En norsk jødes beretning om falskmyntneri i Sachsenhausen

"Falskmyntner i Sachsenhausen" med undertittelen "hvordan en norsk jøde overlevde Holocaust" utkom første gang i 1949 (under tittelen Falskmyntner i blokk 19) , faktisk som den første boka som ble skrevet av en overlevende norsk jøde - i samarbeid med journalisten Ragnar Arntzen - etter andre verdenskrig. Mot alle odds overlevde Moritz Nachtstern et flerårig opphold i en tysk konsentrasjonsleir fordi han var så heldig at han havnet i en strengt hemmelig falskmyntneravdeling i Sachsenhausen, i den såkalte blokk 19.

I første omgang kom Moritz Nachtstern til Auschwitz, men tilfeldighetene førte ham altså nokså snart til Sachsenhausen. På dette tidspunktet var han i ferd med å bli så syk at han like godt kunne ha dødd, og overføringen til Sachsenshausen reddet utvilsomt livet hans. Det forhold at han var trykker gjorde at det var bruk for ham til et viktig oppdrag. Den hemmelige falskmyntneravdelingen ble opprettet av SS-fører Himmler, og oppdraget (kalt Operasjon Bernhard) besto i å trykke så mange britiske pund-sedler og deretter sette dem i omløp, at den engelske økonomien skulle knekke fullstendig sammen.

Moritz levde lenge i den villfarelse at det egentlig var han som sto foran ham i tatoveringskøen (hvor fangene skulle få tatovert inn et fangenummer i huden), men som slapp Moritz forbi grunnet angst for sprøyten, som skulle ha blitt trukket ut til Sachsenhausen-oppdraget. Slik var det imidlertid ikke. Det var yrket hans og dette alene som gjorde ham til en utvalgt i så måte. Dessuten har det i ettertid blitt klart at den andre fangen allerede var død da overføringen fant sted. Moritz slet etter krigen med dårlig samvittighet fordi han overlevde når så mange, mange andre døde.

Selv om Moritz var jøde, fikk han etter hvert tilsendt Røde Kors-pakker. Disse besto i ekstra rasjoner med mat, tobakk, klær og andre nødvendighetsartikler. I boka forteller han om hvordan fangevokterne stjal av lasset, slik at det bare ble smuler igjen til fangene. Like fullt var de som jobbet i den topphemmelige avdelingen på mange måter priviligerte. Selv om suppene de fikk servert var fraranet det meste av sitt innhold før servering, fikk de dog mer næringsrik mat enn de øvrige fangene, som var så avmagrede at de for det meste gikk under betegnelsen "muselmenn". Falskmyntnergjengen sov i ordentlige senger, og de fikk sitte ved ordentlige bord under måltidene. De levde imidlertid - i likhet med alle andre fanger - under konstant angst for at fangevokternes dårlige dager skulle ramme en helt tilfeldig av dem. Ble man beskyldt for noe, hadde man ikke en sjanse og gikk gjerne den sikre død i møte som følge av regelrett mishandling. Det spilte ingen rolle om man var uskyldig. Fangevokterne gikk heller ikke av veien for å fremprovosere en konflikt, slik at de fikk en unnskyldning til å slå.

Det var et niditig arbeid som fant sted i blokk 19 i Sachsenhausen. Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene. Papiret som ble brukt til å produsere falske pengesedler var av ypperste kvalitet. Alle sedlene ble datert før 1939, og de måtte derfor se brukte ut - for å unngå mistanke om at de var falske. I ettertid er det sagt at sedlene var så lik originalen at selv ikke ekspertene kunne ha sett forskjell. Og på tross av at Nachtstern forteller om at absolutt alle de falske pengesedlene ble tilintetgjort før krigens slutt, er det i ettertid spekulert i om ikke deler av formuene som ble skapt i Sachsenhausen likevel kom i omløp etter krigen. Funn av kasser med feilfrie fempundsedler på bunnen av Toplitz-sjøen etter krigen kan nemlig tyde på det. For øvrig rakk fangene også å forfalske dollarsedler før krigen tok slutt.

Det er et miljø full av humor - særlig galgenhumor - Nachtstern beskriver i sin bok. Og antakelig var det nettopp humoren som gjorde at fangene holdt ut alle lidelsene som ble dem til del. Men samtidig som det utvilsomt var et visst samhold mellom fangene, kivet de også om de få godene som fantes. Og på samme måte som tilfeldigheter førte til at de havnet i falskmyntneravdelingen, gjorde tilfeldigheter at tyskerne ikke rakk å ta livet av dem ved krigens slutt. Deres plan var nemlig at det ikke skulle være noen overlevende dersom de tapte krigen. Etter at de ble deportert bort fra leiren og brakt sydover i Europa, måtte imidlertid tyskerne til slutt gi tapt, og fangene klarte til alt hell å rømme. Og nettopp derfor har denne utrolige historien blitt kjent.

Fra før av har jeg sett filmen "Falskmyntnerne i Sachsenhausen", som også skal være basert på en sann historie. I denne filmen får vi høre om fangenes opprør fordi de nektet å være med på å hjelpe fienden til å vinne krigen. Jeg satt derfor og ventet på at boka skulle komme inn på dette, uten at så skjedde. Derimot får vi høre at de gjentatte ganger var inne på tanken om å stikke kjepper i hjulene til nazistene, men ikke turte pga. angsten for konsekvensene. Hvilket er forståelig nok, bare så det er sagt!

Boka er for øvrig glitrende skrevet. Ikke bare det! Den er i tillegg både engasjerende, interessant og spennende. Tidvis får Nachtstern det til og med til å virke moro å jobbe som falskmyntner i en konsentrasjonsleir, men så blir vi gang på gang dratt tilbake til virkeligheten som besto i angst for hva morgendagen ville bringe ... Fordi boka er skrevet så tidlig som i 1949 tror jeg for øvrig vi kan gå ut fra at det meste av det han skriver om, er slik det faktisk var. Jeg gir terningkast fem!

For øvrig kan jeg for spesielt interesserte anbefale å lese mer om Sachsenhausen på Wikipedia. I denne artikkelen er det også linker til andre nordmenn som ble internert i Sachenhausen under andre verdenskrig. Det er først og fremst den jødiske slovaken Adolf Burger og hans bok The Devil´s Workshop om opplevelsene fra Sachsenhausen som har vakt noen form for internasjonal oppmerksomhet, men på nettet kan jeg også lese at Nachtsterns bok ble oversatt til bl.a. engelsk i 2008. Jeg synes Moritz Nachtsterns bok fortjener mer oppmerksomhet enn det som har blitt den til del så langt. I etterordet av historiker Bjarte Bruland settes Nachtsterns historie inn i en større historisk sammenheng, og vi får dessuten høre mer om hvordan det gikk med ham, inntil han døde i 1969. Avslutningsvis må jeg få med at Kai Remlov som vanlig leser helt fantastisk!

Om ein massemordars ideologi

Og så var det nettopp dette han ikkje gjorde: Kom inn frå ingenting. Anders Behring Breivik, altså. Poenget til den emererte professoren Regi Th. Enerstvedt I boka Massemorderen som kom inn fra ingenting (Marxist forlag 2012) er at Behring Breivik så absolutt hører heime ein stad – ideologisk.

Dette er viktig i ei tid der fleirtalet av debattantane ser ut til å vere meir interesserte i hovudet til massemordaren enn i samfunnet rundt han, for ikkje å seie den historiske og ideologiske linja som han er eksponent for. For Enerstvedt er det tydeleg at Breivik er del av ein ideologi som dessverre ikkje er ukjend verken her i landet eller internasjonalt.

For å analysere seg fram til drivkreftene bak handlingane den 22. juli 2011 går forfattaren relativt detaljert gjennom det manifestet som Breivik har publisert på Internett. Deretter reiser han ei rekkje spørsmål som han, så langt det lét seg gjere, svarer på grundig og seriøst – Er Breivik antiimperialist? Antirasist? Antifascist? Antinazist? – før han ser på massemordaren i «normalitetens og galskapens perspektiv». Her går Enerstvedt m.a. inn på «diskusjonen om tilregneligheten» og «ondskapen som psykologisk problem», for berre å nemne to av emna.

Kanskje burde forfattaren ha gått like grundig inn på den demokratiske og den ikkje-demokratiske tradisjonen som gjer med manifestet og dei rettspsykiatriske erklæringane, for det er her kjernen ligg. Slik eg forstår han, tenkjer han på verdiane frå den lange – og fredelege! – borgarleg-demokratiske revolusjonen her i landet, som begynte med datidas mest framstegsvennlege grunnlov og frigjeringa frå dansk styre i 1814, og som heldt fram med det kommunale sjølvstyret, parlamentarismen, lausrivinga frå Sverige og den allmenne stemmeretten. Enerstvedt skriv seg inn i ein tradisjon der demokrati er uttrykk for at folkevalde organ har reell og avgjerande makt og der dei borgarleg-demokratiske rettane, folkefleirtalet og den internasjonale folkeretten blir respekterte fullt ut.

Og Behring Breivik, meiner Enerstvedt, går inn i den motsette tradisjonen, den ikkje-demokratiske. Han går grundig inn på eksempel på denne tradisjonen – frå motstanden mot allmenn stemmerett til Quisling og dagens brot på folkeretten (altså krigføringa i Afghanistan og Libya). Men noko av det aller viktigaste ved boka er dei delane der Enerstvedt tek føre seg den ideologiske arven frå Breiviks tid i Framstegspartiet (og Frimurerlosjen) – det er dette som har forma han og styrkt den viktigaste drivkrafta: antikommunismen.

Ein interessant del er dokumentasjonen av dei 38 angrepa frå den ekstreme høgresida sidan 1977 mot venstreorienterte og mørkhuda personar. Enerstvedt trekkjer denne konklusjonen:

1. Det er galt å hevde at venstresiden og høyresiden er like voldelige når det gjelder individuell vold/terror. Venstresiden har juridisk – her dokumentert de siste 34 år – vært ikke-voldelig, mens høyresiden simpelthen har en voldelig del.
   
2. Anders Behring Breiviks individuelle terror er enestående i sitt omfang. Den inngår likevel i en voldelig høyreorientert historisk tradisjon i Norge.

Boka ber ein del preg å vere skriven under tidspress, men dette er underordna det viktige oh grundig dokumenterte perspektivet som ho burde gi debatten om 22.juli.

Ikkje alle orda kjem i alle ordbøkene. Norr. fuð er eit ord for bakdel og dei ytre delane av dei kvinnelege kjønnsorgana.

Bøker av Astrid Lindgren

Om projiseringer, livskraft og energi på vidvanke ...

"Alt som finnes er omgitt av energi. Vi mennesker lever og snakker med hverandre gjennom følelsesessige kraftfelt. Når vi treffer et nytt menneske, vet vi ikke hva personen bærer med seg, eller hva vi kommer til å få del i. Ettersom vi kun har en begrenset mengde energi til rådighet, bør vi være bevisste hvem vi gir den til." (side 9)

Slik innleder Ingalill Roos sin bok, som handler om energityver - mennesker som stjeler energi fra andre for å føle seg bedre selv. Det hun presenterer i boka er en type adferd, som dessverre er svært utbredt, og som fører til at noen tar for mye, mens andre gir tilsvarende fra seg uten å få noe tilbake - ja, som til og med kommer på minussiden og mister både energi og livskraft. Roos er inspirert av Sigmund Freud og Carl Gustav Jungs teorier, men høster også av egne erfaringer som samtaleterapeut. Begrepet projisering går igjen som en rød tråd gjennom hele boka.

De fleste av oss har garantert møtt på et eller helst flere mennesker - både i privatlivet og på jobben - som har beskyldt oss for ting vi ikke kan fatte og begripe egentlig har noe med oss å gjøre. Dette oppleves gjerne i form av en overdrevent kraftig reaksjon på en i utgangspunktet bagatellmessig sak. Noen ganger er det så åpenbart at det er deres egne demoner som de forsøker å kaste over på oss - i håp om at vi skal bli stående igjen med svarteper, som den som får skylden. Men dette er ikke alltid like åpenbart - særlig ikke dersom man selv er hva Roos kaller energigiver, og lett vil føle skyld, fordi vi er gjenstand for projisering på en mer subtil og fordekt måte.

Jo flere ubearbeidede traumer man har fra sin barndom - det være seg fra dominerende foreldre som kun så barnet som en forlengelse av sine egne behov og drømmer, eller et dårlig selvbilde skapt gjennom en mobbe-historie - jo større er risikoen for at man i voksen alder projiserer de dårlige tankene man har om seg selv over på andre - som om det var de andre som skapte disse dårlige tankene, og ikke en selv i sitt eget hode. Raseriet, som man i sin tid skulle ha rettet mot den eller dem som faktisk gjorde en urett, blir i stedet slynget ut mot uskyldige mennesker, som ikke har noe å gjøre med barndomstraumene. Omgivelsene kan derfor komme til å betale en høy pris for vedkommendes ubearbeidede traumer, og dette kan føre til at man i stedet for å bli elsket, skyver andre mennesker fra seg. For hvem orker å forholde seg til et menneske som er bittert og negativt og alltid skal ha rett - på andres bekostning? All den tid man ikke er villig til å gå i seg selv, med legger all skyld på de andre, risikerer man å spolere sitt liv - det ene man har - og bli nettopp så ensom og ulykkelig som man innerst inne frykter. Det hele blir så og si en selvoppfyllende profeti. Med mindre man er så destruktiv at man i stedet ødelegger menneskene rundt seg før de er i stand til å stikke av ...

"Hvis man er i kontakt med følelsene sine, er nærværende og tar inn det motparten sier, når budskapet frem. Et gjensidig samarbeid, der begge gir og tar, kjennetegnes nettopp av at partene forstår og tar inn hva den andre mener. Ved å stille spørsmål åpnes relasjonen. Hvis man kun benytter seg av påstander, stenges den." (side 90)

Ofte preges energitakere av en sterk tendens til sjalusi og misunnelse. Roos minner om at det er viktig å huske at sjalusi, misunnelse og overdrevne selvhevdelsesbehov alltid handler om svakheter og mangler hos den som viser disse trekkene.

"En sjalu person avslører seg ofte ved å ha en foraktfull innstilling til et annet menneske. Når det attråverdige han ønsker seg, viser seg å være uoppnåelig for ham selv, prøver han heller å fremstille det som mindre attraktivt. Dermed kan den sjalu personen dempe sine egne følelser knyttet til svik og det å komme til kort." (side 93)

Måten man kan sende urettferdige projiseringer tilbake til avsenderen på er ved å spørre "Hva mener du med det? Hvorfor sier du det? Nå skjønner jeg ikke helt hvordan du tenker, kan du forklare nærmere?"

Hvem har ikke opplevd at en annen har provosert frem et sinne i en, for deretter å heve seg over dette med at "du verden, hva går det av deg da?" Noen ganger handler dette i følge Roos om personer som har mye sinne i seg, men som ikke tør å ta det ut av frykt for å bli avvist, og som bruker energigiveren til å ta hele skylden for sinnet sitt - for deretter å føle seg svært mye bedre selv. Det som har skjedd er at energityven da har stjålet energien fra den andre. Mens offeret sitter igjen, tappet for krefter og ofte uten å forstå hva som egentlig skjedde ... Å få i gang en dialog med energityven har ingen hensikt, idet vedkommende mest sannsynlig kun vil ha fokus på at det jo var du som ble sint, så hva maser du egentlig med? Hele poenget er å ikke bite på agnet i det hele tatt, men i stedet spørre "hva mener du egentlig med det?" FØR sinnet tar deg, og du på en måte har tapt uansett ...

I boka har Roos viet mye plass til parforholdet, mens jeg fant det mest interessant å lese om samspillet i det utvidede familien - særlig mellom foreldre og barn og familiemedlemmer for øvrig - og også om arbeidsplassen. Også en arbeidsplass kan bli uheldig preget av energityver, og i den forbindelse kan det ofte oppstå konflikter som preges av energityvens selvopptatte adferd og forvrengte virkelighetsoppfatning. Gjennom sin evne til å opphøye seg selv, skaffer energitakeren seg et maktovertak, og det er ikke alltid så lett for lederen å gjennomskue slik adferd. Nettopp derfor er det viktig at lederen har kunnskap om konflikthåndtering, og har forståelse for hvorfor mennesker oppfører seg som de gjør i ulike situasjoner. Det er for øvrig ikke uvanlig at lederen selv blir utsatt for energityver, fordi det er så allment akseptert at lederen må ta hovedansvaret uansett hva som utspiller seg.

I følge Roos projiserer de fleste et og annet i større eller mindre grad over på andre, uten at man av den grunn er en voldsom energityv. Det som er viktig er om det positive overstiger det negative eller visa versa. Men som hun sier på side 147:

"Med økt selvforståelse og selvinnsikt oppdager man hvor sterk projiseringens kraft kan være. Det gjelder både de projiseringene man har vært utsatt for selv - og de man overfører på andre. Innsikten gjør at man kan trekke tilbake sine egne projiseringer, og heller ikke ta imot andres. Det blir mulig å se nye sider ved seg selv.

Når man er trygg på den man er og opplever at man har egenverd, kan forsvarsmekanismene slippe taket, uansett hvor sterke de har vært. Er man i balanse, kan man skille mellom hva som tilhører en selv og andre. Det blir mulig å se seg selv og sine mønstre, og i tilsvarende grad andre menneskers måte å være på, fra et voksenperspektiv. Man ser bak deres forsvarsmekanismer. Ikke for å dømme eller heve seg over andre, men ganske enkelt for å se dem som de er."

Og hvordan skal man klare å endre gamle mønstre, som i den kognitive terapien kalles automatiserte tanker?

"De gangene man reagerer uforholdsmessig sterkt på noe et annet menneske sier eller gjør, er det sannsynligvis noe gammelt som er blitt gjenvekket. Et sår skapt i barndommen er blitt berørt. "Angrepet" gir gode muligheter for å tenke over hva den indre smerten egentlig består av. Vi blir kjent med sider ved oss selv som ellers ville forblitt i det skjulte." (side 214)

Dermed kan vi også gjøre noe med det! Det handler om å bli et helt og ekte menneske som er i stand til å bli lykkelig!

"Hvis den andre har noe man trenger, og man samtidig gir noe tilbake, oppstår en gjensidig, positiv avhengighet, og man tillater samspill. Å være snill er ikke det samme som å være feig eller dum. Det er å være hensynsfull mot hverandre, prøve å unngå å gjøre noe som er negativt for den andre, og sørge for at han eller hun får beholde så mye av sin energi som mulig. For å gi hverandre denne typen kjærlighetsenergi, er det en forutsetning at man ikke sitter fast i barndommens bindinger." (side 193)

Jeg fant denne boka meget interessant og bevisstgjørende! Og jeg håper at jeg vil klare å bruke det den har lært meg på en konstruktiv måte. Dette er en bok jeg gjerne skulle ha gitt i presang til et lite knippe med mennesker, som absolutt burde ha lest den for å komme videre i livene sine! Enten man hovedsaklig er en energityv eller en energigiver - her er det mye å lære! Det som imidlertid er litt synd at det som regel er energigiveren - ikke energityven - som er villig til å gå i seg selv for å foreta nødvendige endringer i sin adferd. Og noen ganger er det bare en ting for energigiveren å gjøre i forhold til en energityv: nemlig å komme seg vekk fra en helt håpløs situasjon som bare tapper en for krefter og livsglede.

Jeg gir terningkast fem!

"Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann