Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding!

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap.

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."

Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn.

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet.

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget.

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning.

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet.

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna.

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp littærer preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg.

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne.

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp.

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær.

Fascinerende historie, men noe langdryg ...

Lars Mytting (f. 1968) er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt to romaner og en sakprosa-bok. "Hestekrefter" utkom i 2006. "Hel ved", som utkom i 2011, ble tidenes salgssuksess. Den siste romanen hans - "Svøm med dem som drukner" - fikk nylig Bokhandlerprisen.

"Svøm med dem som drukner" handler om Edvard Hirifjell, som er 23 år i bokas åpningsscene. Han vet ikke mer om sin fortid enn at foreldrene hans omkom i en gasseksplosjon i Frankrike i 1971. De eneste slektningene Edvard da hadde, var besteforeldrene, og de tok seg av ham. Han vokste opp på deres gård i Gudbrandsdalen, og lærte alt han trengte å vite om gårdsdrift.

Bestemoren døde da Edvard var liten. Da bestefaren, som ikke har vært den mest meddelsomme, også dør, og Edvard dermed er uten andre slektninger, kommer han over noen papirer som kan kaste lys over fortiden. Han bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde.

Jakten på sannheten om fortiden fører Edvard i første omgang til Shetland. Der skal angivelig bestefarens bror Einar befinne seg. Bestefaren og Einar kom i sin tid i en alvorlig konflikt med hverandre, og etter dette hadde de ingen kontakt. I alle fall ingen kontakt som Edvard kjenner til ... Etter hvert fører jakten på sannheten om fortiden ham også til Frankrike.

Underveis avdekkes den ene familiehemmeligheten etter den andre, og Edvard opplever både kjærlighet, en øy det viser seg at han er arving til, en hemmelig skatt og mer til. Blant annet hendelser som har sammenheng både med første og andre verdenskrig. Det er sånn sett en fantastisk historie som rulles opp, og som gjør at man bare må lese videre. Eller som i mitt tilfelle: høre videre. Løsningen som serveres til slutt var noe av det mest fascinerende med hele boka, slik jeg opplevde dette. Slutten overrasket meg.

Jeg ble likevel ikke overvettes begeistret for denne boka. Årsaken til dette er først og fremst at jeg opplevde fremdriften i boka som for langsom og langdryg i en del sekvenser, nesten på grensen til det kjedelige. Det blir for mange ord og omstendelige forklaringer. Lite eller ingenting overlates til leserens fantasi. En del svulstigheter irriterte meg dessuten underveis. Boka hadde kledd en strammere regi, hvor minst 100 sider hadde vært skrellet bort. Nå er jeg en leser som liker antydningens kunst og at det er noe undertekst igjen som jeg kan tolke. Jeg misliker at alt blir forklart i detalj. Med dette utgangspunktet ble noe av lesegleden ødelagt, og dette gjorde boka til bare en nokså middels opplevelse. Når det er sagt trigges jeg som regel alltid når handlingen har sammenheng med en av verdenskrigene i det 20. århundre. Jeg var derfor aldri i tvil om at jeg ønsket å få vite hvordan det hele endte. Slutten reddet rett og slett boka.

Axel Aubert leser boka med stor innlevelse og god diksjon!

Den var kjedelig og forutsigbar:/

Hverdagssituasjoner i sarkastisk tilstand er noe vi mange kjenner oss igjen i, eller hva?

Nemi er like kjent som Donald og Pondus i tegneserieverdenen. Og selv om jeg ikke leser henne fast, eller er noen fan av henne, leser jeg Nemi en gang i blant. Og selv om jeg ikke er fast leser henne har jeg funnet at jeg og Nemi har mye til felles: Jeg er ingen gother, men vi begge liker black metal, begge er boknerder, begge elsker skrekkfilmer, begge liker ikke barn, begge har sansen for mørk humor (sarkasme) og vi ser veldig mørkt på ting generelt. Så selv om jeg er ingen fan av Nemi har jeg og hun mye til felles, og selv om jeg er ingen fast leser, så liker jeg å lese Nemi en gang i blant fordi hun er komisk og hun ser mørkt på livet hun også. Hun har sin egen måte å se ting på, som meg og det liker jeg.

Annen ting jeg liker med Nemi er ikke bare fordi hun er humoristisk, men hun liker også å filosofere. Hun tenker på alt og ingenting. Alt fra døden til drømmer. Hun tenker på så og si alt. Så det er mye å kjenne seg igjen i henne. Men det er ikke bare Nemi som bærer tegneserien, men også hennes bestevenn Cyan, herlige fargekobinasjoner og uttrykk. Det er ingen tvil om at Lise Myhre kan å tegne. Hun kan tegne hva som helst (misunnelig). Og alt hun tegner blir levende og hun er god til å formidle komiske situasjoner og gode poeng med sine streker. Inni boka er det også noen helsider som har vært tidligere forsider på Nemihefter, plakater osv, boka består ikke bare av tegneseriestriper. Jeg er ingen Nemi-ekspert, men har lest litt og har skaffet meg nok inntrykk på hva og hvem Nemi er, hva hun står for og hva slags "verden" hun befinner seg i. Og det er en verden jeg gjerne vil besøke igjen. Har et ulest Nemi-hefte liggende som blir lest ganske snart. Jeg liker hennes mørke og sarkastiske tankegang, og hun er en person som nekter å følge strømmen. Jeg liker at hun filosoferer over de små og store tingene sammen med sin venninne Cyan, og av og til med henne selv.

Selv om Nemi ser mye ting i svart/hvitt - perspektiv, ser både hun og jeg det humoristiske i det meste, uansett hvor svart ting i livet blir. Vi har sansen for galgenhumor. Så selv om jeg ikke er noen fan av Nemi og aldri kommer til å bli det, kommer jeg nok til å lese mer Nemi i fremtiden for underholdningens skyld.

Nemi: X er en lettlest, humoristisk og tankefull bok med fargerike og grålige tegneseriestriper. Vi følger med Nemi gjennom tunge og lette stunder, gjennom vennskap, drikkesituasjoner og hennes fylleangst. Hennes uttrykk er levende og menneskelige og Lise Myhre beskriver hverdagssituasjoner godt på en presis måte. Hun kan forlare kriser og vitser på bare noen få ruter og det er beundringsverdig. Når man har lest Nemi en liten stund vet man hva man får, men det har ikke noe å si, for jeg håper at Nemi aldri kommer til å forandre seg og jeg vil gjerne lese hvordan det går med henne videre.

PS: Boka inneholder striper fra 2007 og 2008, og passer bra for fans som vil mimre eller lesere som er nysgjerrige på Nemi generelt. Lettlest og underholdende på mange måter.

Skjønner hva du mener. Har lest mange middelmådige bøker i det siste selv. Men bøker har tatt meg med storm før så jeg gir meg ikke. Det er litt sånn. Får bestille boka og lese den før. Akkurat nå har jeg mer enn nok med bøker som venter, og takk for at du svarte:)

Dette var min favorittbok da jeg var lita og leste den om og om og om igjen:)

Er du modig nok til å bekjempe monstre eller tror du ikke noe på dem?

Siv er en liten jente som bor i en landsby hvor hun er vant til å leve av lite mat og en mor som tjener lite. Hun kommer fra harde kår og er vant til det. Sånn er det å være innbygger i den landsbyen hun bor i. Det er tøffe tider og de må klare seg med det de har. Sånn er det bare. Og hun kommer fra en landsby som er full av overtro. Hun har oppgjennom barneårene hørt mye om lykkeravnene (som helst ikke nevnes høyt), og andre myter om diverse monstre som har vært innom landsbyen for mange år siden og som visstnok oppholder seg i nærheten. Men er det sant eller er det bare vås? Finnes monstre på ordentlig? Og hva er det med lykkeravnene? Etter hvert lærer Siv mer om diverse monstre, selve landsbyen og mye om seg selv. Hun får også vite noe om labyrinter under jorden. Og da noen nær henne befinner seg i fare, må hun bevise for seg selv og andre at hun kan være modig når det gjelder.

Hadde hverken hørt om boka eller forfatteren da jeg fikk boka, men ukjente forfattere skremmer ikke meg for har lest bøker av mange ukjente forfattere i år, så er ikke redd for å utforske ukjente forfatterskap lenger. Og jeg har lest mer fantasy enn det jeg er vant til. Det er visst fantasy som er det store for lesere for tiden, virker det som. Jeg liker fantasy jeg også, men det er ikke favorittsjangeren min. Fantasy er greit å lese en gang i blant, men kommer vel aldri til å bli blodfan av den sjangeren.

Boka er ment for yngre fantasylesere. For språket er ganske lett og barnslig. Her er det ikke snakk om avansert fantasy på noen måte. Handlingen er lett å komme seg inn i og den er litt vel forutsigbar for oss som er eldre enn det boka er beregnet for. Fin og mørk stemning i boka, men syntes det manglet mer fart og dybde i karakterene. Det blir veldig mye dialog fremfor handling i enkelte partier. Og boka inneholder en del skrivefeil her og der som irriterer. Håper alle forlag blir flinkere fremover til å se over skrivefeil for jeg har mottatt en del bøker fra mange forlag der det er mer skrivefeil i bøker enn strengt tatt nødvendig. Ønsker strengerer korrektur!

Lykkeravnene hadde en lovende start med høy fart, men på ett eller annet tidspunkt mistet jeg litt av interessen underveis. Handlingen begynte å gå tregt og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Jeg fikk dessverre ingen "connection" med noen av dem, og jeg interesserte meg mer for monstrene enn innbyggerne i landsbyen for å være helt ærlig. Det ble mer koselig fantasy for meg enn spennende. Mørk eventyr på en måte. Men som sagt, både historien og skrivemåten ble litt vel barnslig for min del, men yngre lesere som går på barneskole og ungdomskole vil nok kanskje like denne boka bedre enn det jeg gjorde. Boka hadde et så godt utgangspunkt, men så ble jeg ikke helt enig med retningen den tok. Hadde nok håpet på noe mørkere og dystrere enn det jeg fikk. Men man kan ikke få alt. Lettlest bok, men fort glemt. Savner å lese en bok som tar meg med storm. Det er altfor lenge siden sist.

Tusen takk, Heidi! For fin tilbakemelding og godt å høre at ikke alle elsker boka. (Mindre sjanse for at jeg da blir svartelistet, hehe). Tror alltid det er noe galt med meg når jeg ikke blir like begeistret for en bok som mange andre, haha:)

Så god anmeldelse, Rufsetufsa!

Jeg fikk den også tilsendt, og likte den heller ikke så godt.

Jeg kommer nok til å ende opp på svartelista etter denne anmeldelsen, tenker jeg, for alle som har lest boka virker som de ble fullstendig forelsket i den, men det ble dessverre ikke jeg ....

Ingen andre steder er som Jellicoe Road. Taylor liker det stedet selv om hun blir fraktet dit på en måte hun ikke kommer til å glemme. Først blir hun etterlatt av sin mor da hun går inn på en kiosk for å gå på do. Moren hennes kjører i fra henne, og en kvinne som heter Hannah plukker Taylor opp og tar henne med til Jellicoe Road. Hannah blir hennes nåværende verge og Taylor begynner på internatskolen. Internatskolen består av interne "kriger" blant elevene hvor de "kriger" om hvem som får beholde hvilke områder ved Jellicoe Road. Taylor kommer over et manuskript som Hannah har skrevet, og Taylor er sikker på at det manuskriptet har noe med moren hennes å gjøre, og hun er desperat etter å finne ut hvorfor moren forlot henne. Og en dag da også hennes verge, Hannah forsvinner, blir Taylor mer rådvill enn noen gang, og er villig til å gjøre alt hun kan for å finne ut mer om sin egen fortid og morens. Det er noe som ikke stemmer, Hannah også kan ikke bare forsvinne uten grunn og Taylor har bestemt seg for å løse mysteriet om fortiden.

Hadde så vidt hørt om boka da jeg fikk den i postkassa. Jeg foretrekker å lese bøker på originalspråket, men bøkene jeg får fra forlag er oversatt, så jeg leser det jeg får. Så dermed ble det slik. Boka er både vakker og vemodig på mange måter. Vi blir kjent med en rekke sårbare mennesker som har opplevd det ene og det andre oppgjennom livet, og samme hvor gamle de er eller unge, prøver de å finne seg selv; prøver å finne ut hvem de er. Det er ikke alltid like lett å vite. Hvem er man egentlig? Og er man på et sted hvor man hører til? En bok som stiller vanlige menneskelige spørsmål mellom linjene. Vi blir kjent med Taylor som prøver å finne sin plass i ett nytt miljø, tilhørighet, og hennes søken etter fortiden. Vi blir også med på hennes noe keitete væremåte blant andre. Hun har sin egen måte å være på, og hun bryr seg om menneskene rundt seg. Vi blir vitne til hennes liv gjennom vennskap og kjæresteri.

Boka har godt språk. Det flyter og det virker muntlig. Det oppleves ikke som anstrengt eller tilgjort som jeg opplever med mange andre bøker når det gjelder språk. Historien begynner spennende, men den ødelegges desvverre av noen faktorer, i alle fall for min del. Det som irriterer meg mest er øyeblikk kjærlighet. Ungdommer som forelsker seg i hverandre og blir sammen med en gang. Det er så oppbrukt, spesielt i ungdomsbøker og er lite troverdig. I bøker, spesielt i ungdomsbøker tar ikke folk seg tid til å bli kjent med hverandre før de starter et dypere forhold og det er irriterende, men bortsett fra det hadde boka et lovende konsept og et godt utganspunkt. Jeg fikk en liten Home & Away - feel mens jeg leste boka. (Ja, jeg innrømmer at jeg ser på serier som Home & Away, Hotel Cæsar og I gode og onde dager. Noe må jo jeg også ha å gjøre ....) Men grunnen til at jeg fikk Home & Away - feel mens jeg leste boka er at den er skrevet av en australsk forfatter og hun beskriver ett lite samfunn der alle kjenner alle og tar vare på hverandre, i både gode og dårlige perioder, veldig typisk Home & Away.

Jellicoe Road er en fin, vakker, varm og tankevekkende bok med spennende karakterer. Selv om boka virket svært lovende i begynnelsen, ble jeg ikke helt overbevist. Mysterien er god, men for meg ble det dessverre for forutsigbart. Men karakterene er spennende i seg selv og det redder boka selv om mysterien for min del var forutsigbar. Mange har allerede og vil nok falle pladask for denne boka, men jeg ble dessverre ikke en av dem. En fin bok på mange måter, men syns boka manglet noe. Jeg vet bare ikke hva. Noen løsninger ble litt for lettvint. Men helt klart en fin bok å få med seg.

Her er også julestjerna (som ser ut som snøkrystall) og lysestake satt opp og julestemningen er fraværende i år også. Jaja ... Pynter mer for advent og jul for tradisjonen sin skyld enn lyst og magi.

Jeg leser litt Nemi for tiden. Er ingen fan av henne (mer fan av Donald), men leser Nemi en gang i blant og leser nå en Nemibok med den enkle tittelen X av Lise Myhre. Nattlektyren er: Lykkeravnene av Paul Durham, og jeg leser fremdeles i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Den boka tar litt tid for at den er stor og inneholder små skrift. Men jeg har det ikke travelt så det får bare ta den tiden den tar.

Ellers er det ingen sport på denne tv-skjermen. (Allergisk mot sport) Den eneste "sporten" jeg ser på er sjakk og superbowl (finalen i amerikans fotball). That's it.

Ellers har jeg kjøpt inn litt filmer til helgen (foretrekker personlig/fysisk samling fremfor netflix og alt det digitale.) Vil ha min egen fysiske samling når det gjelder filmer som med bøker. Jeg er vel litt gammeldags .... Så kjøpte litt spenning og litt skrekk. I kveld skal jeg begynne å se filmen Enemy med Jake Gyllenhaal i hovedrollen. Noen som har sett den?

Og kommer vel til å se en/noen av skrekkfilmene senere i kveld eller i morgen. Vi får se. Alt er opp til dagsformen. Å slite med svimmehletsanfall hele dagen og kvalme er ingen spøk. Har hatt det sånn i to år nå og fremdeles under utredning. Utdredning består det meste av venting, så da er det kjekt å ha bøker og filmer tilgjengelig selv om det blir litt monotont i lengden. Savner den grå hverdag og struktur noe voldsomt. God helg.

Kilde

"Dette er styrken til litteraturen. Litteraturen er fri, den er ikke låst til en sjanger på samme måte som filmer, musikk eller spill. For den er inni deg og historien blir din. Den tvinger deg til å lage dine egne bilder. Det blir personlig så fryktelig fort. Du har sluppet det inn. Det er ditt. De krappe svingene som film ikke makter. Temposkiftene som ødelegger en perfekt poplåt. Kunstverket som mister styrken sin i en flermedial utførelse. Musikkvideoene du sier går fort fort. Vel, litteraturen går fortere. Litteraturen er faster, harder, better, stronger. Fordi det er sånn hjernen vår er. Den er ikke lineær. Den er ikke i en modus. Den skifter. Frykt, kjærlighet og hat og tilbake igjen."

Jeg har spist taco i dag. Jeg burde spille plata Please av Sondre Lerche samtidig som jeg skriver denne teksten. Istedenfor Sondre er det platen Jack Elliott Takes The Floor som spilles ut i rommet. Et mesterverk. Cat People av David Bowie heller enn Sondre for den sangen skriver Linnea om i Kjære.
Jeg gjør det. Jeg møter meg selv på halvveien i musikk-grubleriene; jeg setter sangen Old Shep på pause, åpner et vindu med Youtube og finner Bowie. En sang av Bowie og tilbake til Jack Elliott.

Kjære av Linnea Myhre. Det er greit hvordan språket ikke er perfekt. Det er en ung (og talentfull) kvinne som skriver, det skal ikke være perfekt da. Linnea skriver hun ikke er så intelligent at hun kan lese stor litteratur, tror det er Tolstoj hun nevner? Mener det er en russisk, gammel forfatter som kastes ut som eksempel i Kjære. Jeg tenker om Linnea ikke leser de store blir hun aldri en stor forfatter selv. Jeg tenker for å være flink til å skrive må du lese lese lese. Linnea er så usikker i Kjære, så usikker på seg selv. Var hun det i Evig søndag også? Hvorfor irriterte hun meg ikke da med usikkerheten sin, men irriterer meg nå? Har jeg vokst fra bøkene hennes? Har lesesmaken min forandret seg så mye på så kort tid? På to år? Jeg har lest Anna Karenina, på engelsk til og med. Kan jeg, kan Linnea. Tolstoj er ikke så vanskelig som en tror. Tsjekhov, er det kanskje Tsjekhov hun nevner.... Nei, husker ikke.

Jeg gledet meg til Kjære, biblioteket i byen fikk den aldri, jeg bestilte fra et annet bibliotek, fjernlånte, sto i venteliste. Endelig ble det min tur å lese boken, over en måned etter utgivelsen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å like den, i begynnelsen gjorde jeg det også, dessverre varte ikke entusiasmen min gjennom hele boken. Jeg ble lei. I et intervju jeg leste med Linnea om boken, er det på siden til NRK tro? I intervjuet sier Linnea hun må skrive om noen andre fordi vi er vel lei av henne. Ja jo, hun hadde rett da hun sa det, jenta er ikke dum; jeg er lei. Lei av usikkerheten hun viser i boken. Litt lei av Linnea. Det er mye Linnea.

I motsetning til Linnea skriver jeg om de jeg skriver til når jeg skriver brev. Der ligger fokuset mitt; jeg skriver om minnene jeg deler med disse menneskene, alt jeg setter pris på hos dem, deres og mine planer for fremtiden. Når Linnea skriver brev til folk skriver Linnea om Linnea. Jeg trodde Kjære var en hyllest på godt og vondt til mennesker i livet hennes. Det er en skuffelse det ikke var helt sånn.
Brevet til "Kjære Santa Maria" er hysterisk morsomt. Det er i hennes brev til matvarekjeder hun blomstrer mest, det er min oppfatning. Det er der det er morsomst. Jeg vurderer å begynne å gjøre det samme selv. Jeg har godt av å bli mer aktiv. Aldri mer skal jeg vente på en oversettelse. Det skal sendes en e-post til forlaget med spørsmål om oversettelsen faktisk vil finne sted en gang i fremtiden. Jeg innrømmer at dette har jeg allerede gjort. To ganger. Men det er så lenge siden jeg var så aktiv. Så nysgjerrig, så utålmodig.

I Kjære skrives det brev til mamma, undulaten, psykologen (et av de beste), tanten, ei forvirret jente som heter Sofia, en kjerring-terapeut (drit bra), Santa Maria (hysterisk morsomt), produsentene av Eldorado rødbeter, en tidligere useriøs eks, et bakeri-kjede, til Knut Christian Moeng (bra), redaktøren sin, Erna Solberg, pappa (trist og vondt)... nå orker jeg ikke å ramse opp flere. Det er altså mange, mye å ta av.
Leseropplevelsen min var over raskt. Kjære var lest i en sammenhengende leseøkt på noen timer. Kanskje ikke så rart jeg ble lei, ikke alle bøker er ment til slik lesning. Min oppfatning er at bøker skal tåle dette. Det får bare rive og dra, det skal tåle å bli lest. På alle slags vis. Men det skal Linnea få applaus for, hun får meg til å glemme tiden. Hun gjorde det med sin debut og hun gjør det igjen med Kjære. Jeg glemmer aldri tiden. Takker og bukker.

Jeg lurer på om ikke Linnea skulle ha sittet på denne boken og ruget i to år til, latt den heve seg mer, som de brødene hun skriver om i et brev til Bakers AS. Hun sier det jo selv i boka, forlag er bare ute etter å selge selge selge.

Jeg tenker ikke Anoreksi eller Blogg når jeg hører noen si navnet Linnea Myhre. Det er lenge siden hun har gått ut av en bås og lukket grinden bak seg, så hvorfor ikke slutte å henvise til blogg og spiseforstyrrelser hver gang Linnea skrives om i media. La Linnea være Linnea. Hvem det nå er. Jeg synes nemlig debuten Evig søndag er bra, og Kjære er ok. Jeg vil gjerne lese mer og jeg tror Linnea har mer enn hun leverer i Kjære. Det overrasker meg hun skriver hun ikke liker boken sin Evig søndag (igjen denne irriterende selvkritikken og usikkerheten i Kjære). Den er jo bra, bedre enn Kjære (mener jeg).

Jeg kan egentlig ikke skryte på meg at jeg leser den før hver jul, men den har nå blitt lest noen ganger da. Boka jeg tenker på er den fornøyelige Tante Pose av Gabriel Scott.

Kan man glemme tragedier hvis man vil det nok?

Hun forsvant da hun var på teltur sammen med andre. Angela forsvant i skogen da hun gikk for å tisse, og var forsvunnet i hele tre år før hun plutselig dukker opp i sitt eget hjem igjen. Det eneste hun husker er tiden før forsvinningen. Så i hennes hode er hun fremdeles 13 istedet for 16. Foreldrene og psykologen hun begynner å gå til finner ut at hun har en diagnose som gjør til at hun har flere personligheter som hun ikke helt kan styre selv. Det er en diagnose som er vanskelig å forstå seg på for oss som ikke er rammet av det selv eller ikke kjenner noen som har denne diagnosen. Diagnosen til denne hovedpersonen heter nærmere bestemt: Dissociative identity disorder (DID) (Phew, glad jeg ikke er psykolog/psykiater, det holder med at jeg ser Dr. Phil på dagtid nå som Vm-sjakk er over). En merkelig diagnose virker det i alle fall som det er.

Som sagt, Angela husker ikke noe av de tre årene hun har vært borte og siden hun består av flere personligheter, bestemmer psykologen hennes å prøve ut nye metoder for å nå ut til alle personlighetene til Angela. Vil det virke og vil de finne ut hva som skjedde med henne, og hva hun har blitt utsatt for? For ikke snakke om hvor hun har vært?

Dette er mildt sagt en psykologisk thriller med et meget spesielt konsept. Har ikke lest bøker om noen som har denne diagnosen før. Har bare hørt om diagnosen og spesielt å lese en bok om en person som har denne diagnosen, selv om det er fiction. Men dette er en diagnose som faktisk eksisterer, selv om det er vanskelig å tro. Men det er jo så mange psykiske diagnoser der ute i disse dager og navn på absolutt alt. Men å lese om noen som har denne diagnosen var temmelig spesielt på mange måter og vanskelig å forklare. Det er en diagnose som er vanskelig å "tro på" selv om den eksisterer også i virkeligheten.

Har ikke lest mange psykologiske thrillere for ungdom før, men mange voksne utgaver av psykologiske thrillere; og syntes boka hadde et godt konsept og grunnlag, men syns det var snedig og rart gjennomført av mange årsaker. For det første ble alt veldig forutsigbart. For det andre var det litt rotete fortalt. Jeg hang med, men likevel skulle jeg ønske at boka var litt bedre strukturert. Mer målrettet for ofte virket det ikke som om forfatteren selv visste hvor retningen ville gå. Litt uklart. For det tredje skulle jeg ønske at jeg fikk vite litt mer om Angelas fortid, før tiden hun forsvant og for det fjerde: syns tiden etter forsvinngen, tiden hun er tilbake, er litt kunstig. Ikke alle relasjoner, og situasjoner etterpå virker troverdig, dessverre og det irriterte meg mye. Syns på en måte at boka var dårlig planlagt og burde ha vært "strammet opp" mye mer. Gitt litt mer troverdige situasjoner, i hvert fall etter forsvinningen til jenta. Tiden etter hun kom tilbake.

Jeg sier ikke at jeg hater boka, men ble litt skuffet. Skulle ønske at det sto mer om diagnosen (selv om forfatteren tar det opp som etterord i boka), men skulle gjerne ha brukt mer av det i boka også, gitt mer flyt i historien og gitt boka mer dybde. Det var et savn. Syns boka blir for tynn for et slikt konsept og forfatteren var litt famlende. Det virket ikke som om hun behersket å skrive boka på en troverdig måte, at prosjektet kanskje ble for stort? Bare en følelse jeg fikk mens jeg leste og som jeg satt igjen med da boka var ferdiglest.

Søt jente 13 er en småspennende psykologisk thriller med et godt utgangspunkt. Man føler med denne stakkars jenta, men likevel skulle jeg ønske at boka ga meg mer. Mer bånd til karakterene og mer driv. Det tok for lang tid før det skjedde noe. Alt i alt, en kort og lettlest bok, men ikke særlig mer enn det. Skulle ønske at boka ble utdypet mer innen mange områder.

Denne boka falt i smak hos meg Dette er Cuba - alt annet er løgn! av Vegard Bye ; Dag Hoel
Ei annen bok som jeg har lyst til å nevne er denne Papa Heminway A.E. Hotchner . Hadde stor glede av å lese den.

Fin anmeldelse, denne har jeg på vent. Usikker på når den blir lest siden det er mange bøker i ventebunken, men alt til sin tid:)