Aslak Sira Myhre (f. 1973 i Stavanger) utkom med boka "Herskap og tjenere" i 2010, og det er vel neppe tilfeldig at denne til forveksling kan ligne "den lille røde"? Han har tidligere vært leder av RV (1997 - 2003) og forbindes vel av de fleste med kommunisme, selv om hans engasjement i dag i større grad er knyttet til litteraturen. Han har som kjent for de aller fleste, vil jeg tro, vært daglig leder av Litteraturhuset i Oslo fra 2006.
Det var med noe skepsis jeg valgte å kjøpe denne boka på årets Mammut. Tittelen bar nemlig bud om et kommunistisk budskap. Men så tenkte jeg at jeg sannelig har godt av å få utfordret både mine meninger og holdninger på flere plan, og hva er vel da mer naturlig enn å velge en bok jeg regnet med ville provosere meg sterkt.
Gjennom fem kapitler, som tilsynelatende ikke hører sammen, men som til syvende og sist gjør det likevel, er forfatteren innom temaer som Olje-Norge generelt og Olje-Stavanger spesielt, oljeunge som han selv var på 1970-tallet, han er innom temaet som har gitt boka sin tittel - et samfunn som i økende grad baserer seg på herskap og tjenere, han er inne på hvorfor venstresiden har mislyktes i sin miljøpolitikk, han gjennomgår krigens retorikk knyttet spesielt til invasjonen av Afghanistan, og helt til slutt tar han for seg hva det egentlig innebærer å være kommunist i et samfunn hvor vi ikke lenger har noe viktig å kjempe for.
Det som slo meg under lesningen av denne boka var først og fremst hvor lite provosert jeg faktisk ble. Og dermed skjønner jeg også bedre hvorfor særlig venstresidens anmeldere har vært så kritisk til hans bok. For meningene hans er mer enn smakelig for meg, som aldri har vært i nærheten å ha kommunistiske oppfatninger.
Aller mest interessant er det å lese om Aslak Sira Myhres betraktninger rundt temaet herskap og tjenere. Hvordan kom vi dit at det å snakke om at man "trenger en polakk" ble ensbetydende med sosial dumping for at vi skal slippe å betale det en tjeneste egentlig koster? Hva skjedde på veien fra Lech Walesas heroiske kamp for frihet i det polske samfunnet før murens fall og frem til i dag? En vesentlig forutsetning for at vi skal kunne fortsette med vår velstand, er at de fleste varer produseres et annet sted (les: Asia) hvor arbeiderne kanskje tjener maks to norske timelønner pr. måned. Og det i land hvor denne månedslønnen utgjør i beste fall halvparten av hva man trenger der for å leve et noen lunde anstendig liv. Men dette slipper vi å forholde oss til. Verre er det at bl.a. vedlikehold av våre hus gjør at vi kommer ubehagelig nær polske og litauiske arbeidere, som ofte ikke en gang har noe sted å bo mens de arbeider i landet vårt. Mange bor derfor i bilene sine, eller de leier usle boliger som de blir trukket altfor mye i lønn for - under forhold som til forveksling kan ligne forholdene som prostituerte traficking-ofre lever under. Vi er alle en del av den globale kapitalismen, som forutsetter at noen nødvendigvis må ha det betydelig verre enn oss for at vi skal ha det så bra.
Når miljøpolitikk blir gjort til en slags religion og det hele beror på hva man tror på, bidrar dette i følge forfatteren til å ødelegge miljøengasjementet blant folk flest. Dessuten har det vært en del avsløringer som viser at mange av påstandene om menneskeskapt ødeleggelse av vår klode, er en ren bløff. Eller sagt på en annen måte: hva skal man egentlig tro på når det verserer så mange motstridende teorier. Jeg synes Aslak Sira Myhre oppsummerer dette veldig fint på side 86 i sin bok:
"Sjøl er jeg ikke villig til å ta sjansen på at det ikke foregår endringer i klimaet vårt som er forårsaka av menneskelige utslipp. Men jeg er tilhenger av vitenskap, og ikke religion. Vitenskap er grunnlagt på, og lever av, tvil. Religion er basert på skråsikker tro. Og det er skråsikkerheten som preger alle utsagn om fremtida nå. Jeg støtter de aller fleste tiltak som foreslås for å bøte på miljøproblemer, men jeg nekter å begrunne dem med at vi står overfor dommedag. Jeg nekter å fremsi miljøbevegelsens trosbekjennelse.
Om man faktisk tror at dagens CO2-utslipp vil få havet til å stige med flere meter på kort sikt, bør det resultere i et langt større engasjement for folk i Bangladesh, Oseania, Kairo eller for den saks skyld Nederland. Ingenting tyder på at forbruket av CO2 vil gå ned, eller at den økonomiske veksten vil stoppe, tvert om."
Og når han på side 79 - 80 skriver om Kinas kraftutbygginger, måtte jeg nesten le - mens det egentlig er mest til å grine av:
"Den norske miljø- og bistandsbevegelsen har stilt seg svært kritisk til de store kraftutbyggingene kineserne nå gjør i Yangtsekiang. Vi leser om kullkraftverkene som ødelegger lufta lokalt og klimaet globalt. Kineserne skal bore etter olje, men olje er vi også motstandere av, og atomkraft vil vi avvikle. Spørsmålet blir da: Hvordan ser den norske miljøbevegelsen, og for den saks skyld vestresida, for seg at folk i Kina skal få strøm?"
I kapittelet som heter "Våre gutter fører ikke min krig" tar forfatteren for seg parallellene mellom Sovjets og den vestlige verdens okkupasjon av Afghanistan. Ingen okkupanter innrømmer åpent de relle grunnene til at man går inn for okkupasjon - grunner som i all hovedsak er av selvisk karakter. I stedet omskrives dette for å gjøre budskapet mer smakelig. I dag snakker man at okkupasjonen skal sikre kvinnenes stilling i Afghanistan. Men når i herrens navn ble dette en grunn til å gå til krig? Og hvorfor kriger vi da ikke flere steder i verden? Hvor dumme tror egentlig okkupantene at vi andre er?
Helt til slutt tar forfatteren på mange måter et oppgjør med, samtidig som han forsvarer, sin kommunisme. For å ta det viktigste først: kommunismen er ikke slik den en gang var. Men selv om vi har det godt her hjemme, er det ikke slik i resten av verden. Kan kommunismens tilhengere fri seg fra kommunismens blodige historie? Er dette en ideologi som er bærekraftig? Som et motstykke til kapitalismen i dens verste form har den utvilsomt noe for seg, men som system? Med følgende ord avslutter Aslak Sira Myhre sin bok:
"Jeg orker ikke å være en del av det sjøltilfredse vestlige viet. Jeg er en hvit mann i en rik avkrok av verden. Privilegiene mine følger meg uansett hvor jeg drar. Men jeg kan la være å opptre som en hvit mann.
Dagens verdensorden er skapt av kolonialismen, og dagens konsensus langt inn på vesntresida utfordrer ikke denne verdensordenen. Jeg kaller meg kommunisk rett og slett fordi jeg ikke kan akseptere en samfunn hvor min velstand bygger på andres nød. Et samfunn hvor jeg skal være herskap mens andre skal være tjenere." (side 142)
Et av forholdene forfatteren er blitt mest kritisert for og som er blitt fremhevet som bokas svakhet, er at han kritiserer uten å oppstille noe alternativ. Javel, tenker jeg. Noen ganger er det vel greit å komme med noen varsko her og der, uten at man samtidig skal få ansvar for å oppstille et helt sett med fullverdige alternativer. Mange av innspillene forfatteren leverer i denne lille boka er av typen "mer bevisstgjøring", og det holder faktisk lenge for meg. Jeg følte at jeg ble litt klokere etter å ha lest "Herskap og tjenere". Myhre skriver godt, selv om jeg må innrømme at jeg ble irritert over alle a-endingene. Er han ikke fra Stavanger? Har man a-endinger der da? Eller er man programforpliktet til å bruke a-endinger fordi man tilhører venstresiden i politikken? Denne måten å skrive på harmonerte dårlig med at jeg hørte hans stavangerske stemme mens jeg leste. Det virket oppstyltet og kunstig. Men bortsett fra det: en kjempefin bok som hadde mange interessante poenger, og som jeg derfor ender med å gi terningkast fem!
HEDDA
Havde han vinløv i håret?
TESMAN
Jeg sad og misundte Ejlert, at han havde kunnet skrive sådant noget. Tænk det, Hedda!
TESMAB sætter sig på en taburet ved ovnen
Nej, Hedda, du kan aldrig tro, hvad det blir for et værk! Det er visst noget af det mærkeligste, som er skrevet. Tænk det!
TESMAN
Og jeg, som var så viss på, at du lå og sov endnu! Tænk det, Hedda!
HEDDA
[...] Og Ejlert Løvborg, han sidder - med vinløv i håret, og læser op.
Jeg møtte noen av de andre [fra fotballaget] om kvelden, nede ved kiosken. De hadde tapt kampen og var rasende, lurte på hvor i helvete jeg, liksom deres kaptein, hadde blitt av. Visste jeg ikke at de bare hadde pingla Lasse som reserve på min plass? ‘Jeg følte meg ikke helt bra,’ sa jeg og bet meg i leppen for ikke å le. Ingen trodde meg. Men sett at det var sant, tenkte jeg. Kanskje jeg på en eller annen måte var syk. Eller slet med en slags perversitet. Hendelsen ble iallfall en milepæl. Jeg skjønte hvor mye jeg var villig til å forsake. Et øyeblikk fylte det meg også med en viss skrekk. Men bare et øyeblikk. ‘Faen, ikke kødd, John, fortell sannheten,’ kom det bedende fra Viggo. ‘Jeg møtte en jente,’ sa jeg. Helt andre blikk ble rettet mot meg. ‘Hvem da?’ spurte Viggo. ‘En som heter Brett [Ashley],’ sa jeg. ‘Engelsk,’ sa jeg. Det virket som om de slo seg til ro med det, godtok det som en gyldig grunn. Særlig fordi hun var engelsk. ‘Fy faen, John, du er ram,’ sa Viggo. Jeg så at han brant etter å spørre meg om puppene hennes.
Da jeg omsider, ennå ikke helt ferdig med boken [dvs. Ernest Hemingways Og solen går sin gang], tvang kroppen opp fra sofaen, hadde jeg en slags åpenbaring. Dette var første gang det slo ned i meg, og med en styrke så det virket som om noe koagulerte, fant sin form: Litteratur er viktigere enn livet. Eller kanskje jeg ikke fanget selve setningen, kanskje det bare nådde meg som et svakt rop eller et skremmende ekko før det gled bort igjen. (Jeg kommer på at jeg senere, i museer, alltid har stoppet andektig foran disse eldre maleriene av ‘Bebudelsen’, siden det på flere av dem kan se ut som om Maria heller vil lese videre i boken hun holder i hånden, enn å bli Guds moder.)
I grunnen ikkje, for eg fører opp dei bøkene som eg har lese (bøker frå biblioteket og frå mine eigne hyller) og bøker som eg har tenkt å lese (anten hente dei frå eigne hyller, låne dei eller kjøpe dei). Og dei bøkene av Roy Jacobsen som eg under rydding i bokhyllene har ført opp her i lista, har eg ikkje lese ennå. Men legg gjerne inn kommentar til bøkene, du, så har eg noko å orientere meg ut frå!
HEDDA
Snak! Først skal du få thevand, du lille tossehode. Og så, - klokken ti, - så kommer Ejlert Løvborg - med vinløv i håret.
Hun drager fru Elvsted næsten med magt mod døråbningen.
HEDDA
Klokken ti, - da kommer han altså. Jeg ser ham for mig. Med vinløv i håret. Hed og frejdig -
TESMAN lér også
Nej, nu er du rigtigt god, Hedda! Tænk det!
Jeg slutter meg til din anbefaling av denne søte morsomme boka, som er nesten som en moderne norsk variant av "Don Quijote".
Absolutt!
Takk og i like måte, Lillevi! Mannen min er bortreist i forbindelse med jobben sin, og noen må ta seg av bikkja. ;-) Denne noen må nødvendigvis bli meg.
Kos dere! Skulle gjerne ha vært der! Men det blir garantert så vellykket at det er grunn til å håpe på en reprise? ;-)
"Stress og det lille øyeblikks avspenning" er en fantastisk bok for alle som vil å lære mer om stress, dens mekanismer og mulige løsninger dersom man ønsker seg et bedre liv hvor man har kontroll over sitt livs stress. Forfatteren er utdannet fysioterapeut og psykolog, og har dermed en bredde i sine kunnskaper som gir rom både for kropp og psyke.
Det Brudevold opplevde i sitt arbeid som fysioterapeut var at hun hjalp pasientene der og da med deres plager, men at disse alltid vendte tilbake. Spenningene og smertetilstandene som pasientene slet med var av kronisk karakter, og uten å gjøre noe med de opprinnelige årsakene til plagene, ville disse stadig vende tilbake. Det handlet rett og slett om stressrelaterte lidelser. Etter hvert startet hun selvutviklingskurs hvor det var de primale temaene i livet som ble vektlagt. Opplevelser tidligere i livet, og særlig vår kulturs prestasjonsfokus, er i all hovedsak opphavet til plagene. Vi higer etter anerkjennelse, å bli sett, å bli satt pris på - og da er det først og fremst det vi gjør og ikke det vi er, som vurderes som en kvalitet. Sentralt i Brudevolds kurs sto pusteteknikker, men kroppsterapi, bioenergi, qi gong, gestaltterapi, musikk og dans, meditasjon, visualisering og avspenning er også virkemidler og teknikker som tas i bruk. Endring av fastlagte mønstre er vanskelig og krever stor disiplin og vilje dersom man ønsker å endre disse, men gjør man det, vil man gjennom ny innsikt kunne oppnå å fjerne mange av årsakene til stressrelaterte lidelser.
Brudevold belyser i sin bok ulike sider ved stress - hvorfor stress oppstår og hva som skjer i kroppen vår - og øser av sine erfaringer fra et langt liv som terapeut. Mange av metodene hun viser til kan kanskje virke overveldende og vanskelig å få til. Her er det at det lille øyeblikks avspenning kommer inn - noe alle, hvis de bare vil det nok, har tid til!
I vårt moderne samfunn er det så mange krav, så mye konkurranse og så mye fokus på prestasjoner at vi mennesker risikerer å gå i et konstant stress-modus, som på noe sikt vil ødelegge helsen vår dersom vi ikke tidsnok finner av-knappen. Psykiske problemer, angst, søvnvansker, hjerte-kar-sykdommer, høyt blodtrykk, utbrenthet, ja i verste fall kreft, kan bli konsekvensen dersom vi ikke lærer oss å håndtere stress på en hensiktsmessig måte. Det handler om kroppens produksjon av stresshormoner og endorfiner (det såkalte lykkehormonet), om uheldig kosthold med mye karbohydrater som i kombinasjon med mye stress kan starte en uheldig prosess i kroppen vår slik at vi til slutt utvikler diabetes ... Dersom vi ikke finner av-knappen kan det virkelig gå galt.
Brudevold introduserer noen enkle pusteteknikk-øvelser, som skal bidra til det lille øyeblikks avspenning. Noen vil kanskje oppleve at denne avspenningsteknikken fungerer best dersom man først spenner det området i kroppen man ønsker å avspenne, fordi man da bedre kan føle effekten. Hun introduserer for øvrig stress som en slags overlevelsesmekanisme, noe vi har arver fra urmennesket og som er bedre kjent under betegnelsen fight or flight. Men i motsetning til urmennesket, har vi ikke på samme måte fått med oss hva som deaktiverer stressaktiveringen. Etter hvert introduserer hun også ulike kognitive strategier, som at negative tanker påvirker hvordan vi har det og at vi ved å bli bevisst på hvordan vi tenker, faktisk kan gjøre noe med dette. Viktigheten av å hvile når kroppen sier i fra, er også avgjørende for hvordan vi har det. For ikke å snakke om at vi alle har mye å hente på å trene på å være i nået - ikke i fortiden eller i fremtiden.
Etter at denne lydboka kom i hus, har jeg allerede hørt gjennom den et par ganger, og dette er ikke siste gang. Et godt budskap kan ikke sies mange nok ganger, og denne boka kommer til å følge meg i tiden fremover og bli lyttet til gang på gang. Spesielt interessant fant jeg faktisk forfatterens utlegninger om hva som helt konkret skjer når kroppen utsettes for stress over tid. Hun skriver utførlig om hormonbalansen i kroppen, om kjemiske prosesser som påvirkes av stressaktivering - og dermed skjønner jeg desto mer viktigheten av å være seg bevisst at man ikke må utsette kroppen for massivt stress over tid. Kanskje er den største utfordringen å få andre til å forstå at når man legger inn luker i programmet sitt for å få den hvile man vet at man trenger, så handler det ikke om egoisme eller likegyldighet overfor andre, men rett og slett om at man tar vare på seg selv med de ressursene man til enhver tid har til rådighet. Kanskje må man ha opplevd å nærme seg et bunn-nivå i forhold til noe av stressets verste virkninger for virkelig å forstå dette? Brudevolds bok er en tankevekkende og lærerik bok som jeg håper når ut til mange! Her blir det terningkast fem!
Forfatteren Ferdinand von Schirach er egentlig forsvarsadvokat, men har etter hvert utmerket seg som forfatter. Han er mest kjent for novellesamlingen "Forbrytelser", men har også utgitt "Skyld". Fellesnevneren for begge novellesamlingene er kriminelle handlinger. Schirach har hentet inspirasjon til sine noveller fra sitt virke som forsvarsadvokat, men av hensyn til taushetsplikten er historiene så omskrevet at det blir noe søkt å hevde at han gjengir virkelige hendelser.
"Forbrytelser" inneholder 11 noveller. Her møter vi bl.a. ektemannen som gjennom et helt liv er blitt hundset av sin kone, og som ender med å drepe henne med øks. Vi møter vinningsforbryterne som bryter seg inn hos japaneren Tanata og stjeler det de antar er en nokså verdiløs teskål. Etter hvert følger det død og fordervelse med denne skålen. Og så har vi Karim som alle tror er dum, men som er smartere enn de fleste, og som redder sin bror fra kasjotten ved hjelp av en snedig plan. Dessuten mannen som blir antastet av to voldsforbrytere som kjeder seg og ønsker å plage ham, men som begge ender med å bli drept av sitt "offer" før de får snudd seg. Og Michalka som ønsker å skape seg en fremtid i Etiopia, men som blir innhentet av en fortid han har forsøkt å flykte fra ...
Novellene viser med all tydelighet hvor kompleks virkeligheten ofte er, og hvor lite som er slik vi i første omgang tror det er. Hvem som helst kan dessuten under gitte omstendigheter ende opp som forbrytere. I strafferettspleien i dag er motiv og skyld avgjørende for straffens omgang - ikke utelukkende handlingen som sådan, slik det var i tidligere tider. Hva er en forbrytelse? Og hva er et forbrytersk sinn? Finnes det egentlig rettferdighet? Med snert og snedige poenger maler Schirach frem de mest fantastiske historier om ulike forbrytelser, og som leser satt jeg nesten hver gang og håpet at gjerningsmannen skulle slippe unna. Årsaken til dette er nok forfatterens evne til å tegne et mangefascettert bilde av gjerningsmennene, slik at det til syvende og sist var sympatien og ikke fordømmelsen som ble påkalt. Som leser blir vi utfordret på hva som er rett og galt, og ofte viser det seg at det ikke finnes noe enten-eller-svar.
Denne novellesamlingen gjorde et sterkt inntrykk på meg! Novellene er mesterlig skrevet, selv om ikke alle holder like høy kvalitet som f.eks. "Fähner", "Nødverge", "Etioperen" og "Summertime" - mine fire favorittnoveller i samlingen. Like fullt ble jeg fengslet av hver eneste historie, og novellesamlingen ble derfor lest ut i rekordfart. Det er helt klart at jeg er nødt til å få tak Schirachs siste novellesamling "Skyld"! Jeg har vært noe i tvil om novellesamlingen fortjener terningkast fem eller seks, men har landet på noe midt i mellom, selv om mange av novellene utvilsomt er i mesterklassen.