens Herdis har sunket ned i sin; i en båt på den mørke fjorden. Hun ser ikke lyset lenger, "alt var kullsort".
Slik som flere har nevnt i tråden her så handler denne romanen også for meg om to ting: 1) oppvekst og brytning fra barn til tenåring og 2) Samfunnet under 1. verdenskrig.

Romanen er utgitt i 1960, og i likhet med "To kill a mockingbird", som også ble utgitt på 60-tallet, er hovedpersonen et barn. Det handler om å finne sin plass, tilhørighet, men også barns hjelpeløshet overfor de voksnes avgjørelser og makt(misbruk), og dessuten splittelsen i tilhørighet til mor og far etter skilsmissen. Og så handler det en del om rammene som barn oppdras inn i. Barn oppdras til å passe inn i rammene de voksne har satt; hvis man ikke passer inn så er det din egen feil, og slett ikke rammene som er for smale. Dessuten får man grei beskjed: "Du skal vel ikke bli en sånn Alene-Malene". Det handler også om å miste den barnlige naiviteten og oppdage skygge-sidene hos de voksne med erkjennelsen av at "hun kjente ikke disse menneskene. Hun hvisket halvhøyt: Jeg kjenner dem jo slett ikke" (s. 468). Og så handler det om vann. Vann, brønn, båt, sterke følelser og oppdagelsen av egen - og andres - seksualitet. Herdis som nesten drukner etter første møte med Benjamin.

Tidskoloritten rundt 1. verdenskrig synes jeg er interessante å lese om i romanen, med klesdraktene, hattene, pipene, monoklene og så videre. Denne "Verden av i går" og på tampen av "Hestealderen", som Astrid Lindgren (født 1907) kalte det, "da det var hester og ikke biler på veiene".

Og så er det menneskene da; jobbetiden og aksjespekulasjon - enda mer manisk beskrevet av Johan Bojer i "Huset og havet" (1933) - borgerskapet og holdningen til arbeiderklassen ("Banksjefen lente seg bakover og kvalte en gjesp. -Leveomkostningene har steget med syvogsytti prosent siden før krigen, sa han. Så reiset han seg og gikk ut på balkongen.[...] En stuepike kom inn med et rullebord fullt av sjampanjeglass." (s. 461)). Wiki beskriver dessuten splittelsen i befolkningen slik: "Selv om Norge offisielt var nøytralt, holdt mange nordmenn med den ene eller den andre av de krigførende maktene. I handels- og skipsfartsmiljøene langs kysten, blant yngre akademikere hadde man ofte i utgangspunktet sympati for Storbritannia, mens eldre akademikere, embetsmenn og offiserer gjerne var knyttet til Tyskland." Kan tenke meg at Bergens innbyggere måtte ha et splittet syn på maktene. Dette kommer ikke like godt frem i romanen annet enn i rykteflommen og behandlingen av tyskvennlige bestefar Simon. Derimot lar Nedraas sine voksne hovedpersoner gjerne diskutere kommunismen og Russland, med snert mot kapitalismen representert ved det gode borgerskap hos Elias Rachlev. Jeg forstår Nedraas var uttalt kommunist?

Romanen var slett ikke så dyster som jeg fryktet. Jeg kommer til å fortsette med Trylleglasset, og Ved neste nymåne! I hvert fall hvis jeg husker passordet mitt for å få forlenget lånet av boken hos biblioteket mitt.

Jeg har kommet i gang, og synes det er godt. Hvert kapittel er som en novelle i seg selv. Jeg vil gjerne lese boka ferdig før jeg diskuterer, slik at jeg får dannet meg et eget inntrykk først. Så det er mulig diskusjonen her er ferdig før jeg er igang.. ;)

Yay! :D Da er påskelektyren klar!!

Jeg har "Fahrenheit 451" av Ray Bradbury liggende, og vil gjerne lese den sammen med noen. Jeg har aldri lest den, for i alle år har jeg gått rundt og trodd det var en "spiontriller", altså; Fahrenheit liksom. Men det er visst en dystopi!!

Boka stod ledig på biblioteket mitt i hvert fall, så da var jo saken grei..En trippelutgave fra 2020. Det aner meg det ikke er helt lystelig lesing, men hvis jeg kunne bruke koronavåren 2020 på å lese Verden av i går (som ikke var noen komedie det heller), så kan jeg likegodt bruke koronavåren 2021 (hø!!) på å å lese om Herdis. Vet lite om Bergen og. Enn si første verdenskrig.

Ja, takk, nå virker linken 🙂

Kunne vært interessant å sjekke ut - men jeg får ikke til å åpne linken til Lesesirkelen. Jeg tror ikke URL'en er riktig (er kun http://...). Kunne du lagt inn linken på nytt?

Jeg sovnet ganske visst opptil flere ganger mens jeg prøvde å lese The turn of the screw. Jeg skylder på Henry James' knutete skrivemåte - men skal heller ikke se bort fra at romjulsfreden hadde en sterk innvirkning. Holdt meg våken av spenning gjorde den altså ikke. James er ingen Daphne du Maurier. Han unngår helt å beskrive omgivelsene, og knapt nok personene. Vi vet at vi befinner oss på Bly Manor og at det har et tårn, et soverom, et skoleværelse og et kjøkken. Videre vet vi at det finnes et vann i området, og en kirke. men ut over det er vi overlatt til egen fantasi. Men det er likevel noe med denne fortellingen. Noe som sitter igjen. Som man kan undres over. Jada. Etter å ha kommet til siste side kan man begynne på begynnelsen igjen og undres..

Det var interessant. Det kan ikke ha vært lett å oversette denne boken, for teksten er, som noe har sagt, som en Gordisk knute, full av innskutte setninger, så når man har kommet til slutten av setningen har man helt glemt hvordan den startet.

Ja, jeg leser nå Henry James' The turn of the screw, fra 1898. Det er virkelig merkelig at en slik klassiker ikke er oversatt til norsk! Men jeg fryder meg med originalspråket da, men rart lell.

Å, dette språket som omgir oss, ordene vi bruker som har mistet sin opprinnelige entydige betydning, men som av lingvisten møisommelig kan spores tusener år tilbake i tid, og så trer de frem for oss - ikke bare ordene - men menneskene som skapte ordene - Brødherren/Witadahalaiban, Beskytteren/WarjaR, runemesteren/irilaR. irilaRen ristet ordene inn i hard stein, slik bronsealdermannen før ham hadde hugget bilder inn i steinberget. I begynnelsen var helleristninger, men nå var ordet kommet. Vi var her! Vi levde! Minnesteiner reiste de etter sine døde, slik vi i dag reiser gravsteiner. Vi var her!

Man kan blir stående i age foran de store steinene på Historisk Museum i Oslo, men Terje Spurklands bok veileder oss trygt gjennom runeinnskriftene om de så snor seg i bustrofedon over steinen eller står på hodet; han skiller ordene fra hverandre, finner verb og subjekt, kan fortelle om det er brukt dativ og hvordan en manglende kvist på en strek kan fortelle at innskriften er klassisk urnordisk. På veien får vi innblikk i kompliserte tolkinger der man må ta hensyn til reduksjon av trykklette stavelser ved synkope, nasal \a\ eller oral \a\, og hvordan lokale dialekter endrer runene. For å nevne noe. Men Terje har prøvd å forklare alt på en måte som gjør at selv en lekmann kan henge med. Jeg ramler kanskje litt av lasset etter hvert, her må man holde tunga rett i munnen samtidig som man prøver å huske noe fra norsktimene på videregående. Men det gjør ikke noe, jeg trenger ikke forstå hele grunnlaget i tolkingene. Neste gang jeg står foran en stein kan jeg slå opp i Spurklands bok og lese om igjen, og forstå enda mer. For det er det boka inspirerer til, synes jeg; til å reise ut og se steinene og innskripsjonene selv - og forstå, og føle.

“Hvis du snakker til en mann på et språk han forstår, når du hodet hans. Snakker du til ham på hans eget språk, når du hjertet,” (Nelson Mandela).

Tusen takk Terje Tvedt! Dette var lærerikt og berikende lesning. Ikke bare har jeg lært svært mye - men jeg har også fått avlivet noen fordommer og samtidsdogmer. Denne boken anbefaler jeg til alle som har behov for å forstå nåtiden og hvorfor den er slik. Særlig spennende er det å lære om Kinas syn på seg selv og hvorfor.

....Francis Drake, the vicar of Altarnun! For et navn, for en type! "A freak of nature" tenker Mary, for han er albino. I hvor mange bøker har vi egentlig en albino i bærende roller? Hjelp meg gjerne med en liste! Og var Du Maurier først ute med en albino-karakter i en bok?

Det er nok mange som har blitt inspirert av Du Mauriers forfatterskap. Vi som har sett (og lest) "Malstrøm" vet at vi ikke skal stole på noen som lager urovekkende malerier. Malstrømforfatter Michael J. Bird må i hvert fall ha blitt inspirert av Jamaica Inn.

Alle menn i boka faller som fluer for Mary; Joss, Francis, Jem, og Harry the pedlar.. Mary faller for èn av dem, men er det et klokt valg? Hm-hm.

....Francis Drake, the vicar of Altarnun! For et navn, for en type! "A freak of nature" tenker Mary, for han er albino. I hvor mange bøker har vi egentlig en albino i bærende roller? Hjelp meg gjerne med en liste! Og var Du Maurier først ute med en albino-karakter i en bok?

Det er nok mange som har blitt inspirert av Du Mauriers forfatterskap. Vi som har sett (og lest) "Malstrøm" vet at vi ikke skal stole på noen som lager urovekkende malerier. Malstrømforfatter Michael J. Bird må i hvert fall ha blitt inspirert av Du Maurier.

Alle menn i boka faller som fluer for Mary; Joss, Francis, Jem, og Harry the pedlar.. Mary faller for èn av dem, men er det et klokt valg? Hm-hm.