Synes det høres veldig greit ut, jeg støtter ditt forslag.

Hvor mye tåler et menneske når livet blir hardt og brutalt?

(1879). Berly er en av de uheldige som er rammet av den sykdommen. Hun har blitt en av de spedalske og motvillig reiser hun fra gården, mannen, de to ungene deres og drar til Bergen for å bo på St. Jørgens. Bo sammen med andre som er rammet av den samme sykdommen som henne og bo der til hun blir frisk, tror hun. Men det Berly ikke vet, eller nekte å innse, er at man kan ikke bli frisk av den sykdommen og man bor der til man dør. Men Berly har bestemt seg for å bli frisk og skal hjem til sin gård og familie, men vil det noensinne gå opp for henne at hun aldri kan dra hjem og bo sammen med sin egen familie igjen?

Historiske romaner er noe jeg har lest litt lite av. Og av og til når jeg skal begynne på en historisk roman, er jeg alltid redd for om boka vil være for tørt lesestoff for meg eller ikke og om jeg vil miste interessen underveis. Men det var ingenting å frykte. Boka var lettlest til en historisk roman å være. I hvert fall for min del. Selv om temaet var dystert og vemodig, gikk lesingen fort og lett. Det var ikke vanskelig å se for seg Bergen (selv om jeg aldri har vært der), og jeg slet heller ikke med å forestille meg personene i boka. Jeg både så dem og følte med dem. Kjente hvordan de hadde det. Så for meg hvordan de ble spist opp både utenfra og innvendig av denne forferdelige sykdommen. Jeg følte fortvilelsen deres, smerten og så for meg de stygge og verkende sårene deres. Det var heller ikke vanskelig å føle skammen. Hvordan de skammet seg over hvordan sykdommen fikk dem til å se ut (spesielt hovedpersonen) og hvordan de måtte leve med det. Så det var ikke vanskelig å leve seg inn i boka i det hele tatt.

Likte også vennskapet til Berly og Kari veldig godt. Galgenhumoren deres og at de holdt sammen i tykt og tynt under de tragiske omstendighetene. Selv om de alltid fryktet det verste, pleide de andre og hverandre så godt de kunne. Prøvde å hjelpe hverandre gjennom sykdommen og disse lange dagene. De hadde hverandre og måtte holde ut med alle som slet med det samme. Høre og holde ut hverandres lidelser.

Det er sjeldent jeg bryr meg om eller får sansen for kvinnelige karakterer i bøker for av og til er jeg redd for at når en hovedperson i en bok er en kvinne, blir det ofte litt damete og jeg var livredd for at denne boka ville vippe på grensa til å være damelitteratur, men det var den heldigvis ikke. Boka baserte seg mest på historiske elementer fremfor kjærlighet og romantikk, og jeg er lettet for det. Og grunnen til at jeg fikk sansen for Berly var i grunnen hennes mørke humor og at hun ga totalt blaffen i hva andre mente. Hun gjorde som hun ville og sa det hun mente. Hun var ikke redd for konsekvenser og likte å sette folk på plass. Hun var selve krydderet i boka.

Jeg sluttet å telle dager er en varm og vemodig roman om sykdom og fortvilelse. Det å holde ut selve livet. Selv om jeg likte boka, ble den dessverre ingen favoritt. Jeg savnet mer spenning og overraskelser (noen ble dessverre altfor åpenlyse), og noen skrivefeil her og der som irriterte, men bortsett fra det var dette en fin og stødig roman fra en mørk epoke.

Jeg trodde nesten det var noe galt med meg, for jeg lo ikke jeg heller og syns ikke den var så morsom, mens andre syntes den nærmest var hysterisk. Så glad for å høre at flere ikke falt for boka:)

Syns den var skuffende. Ikke morsom i det hele tatt og syns boka var på en måte litt overanstrengt. Forfatteren prøver for hardt.

Ingen årsak:) Vet det har gått før og at det går i reprise, men har ikke sett alle episodene selv så fin anledning å få det med seg. Interessant er det uansett:) Selv har jeg ikke noe som kan ta opp programmene som går på tv, men det gjør meg ikke noe. For er stort sett våken og får med meg det meste likevel:)

Her er alleboktitlene nevnt i boka Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås.

Bøker jeg ikke finner på Bokelskere:

• En glänta i skogen (2004) av Ola Larsmo
• Djävulssonaten (2007) av Ola Larsmo
• I Sveriges Vantrum (2007) av Lasse Granestrand
• Färdaminnen (1973) av Claes Hylinger
• Hotell Erfarenheten (2006) av Claes Hyllinger
• Min röst skall nu komma från en annan plats i rummet (2006) av Lotta Lottas
• Aerodynamiska tal (2001) av Lotta Lottas
• Tredje flykthastigheten (2004) av Lotta Lottas
• Små historier 1 (1996) av Peter Adolphsen
• Små historier 2 (2000) av Peter Adolphsen
• Vredens nat (2008) av Peer Hultberg
• Mytologisk landskab med Daphnes forvanling (1966) av Peer Hultberg
• Desmond! (1969) av Peer Hultberg
• Requiem (1985) av Peer Hultberg

Takk:) (Og jeg er alltid ærlig i omtalene mine:) Jeg gir alltid forfattere jeg ikke har lest noe fra før av en sjanse til og liker jeg ikke forfatteren etter to bøker (sånn er det med alle forfattere) da gir jeg opp. Så det spørs om jeg vil like ham bedre etter Mengele Zoo eller ikke. Har forstått det sånn at han er en særegen forfatter. Håper bare han ikke er altfor sær for meg. Men hvis jeg ikke liker ham etter Mengele Zoo kommer jeg nok ikke til å lese mer av ha,. Jeg gir ikke forfattere mer enn to forsøk. Så det er harde bud, haha:) Så forfattere får alltid bare en sjanse til av meg og liker jeg ikke det de skriver da, gir jeg de opp:) Huff. føler meg slem, men det er jo så mange bøker som skal leses og som jeg vil lese, så da er det nødt til å være sånn. Vet ikke når jeg kommer til å lese Mengele Zoo. Det blir vel ikke før neste år. Må ha Nøkkelmakeren litt på avstand før jeg begynner å lese Mengele Zoo. Få bort skuffelsen først:)

Min regel når det gjelder forfattere jeg ikke har lest noe å av før, er å lese minst to bøker før jeg gir opp den og den forfatteren osv. Minst en sjanse til på hver forfatter. Det er min regel:) Så var uheldig av bokvalg, men gir ham en sjanse til senere. Vet ikke når. Har jo Mengele Zoo stående ulest i hylla og den er jo hans mest kjente. Skal lese den og gi ham en sjanse til, men ikke med det første. Alt til sin tid. Må få mer avstand fra Nøkkelmakeren før jeg begynner på Mengele Zoo, når skuffelsen i kroppen har lagt seg:)

Tynne bøker er som regel lettleste, men ikke i dette tilfellet. Brukte noen ekstra dager på å lese ferdig denne. Les hvorfor!

Gert Nygårdshaug er en forfatter som jeg ikke har lest noe av tidligere, men det er en forfatter jeg har hørt mye om. Jeg har hans mest kjente bok Mengele Zoo stående ulest i hylla. Hvorfor jeg ikke har lest den ennå, må du ikke spørre meg om. En dag skal den leses. Jeg aner ikke når. Sånn er det å være en bokelsker. Man drukner i bøker, men vet ikke alltid hvilken bok man skal lese og ofte blir alt et tilfeldig valg. Men nok om det. Jeg har som sagt ikke lest noe av Nygårdshaug før så det var helt sikkert på høy tid for av og til føles det ut som jeg er den eneste her til lands som ikke har lest noe av ham ennå. Nå er jeg ikke lenger en av dem. Og mitt første "møte" med Nygårdshaug ble dessverre en gigantisk skuffelse!

I boka Nøkkelmakeren møter vi Melkior Mussenden som er gift med Mathilde. De bor i en landsby der alle kjenner hverandre og alle har sine faste rutiner. Melkior er førtidspensjonist. Han var tidligere urmaker, men han setter den hobbyen fortsatt høyt hjemme. Steller med sine klokker og styrer med sitt. En kveld han gjør sine vante rutiner, blir han satt ut av prikking og en slags indre uro. Noe han ikke har opplevd før og skjønner ikke hva det kommer av, og han er besatt av tanken på hva som er forkskjell på det å være innenfor og utenfor tiden. Han er veldig filosofisk av seg og tenker ofte på det med tiden. Men han vet ikke hva prikkingen i kroppen kommer av og det kommer og går av seg selv, og etter hvert begynner han å innbille seg ting. Har det også noe med tiden å gjøre? En dag kommer det en fremmed kar til landsbyen. Den mannen går gjennom kornåkrene i landsbyen og virker litt lost. Han kommer til landsbyen for å starte sin egen bedrift. Han er nøkkelmaker og har tenkt å skaffe sitt eget lokale. Men hvorfor virker mannen så hemmelighetsfull når han først kommer til landsbyen? Er det noen grunn til det?

Høres ut som en spesiell bok dette, ikke sant? Det var det også, på mange måter. Jeg liker spesielle bøker. Spesielle bøker som skiller seg ut litt, men dessverre ble ikke denne en av favorittene mine. Jeg irriterte meg grønn over boka av mange grunner. Det første er fortellermåten. Jeg hatet fortellermåten. Den føltes mer "opprammsende" enn "fortellende". Savnet litt mer "direkte tale" eller hvordan jeg skal kalle det istedet for at ting er "oppsummert". Og forfatteren var meget sparsommelig på avsnittene. Savnet også mer liv i karakterene. Oppfattet de fleste som veldig flate, som pappfigurer selv når de forsøkte å være litt humoristiske, men denne boka hadde dessverre ikke min type humor og jeg opplevde innholdet som veldig stivt og tørt. Boka kunne ha blitt lest ganske fort, men det gikk litt tregere enn forventet fordi innholdet fenget ikke noe særlig og da går lesingen gjerne tregere.

Jeg prøvde mange ganger underveis å like boka, men klarte det bare ikke og var vel bare lettet over å bli ferdig med Nøkkelmakeren og lese i en annen bok istedet. Trist når det er sånn, men slikt skjer. Det er ikke første gang. Man kan ikke like alle bøkene man leser. Det er ikke menneskelig. Heller ikke meningen å virke så brutal, men jeg er bare ærlig, som vanlig. Denne boka var slett ikke noe for meg.

Vinteren er ikke min favorittid det heller. Er og alltid blir et høstmenneske. Men heldigvis har ikke vinteren kommet riktig ennå. Bare rimfrost, men det holder enn så lenge. Det er for tidlig med snø. Vil bare ha snø på julaften og så kan det bare forsvinne igjen for min del for ski har jeg ikke gått siden skoletiden (mareritt å gå på ski, fikk aldri taket på det), så skiene får bare støve ned i garasjen for min del. Skal ikke ta dem frem denne sesongen heller.

Tidligere i uka, tett før helga ble jeg ferdig med Nøkkelmakeren av Gert Nygårdshaug. Glad jeg er ferdig med den for den var temmelig kjedelig, og brydde meg ikke om karakterene så det var traurig lesing ...Håper å få til en anmeldelse av den i morgen.

Og jeg er snart ferdig med nattlektyreboka: Jeg sluttet å telle dager av Caterina Cattaneo. Regner med at jeg blir ferdig med i natt og i helga skal jeg lese videre i Too Good To Be True: The Colossal Book of Urban Legends av Jan Harold Brunvand der jeg velger å lese noen vandrehistorier av gangen hver dag.

Og nå, når kaffetrakteren er ferdig med å koke, skal jeg drikke kaffe og fortsette å lese i stuelektyreboka: Rovdyret av Jan - Erik Fjell. Så går ikke tom for bøker eller kaffe denne helga heller.

Senere i kveld skal jeg se en fransk slasher (ser skrekkfilmer og slashere på enn språk) som jeg bestilte fra platekompaniet som "heter": Among the living. Godt å se at andre har det litt jævlig også når man selv har det jævlig haha. Neida, men har alltid hatt en fascinasjon av skrekk og slashergenren helt siden jeg var lita. Heller det enn romantiske komedier!

God helg.

Ps: (Vibeke, du er interessert i seriemordere som jeg er har jeg lagt merke til og hvis du sliter med søvnmangel som meg, eller bare er våken om natta bør du få med deg tvn-programmet: Seriemorderne. Det går bare på hverdager, på natta. Husker ikke klokkslett, men det er i to-tre tiden, og som sagt, kun på hverdager på nattid. Så hvis du er våken da bør du få med deg det for det er meget interessant. Det heter Seriemorderne på norsk, men originalt heter det Born to kill? De lager profil av en seriemorder i hvert program og på slutten av programmet drøfter ekspertene om seriemorderen er født til å drepe eller om det er arv og miljø som er årsaken. Meget spennende og interessant. En dokomentarserie hvor eksperter som går i dybden av seriemordere. Du finner det sikkert på youtube hvis du ikke er våken om natta:)

Fortiden leser jeg Franz Kafka - Et liv av Ernst Pawel. Den er ok så langt.
Innimellom må jeg lese litt i Per Inge Torkelsen's bok O jul med din vrede. Passer fint å lese den nå før jul, for den godeste Torkelsen setter på "spissen" mye av "galskapen" vi driver på med før jul, bl.a all handlingen. Siste linje i en omdiktet kjent julesang: "Ti tusen kroner i manko".

Boka som ligger på vent er den jeg hadde med i avstemningen i lesesirkelen her, nemlig Sannheten sover av Izzat al-Ghazzawi,.

Boka er oversatt til norsk, jeg har den. Det er en fin liten fortelling.

Virker som om alle elsker den boka bortsett fra meg. Jeg leste den i mars i år, uten forventninger, likevel klarte jeg ikke å like boka noe særl g. Jeg liker særa bøker og særa folk, men tror innholdet ble rett og slett for sært for meg. Så jeg ble dessverre ikke fan av boka.

Koselig at vi har noe til felles selv om vi ønsker det var en annen sitiuasjon, men av og til svikter helsa, enten vi liker det eller ikke. Sånn er det bare:/ Men greit å vite at man ikke er helt alene om det. Og at vi alltid har bøkene. Bøker svikter aldri, heldigvis:) å det er kjekt med foreldre som stiller opp, ha bøker å lese i og dere å diskutere bøker med. Da føler man seg ikke helt "bortkastet" eller hva jeg skal kalle meg. Må bare skjerpe meg og bli mer aktiv på bokelskere:) Man må alltid sette seg et mål:)

Og skulle ønske vi fikk mer muligheter her i livet begge to:)

De utvalgte ungdommene fra Engelsfors som ble brakt sammen helt tilfeldig i første bok, Sirkelen, står nå mot sin livs viktige oppgave i denne tredje og siste boka i Engelsfors - trilogien, Nøkkelen. Men stoler de nok på hverandre til å klare det?

I fjor leste jeg Sirkelen og Ild av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren, og nå har jeg med boka Nøkkelen endelig fått lest hele trilogien. Og hva syns jeg? Fikk trilogien en verdig avslutning eller forventet jeg noe mer? De tidligere bøkene Sirkelen og Ild likte jeg utrolig godt. Da var konseptet noe "nytt" spennende og hadde mye fart og magi. Det hadde også den siste boka som var en murstein på over 800 sider, men det jeg savnet aller mest var den magien og farten som de to tidligere bøkene hadde.

Det jeg irriterte meg aller mest med denne tredje og avsluttende boka er at kjærlighetspartiene tar altfor stor og unødvendig plass. Det gjentas til det kjedsommelige og oppleves mest som masete enn spennende og fascinerende. Skjønner jo at dette er ungdomsbok og da "må" man ha med litt kjærlighet og følelser. Skjønner det, men det trenger ikke å overdøve de andre partiene i boka, noe jeg opplevde at det gjorde. Det gjorde meg nesten forbanna og oppgitt til slutt. Jeg ville ha magi, mer overnaturlige elementer og enda mer spenning! Boka består jo en del av disse ingrediensene også, men ikke nok. Det ble mest "kliss" og følelser som måtte utforskes. Det ble jeg lei av å lese om i lengden. Når man leser en avsluttende bok i en trilogi så forventer man jo noe mer enn kjærlighetsdrama.

Jeg sier ikke at denne siste boka i trilogien er dårlig. Det er den ikke. Det skjedde noe nesten hele tiden og selv om det meste var forutsigbart ville jeg lese videre for å se om jeg virkelig hadde rett eller ikke, og jeg ville jo vite hvordan eller om disse utvalgte ungdommene ville klare å løse den umulige oppgaven de hadde fått fra folka som kaller seg for "Rådet". Oppgaven til de utvalgte er å redde verden fra å gå under, men går det virkelig an og det er alltid et spørsmål om tid. For det er alltid noe som skjer underveis og de utvalgte får med tiden vanskeligheter med å stole på hverandre. For nye mennesker dukker opp underveis og det er om å stole på de rette folkene. Det er det boka egentlig dreier seg om. Det å stole på seg selv og de rette folkene. Men er det av og til nok? I alle situasjoner? Det er det boka og hele trilogien egentlig handler om.

Nøkkelen var for meg en altfor forutsigbar avslutning, men likevel er jeg glad for å ha lest denne og de andre bøkene i trilogien. Jeg likte som sagt de to forrige bøkene hakket bedre enn denne siste, men selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen, har den heller ikke kunnet blitt avsluttet på en annen måte. Trilogien ble avsluttet på "rett" måte. Men savnet det store klimakset og spenningsnivået. Noen skikkelige overraskelser som aldri kom. Man forventer seg en god del overraskelser når en bok er på over 800 sider, men det var forfatterne altfor sparsomme på, dessverre. Men man kan vel ikke få alt. Selv om jeg ikke er helt fornøyd med avslutningen på boka eller trilogien, vil jeg likevel savne noen fra persongalleriet og som jeg aldri får møte igjen. Men alt tar jo slutt en gang.

PS: Siden fantasy er en stor favoritt i markedsføringsbransjen nå for tiden, så ønsker jeg meg en bok som består av grøss og fantasy uten kjærlighet. Hadde blitt veldig glad om noen kunne ha skrevet en slik bok. Da hadde jeg blitt fornøyd! Er lei av at kjærlighetspartiene i fantasysjangeren generelt tar så stor plass.

Her er alleboktitlene nevnt i boka Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås.

Bøker jeg ikke finner på Bokelskere:

• En glänta i skogen (2004) av Ola Larsmo
• Djävulssonaten (2007) av Ola Larsmo
• I Sveriges Vantrum (2007) av Lasse Granestrand
• Färdaminnen (1973) av Claes Hylinger
• Hotell Erfarenheten (2006) av Claes Hyllinger
• Min röst skall nu komma från en annan plats i rummet (2006) av Lotta Lottas
• Aerodynamiska tal (2001) av Lotta Lottas
• Tredje flykthastigheten (2004) av Lotta Lottas
• Små historier 1 (1996) av Peter Adolphsen
• Små historier 2 (2000) av Peter Adolphsen
• Vredens nat (2008) av Peer Hultberg
• Mytologisk landskab med Daphnes forvanling (1966) av Peer Hultberg
• Desmond! (1969) av Peer Hultberg
• Requiem (1985) av Peer Hultberg

Forsto det og vi har visst mye til felles:) Men har vel vært oftere hos foreldrene mine enn du siden jeg ikke har nettverk ellers. Har ikke venner, kjæreste osv ... så er hos foreldrene mine omtrent en gang i uka fordi de syns synd på meg og jeg synes synd på meg selv haha... Er ikke der hver helg, men litt spontant. Er der en gang i uka, men stort sett på forskjellige dager så det er ikke snakk om hver helg. Tar det som regel som det kommer.

Jeg savner kjøring fordi det var litt av friheten jeg hadde. Kjøre til jobb osv. Men jobbkontrakten min gikk ut i januar og har hatt kjøreforbud siden juni i fjor. Kjedelige greier. Sitter igjen med ingenting føles det ut som. Har jo bøkene, men skulle ønske livet hadde mer å by på enn bare bøker, men når man er sykmeldt og arbeidsledig på ubestemt så må man bare "akseptere" situasjonen. Det er det jeg strever mest med:)

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...)

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg.

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak.

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ...

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak.

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys.

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ...

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ...

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd.

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)

Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed.

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124)

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette.

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til.

Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president.

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet?

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet.

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon.

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte.

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt!