Bokelskere.no

Italiensk-amerikanske Claudia Durastanti betegnes som en arvtaker til forfattere som Joan Didion,Vivian Gornick og Annie Ernaux med sin selvbiografiske og essayistiske stil, og etter å ha lest "Fremmede jeg kjenner" kan jeg si meg enig i den beskrivelsen.
Durastanti tegner frem et sårt protrett av en heller dysfunksjonell familie, hvor begge foreldrene er døve men velger å ikke lære barna tegnspråk, og kommunikasjonen i denne familien blir preget av både feil og misforståelser. Hvordan er det å vokse opp i en slik familie og hvordan vil et manglende språk kunne påvirke en i voksen alder. Dette er noen av spørsmålene som blir stilt og besvart i denne selvbiografiske romanen. Anbefales!

Les gjerne hele omtalen her.

Mesterlig av Helle Helle og hun leker seg med språket i denne nye romanen også. BOB er en løselig oppfølger av den forrige romanen de, og vi møter igjen den unge jenten fra sist. Men det er ikke hun som er hovedperson denne gangen, det er det Bob som er men hans historie får vi fortalt gjennom hennes øyne og som lesere kan vi bare stole på at hun gir oss et "riktig" bilde av hvordan Bob er som person. Godt pakket inn i trivielle hverdagslige scener gir Helle oss et bilde av en ung mann som ikke har det så bra.

Boken anbefales på det sterkeste!

Les gjerne omtalen min her.

Godt plott og medrivende til tusen - anbefales!

Møt en kvinne med en annerledes jobb ...

En beskyttende hovedkarakter
Hun er gravlundsvokter. Hun vokter gravlunden og seg selv av mange grunner. Hun har hatt et vanskelig liv. Kvinnen heter Violette og har vokst opp i forskjellige fosterhjem, og hun giftet seg og fikk barn i ung alder. Gjennom en venn, oppfordrer hun å ta over som gravlundsvokter siden han skal pensjonere seg. Det betyr at hun og mannen må flytte. Mannen forlater henne en dag uten et ord fordi han hater det nye yrket og stedet. Violette blir overlatt til seg selv og sine medarbeider, og dyr som blir forlatt og funnet i gravlunden. Violette tar dem til seg og sørger for at de blir tatt godt vare på.

Etter mange tunge sorger i livet, har hun funnet en rytme og en ro i livet som hun liker. Men veien dit har vært alt annet enn lett. Hvorfor får man vite litt etter litt. Det er lenge siden hun har smilt og følt seg ordentlig lykkelig. Men hun har heldigvis jobben og medarbeiderne som hun trives med, og huset som fulgte med den nye jobben.

I boka hopper man litt frem og tilbake i tid. Det er også en historie til i handlingen. Det er en handling som består av flere lag, men forfatteren gjør det på en fin og oversiktelig måte. Likte best å lese om Violettes fortid og begynnelsen av hennes nye jobb. En dag dukker det opp en politietterforsker i livet, og mens de blir kjent, erkjenner han at han har funnet mannen hennes som stakk av. Han vet hvor han befinner seg og han har adressen. Men vil Violette ha noe med ham og gjøre igjen? Og hva skjer med Violette og politietterforskeren? Hvorfor vender han stadig tilbake?

Mørkere versjon av feelgood
Å vanne blomster om kvelden er stemplet som feelgood, noe jeg vanligvis ikke leser. Ofte blir de vel sukkersøte og fluffy som sukkerspinn, men i denne feelgood boka inneholder det litt krim og har en mørkere variant i seg. Så hadde mer sansen for denne enn noen av de andre feelgood bøkene jeg har lest. Denne virket mer ekte og hadde mer relevante temaer. Likte også mange av karakterene fordi de var mer levende og det var karaktere man brydde seg om. Ofte i andre feelgood bøker får man ikke en gang noen connection med karakterene, og da blir det ikke like stas å lese.

Perrin beskriver både karakterene og alt med stemning. Av og til var det nesten som å være i handlingen selv. Det eneste som ødela litt for min del var hennes bånd til politietterforskeren og avslutningen i boka. Det ble litt enkelt med tanke på alt hun har vært gjennom tidligere. Om det er en positiv eller negativ avlsutning, skal jeg sevlfølgelig ikke avsløre. Syntes bare ikke at de siste tretti sidene av boka var helt troverdig, noe som er synd siden det meste av boka var sterkt levert og ekte.

Likevel er jeg glad for å ha lest Å vanne blomster om kvelden. Den sitter i meg ennå og den er helt klart leseverdig.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar av Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Gøy med variasjon i lesning her ser jeg. Lykke til med barn i nærmeste familie. :)

Ha en god helg :)

Fint at du har fått lese en del varierte ting. Jeg har lest vær snill med dyrene og mine venner, jeg likte dessverre ikke mine venner like godt. Jeg synes boken var veldig oppstykket i tekst og det var en del jeg var uenig generelt det forfatteren prøver å få frem. Men det er kjekt å høre at andre får mer utbytte av den enn meg.

Håper du får en god helg og god lesning :)

Jeg har litt mindre enn 100 sider igjen og jeg liker den litt bedre nå som jeg er kommet videre i den over kneiken. Kjekt med italiaensk bok, jeg har for noen år lest Morante og likte den veldig godt.

Håper du får en god helg :)

Jeg driver fortsatt med alfabet med etternavn utfordring , jeg har nå fått gjort a, b, h, k, s og y så noen jeg har fått gjort .Jeg har i tillegg begynt å lese Kazuo Ishiguro en kjempe begravd, den skal være en fantasy og ganske bra har jeg hørt, men jeg føler ikke helt historien på en måte. Den er velskrevet, men likevel føler jeg det mangler noe som fantasy inneholder at historien har noe magisk over det. Jeg føler ikke den magiske har nådd historien for min del, kanskje det kommer seg? Har noen av dere lest den?

Hva leser dere denne helgen?

Ønsker alle en god helg :)

Koselige krim, med godt skjult plott og gode karakterer

Et feministisk opprop! Sterke, sinte, rytmiske dikt om jenter, kvinner, hekser. Det går fra det nære såre, til noe mer mytisk og mørkt. Dette må være en perfekt bok å diskutere i bokklubb. Den er både umiddelbart slående, men gir mer å tygge på, så den skal leses flere ganger. Jeg liker at det nevnes mange kjente personer, disse får jeg lyst å lese mer om. Det er også et nikk til Ingvild Lothe her;

Jeg er så sint
når jeg er søt

De grunnleggende bestanddeler er en god tittel på romanen, for det er akkurat det det handler om, menneskets byggeklosser og hvordan vår samtid preger oss.

Ja noen bøker har ikke det beste språket. Likevel greit med noe lett i blant også. Har faktisk ikke sett film, men kjekt med noe lengre å lese. Håper du har hatt en fin lesehelg og lykke til med utfordringen :)

Har ofte sett at avslutningene blir helt annerledes enn det det var i bøkene. Det er sjeldent at tv-serier og filmer gjør det helt likt som boka.

I de siste årene har jeg likt Tove Braathens nøtkerne og rolige fortellerstemme i romanene sine. I fjor ga hun ut Marka, og kan ikke si at jeg er like begeistret.

Grunnen er at denne ble vel noe tørr sammlingenet med tidligere romaner jeg har lest av henne: Effekten av måneskinn på nyfallen snø og Ja, vi elsker. Syntes ikke Marka hadde den samme gnisten og karakterene ble noe gjennomsiktige denne gang.

Menneskets forhold til naturen
Naturen er nok de fleste har et forhold til, enten positivt eller negativt. Noen synes at det er avslappende, og noen frykter det. Raymond er en mann som har bodd i skogen lenge og forlater den kun når han skal handle. Han bor for seg selv og sine egne tanker.

Leon er en ung gutt som bor sammen med en mor som forsømmer sine plikter på grunn av angst, og sikkert også andre ting som ikke ble nevnt. Det er han som handler mat, lager mat og prøver å holde ting i orden. Ofte får de besøk av de fra bydelen som de kaller det, som holder dem under oppsyn. På en skoletur i skogen, blir Leon oppmerksom på en gammel hytte som han blir fascinert av, og han får et slags dragsug som alltid fører ham tilbake dit. Han leker at det er hans skjulested, hans fristed.

Også har man Halldis som drar til hytta etter farens død. Hun tar med seg samboeren sin dit. Selv om de har vært sammen en stund, føles det ut som om hun er sammen med en fremmed. Oppveksten hennes har vært alt annet enn enkelt.

Vil disse tre menneskene krysse hverandres stier i skogen, og har de noe til felles i det hele tatt?

Lite troverdig denne gang
Som i de andre bøkene hennes, har også denne boka en slags driv, og jeg likte beskrivelsene hennes av naturen. Hun er også god på å beskrive vanskelige situasjoner. Men denne gang ble jeg ikke dessverre like bergtatt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Det føltes som om noe manglet, men vet ikke hva, og enkelte partier, ble kanskje noe barnslig og ikke helt troverdig.

Selv om denne boka ikke traff meg helt, vil jeg lese mer av Braathen, for bøkene hennes bringer med seg en slags ro som jeg liker, og er spent på hva hun kommer til å skrive om neste gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)

En nydelig roman om utenforskap og vennskap