Bokelskere.no

Bygget på en sann historie, en roman som gir oss et perspektiv på det kjipe koronalivet vi har om dagen.

Var usikker på om jeg ville like denne siste boka om Sejer, for de første hundre sidene var en kamp å komme seg gjennom ...

Interessant forfatterskap
Karin Fossum er et forfatterskap jeg har hatt et nært forhold til, helt fra videregående. Bortsett fra mye horror, leste jeg også da litt krim ved siden av. Jeg liker måten hun bygger opp en krimsak på og gjør det hele på en hverdagslig måte. For ondskapsfulle ting kan jo skje når man minst venter det. Det er det som jeg liker best med Fossums sine bøker. Alt er svært så hverdagslig.

Sejer står i stampe i sin siste opptreden. En jente som de fleste kjenner til på grunn av hennes skjønnhet, blir funnet død ved en tursti av noen barn. Mange mistenkte dukker opp underveis mens Sejer og hans gode makker Skarre prøver å finne den skyldige, noe som er alt annet enn enkelt. Utviklingen i saken går tregt, og de begynner å bli opprådd. Samtidig følger vi hverdagen til en mann som mistrives i sin egen kropp, for han føler seg for stor og tung. Han føler det er vanskelig å passe inn i sine omgivelser. Vil han finne en måte å akseptere seg selv på, og vil Sejer klare å nøste opp det grusomme drapet?

Ingenting varer
Dette er bok nummer femten og den aller siste om Konrad Sejer. Jeg har ikke lest alle bøkene i serien, men de fleste. De jeg ikke har lest, men som jeg skal lese fra nesten år og utover er; Se deg ikke tilbake!, Drapet på Harriet Krohn, Carmen Zita og døden, og Helvetesilden. Så har ikke så mange igjen. Sejer er en av mine favoritt etterforskere i den norske bokverdenen. Han er menneskelig og han ser andre på som mennesker uansett hva de har gjort. Han prøver å være rettferdig i enhver situasjon, og er streng når det trengs. Liker også båndet mellom ham og Skarre. Skarre som alltid kommer med kvikke kommentarer, som ofte gjør Sejer oppgitt. Bare synd at Skarre fikk en svært liten rolle denne gang i forhold til de andre bøkene.

Var sikker på at dette ikke ville bli en hit for min del denne gang, for de første seksti sidene var innmari trege og tok lang tid å komme seg gjennom, og frem til side hundre var det fremdeles noe seigt over det hele, men så forandret det seg veldig fort, og man ble omtrent avhengig av å lese videre. Det ble en rar overgang med tanke på tempo og interesse. I det jeg var i ferd med å miste interessen for boka, var det noe som gjorde at boka levde sitt eget liv.

Liker at boka er veldig mørk og dyster. Stemningen er nesten til å ta og føle på. Det er neste så man går gjennom sørpe og forventer det verste. Mordsaken i seg selv ble noe forutsgibar, men synes ikke det ødela resten av handlingen. Synes også at Sejer fikk en ærverdig slutt på hans rolle i krimverdenen. Så hverken han eller boka blir glemt med det første, og er lettet over at jeg presset meg gjennom de første hundre sidene. Noen ganger tar det tid før man går overens med en bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eivind Sudmann Larssen har igjen skrevet seg inn i hjertet mitt, med sitt flotte språk, og innsiktsfulle skråblikk på livet, sånn som det arter seg for veldig mange av oss.

Jeg tror det! Jeg tror han tenker gjennom det han har opplevd, og han forstår at ting ikke vil bli bedre. Derfor ser jeg for meg drap og selvdrap... flere meninger?

Visste ikke at det går an! Takk for tips.

Jeg kunne ønske jeg følte at boka er en dystopi. Det som beskrives er jo det, men jeg syns det har for liten del av handlingen. At det bare er beskrivelser på sidelinja.. så kan man kanskje si at kjærlighetshistorie heller ikke passer, men det er hans kjærlighet og ønsker om å finne kona si som er den røde tråden her. Nesten så jeg tenker at historien ble for kort til at det dystopiske gikk innpå meg!

Nydelig bildebok om å finne sin egen vei i livet og så la barna gradvis slippes løs for å finne sin. Veldig lite tekst og mange tolkningsmuligheter. Egner seg nok best som samtalebok med ganske store barn.

En bitteliten mann bor i skogen. Han finner en nydelig, blank skrue som han tar med seg hjem. Men roboten som skruen satt i, våkner og vil ha den. Her blir det dramatikk!

Enda en ordløs bok for småskolen. Her er det mye å ta fatt i om en vil det. Hvordan lever mannen i skogen? Er roboten trist eller sint fordi skruen er borte, eller har ikke roboter følelser? Boka har tegneseriepreg og en kronologisk fortelling, men en del rom for tolkning.

Cornelia har flytta til et nytt, stort hus på et øde sted og der er det ingen å leke med. På tur i skogen finner hun trehuset hvor Fredrik bor med alle oppfinnelsene sine. Dette blir nok bra likevel!

Flotte illustrasjoner med masse detaljer. Såpass lite tekst at den kan brukes som ordløs bok og utgangspunkt for egne historier og/eller samtaler om drømmer, fantasi, flytting og å kjede seg. For ca 6-9 år, vil jeg tro.

Ordfri bok! Men ikke for de minste. Forlaget sier 6-9-åringer, og det tror jeg er riktig. For den målgruppa er den nok veldig god.

En historie om en far(?) som vinner en pokal og er redd den skal bli stjålet. Selv om den voksne ikke har det minste tro på gutten og hunden i huset, er det de som redder pokalen når skurkene kommer!

Å lese ei hel bok gir mestringsfølelse, ord eller ikke. Dessuten er det mye moro som skjer i bildene. Fin som grunnlag for å øve på å fortelle historier også, uavhengig av språk. Mye å snakke om.

Fin og enkel bildebok som nok kan engasjere de minste. Krever at de voksne er kjent med borte-tittei-leken, da, og det er kanskje ikke alle som er? Stusser på hvorfor "beibi" skrives på denne måten, det står med liten bokstav, så er ikke ment som egennavn. Ikke greit å bruke til folk som ikke er så stødige i norsk, antagelig.

Jeg liker idéen om at vi skal møte de ulike følelsene gjennom Selmas uke. Og tegningene er fine, selv om jeg ikke er superbegeistra for at følelsene framstilles som noen slags dyr og ikke integrerte deler av Selma. Men det som ødelegger denne boka for meg, er idéen om at negative følelser som sinne og sjalusi må undertrykkes eller rasjonaliseres bort. Det kan da ikke være sunt?

Grei bok om kroppen og alle dens funksjoner. De gjennomsiktige oppslagene gjør at en kan se nervesystem, skjelettet osv samtidig, men jeg vet ikke hvor spennende det egentlig er. Det brukes latinske betegnelser for en del muskler ol, og det er det en del unger som liker. Egentlig er nok denne boka mest for unger i nerdealderen som vil lære rare detaljer om egen kropp.

Ei veldig grei bok som tar for seg alle endringene som skjer når kroppen vokser, med hovedvekt på puberteten. Den er innom fysisk, psykisk og seksuell helse, overgrep, vennskap og mobbing, personlig hygiene og kosthold, alt i et enkelt språk. Beskrivelsene bli verken kliniske eller påtatt kule. Boka er rikt illustrert med enkle tegninger som bidrar til å forklare teksten. Bortsett fra et par detaljerte tegninger som skal forklare hva som er hvor på kjønnsorganene, er det lite nakenhet, dette er ikke ei bok av typen "nakenhet er SÅÅÅ naturlig!", og det kan jo være fint for en del som synes dette er flaut nok som det er.

Bortsett fra at omslag og utforming får boka til å se mye eldre ut enn fem år (ok, originalen er fra 2008), synes jeg denne er god.

Kulten Dagons barn. Er de slemme? Bedriver de menneskeofringer? Eller er det ikke så skummelt som det ser ut? Jan, 14 år i Oslo 1939, må finne ut av det for å tjene penger til Amerika-billett og muligheten til å finne igjen foreldrene sine.

Det begynner riktig så guffent med monstre fra dypet og trusler om død og fordervelse. Tegningene er enkle, men effektive og riktig så mørke og dystre. Men slutter det ikke litt for ... snilt? Her er det superdramatisk med skyting og drukningsfare og svikefulle forskere og så er det plutselig hjem og familie og lykke? Med mindre det kommer et bind to med guggen fortsettelse, er jeg litt skuffa.

Hørte denne som lydbok på engelsk, og et par timer uti syntes jeg det var svært gjenkjennbare ting ... Ok, jeg hørte den for fire år sida også. På norsk. Ser at jeg likte den bedre i denne runden, neppe pga oversettelsen, det er nok mer min dagsform. Men en favoritt er det ikke, så håper jeg ikke kommer til å prøve meg på den en tredje gang. :-D

Jeg liker Lykke. Hun prøver å takle utestenging og mobbing ved å spøke med overvekta si sjøl. Venninna Liv prøver å få henne til å slutte å snakke seg selv ned, men med lite hell. Og det er jo på ingen måte bra for selvfølelsen det Lykke driver med, men det er lett å forstå at hun ikke ser noen annen løsning.

At det hjelper å sette seg selv i et positivt fokus, er noe som har gått igjen i flere barnebøker de siste åra. "Spotlyset gjør deg sterk", liksom. Det fine med Lykke, er at hun snubler inn i det mer enn oppsøker det. Og når hun først får suksess på scenen, holder det med den ene gangen. Det er ikke dette som er meninga med livet.

Ellers liker jeg de voksne i boka. De er synlige og tilstedeværende, det er realistisk. Også er de hele mennesker med gode og mindre gode sider. Moras hippietilnærming til livet, mormors forkjærlighet for hip hop og lærerens utapå-kulhet gjør dem til troverdige personer. Dessuten liker jeg at Lykkes hudfarge ikke er noe tema. Hun er mørk, hva så, det er ikke det som er problemet. Sånn ser vel hverdagen i større og større grad ut.

God bok! Underholdende, gir mulighet til å kjenne på mange ulike følelser og svært aktuell.

En sanselig og handlingsmettet roman - anbefales!

Ferdig! For meg er dette en kjærlighetshistorie! Kjærlighetshistorien er pakka inn i en forsvinningssak. Føler ikke at jeg har lest en krimbok. Det dystopiske samfunnet er bare et bakgrunnsteppe i handlingen, etter min mening. Jeg mener altså at boka ikke er en tydelig krim eller en dystopi, men kjærlighetshistorie pakka inn i litt forskjellig. Helt grei.