Bøker av Pär Lagerkvist
Engång skall du vara en av dem som levat för längesen.
Jorden skall minnas dig så som den minns gräset och skogarna,
det multnade lövet.
Så som myllan minns
och så som bergen minns vindarna.
Din frid skall vara oändlig så som havet.
'Yes, yes, it is,' cried Mrs Gummidge. 'I know what I am. I know that I am a lone lorn creetur', and not only that everythink goes contrairy with me, but that I go contrairy with everybody. Yes, yes. I feel more than other people do, and I show it more. It's my misfortun'.'
Mrs Gummidge had been in a low state all day, and had burst into tears in the forenoon, when the fire smoked. 'I am a long lorn creetur',' were Mrs Gummidge's words, when that unpleasant occurence took place, 'and everythink goes contrairy with me.'
'Oh, it'll soon leave off,' said Peggoty - I again mean our Peggotty - 'and besides, you know, it's not more disagreeable to you than to us.'
'I feel it more,' said Mrs Gummidge.
[...]She was constantly complaining of the cold, and of its occasioning a visitation in her back which she called 'the creeps'. At last she shed tears on that subject, and said again that she was 'a lone lorn creetur' and everythink went contrairy with her'.
'It is certainly very cold,' said Peggotty. 'Everybody must feel it so.'
'I feel it more than other people,' said Mrs Gummidge.
Massemorderen som ikke kom inn fra ingenting, er norsk og tilhører en historisk og nålevende sterk norsk tradisjon. Hvis ikke denne bekjempes, går Norge mot en bestemmelse som ikke endte 22. juli 2011. Den begynte da.
'Come, Miss Dombey,' said Walter, looking after him as they turned away also, 'we'll go to my uncle as quick as we can. Did you ever hear Mr Dombey speak of Mr Carter the junior, Miss Florence?'
'No,' returned the child, mildly, 'I don't often hear papa speak.'
[...], and in the meanwhile the clocks appeared to have made up their minds never to strike three any more.
[...], who had been appointed schoolmaster because he didn't know anything, and wasn't fit for anything and for whose cruel cane all chubby little boys had a perfect fascination.
His social existance had been more like that of an early Christian, than an innocent child of the nineteenth century. He had been stoned in the streets. He had been overthrown into gutters; bespattered with mud; violently flattened against posts.
Arne Jon Isachsen (f. 1945) er professor i samfunnsøkonomi på BI, og han leder dessuten Center of Monetary Economics (CME). Et av hans spesialområder er valutapolitikk, et område han har forsket mye på. For øvrig er han en ivrig samfunnsdebatant med mange publikasjoner og bøker bak seg. Isachsen er anerkjent som Kina-kjenner, og i boka "Kinas vei" øser han av sine kunnskaper om dette enorme landet, som gjør seg mer og mer gjeldende i verdensøkonomien - særlig etter at hele den vestlige verden ble rammet av finanskrisen. Men som han så sympatisk gir uttrykk for på side 175 i boka:
"Mine kunnskaper om Kina er større etter å ha skrevet denne boken. Men fremdeles er de ytterst sparsomme. Det må leseren ha klart for seg."
Selv om mye av det Isachsen skriver om i boka i og for seg ikke er revolusjonerende nytt, er det en dybde i hans kunnskaper som særlig gjelder de økonomiske forholdene i landet og hvorfor Kina er i ferd med å overta verdensherredømmet som en konkurrent til USA, som det rett og slett er grunn til å ta av seg hatten for.
"Hva kommer det av at kommunistiske, totalitære Kina er mer markedsfokusert enn de vestlige kapitalistlandene? Mange antar at den økonomiske veksten ikke kan fortsette uten at ettpartistaten må vike. Men foreløpig er Kina på god vei mot å overta USAs plass som verdens mektigste nasjon. Innevarsler det en ny epoke for Kina og verdenssamfunnet?"
Dette analyserer Isachsen nærmere, og det på en slik måte at jeg, som ikke er samfunnsøkonom selv, uten problemer klarte å følge hans resonnementer fra A til Å.
Boka er delt i tre deler. Aller først får vi en innføring i Kinas historie, bl.a. om Mao, som etter hvert ble avløst av Deng, Jiang Zemin og Hu, herunder hva hver av disse lederne sto for. Deretter får vi en innføring i hvilke utfordringer Kina står overfor, om korrupsjon og penge- og valutapolitikken i landet, og helt til slutt hva som er veien videre.
Spesielt spennende opplevde jeg å lese om overgangen fra Mao til Deng. Der Mao var proteksjonistisk og forsøkte å klare seg uten verdenssamfunnet, sto Deng for en politikk som gikk ut på å få Kina involvert i verdenshandelen. Når Isachsen forteller, gjør han det på en svært forståelig og begripelig måte. Han tilfører også sine fortellinger mer liv enn det som tradisjonelt har vært vanlig i dokumentar- og historiegenren. F.eks. drodler han rundt betydningen av at Deng levde et lykkelig familieliv - i motsetning til Mao, som var temmelig paranoid i sin tilnærming til det meste. Dette gjorde Deng rett og slett mer menneskelig enn Mao, hvilket også satte sine spor i hans politikk.
I kapitlene om den omfattende korrupsjonen i Kina får vi innblikk i hvorfor denne på et vis får hjulene til å gå enda bedre rundt i det kinesiske samfunnet. Hva skiller korrupsjonen i Kina fra den korrupsjonen vi kjenner i den vestlige verden? Som hovedregel kan man si at midler fremskaffet gjennom korrupsjon blir fordelt på en helt annen måte i Kina enn det som er vanlig i Vesten. Slike midler er nærmest å betrakte som en ekstra bonus for samtlige i en bedrift - og nettopp dette gjør at korrupsjonen ikke tar knekken på næringskjeden. Samtidig har også Kina opplevd korrupsjon hvor enkeltpersoner har vært litt for grådige og puttet alt i egen lomme, og dette ses det faktisk ikke nådig på. Særlig ikke dersom egennytten blir drevet for langt også i det politiske spillet. Ellers er Kinas historie full av eksempler på bygninger som har rast sammen fordi de er for dårlig bygget - ofte en konsekvens av korrupsjon, det også. Entreprenørene har da betalt seg bort fra bygningskontrollens nærgåenhet.
Kina opererer for øvrig med sin egen form for demokrati. Vel, så har de ikke mer enn ett tillatt parti, men på noen nivåer i samfunnet kan man i det minste velge hvilken partikollega man ønsker som leder. I Kina kalles dette demokrati på kinesisk vis ...
Så hvorfor knakk ikke Kinas økonomi sammen i forbindelse med finanskrisen? Dette er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men en kombinasjon av et proteksjonistisk valutasystem og det forhold at Kina er et land preget av måtehold og moderasjon - i motsetning til den vestlige verden - er nok noen av delforklaringene. Denne delen av Isachsens bok er nesten thrilleraktig i sin tilnærming til temaet. Til tider klarte jeg faktisk ikke å rive meg løs fra boka, som er interessant, spennende og også fornøyelig å lese. Når han trekker paralleller mellom den vestlige verdens tenkemåte og Kinas tenkemåte, skjønner vi at det er lett å tråkke feil.
Kinas hang til å bruke typiske vestlige begreper kan lure oss til å tro at vi ikke står så langt fra hverandre, mens realitetene litt for ofte er at Kina later som at de f.eks. har pressefrihet, at landet er en rettsstat, at man er opptatt av menneskerettigheter, at landet har en egen form for kinesisk demokrati osv. Ja, man later tom. som om man er venner med USA, og for den sakens skyld later også USA som om man er venner med Kina. Ingen av landene har råd til noe uvennskap, og feier i stedet uenighetene under teppet og lar være å snakke om de vanskelige tingene. Et lite velvalgt ord, og hver av landene har makt nok til å sende den andre ut i et uføre ingen av dem har lyst til å utforske ... Taiwan er ett av eksemplene. Menneskerettigheter er et annet. Og Kina kan rett og slett ikke forstå hvorfor andre land på død og liv skal legge seg opp i deres indre anliggender. Blander de seg opp i hva som skjer i andre land, kanskje?
Ingenting vokser inn i himmelen, og en rekke hendelser i verdensbildet har i de senere år vist hvor vanskelig det er spå inn i fremtiden. Det viser bl.a. finanskrisen, Euroens usikre fremtid, i sin tid Sovjetunionens sammenbrudd m.m. Med en formidabel eldrebølge i vente i et land som de siste drøyt 30 årene har holdt hardt på sin ettbarnspolitikk, og hvor det er mye som tyder på et betydelig dameunderskudd for den oppvoksende generasjon, kan man saktens spørre hvor bærekraftig den kinesiske økonomien kommer til å være om noen år. Like fullt: hvert femte menneske på jorda er kineser, og det er noe vi faktisk må ta inn over oss. Dette borger for at det er sannsynlig at det er der den største veksten vil finne sted i overskuelig fremtid. En fremragende økonomisk politikk med store valutareserver gir Kina enormt stor makt til å påvirke andre land, kanskje mer enn vi ønsker å tenke oss. En trøst oppi det hele er at Kina aldri har vist noen tendenser til å ville prakke egne verdier på andre land - faktisk i motsetning til verdenspolitiet USA, som sliter betydelig med sin troverdighet.
Det er godt gjort å skrive en bok om bl.a. penge- og valutapolitikk som nærmest fremstår som en pageturner. Men det har altså Arne Jon Isachsen virkelig klart! Og ikke misforstå og tro at dette innebærer at boka er populistisk eller overfladisk, for det er den alldeles ikke! Med sin spesielle kjennskap til Kina har forfatteren skrevet en bok som gir et veldig godt innblikk i Kinas fortidige historie, om fremveksten av kommunismen, om dagens styresett og samfunn og om Kinas plass i verdenssamfunnet. Dette fordi Isachsen forsøker å formidle en forståelse av kineserne på deres premisser og ikke på den vestlige verdens premisser. Det er en bok man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte for hver gang. Jeg gir toppkarakter - terningkast seks!
Handlinger som alle mener skader andre mennesker
Dette kan være mange forskjellige handlinger. Det kan strides om hvor mange. Men det er utstrakt enighet om at fysisk vold mot, og drap av, andre mennesker faller inn under dette. Det kan ikke være tvil om at Breiviks handlinger 22. juli 2011 faller inn under dette. Hvis dette per definisjon er onde handlinger, er Anders Behring Breivik klart et ondt menneske. Men da er også Bush jr., Obama, Stoltenberg og Bondevik onde mennesker. Det å gi ordre til drap må klart falle inn under onde handlinger. Da var også Hitler ond. Og begrunnelsen for deres onde handlinger er i regelen alltid at det på lengre sikt tjener det gode [...]. Altså om 1000 drepes, vil det i morgen spare 100 000.
I kampen om språket forkastes en slik mening med ordet 'ond'. Verken NATOs politiske ledere eller Breivik er onde mennesker. Å kalle dem det, vil i alle fall bare føre til et nytt spørsmål: Hvorfor er de onde?
Saken er den at nesten ingen handlinger som fysisk skader og/eller dreper mennesker er gjort av onde eller syke mennesker. Det er ikke ondskap (eller psykisk sykdom) som er problemet. Det er normaliteten - og det er den vi burde stille et spørsmålstegn ved.
As to any sense of inequality, or youthfulness, or other difficulty in our way, little Em'ly and I had no such trouble, because we had no future. We made no more provision for growing older, than we did for growing younger.
[...] Mr Peggotty went out to wash himself in a kettleful of hot water, remarking that 'cold water would never get his muck off'. He soon returned, greatly improved in appearance; but so rubicund, that I couldn't help thinking his face had this in common with the lobsters, crabs, and crawfish, - that it went into hot water very black, and came out very red.
One thing I particularly noticed in this delightful house, was the smell of fish; which was so searching, that when I took out my pocket-handkerchief to wipe my nose, I found it smelt exactly as if it had wrapped up a lobster.
On the walls there were some common coloured pictures, framed and glazed, of scripture subjects; [...]. Abraham in red going to sacrifice Isaac in blue, and Daniel in yellow cast into a den of green lions, were the most prominent of these.
Yarmouth [...] looked rather spongy and soppy, I thought, as I carried my eye over the great dull waste that lay across the river; and I could not help wondering, if the world were really as round as my geography book said, how any part of it came to be so flat. But I reflected that Yarmouth might be situated at one of the poles; which would account for it.
They left me, during this time, with a very nice man with with a very large head of red hair and a very small shiny hat upon it, who had got a cross-barred shirt or waistcoat on, with 'Skylark' in capital letetrs across the chest. I thought it was his name; and that as he lived on board ship and hadn't a street door to put his name on, he put it there instead; but when I called him Mr Skylark, he said it meant the vessel.
All the time we were out, the two gentlemen smoked incessantly - which, I thought, if I might judge from the smell of their rough coats, they must have been doing, ever since the coats had first come home from the tailor's.
'I am far from being friendly,' pursued Mr Dombey, 'to what is called by persons of levelling sentiments, general education. But it is necessary that the inferior classes should continue to be taught to know their position, and to conduct themselves properly. So far I approve of schools.
Then the clergyman, an amiable and mild-looking young curate, but obviously afraid of the baby, appeared like the principal character in a ghost-story, 'a tall figure in all white;' [...].