Bøker av Johannes V. Jensen

Dansk litteratur frå naturalismen (Drachmann, Jacobsen, Bang)

Er du blant dem som lider av bokkjøpe-mani eller dens like? Bli med på en liten spørreundersøkelse, hvor du besvarer følgende spørsmål:

1. Er du helt besatt på å kjøpe bøker?

2. Når, hvor og hvor ofte kjøper du bøker, og pleier du å handle sammen med noen eller alene?

3. Hva er det som gjør at du blir tiltrukket av en bok?

4. Er det en spesiell genre du foretrekker?

5. Foretrekker du å kjøpe nye bøker eller brukte bøker?

6. Hvor mange penger synes du det er greit å bruke på bøker i måneden?

7. Har du noen sinne hatt bokkjøpstopp eller bokkjøpbegrensning?

8. Når du har kjøpt en bok - hvor lang tid tar det før du leser den?

9. Billige eller dyre - innbundet eller paperback?

Jeg har besvart spørsmålene i min blogg.

Dansk litteratur frå førromantikken og romantikken

Danske bøker frå renessanse og barokk

Eigentleg burde eg ha lagt vekk prosjektet til Jussi Adler-Olsen: Litterært sett er verdien svært, svært liten: Usannsynlege historier (skjønt: i ei verd med konsentrasjonsleirar, atombomber, 11.9. og 22.7. er vel ingenting usannsynleg), fullstendig uinteressante personar (influensaen til hovudpersonen, hemmelegheitene til assistenten, forholdet mellom hovudpersonen og ekskona, forholdet mellom hovudpersonen og kjærasten) og mangelen på tematikk. Skvip, alt saman. Nei, ikkje alt: Komposisjonen. Som han kan skape spenning, Jussi Adler-Olsen! Derfor, og berre derfor, er eg hekta - dette, å ha fleire parallelle historier som avløyser einannan og gradvis kastar lys over fortida mens mysteriet blir oppklart i nåtida, dette gjer så bøkene, slik det blir sagt i ein av desse altfor mange trådane til bøkene, blir trafikkfarlege, ja bensinslukande, for her kan ein ikkje berre oarkere og slå av tenninga. Så får det vere som det vil med alt det andre. Eg ser på danske nettsider at det kjem ei ny bok "på efteråret". Ikkje bruk tid på omsetjing! Få hit den danske lydboka så snart ho er ferdig der nede (kanskje klarer den danske innlesaren å uttale franske, spanske og latinske ord rett, til og med - det er meir enn ein kan seie om Helge Winther-Larsen)!

Antologiar med dansk litteratur

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært besværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om han er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Bøker av Arnaldur Indriðason

Ja denne er fantastisk! Både litt trist og herlig morsom.

Skjønnlitterære bøker frå Færøyane.

En hyllest til Akerselva og miljøet rundt denne

Alenemoren Agnete sliter mer enn de fleste. Sønnen Alex betyr alt for henne, men dette er likevel ikke til hinder for at hun tyr til virkelighetsflukt inn i rusens verden (beskrevet som "smågodt" og "Skjulabånn") når tilværelsen blir for vanskelig. Når det er nødvendig, omskriver hun virkeligheten slik at sviket hennes mot sønnen skal bli til å leve med. For er det noe hun ikke orker å forholde seg til, så er det at hun egentlig ikke holder mål som mor og at "folk som tar fra andre folk" (dvs. Barnevernet) kan komme til å forsyne seg med det siste fine hun eier og har, nemlig sønnen ... Ikke en gang blomstene i hagen får hun ha i fred, for dem spiser sneglene og rådyrene opp for henne. Og slik har hun i grunnen hatt det i hele sitt liv. Ingenting av det som betyr noe, blir hos henne ...

Mens Agnete kaver og sliter, blir vi med henne langs Akerselva hvor vi er innom Hønse-Lovisas Hus, Fabrikkjentene, fossen og andre gjenkjennelige steder. Vi introduseres for den ene "vennen" etter den andre - den ene like skibbrudden eller verre enn Agnete selv. Enkelte av dem prøver dog å minne henne om at hun faktisk har en sønn, og hjelper henne de gangene hun glemmer å hente Alex i barnehagen. På den måten holdes "folk som tar fra andre folk" på armelengs avstand. Men både hjelperne og Agnete skjønner at dette ikke kan fortsette slik i det uendelige.

Mange spøkelser fra fortiden truer med å ta innersvingen på Agnete. Vi aner en tragisk barndom med en far som drakk, og som har laget dype sår i henne. Og hvem er nå denne "du-har-ikke-sagt-navnet-hans-på-xx-dager-og-det-må-da-telle-for noe"? Hva er det som skjer dersom hun sier navnet høyt? Inni mellom er det ikke enkelt å skille drøm og fantasier fra virkelighet, men noen av spørsmålene som oppsto underveis, finner sine svar etter hvert ...

"Fortellingen om Kong Ødipus slutter på forskjellige måter. Han tar sitt eget liv, eller sitt og konas liv, eller stikker ut øynene sine, eller stikker ut hele familiens øyne, og/eller dreper dem alle. Samme story, hauger av versjoner.

Og Nora. Nora gikk. Så likte ikke folk at Nora gikk, så Ibsen måtte lage en ny versjon, der Nora ikke gikk, eller kanskje hun gikk og kom tilbake, du husker ikke helt. Men to versjoner.

Og hva med Rødhette? Du bare spør. Ble hun spist, eller ble hun ikke spist?

Og Griselda, mange versjoner. Folkeeie, slike historier, alle har tegningsrett på slutten. Og hva bryr de seg, disse versjonsmakerne, historievinklerne, om at de bestemmer over liv og død?

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og leverte barna tilbake.

• Kanskje Walter tok barna, skilte seg fra Griselda, og beholdt barna.

• Kanskje Griselda ble sittende igjen alene med litt smågodt, Skjulabånn og en TV som flimret og surret og nistirret på henne.

• Kanskje hun aldri så noen av dem igjen." (side 164)

Forfatteren har på smussomslaget uttalt at hun både som lektor og privatperson har truffet utallige mennesker i utallige sammenhenger, og at hun aldri har sluttet å undre seg over alt det besynderlige mennesker tenker, sier og gjør. Som en del av undringen har hun skrevet denne boka, som er hennes debutroman. Fra før av har hun imidlertid publisert noveller, reiseskildringer og småtekster, så det er ikke en uerfaren forfatter vi står overfor.

Fortellerstilen i "En klegg i klisjéenes dal" er nokså særegen, idet forfatteren har valgt å skrive på det jeg oppfatter som "dramatisk presens". Ikke bare det - vi introduseres også for en forteller som omtaler Agnete som "du".

"Fabrikkjentene furter i dag. Alex valgte Tina for deg i morges, hun som så ofte blir glemt. Teksten på sokkelen leser du mens du klapper det du må, sier "Hei!" til Ellen og nikker til Veversken. Kulemagen hennes er borte nå, sånn kan det gå, tenker du, og subber deg tungt bortover stien.

Nesten på toppen tar du en hvil på gresset, finner frem Skjulabånn og sitter en stund og tenker og døser i den sene solen." (side 146)

Vi er hele tiden til stede her og nå i hovedpersonens liv, selv om hun selv beveger seg frem og tilbake i tid. Denne fortellerstilen var litt uvant i begynnelsen, men dette vendte jeg meg fort til. Fremfor alt er dette et meget originalt fortellergrep, som er meget krevende, men som forfatteren behersker til fulle. Hun skriver glitrende, og tittelen til tross (med henvisninger til klisjéer) - her er det ikke mange klisjéer av den billige og lettvinte typen. I den grad klisjéer benyttes, fremstår dette som et bevisst litterært grep. For øvrig vil jeg berømme forfatteren for hennes respektfulle fremstilling av et lite knippe av Akerselvas mange skjebner. Man skal ikke skue hunden på hårene, og bak tilsynelatende triste menneskeskjebner skjuler det seg mang en hverdagshelt som gjør så godt de kan, ut fra sine forutsetninger. Ikke uten grunn ender jeg med å gi denne romanen terningkast fem! Og jeg håper virkelig at det kommer flere bøker fra denne forfatterens hånd!

En feministisk pamflett fra 1975

Lillemor og hennes ektemann Harald Berge nærmer seg begge 50 år, og sammen har de fire barn - to jenter og to gutter. Lillemor oppga i sin tid muligheten for egen yrkeskarriere til fordel for mann og barn. I tillegg har de et gedigent hus som legger beslag på all hennes tid. Hun er ordensmenneske til tusen, og det krever sin kvinne å holde hus og hage i orden. Dessuten har hun en aldrende og dement mor på sykehjem, som hun forsøker å få besøkt minst to ganger pr. uke.

Først ut til å runde 50 år er Harald. Lillemor forbereder et fantastisk selskap for ham. De har invitert over 30 gjester og feiringen skal foregå hjemme. Så pass har de faktisk plass til. Dessuten har Lillemor satt seg fore å lage all maten selv. Hun har til og med skrevet en fantastisk tale til ektemannen - en tale hun har jobbet med i flere dager. Så forløper også selskapet som forutsatt - perfekt ned til minste detalj! Mens hun selv opplever det hele som et maratonløp det er om å gjøre å fullføre, uten at hun klarer å nyte øyeblikket som sådan ...

Lillemor har "alt" og blir misunt av sine venninner. Ikke bare har hun en staut ektemann, men i tillegg har hun et vakkert hus fylt til randen med vakre ting - et hus som er omgitt av en stor hage. Dessuten har hun fire flotte barn. Hvem kan i grunnen ønske seg mer? Ingen ser den kjærlighetslengtende kvinnen som blir møtt med en nokså kald skulder fra ektemannen hver kveld. Han er konstant sliten. Ingen ser kvinnen som er alt annet enn lykkelig, men i stedet føler at ingen legger merke til alt hun faktisk gjør for alle andre. Fordi hun er i ferd med å surne og bli bitter pga. dette, kommer hennes sukk og klaging i veien for at andre kan klare å ta i mot det hun har å gi. Hun har gjort seg selv til martyr - og opplever at ingen ser den hun egentlig er.

Så nærmer Lillemors 50 årsdag seg. Lillemor ønsker at dette skal bli en like så fin dag som den hun ga sin mann. Vel, så ser hun gjennom fingrene på at mannen hennes og barna har valgt å bestille mat fra et firma ... Men da den ene gjesten etter den andre melder avbud, alle med mer eller mindre "gode" grunner, skjønner hun at hennes eget selskap kommer til å bli en blek skygge av det selskapet hun ga sin mann. Ikke at hun hadde ambisjoner om at de skulle bli over 30 gjester, men noe mer enn 20 i alle fall ... Og så blir de knapt 10. Så kommer den "store dagen". Det hele forløper helt greit, inntil hun under desserten skjønner at mannen hennes ikke engang har forberedt noen tale til henne, men i stedet lirer av seg en masse vås som kunne ha passet til hvem som helst og som ikke sier det minste om henne, Lillemor ... Da er det også nok, og det er også da Lillemor får "et lite sammenbrudd", som egentlig ikke er annet enn at hun er snydens full. Og det hele er en reaksjon på at nå orker hun ikke mer av det som til da har vært hennes liv.

"Bare et lite sammenbrudd" utkom i 1975 - i selveste kvinneåret - og boka må forstås nærmest som en feministisk pamflett. Ebba Haslund har i denne romanen beskrevet det som var et typisk kvinneliv for kvinner flest den gangen, kanskje med unntak av at ikke alle var så velbemidlet som familien Berge. Husmorrollen har vel egentlig aldri vært særlig glamorøs, i alle fall ikke i nyere tid, og her beskrives den oppofrende kvinnen som gir alt, og som får så lite tilbake. Alle barna hun valgte å sette til verden, og som stort sett har kranglet siden, ja ikke en gang da de ble voksne sluttet de å krangle seg i mellom - det er hva hun har "ofret" seg for. Og når selv ikke ektemannen vil ha hennes nærhet i ektesenga - hva er egentlig igjen av livet hennes, ekteskapet?

Har denne boka egentlig noe å fortelle dagens kvinner? I motsetning til den gangen har dagens kvinner flere valg - blant annet til å velge seg en yrkeskarriere. Døtrene av Ebba Haslunds Lillemor falt riktignok mellom to stoler - med det meste av ansvaret for mann, barn og heim i tillegg til yrkeskarriere - men mye har heldigvis utviklet seg i en mer positiv retning siden. Mennene har kommet mer på banen i hjemmet, slik at det i alle fall er færre såkalt dobbeltarbeidende kvinner i dag. Husmorrollens beskaffenhet er imidlertid nokså lik den som ble Lillemor til del i "Bare et lite sammenbrudd", idet det knapt finnes en mer utakknemlig rolle i den forstand at arbeidet kun verdsettes når det er synlig at den er uteblitt. Sånn sett er boka selv i dag en tankevekker i forhold til hva det innebærer å bli husmor på heltid gjennom et helt liv. I boka får vi også innblikk i en av Lillemors venninners skjebne - Helene som opplever å bli forlatt av sin ektemann til fordel for en yngre kvinne, og som blir stående fullstendig på bar bakke. Hun får ikke bare et lite sammenbrudd - hun får et stort et.

"Bare et lite sammenbrudd" er meget godt skrevet, og fremstillingen av Lillemor er full av snert og humor. Som når Lillemor beskrives som familiens "lynavleder", og som gjør det som står i hennes makt for å bevare den familiære hygge når flere av familiemedlemmene er i ferd med å havne i klinsj. Jeg moret meg med denne boka, selv om den har et dypere alvor i seg. Det er mye gjenkjennelse i forhold til generasjonen før meg! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

Ja, så klart!

Ein roman om Kristus - eg fekk ho av Kristmann Guðmundsson etter ei hyggeleg stund heime hos han i 1977. "Með Þókk fyrir skemmtilega stund," skreiv han i boka. Ikkje det at vi var einige i eitt og alt, men god litteratur likte vi begge ...

Få over, få ved sida.

Bøker i samlinga av Halldór Laxness - ein av dei aller største i Norden, i Europa, i verda. I 1977 var eg i Reykjavík og gjekk forbi ei blokk der det stod "Halldór K. Laxness" på ei ringeklokke. Så eg ringde på og fekk prate med forfattaren. Nå eller aldri, tenkte eg. Ikkje akkurat lett å snakke med, men utbytterikt var det...