Bokelskere.no

Hei hvor det går, her er det bare til å holde seg fast :)

Jeg brukte fire måneder på å komme meg gjennom boka, og det var vel verdt det.

En skikkelig murstein
Grunnen til at jeg brukte lang tid på den var at jeg leste fire bøker "samtidig" på den tiden, og boka er veldig massiv og tung å holde i, i lengden, så den ble lest stykkevis og delt. Med tanke på at dette er en bok man lærer mye av, er det greit å lese den stykkevis og delt, for å huske på mest mulig av det man har lest, siden denne boka er veldig informativ.

Jeg har ikke tenkt å skrive så voldsomt mye fakta om Leonardo da Vinci, men mest om boka, siden jeg ikke er noen historiker, og har ikke tenkt å late som om jeg er det, heller. Men kort fortalt: Leonardo da Vinci (1452 - 1519), er for de fleste en kunstner. Hans mest kjente verker er blant annet: Mona Lisa og Nattverden. Han var ikke bare kunstner, men også oppfinner og, vitenskapsmann. Han var også svært interessert i kirkearkitektur. Han var homofil, og så på samleie mellom mann og kvinne som noe ekkelt. Han var også en mann som var svært opptatt av detaljer. Han var for eksempel opptatt av hvordan en tunge til en hakkespett var(!). Han var også en mann som noterte alt og ingenting. Når han malte var han opptatt av at ansiktsuttrykkene skulle være levende. Han ville binde sammen det personen følte inne i seg med ansiktsuttrykk. Han var også kjent for å legge igjen mye uferdig arbeid. I boka er det med mange bilder som følger med teksten, slik at det blir enklere å følge med på enkelte forklaringer og gjør det hele mer interessant. Vi får se mange av hans malerier, tegninger av oppfinnelser og noen notatsider. Syntes det var spesielt spennende å se på noen av notatsidene. Som kjent var han venstrehendt og skrev speilvendt.

Et ærverdig innblikk i et kreativt liv
Walter Isaacson har skrevet biografier før, og hans mest kjent bok er biografien om Steve Jobs, som kom ut for noen år siden. I biografien om Leonardo da Vinci, skriver Isaason både nøktern, med gode fakta og humor. Han skriver ikke bare om det da Vinci var kjent for og om arbeidene hans, men man blir også kjent med ham, hvordan han var som person. Det er lett å se for seg noen som Leonardo da Vinci, som noe eksentrisk, og det var han også. Han hadde sin egen måte å jobbe på, studere på og utføre ting på, og han hadde også sin egen klesstil. Han var en mann som gikk sin egen vei.

Biografier har en tendens til å bestå av fakta, men lite om selve personen det skrives om, spesielt når det kommer til store personligheter, at det er mye fakta involvert, men beskriver lite hvordan de er, var som mennesker. Men her klarer Isaacson å gi et bilde hvordan Leonardo da Vinci var, ikke bare som kunstner og den kreative sjelen han var, men også som han var som menneske, og man får et lite innsikt i personligheten hans. Hvordan han jobbet, hvem han jobbet for, arbeidsmetoder og hvordan han opererte for å finne ut av ting. Han var jo kjent for å observere alt mulig fra lys, natur og anatomi. Han lærte mye av seg selv bare av observeringer og gjøre sine egne undersøkelser.

Boka kan kanskje virke noe skremmende når det gjelder førsteinntrykk. Den virker litt pensumaktig, men den er veldig lettlest når man først kommer i gang Den er lærerik og det er morsomt at det meste av inntrykket av Leonardo da Vinci, stemmer. Det er lett å se ham som eksentrisk og spesiell, noe han også var, men på en positiv måte. En av de bedre biografiene jeg har lest i de siste årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Velskrevet krim med flere dimensjoner, denne må du lese!

Hundedager er ingen lettvint roman å komme gjennom, til tross for sine 158 korte sider. Historien er enkel og alvoret gjemt på en måte, som gjør at uhyggen kryper litt på en.

Noe så nydelig og klokt og morsomt og vakkert!

Litt mye kjoleprat og umulig kjærlighet, men det må en vel tåle i denne genren. Aller mest handler det om å møte egne fordommer og oppnå forståelse via kunnskap, og det synes jeg er veldig godt gjennomført. Spennende er det og! Må få med meg bok to.

En ukjent bok som ble veldig fort synlig.

Faren til Kate Elizabeth Russell spurte Stephen King om han kunne lese manuskriptet til datteren hans. Hvor kult er ikke det? Med eller uten Stephen King i bildet, er dette en god bok om en metoo sak, sett fra et annet perspektiv.

En annen vinkling i en sensitiv sak
Vanessa føler seg ofte utenfor det meste, kanskje fordi hun føler seg modnere enn de andre i sin egen aldersgruppe. Det er i hvert fall det inntrykket jeg fikk av henne mens jeg leste boka. Hun er bare femten år gammel da hun blir fascinert av en av de mannlige lærerne hennes, og det viser seg at fascinasjonen er gjensidig. Hun blir strakts hans favorittstudent. Små stunder sammen fører til sterkere bånd, og etter hvert til "uskyldig" kyssing. Hun bryr seg ikke om den store aldersforskjellen og klarer ikke å slutte og tenke på ham. Historien veksler fra den tiden hun er hans student til senere når hun er 32 år. Hun blir oppsøkt av en jente som påstår at hun er blitt misbrukt av samme lærer, og vil ha Vanessa på sin side for å forsterke sin sak. Men problemet er at Vanessa ser det ikke på som misbruk, fordi hun har følelser for ham. Kommer hun til å bytte side, eller kommer hun til å være på hans side for alltid? Er båndet deres så spesielt som hun skal ha det til?

Interessant tema med en annen type vinkling i en slik type sak. Hvem er uskyldig og kan det oppstå virkelige følelser mellom en lærer og student? Det er også spennende hvordan Vanessa betrakter forholdet på. Selv om boka er noe mørk og dyster, har hun noen artige og underlige tanker om alt og ingenting som hun deler med oss. Det gjør personligheten hennes fargerik og mer levende. Det gjør henne mer ekte. Det er også spennede å lese om henne både som ung og som voksen person. Hun forandrer seg, men samtidig ikke. Hun har de samme følelsene, og hun er fremdeles noe kaotisk av seg, men likevel prøver hun å skaffe seg et liv som fungerer. Hun er bare et eksempel på at ingen er perfekte. Boka er også et eksempel på at noen bånd er vanskeligere å kutte av enn andre.

Spesiell mor og datter forhold
Jeg likte spesielt godt å lese om forholdet mellom Vanessa og moren hennes som har sine oppturer og nedtur, som de fleste mor og datter forhold har. Moren er kanskje overbeskyttende, noe Vanessa ikke liker, men moren hennes vil bare hennes beste, og vil at datteren hennes skal være trygg. Mens Vanessa påstår gjennom hennes handlinger at hun er voksnere enn sin egen alder. Hun ønsker i hvert fall at andre skal tro det. Det virker som hun har det travelt med å bli fort voksen istedet for å nyte barndommen.

Min mørke Vanessa har vært en godt synlig bok i de siste månedene, og jeg grugledet meg lenge til å lese den. Alltid skeptisk til en bok som får mye ros, for som regel er jeg ikke enig, men dette er en stødig og verdig bok om noe som er aktuelt, til tross for at metoo bølgen ikke er like sterk som da kampanjen startet. Likevel er det en sak som er viktig å legge vekt på, og selv om dette er en roman, var den nesten like spennende å lese som en god krimbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lærerik, troverdig og utrolig spennende - denne må du lese!

Erdet noen som har bøkene Solgudens Autostrada av Aril EDvardsen til salgs? Dette er en triologi som kom ut 2001-2004.

Godt skrevet om et interessant tema

Flott oppfølger til Himmelfall

En sterk bok, - brutal, trist og var, men inneholder også humor. Jeg kjenner flere som har vært i FN-oppdrag, denne boka gir et bilde både av tjenestetiden og hvordan det kan påvirke livet i etterkant. Historein er bygd opp på en måte som gjør at boka må leses med konsetrasjon, - ikke en bok du bare «pløyer» gjennom. Den vil nok sitte i kroppen en stund. Språket er godt og lesevennlig, nynorsken er rik på ord som dekker det forfatteren ønsker å formidle. En sterk leseopplevelse, boken anbefales.

En slapp spøkelseshistorie i et moderne hus.

Lett underholdning
Har lest noen bøker av Ruth Ware før og det er: The Woman in Cabin 10, og In a Dark, Dark Wood. Hun er ingen favorittforfatter, men av og til er det greit å lese bøkene hennes, hvis man vil ha noe lett og avslappende. Bøkene hennes byr på enkle historier med like enkle mystierier, og slike bøker trenger man en gang i blant.

Rowan er lei av å sitte fast i en jobb hun ikke lenger trives i. Hun jobber i en barnehage, og hun er lei av intriger og drama blant visse ansatte. En venn hun deler leilighet med er for tiden borte, og hun føler seg ensom. Ved en tilfeldighet ser hun en annonse om en familie med fire barn som søker barnepike på lang sikt. Rowan kjenner hun trenger en forandring, og svarer. Hun blir invitert hjem til dem på jobbintervju. Selv bor hun i London, og hun må reise hele veien til et øde sted i Skottland. Familien hun møter er temmelig oppdaterte innen den teknologiske verden siden det morderne delen av huset de har renovert, er et smarthus, som drives av appen Happy. Rowan får møte først de tre av fire barna siden den eldste bor på internatskole. Rowan går godt overens med mora Sandra. Vil de andre i familien like henne også?

En annerledes jobb
Rowan får jobben som barnepike og allerede neste dag blir hun alene med barna i en viss periode, for foreldrene må på jobbreise. Vil hun klare utfordringen, og hva er det som egentlig skjer med huset om natten? Skremmer hun seg selv fordi huset hun bor i ligger øde til, eller er det noe uforklarlig i huset som setter henne på prøve? Det går ikke bedre med nattesøvnen hennes da en dør i hennes rom leder opp til loftet, hvor hun hører romstering om natta ...

Nok en bok som blir sammenlignet med Piken på toget. Det ser ut til at nesten alle, i hvert fall de fleste thrillerne som blir gitt ut nå til dags, blir sammenlignet med enten Piken på toget av Paula Hawkins, eller Gone, Girl av Gillian Flynn, eller sammenlignet med begge to. Det har da blitt gitt ut flere og muligens bedre thrillere etter at disse to kom ut? Det er kjedelig at de samme bøkene blir sammenlignet om og om igjen.

Dårlig gjort
Likte godt åpningen av boka hvor Rowan prøver å skrive brev i håp om å komme i kontakt med en advokat hun er blitt tipset om av innsatte. Grunnen er at et av barna hun var barnepike for døde og Rowan ble funnet skyldig, noe hun hevder hun ikke er. Dette er ikke noe jeg røper, men selve baksideteksten, noe som er synd for det legger en demper på spenningen som kunne ha vært der. Grunnen til at jeg ville lese boka selv om baksideteksten er noe avslørende, var på grunn av de overnaturlige elementene, for jeg er svak for spøkelseshistorier og slikt. Men siden det andre allerede var avslørt, føltes det som å lese en oppramsing istedet for en psykologisk thriller, som kunne ha vært spennende. Så å lese baksidetekst, enten om det er på norsk eller engelsk er alltid en risiko, spesielt når man leser baksidetekstene på engelske bøker, som ofte er nesten like lange som en bacheloroppgave. Det føles ofte sånn. Baksidetekster skal være inspirerende og øke nysgjerrighet og gi leselyst, ikke avsløre store deler av boka. Det er trist. Sånn sett føltes boka noe amputert.

Bortsett fra det var det ikke noe spesielt med selve historien heller. Karakterene var mer spesielle enn selve historien, og det er noe trått over det hele. Med tanke på at dette er en slags spøkelseshistorie uten at det er dominerende, er de uhyggelige øyeblikkene stort sett fraværende. De fleste karakterene er kjedelige å lese om, og en eller annen overraskelse som man muligens venter på, uteblir. Wares bøker har tidligere vært veldig forutsigbare, og det er også denne. Også en av grunnene til at jeg ville lese den for av og til vil man bare ha noe lett.

Forståelig nok var ikke dette noen stor leseopplevelse, men lettlest og småunderholdende der og da.

Fra min blogg: I Bokhylla

I denne serien følger vi familiene Svendsen, Bjørnstad og Vårli gjennom årene 1939-1957, med en epilog i 1988. Hovedkarakter er Kristin Svendsen, men vi følger også Jan Bjørnstad og Ivar Vårli. Da serien starter er nazistene noe de bare har lest om, og de frykter mer turberkulosens dødelige grep.

Else Berit Kristiansen har en nydelig fortellerstemme som veksler mellom forståelse og fordømmelse i en tid hvor alt var veldig svart/hvitt, men hvor nyansene trenger å komme frem. For meg som er generasjoner etter krigen, er det lett å sette meg til doms over etterspillene etter 2. verdens krig, hvor kvinner og barn led mye. Hevntørsten var stor, og som Kristin sier i sin tale i siste bok: En skamplett i norsk historie.
Denne seriene belyser nyansene godt, både om det å være motstandsmann/-kvinne og norsk nazist, og ikke minst er det interessante å lese alle etterspill, både om XU, Den røde fare ol.

Serien ble lang på 46 bøker, men ikke én eneste bok er kjedelig. Jeg har lest alle 46 bøkene med stor entusiasme, og de siste 25 bøkene var mye bedre enn de 21 første bøkene. Denne er en keeper i bokhylla og får et gjennomsnittlig kast på 4.

Karin Fossum er en mester i å skildre relasjoner mellom mennesker. Hun gjør det med humor og respekt, uten å bruke mange ord for å få frem den rette stemningen. Språket klinger godt i mine ører, og betraktningene Fossum gjør seg fikk meg flere ganger til å nikke anerkjennende. Det er ikke få ganger jeg smilte imponert, over kloke refleksjoner rundt utenforskap og ensomhet.

Godt oppbygget roman med tydelig nerve