Jeg velger meg Dr. Zhivago av Boris Pasternak, han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1958. Kan ikke huske jeg har sett filmen med Omar Sharif heller, i så fall er det år og dag siden.

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia.

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt.

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "hefrig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet.

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa. I dag ville vi nok ha kalt ham torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag."

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ...

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa.

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre.

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan).

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på, og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre.

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg!

Jeg lot meg ikke begeistre så veldig over bøkene, synes det var for mange og for lange til dels kjedelige partier. Synes det var få personer som utpreget seg, til det ble de for mange og uinteressante, og de ble beskrevet litt overfladisk, der var liksom for få indre dialoger..
Jeg tror ikke det blir flere bøker av Lagerløf for min del, for jeg leser også hva flere av dere skriver om Gøsta Berlings saga.

Aha, det programmet skal jeg se. Tenk at han er i så nær slekt med den store dikter som har skrevet så mange gode bøker.

Om alkoholisme og veien ut av dette

Lars Kittilsen (f. 1969) er utdannet journalist og jobbet i mange år som ansvarlig redaktør i Grenlands-avisen Varden. Det er ikke mer enn noen få uker siden hans bok "Hei, jeg heter Lars ..." kom ut på Schibsted forlag.

Lars Kittilsen sto frem med sine (tidligere) alkoholproblemer i en leder i egen avis (Varden) 5. oktober 2013. Da hadde han vært tørrlagt i litt over et halvt år. Reaksjonene han mottok var overveldende og de var så godt som utelukkende positive. Rent bortsett fra en og annen advarsel om at det var vel tidlig etter tørrleggingen, for ville ikke fallhøyden bli stor dersom han sprakk ... ? Men Kittilsen visste allerede da at han hadde lagt sine alkoholproblemer bak seg, og at han aldri mer kunne røre alkohol uten å risikere å bli svært syk ... så syk at han kunne dø av det. Det ønsket han ikke.

I januar i år kom Lars Kittilsen ut med bok om sin fortid som alkoholiker. Og det er ingen hvem som helst som har skrevet forordet til boka. Det har nemlig Jonas Gahr Støre gjort. Her skriver han om at vi lever i en nytelseskultur. Alkohol har fått en meget sterk plass i vår kultur, også i arbeidslivet. Her nytter det ikke bare med regelverk - det må holdninger til. Støre takker Lars som deler sin historie, fordi vi trenger dem som står frem og som har mot til å dele.

Mens jeg leste innledningen til Lars Kittilsens bok, der han forteller om sitt tilsynelatende vellykkede liv- et liv som inneholdt mye trening og også maratonløping, et liv som inneholdt et pent og ryddig hjem og en stor interesse for de edle dråper - tenkte jeg at "jammen, dette er jo ikke en typisk alkoholiker". Neivel ... det var vel akkurat det han tenkte selv også. At det ikke er mulig å være f.eks. både alkoholiker og maratonløper ... Dette selvbildet bidro til å forsterke fornektelsen av å ha et problem.

Etter hvert gjorde Kittilsen mye for å skjule sine problemer. Han handlet på forskjellige Vinmonopol for å unngå å vekke mistanke, han drakk mer og mer alene, gjemte seg i sitt eget hus og lukket ikke opp når det ringte på. Han levde bokstavelig talt et dobbeltliv, og derfor var det omtrent ingen andre enn de aller nærmeste som skjønte hvordan det egentlig var fatt med ham.

"Nettopp derfor kjente jeg meg heller ikke igjen i beskrivelsen av en alkoholiker, og veien til innrømmelsen ble ekstra lang. Jeg så bare den vellykkede personen som jeg ville at alle andre skulle se, og jeg lukket øynene hver gang jeg skjønte at jeg drakk for mye. Jeg ville ikke se det, og jeg manipulerte meg selv til å tro at jeg hadde kontroll. Jeg ville være den som fikset alt - og gjerne alene." (side 36-37)

Et opphold på Vangseter, etter initiativ fra hans søster, reddet livet hans og fikk ham på rett kjøl igjen. Dette ble et vendepunkt i livet hans, som han senere skulle se tilbake på med takknemlighet - selv om det første møtet med stedet var nedslående.

"Når ble jeg alkoholiker? Det spørsmålet stilte jeg meg selv mange ganger, og jeg har stadig grublet på det. Når ble det for mye? Hvor går grensen mellom normal drikking, risikodrikking og avhengighet? Jeg kommer aldri til å få noen klare svar på dette, og det finnes kanskje ingen klare svar.

Det er flytende overganger og ingen absolutte grenser. Noen har drukket masse over lang tid, mens andre har drukket mindre over kort tid. Noen har drukket hver dag, mens andre har drukket i perioder. Men betyr det at noen er mer alkoholikere enn andre?" (side 43)

Det som nok var svaret for Lars Kittilsens vedkommende var at han drakk for å håndtere en masse såre følelser som han ikke klarte å takle på annet vis. Det handlet om følelser som var i konflikt med hverandre, en skilsmisse, ønsket om å være en god far for barna sine, om alvorlig og dødelig sykdom i familien. Samtidig kom han til en forståelse om at det ikke nyttet å skylde på andre. Han hadde selv ansvar for sine valg, og kun gjennom å tviholde på eget ansvar kunne han også gjøre noe med problemene og finne en løsning. Han så ikke tidsnok at alkoholen ga ham enda flere problemer enn han allerede hadde fra før av.

Noe av det mest spennende med de refleksjonene forfatteren gjør seg i boka, er at han trekker paralleller til andre usunne mønstre og avhengighetsformer. For det er mye likt mellom alkohol-avhengighet, spille- og nett-avhengighet, overspising, treningshysteri osv. Alt handler i bunn og grunn om en manglende evne til å takle følelser og i stedet flykte inn i noe annet.

"Det finnes også mange paralleller til spilleavhengighet og nettavhengighet. Det starter kanskje med uskyldig moro og spenning, og så blir det til en flukt. Denne flukten blir til slutt viktigere enn alt annet, og familie, venner og det sosiale livet blir nedprioritert. Ensomheten blir stor, og det blir en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av." (side 88)

Det meste av boka handler om Lars Kittilsen selv og hans kamp for å komme ut av sitt alkoholmisbruk, men boka handler også om det samfunnsmessige rundt vårt forhold til alkohol. Dessuten tar han opp rollene som pårørende og medavhengige har til den som misbruker alkohol. For mange handler det derfor ikke bare om å håndtere egen avhengighet, men også andre mennesker som lever tett på dem.

For forfatteren handlet tilfriskningen hans om å legge et tidligere dobbeltliv bak seg. Etterpå handlet det om ikke på nytt å havne i et dobbelt-liv-spor. Derfor ble det overmåte viktig for ham å stå frem og fortelle sin historie. Og fordi han var en kjent person i lokalmiljøet pga. sin rolle i avisen Varden, vakte det stor oppmerksomhet at nettopp han sto frem.

"Som redaktør hadde jeg en unik mulighet til å skape mer bevissthet og bidra til noe av den åpenheten som helseministeren hadde etterlyst. Det er så mye uvitenhet og stigmatisering rundt alkoholisme, og tenk om jeg kunne være med å endre dette ved å være åpen om meg selv?" (side 131)

Mot slutten av boka tar Kittilsen opp drikkepresset vi alle i større eller mindre grad legger på andre - ofte med de beste intensjoner fordi vi vil at alle skal hygge seg. Men hva da når en (eller kanskje flere?) i selskapet har slitt med sitt forhold til alkohol og nettopp ønsker å forholde seg til alkoholfri drikke? Hvem tar seg ikke i å si: "Hva? Skal du ikke ha et glass?" mens vi tenker at "Jøss, hva er i veien med deg, da?"

"De som tar til motmæle og er kritiske, blir ofte møtt med negative betegnelser som "mørkemenn", "moralister" og "festbremser". Når noen stiller spørsmål ved alkoholbruken, er det ikke uvanlig at de blir beskyldt for å ødelegge andres kos og hygge." (side 159)

Kittilsen påpeker at de fleste har et greit forhold til alkohol og fikser livene sine helt utmerket. Nettopp derfor kan det være vanskelig å skjønne at noen har vært så "dumme" at de har satt seg i en slik situasjon at de har blitt avhengig av alkohol ... Dette får mange som har hatt eller prøver å gjøre noe med sitt alkoholproblem til å holde munn og ikke si noe. Men tenk over paradokset: vi blåser ikke røyk inn i ansiktet på en asmatiker, gir ikke peanøtter til en med nøtteallergi, og dersom vi inviterer gjester som ikke tåler egg eller melk, unngår vi disse ingrediensene i maten vi serverer. Hvorfor tenker vi ikke på samme måte om alkohol overfor mennesker som er i faresonen eller langt over? (se side 153)

Kittilsen mener at fokus på genetisk og arvelig disposisjon for alkoholisme i og for seg er greit, men at det kan føre til at den som sliter ikke tar et selvstendig ansvar for sin egen situasjon. Nøkkelen til et liv uten alkohol for den som sliter og ikke har kontroll over sitt forbruk, er å ta ansvar - verken mer eller mindre.

"For meg var det en sykdom som utviklet seg gradvis, og jo mer den utviklet seg, jo mindre ønsket jeg å se den. Jeg tror at den mentale avhengigheten begynte lenge før den fysiske avhengigheten. Og jeg vet at den fysiske avhengigheten forsvant lenge før den mentale avhengigheten.

Jeg kjenner ingen alkoholikere som drakk eller drikker fordi det var gøy, eller fordi de absolutt måtte bli fulle. De fleste drakk fordi de hadde en uro, og fordi de ikke taklet livet og følelsene. Alkoholen ble en nærliggende og fristende flukt, og etter hvert ble det både flukt og medisin.

Enkelte kan drikke mye i mange år før de mister kontrollen, men det finnes også dem som blir avhengige skremmende raskt. Nettopp derfor er det farlig å lage en prototype av alkoholikeren. Men kanskje ønsker vi egentlig å stigmatisere? Da kan vi tegne et bilde av en alkoholiker som ligner minst mulig på oss selv, og da blir ikke vår egen drikking så farlig." (side 165)

"Hei, jeg heter Lars ..." en en slik bok jeg håper at virkelig mange kommer til å lese. De fleste av oss kjenner noen som sliter med sitt forhold til alkohol, og har godt av å lese oss litt opp på hvordan det er å være alkoholiker. Boka bidrar dessuten til å nyansere hva det egentlig vil si å være alkoholiker, fordi det finnes så mange variasjoner over problemet. Det er en modig historie som fortelles, og rent bortsett fra at jeg merker at Kittilsen beskytter menneskene han har hatt og i stor grad fremdeles har rundt seg, er han svært åpen og ærlig rundt meget private ting. Dette er også bokas styrke! Jeg opplevde for øvrig boka som godt skrevet, og tenker at han har vært innom de fleste temaer som kan tenkes å være aktuelle når en såkalt vellykket alkoholiker forteller sin historie. Og kanskje det mest interessante av alt: nettopp fordi han var så "vellykket" før alt holdt på å rakne fullstendig for ham, har boka relevans for alle dem som lever i grenseland (eller for alt vi vet: godt over) til å utvikle et alvorlig problem. I så måte blir Lars Kittilsen et ansikt og et forbilde å forholde seg til, fordi han baner vei for en løsning ut av uføret!

Jeg er full av beundring for at Lars Kittilsen har våget å være åpen og også har skrevet denne boka, som jeg anbefaler sterkt!

Det blev engang betegnende skrevet om den kvenskfødte Matt Aikio, at han "kom kjørende inn i litteraturen i en pulk". Det samme kan sies om Jonas Lie. Han kom også så og si med renskyss inn i vår bokverden. Med "Den Fremsynte" åpnet han for bevissheten portene til det ennu halvopdagede Nordland, som den gang lå i tåket, halvdunkelt skimmer.

Jonas Lie - en livsskildring av Erik Lie

Siden jeg ikke er med på fellesleingen av Gøsta
Berlings saga, har jeg valgt å lese Jerusalem av samme forfatter. Jeg er midt i bok to, men bøkene begeistrer meg ikke, det er helt på det jevne.
Neste bok ut er Jonas Lie en livsskildring av Erik Lie. Har også ei til på lur, og det er En dag i Havana av Bjørn Afzelius.

Historie-formidling på sitt beste!

Aage G. Sivertsen har hovedfag i historie og kriminologi, og har skrevet en rekke bøker, herunder tre om 2. verdenskrig.

Hva skjedde egentlig i tiden før utbruddet av 2. verdenskrig, selve den 9. april 1940 og i tiden etter? For ikke å snakke om i forbindelse med det store landssvikoppgjøret? Kjenner vi egentlig vår nære historie godt nok, og hvem var det forresten som fortalte denne historien, som knapt har endret seg fra krigens dager og til langt ut på nitti-tallet? Dette og mye, mye mer gir Aage Georg Sivertsen svar på i sin nye bok "9. april 1940", med undertittelen "Et historisk bedrag".

Jeg har i grunnen lyst til å begynne med slutten denne gangen, for her rører forfatteren ved noe helt essensielt, og som kan forklare hvorfor vår nære historie ble fortalt nettopp slik den ble. "Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den", siteres Arnljot Eggen. Det har tatt lang, lang tid å få kjennskap til historien vår - sannheten - fordi denne bryter med den offisielle utgaven. Hvorfor ble det slik?

"Like etter krigen var det et behov for å markere hvem som hadde rett. Det startet i 1945 med et omfattende landssvikoppgjør. Det fortsatte med to undersøkelseskommisjoner, den sivile og den militære, som skulle presentere klare oversikter over hvem som hadde gjort noe galt. Videre var det en protokollkomité og et odelsting som frikjente politikerne i 1948, mens den militære undersøkelseskommisjonen dømte flere militære ledere. På slutten av 1940-tallet hadde man oppnådd det man ønsket, å skape et skille mellom venn og fiende, mellom de trofaste og de som sviktet. Denne linjen skulle videreføres.

Historieverket "Norges krig" kom ut på Gyldendal forlag 1947-1950. En av de fremste historikerne i Norge, Sverre Steen, var redaktør. De tre bindene hadde tilsammen over 30 forfattere. Til tross for at det var et verk med historisk tyngde, unngikk man å oppgi kilder. Forfatterne var selv kilder. Dette står i strid med god historisk metode. Flere av forfatterne bak verket hadde vært sentrale både i Hjemmefronten og i Arbeiderpartiet. Vi kan nevne: Jens Christian Hauge, leder av Milorg, i Hjemmefrontens ledelse og senere justisminister i Gerhardsen-regjeringen, skrev om motstandskampen. Handelsminister Lars Evensen, som ledet flyktningekontoret under krigen, skrev om norske flyktninger i Sverige. Gunnar Jahn satt i administrasjonsrådet under krigen, og ble forfatter av det samme tema. Rektor Magnus Jensen, også han en av Hjemmefrontens ledere, skrev kapittelet Kampen i skolen. Ragnvald Roscher Nielsen, som hadde signert kapitulasjonsavtalen med tyskerne 10. juni 1940, skrev om felttog.

Den ene forfatteren etter den andre hadde nært kjennskap til de historiske hendelsene. Professor Sverre Steen måtte ha tenkt at de som opplevde og var ledere for alle sentrale hendelser under krigen også måtte være de beste skribenter og sannhetsvitner. Det var selvsagt umulig for forfatterne å være objektive i sin fremstilling. Det måtte også være vanskelig å være kritiske i fremstillingsformen. I alle fall uteble mange av de sentrale temaene i denne bokserien. Her mangler historier om jøder, frontkjempere, tyskertøser, NS-medlemmer og norske likvideringer. Det må legges til at alle disse temaene har fått stor oppmerksomhet de siste årene.

Spørsmålet var hva man ønsket å skrive. Et slikt historieverk hadde en redaksjonskomié. Denne skulle kontrollere fremstillingen, vurdere objektiviteten og bidra med kritiske bemerkninger. I redaksjonskomiteen finner vi tidligere kommanderende general Otto Ruge, Hjemmefrontens leder Paal Berg, som selv var i søkelyset for å bli stilt for Riksrett, og nok en gang Gunnar Jahn. Sistnevnte måtte også ha fryktet en Riksrettsak. Som om ikke dette var nok, landets nye statsminister Einar Gerhardsen var selv en av de syv i redaksjonskomiteen.

Sannheten om krigen ble presentert på denne måten. "Norges krig" fremsto både den gangen og senere som et anerkjent grunnlag for hva som foregikk under krigen. Man forsøkte å fremstille krigshistorien som en felles front mot dem som mente noe annet. I sum ble det en fortelling om helter og skurker. Mangelen på nyansering og å sette ting i perspektiv, som for eksempel å sammenligne med andre lands krigshistorie, er påfallende." (sitat fra slutten av boka)

Den stivnede historiefortellingen fortsatte takket være Magne Skodvin, ansett som okkupasjonsekspert nr. 1 her i landet etter krigen. Han hadde selv vært med i motstandsbevegelsen under krigen. I følge Sivertsen sørget Skodvin for at historien om krigen fortsatte i samme spor. Han var helt sentral i 58 radioprogrammer om krigen som ble sendt på NRK på 1960-tallet og fremover. "Fremstillingen var i tråd med det som var politisk tillatt." Det var ikke tillatt med kritikk rundt det som skjedde i aprildagene i 1940, og det var heller ikke tillatt å stille seg kritisk til landssvikoppgjøret. Mye var fremdeles tabubelagt. Regjeringen Nygaardsvold skulle fremdeles være Norges helter, og takket være Skodvin, motstandsmannen under krigen, har norsk motstandskamp fått vel mye fokus i historiebøkene våre. Skodvin sto også som redaktør for bokverket "Norge i krig", som utkom på 1980-tallet.

Noe annet Sivertsen oppdaget var at lærebøkene i alle årene etter krigen har holdt seg til den historien som ble vedtatt som sannhet like etter krigen. "Det som var fremstilt i 1950 var like riktig i 1990-årene."Riksrettsaken som uteble mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen, er det så godt som ingen historikere eller journalister som har gått nærmere i sømmene på. Sivertsen mener at det ikke kan være særlig tvil om at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde vært uforstandige i sine embeter i aprildagene 1940. Likevel ble det ingen riksrettsak ... Det var selvsagt opp til Stortinget å bestemme dette. Det at det ikke ble noen riksrettsak og at ingen i regjeringen Nygaardsvold ble stilt til ansvar, står imidlertid i grell kontrast til det omfattende landssvikoppgjøret i vårt land, hvor også passive NS-medlemmer fikk sin straff. Med ordene "Kampen om fortida vil fortsette", avslutter Sivertsen sin bok. Han mener at vi ikke må være så naive at vi tror at siste ord om krigen er sagt.

Og for en bok dette har blitt! Her får vi høre at det både i månedene, ukene og dagene før tyskernes invasjon av Norge, kom så mange signaler på det som senere skjedde at man nærmest måtte være døv og blind for ikke å få dette med seg. I historiebøkene har imidlertid Tysklands angrep på Norge vært fremstilt som noe som kom som lyn fra klar himmel. Forsvarsminister Koht nektet å innse realitetene, og han formidlet ikke en gang alt han fikk høre videre til statsministeren. Det handlet om flere krenkelser av norsk territorium både i luften og på havet, det handlet om skip som ble mobilisert og klare signaler om at spesielt Narvik og malmtransporten var et aktet mål, ikke bare for tyskerne men også for engelskmennene. Sivertsen har blant annet vist til forsidene på Aftenposten den siste måneden før krigen også nådde Norge, ca. et halvt år etter at andre verdenskrig hadde begynt.

At konge og regjering flyktet hals over hode og overlot det norske folket - fullstendig forsvarsløse - til seg selv, er også en sak for seg ... Likeså landssvikoppgjøret som nærmest var seksuelt betinget. Kvinner som hadde forelsket seg i tyske soldater ble behandlet som løsaktige kvinner som måtte interneres etter krigen for å unngå spredning av kjønnsykdommer. Uten lov og dom ble mange holdt innesperret i et år etter krigen - angivelig for å beskytte dem mot mobben. Mens andre som hadde blitt rike på handel med tyskerne, slapp unna ... Det er i det hele tatt mange hårreisende sider ved krigen, som er blitt holdt skjult i de offisielle historiebøkene.

Aage Georg Sivertsens fortellerstemme i boka "9. april 1940" er intens, og Anders Ribu er - som alltid - en fantastisk oppleser! Boka er den reneste thriller for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig! Jeg savnet en papirutgave av boka under lesingen, fordi jeg da kunne ha bladd frem og tilbake under lesingen. Samtidig var det ikke verre enn at jeg hørte store deler av lydboka minst et par ganger. Jeg tror også at dette er en lydbok jeg kommer til å ønske å høre flere ganger, fordi den er så interessant og lærerik. Boka føyer seg for øvrig inn rekken av interessante bøker om andre verdenskrig for tiden - bøker som gir oss et helt nytt perspektiv på det som egentlig skjedde den gangen - nærmere sannheten!

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Leste den for mange år siden, men husker den godt den dag i dag. Vemodig og hjemsøkende bok.

Det bør kanskje sies for de som lurer, Moby Dick.

To forskjellige mennesker, men ikke fullt så ulike likevel.

Ulrik Børresen får en dag besøk av en noe nervøs kvinne. Ulrik er en psykolog i midten av femtiårene og har hatt mange forskjellige pasienter, men det er noe med denne kvinnen som fascinerer ham mer enn andre. Denne pasienten blir bare omtalt som kvinnen. Vi får aldri vite hennes navn. Grunnen til at Ulrik er fascinert over henne er ikke av utseende hennes, men hennes bakgrunnshistorie og fortellerevne. Det viser seg at de to har en ganske lik livshistorie. Han kjenner seg igjen i henne uten at han nevner noe om det til henne. Det får ham til å tenke grundig over livet. Han er en mann som er hengt opp i fortiden og han lever et temmelig monotont liv. Ingenting gir ham glede lenger. Kan han gjøre noe for å få livsglede igjen, og vil han klare å kurere kvinnen mot traumene sine?

Jeg har lest to bøker av Anne-Britt Harsem tidligere. Fra før av har jeg lest: Mammas svik og Brev til min datter, som Harsem skrev sammen med offeret "Eline" fra Alvdalsaken. Så jeg vet hun kan å skrive biografier, men kan hun å skrive fiksjon?

Innholdet har i seg selv et interessant konsept. To "ødelagte" personer som har ganske lik livshistorie møtes tilfeldig. Historiene deres var ikke så interessant for min del. For min del var det mest interessante hvordan de observerte hverandre, og inspirerte hverandre til å finne ut av ting uten å nevne det høyt for hverandre. Mellom linjene inspirerer de hverandre til å møte fortiden og prøve å finne ut av hvordan de skal takle fremtiden. De er hverandres inspirasjonskilder uten at de er klare over det selv.

Jeg følte meg ekstra knyttet til Ulrik mens jeg leste fordi han føler han står på en måte fast i livet og ingenting gir ham glede lenger. Det er sånn jeg selv føler det for tiden så av og til var det nesten som å lese litt om meg selv, bortsett fra at han har en fast jobb å gå til og det har ikke jeg. Men jeg vet følelsen av å sitte fast i sitt eget liv og føle at ingenting gir noe tilbake. Alt er bare monotont og ubeskrivelig kjedelig.

Dette blir en kortere anmeldelse enn det jeg vanligvis skriver fordi dette er en bok på kun 197 sider og som vanlig vil jeg jo ikke røpe noe for andre. Det hadde vært kjipt. Det perfekte rom er en fin bok på mange måter, men personlig savnet jeg noe mer tankevekkende. Mer dybde. Savner å lese en bok som hjemsøker meg lenge etterpå. Som sagt; en fin bok, men savnet noe mer. Boka ble for kort til å bli ordentlig kjent med disse menneskene.

Forelskelse oppstår når man minst venter det.

Man vet heller ikke hvem man kommer til å forelske seg i ... Ved en tilfeldighet møter Emma en fyr som heter Hester. Han er halvt amerikansk og han er bare innom Norge en tur for sommeren. Moren hans bor i Norge, og han drar tilbake til USA når skoleåret begynner igjen. Emma blir hodestups forelsket i den gutten og følelsene blir gjengjeldt. Det er bare så synd de får så liten tid med hverandre. Noen måneder er jo ingenting. Og før de vet ordet av må Hester dra tilbake til USA. Klarer Emma å overleve savnet eller kommer hun til å mingle med andre gutter? Hun går tross alt på ungdomsskolen, og liker å få oppmerksomhet som andre jenter. Men blir savnet etter Hester for stort?

Ungdomstid er viktig for mange, og spesielt den første forelskelsen. For noen blir den vel intens og for andre ikke helt som forventet. Mange følelser i bildet og slik er det for hovedpersonen Emma også. Hun faller fort for Hester, men samtidig nøler hun litt fordi hun vet at han snart skal dra, og avstandsforhold er det vel ikke mange som har noe tro på ... Og mens han er borte prøver hun å finne seg selv og andre venner, men i ungdomstiden er mye under forandring, både når det gjelder venner og miljø, og Emma er vel ikke en person med god selvinnsikt, dessverre. For meg virker hun utrolig naiv, og stoler blindt på alt og alle. Det fører til at hun havner i uheldige situasjoner.

Boka er ment for å berøre lesere med kjærlighet og sympati, men syns kjærligheten mellom Emma og Hester oppstår altfor fort. Jeg liker ikke bøker med "instant love" som det heter så fint. Det er ikke troverdig. Det blir for simpelt og som tidligere nevnt, naivt. Hverken karakterene eller situasjonene er troverdige nok.

Og hjertet mitt bare er en kort ungdomsroman på kun 162 sider, derfor velger jeg å skrive en kort anmeldelse for jeg vil jo ikke røpe noe. Det er ikke så mye mer å si om boka enn at det var ikke bare størrelsen på boka som var tynn, men også selve innholdet. Det blir for stressende, og alt skjer bare på overflaten. Man blir ikke nysgjerrige nok på karakterene og historien er så forutsigbar at det blir fort kjedelig. Nyforelskede tenåringer vil nok sette pris på denne boka, men selv syns jeg dette ble for sukkerspinnaktig på mange måter. Beklager.

En formidabel roman!

Jeffrey Eugenides (f. 1960) er en amerikansk forfatter med tre bøker på samvittigheten; "Jomfrudød" (1993), "Middlesex" (2002) og "Formål ekteskap" (2011). Dessuten har han utgitt en novellesamling eller "short story collection". Han mottok Pulitzerprisen for "Middlesex" i 2003, og er for øvrig en meget prisbelønt forfatter, det beskjedne antall utgivelser tatt i betraktning. (Kilde: Wikipedia) "Jomfrudød" eller "The Virgin Suicides" er filmatisert. Forfatteren er av gresk avstamning, men er oppvokst i Detroit i USA.

Noen forfattere forteller en historie fra A til Å, med et kronologisk hendelsesforløp. Jeffrey Eugenides har valgt en annen vri, der bokas åpningsscene er et frempek mot det som senere skal komme. Hovedpersonen Cal er i 40-årene og ser tilbake på sitt liv, samtidig som han forteller sin families historie.

"Jeg er født to ganger: først som lite pikebarn, en Detroit-dag med usedvanlig lite smog i luften, i januar 1960; og så igjen som tenåringsgutt, på et akuttrom ikke så langt fra Petoskey i Michigan, i august 1974. Spisskompetente lesere kan ha støtt på meg i dr. Peter Luces studie: "Genderidentitet i 5-alfa-reduktase pseudohermafroditter", publisert i Journal of Pedriatic Endrocrinology i 1975. Eller kanskje du har sett bilde av meg i kapittel 16 i den nå sørgelig foreldede "Genetikk og arvelighet". Det er meg som står naken på side 578, ved siden av en høydemåler, med svart sladd over øynene." (side 11)

Calliope Helen Stephanides, som senere blir til Cal, er født hermafroditt - her beskrevet som en sørgelig konsekvens av besteforeldrenes incestiøse ekteskap, der recessive gener ble gjensidig forsterket gjennom det som kort og godt må betegnes som innavl. Bestemor Desdemona Stephanides giftet seg nemlig med sin bror Lefty på båten over til Amerika, på flukt fra Tyrkia og tyrkernes utradering av alt som ikke var genuint tyrkisk i 1922. Begge i utgangspunktet uvitende om hvilke følger deres ekteskap skulle få for senere slektsledd ... Siden skulle frykten for å føde misfostre forgifte deres ekteskap og gjøre dem begge ulykkelige.

I "Middlesex" følger vi familien Stephanides gjennom tre slektsledd, fra 1922 til 2002. Det handler om drømmer om et annet liv, om å klare seg gjennom depresjonen og de harde tredveårene da det ikke var arbeid å oppdrive for innvandrere som dem. Å flytte til Middlesex betydde et økonomisk oppsving. Samtidig antyder stedsnavnet og bokas tittel noe tvetydig - som at barnebarnet Calliope skulle bli tvekjønnet, noe midt i mellom mann og kvinne. Og hvor det såreste er hvordan hun forsøker å være den datteren hennes foreldre ønsker at hun skal være, hele tiden på bekostning av sin egen biologi. Det å late som om hun er normal og som alle andre, koster henne mye.

I noen av bokas kapitler opptrer Calliope eller Cal som jeg-person, andre ganger er det en allestedsnærværende forteller som er til stede, og som får innblikk i tankene til familiens medlemmer. Hennes far Milton er en driftig kar, som overtar bestefarens restaurant-geskjeft og gjør dette til gull - samtidig som bestefaren ødsler bort alle sparepengene sine i løpet av kort tid. Milton må ta seg av sine foreldre, som etter hvert flytter inn på loftet og fyller livet sitt med TV-titting.

"Fjernsynet erstattet lyden av samtale som manglet i mine besteforeldres liv. Desdemona så på TV dagen lang og var rystet over kjærlighetshistoriene på As the World Turns. Hun likte spesielt godt vaskemiddelreklamer, alt med animerte bobler som skrubbet og skurte, eller såpevann som tok hevn." (side 216)

Idet Callipe kommer i puberteten begynner kampen mot alt som ikke passer inn i et kvinneliv. Som uønsket hårvekst i ansiktet og en uteblitt menstruasjon. Hårfjerning føyes til en stadig lengre liste av vedlikeholdsbehov, som hun kaller det - mens hun ikke skjønner hva som skjer med kroppen sin. Så forelsker hun seg i "Gjenstanden", som hun kaller sin beste venninne, og da begynner problemene for alvor ... Mens foreldrene begynner å ane uro og ønsker å få henne undersøkt av en spesialist ...

"Middlesex" er en intenst drivende roman. Dessuten er den godt skrevet, og selv tenkte jeg kanskje særlig på Jonathan Franzen, men også på Donna Tartt, mens jeg leste. Alle historiene som er flettet i hverandre gir romanen et fortettet uttrykk, samtidig som det virkelig ikke var noen fare for å gå seg bort i alle detaljene. Den røde tråden i handlingen er der hele tiden - selv om det veksler noe i tid og rom underveis.

I min utgave av boka fra 2003 (ISBN 82-02-21363-0) er følgende sitert fra en anmeldelse i Dagens Næringsliv ved Ane Farsethås:

"... gleden ved å lese en roman der hver eneste detalj, hver setning, er gjennomtenkt og polert for maksimal glans. Samtidig har plotet et driv som gjør at man dras mellom lysten til å sutte lenge på hver enkelt godsak forfatteren slenger til oss og trangen til å hive i seg hele godteposen på en gang."

For å si det sånn, så heiv jeg i meg hele godteposen på en gang, og slukte det meste av boka i løpet av en eneste dag - ute av stand til å legge den fra meg.

"Middlesex" er en mektig roman som alle som har sansen for en virkelig handlingsmettet roman vil elske. Av forlaget er boka beskrevet som "en odyssé som tar oss fra slutten av det ottomanske riket til Detroits forbudstid, fra raseopptøyer til småborgerlig forstadsliv, fra silkeproduksjon til fast food. En fargerikt familiesaga som spenner over tre generasjoner g en usedvanlig pubertet. Jeffrey Eugenides vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur med denne formidable romanen om kjønn, skjebne og lidenskapens dype og kaotiske kraft."

Denne romanen har alt: både en god historie, et fantastisk driv og et solid, litterært språk! Jeg elsket den! Og det beste av alt: Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene Jeffrey Eugenides har skrevet! Dermed vet jeg at jeg har mye godt i vente! Den ene - "Formål ekteskap" - ligger allerede i vente-bunken. Den andre - "Jomfrudød" - er bestilt og på vei hjem til meg i posten (for øvrig en 1001-bok).

Det er på høy tid at flere blir oppmerksom på denne fullkomne romanen!

Har kost meg med boka, og det er mitt første møte med forfatteren. Har forstått at hun har skrevet flere bøker i denne sjangeren, og de skal jeg nok få tak i.
De to første bøkene var absolutt best, uten tvil, men det er jo ofte slik med trilogier.

Har kost meg med boka, og det er mitt første møte med forfatteren. Har forstått som hun har skrevet flere bøker i denne sjangeren, og de skal jeg nok få tak i.
De to første bøkene var absolutt best, uten tvil, men det er jo ofte slik med trilogier.

Jeg ble også skuffet over den. Skjønner hvorfor mange forelsket seg i den boka, men syns den ble for mye av alt og det er en typisk overhyped bok.

1001 Album du må høre før du dør!

Ungdomsforelskelse, drømmer, håp og frihet. Ungdommer vil så gjerne ha alt, og er villige til å gjøre det meste for å oppfylle drømmene sine, men av og til kan det gå galt. Alvorlig galt. Og når man ser ingen utvei. Hva gjør man da?

Louise og Liam er stormforelsket og har kun øyne for hverandre. Kort tid etter at de møtes, flytter de inn sammen og deler all sin tid. De er så oppslukte av hverandre at de ikke merker at de forandrer seg personlig. Louise begynner å skulke skolen oftere og oftere, og Liam tenker kun på penger og makt. Det fører dem inn til et dårlig miljø som de etter hvert mister kontrollen over. Det blir så alvorlig at de setter livene deres i fare. Vil problemene for dem noen sinne ta slutt, og er det sant at kjærlighet overvinner alt?

Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtved er ukjente forfattere for min del og dansk litteratur har jeg ikke lest mye av, men greit å utvide horisonten litt. Lese litteratur fra forskjellige land, kulturer og så videre. Men det er jo ikke så stor forskjell på Norge og Danmark, akkurat, men leser stort sett norsk og amerikansk litteratur ellers, så det er greit å variere litt. Se hva nabolandene skriver om. Ungdomslitteratur har blitt svært populært de siste årene, spesielt innen fantasy, så det er lenge siden jeg har lest en vanlig roman som er beregnet for ungdom der det ikke innholder, vampyrer, varulver og andre overnaturlige skapninger. Man må lese litt dagligdagse ting også.

I denne boka må jeg bare nevne at jeg likte historien bedre enn karakterene. Historien virker realistisk og dramatisk, men det jeg savnet aller, aller mest med innholdet var litt mer dybde i karakterene. Boka er for tynn for slike temaer. Boka inneholder så alvorlige og aktuelle temaer at den burde ha fått mer tid til å utvikle både historien og karakterene på en skikkelig måte. Man vil så gjerne vite mye mer fordi man blir bare mer og mer nysgjerrig på personene, men så får man ikke vite nok. Syns historien også er spennende i seg selv, men som sagt, boka er for kort til at historien fikk utfolde seg rikeligere. Dette er jo en bok der det står mye mellom linjene og det liker jeg. Men likevel savnet jeg mer utdypning. Gi leseren større utfordring med å prøve og tenke på hva man selv ville ha gjort i en slik situasjon. Jeg skulle ønske at boka fikk mulighet til å provosere litt mer enn det den fikk mulighet til.

Noen kommer sikkert til å bli mer provosert av boka enn det jeg ble, og noen kommer nok til å bli både rørt og satt ut. Jeg er dessverre ikke sentimental nok til å bli rørt av bøker. Som nevnt tidligere savnet jeg mer følelser i karakterene, mer provosering (siden forfatterne tar opp viktige temaer), og jeg savnet på en måte å bli sjokkert. Selv om vi tidlig i boka får vite hva som hender til slutt, syntes jeg ikke det gjorde noe. Jeg ville vite hvorfor og hva som førte dem til en slik situasjon. Du og jeg ved daggry hadde et godt utgangspunkt, men jeg følte ikke at forfatterne utfylte utgangspunktet godt nok. Som sagt, jeg savnet noe mer provoserende. Savner å lese bøker som virkelig setter spor i meg.

Ikke min type humor, og kjedelig handling ...

Geniet Colin Singleton er besatt av å være flink, lage anagrammer og teorier om alt mulig. Han er også besatt av Katheriner. Etter at det ble slutt med Katherine nummer nitten i rekken, er Colin dypt nede, og bestekompisen hans, Hassan bestemmer seg for at de to skal på road trip. Bare kjøre og se hvor de ende opp. Hassan vil at Colin skal komme seg gjennom bruddet med eksen, og kanskje vil de oppleve noe morsomt sammen på turen. Men målet for Hassan er først og fremst å få bestekompisen hans til å tenke på noe annet enn bruddet og komme seg til hektene igjen. Få ham unna sorgen. Vil reisen gjøre underverker? Vil Colin oppdage nye sider av seg selv og vokse som person, eller kommer han alltid til å være deppa?

Forfatter John Green blir hyllet av både ungdom og voksne verden over. Selv har jeg lest noen bøker av ham og har ikke blitt like begeistret, dessverre. Jeg har lest The fault in our stars og Papirbyer av ham tidligere, og jeg ble aldri noen stor fan av den berømte The fault in our stars. Det er mange blodfans av den boka, men jeg ble aldri en av dem. Jeg forstår hvorfor John Green er populær. Han bruker både humor og sentimentalitet i bøkene som rører lesere i alle målgrupper, men det er en ting jeg har funnet ut ved å lese John Green bøker og det er at jeg og John Green har ikke samme type humor. Syns han anstrenger seg og prøver for hardt å være morsom uten å mestre det. Jeg syns ikke det han skriver er spesielt artig, og jeg er vel heller ingen lettrørt leser. Er visst ikke så sentimental av meg, har jeg funnet ut, så derfor kommer jeg vel aldri til å bli fan av John Green. Syns bøkene hans er litt vel oppskrytte, for å være helt ærlig.

Når det gjelder En overflod av Katheriner er vel den, den svakeste boka jeg har lest av John Green så langt. Syns handlingen var veldig tam. Det var ikke mye som skjedde. Handlingen hadde nesten ingen fremdrift, og karakterene var temmelig flate, også hovedpersonen. Jeg klarte ikke å bry meg noe særlig om noen av dem og om ting ble bedre eller ikke. Helt ærlig så kjedet boka meg voldsomt. Anagrammer interesserer meg ikke, og heller ikke Colins teorier. Syns det skjedde veldig lite til road trip å være.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side siden boka ikke ga meg noe særlig. Syns En overflod av Kathriner var tvers gjennom kjedelig, og hadde en handling som ikke besto av noe. Brydde meg ikke noe om Colin og de andres små bagateller, og ingen av karakterene var interessante nok til å være nysgjerrige på dem. Etter tre bøker av John Green så langt er det bare å innse det. Jeg kommer aldri til å bli noen John Green fan. Vi har definitivt ikke samme type humor. Jeg har også fått Faen ta skjebnen av forlaget, men siden jeg allerede har lest den på engelsk orker jeg ikke å lese den en gang til.

En fortellerstemme fra Iran

Om forfatteren:

Mokhtar Barazesh (f. 1964) er aserbajdsjaner fra Iran, og akkurat dette var faktisk årsaken til at jeg plukket med meg boka da jeg tilfeldigvis kom over den i en bokhandel. Lite fremstår som mer spennende enn å få innblikk i andre kulturer, synes jeg.

Forfatteren kom til Norge sammen med sin familie i 2001. I dag er han norsk statsborger og arbeider som morsmålslærer i kommunene Røyken og Bærum. Han skriver om politikk og menneskerettigheter i iranske og aserbajdsjanske nettaviser og står også ansvarlig for blogger på norsk, tyrkisk, aserbajdjansk og persisk, kan jeg lese på bokas smussomslag.

Om novellesamlingen "Den innbilte fristelse til lykke":

Novellesamlingen består av fire noveller, tre av dem med handlingen lagt til Iran, tidsmessig etter den iranske revolusjonen, mens handlingen i den siste foregår i Norge. Samtlige noveller belyser hver på sitt vis ulike sider ved prestestyret, og de konsekvenser dette har for dagliglivet til menneskene som bor i Iran, og for dem som har valgt å flykte. I og med at det ikke er så mange år siden forfatteren selv bodde i Iran, går jeg uten videre ut fra at han har inngående kjennskap til det iranske samfunnet.

I novellen "Den grønne druen" skildres livet til ungjenta Sima, som nettopp har mottatt et brev fra kjæresten som har slått opp. I dette samfunnet er det imidlertid forbudt å ha en kjæreste, i alle fall uten foreldrenes vitende og vilje, og er det noe moralpolitiet slår alvorlig ned på, så er det umoral eller mistanke om sådan. Brevet fra eks-kjæresten - i den grad man egentlig kan snakke om et forhold som fortrinnsvis har bestått av telefonsamtaler - inneholder tegningen av en grønn drue. Da brevet blir oppdaget og beslaglagt av læreren, er det denne druen de er opptatt av.

"Den grønne druen? Hva kunne den bety? tenkte Sima. - Hvis du ikke forteller oss hva den grønne druen betyr, vil alt bli vanskelig for deg, hadde Søster Rektor sagt med en truende tone.

Sima forsto at situasjonen hennes var alvorlig.

Kanskje Nasrin kunne vite noe om den grønne druen? Men etter dagens hendelse på Søster Rektors kontor var Sima blitt usikker. på om Nasrin fortsatt ville holde kontakt med henne. Hun husket godt hva som hadde skjedd etter at elevvaktene på skolen fant et bilde av Rambo i skriveboken hennes og hun fikk en skriftlig advarsel fra skolen: Nasrin trakk seg unna.

Søster Rektor hadde sagt: - Skammer du deg ikke? At du som går i første videregående leker med slike bilder?" (side 15-16)

Brevet får helt fatale konsekvenser for Sima i et samfunn der staten blander seg inn i alt, også i den mest private delen av livet. Det går på verdigheten løs. Hvilken fremtid har hun etter dette?

Den neste novellen - "En uferdig histories lengsel" - er etter min mening den beste i samlingen. Den handler om en familie som i sin tid ble splittet den gangen grensen mellom Iran og Aserbajdsjan ble lukket. Nå ryktes det at grensen skal åpnes igjen, og dermed våkner et dyptfølt ønske om å få se igjen gamle slektninger. Slektninger som familiefaren er overbevist om er i live fremdeles ...

" ... hvordan skulle vi fortelle at ingen i hans familie hadde overlevd på den andre siden av havet.

Far levde i en verden av falske drømmer. Vi visste, men han var uvitende, eller ville ikke vite ..." (side 51)

I tittelnovellen - "Den innbilte fristelse til lykke" - møter vi en ung mann som kurtiserer en kvinne - blant annet ved å sende henne parfyme hun ikke bruker. Det er ikke lett å finne tid og anledning til å være sammen på tomannshånd.

"Ingen av oss våget å komme for nær, eller snakke sammen. Jeg ønsket ingen problemer. Vi var lykkelige om dagen, om natten tenkte jeg på hvor ulykkelig vår lykke var.
- Legg fra deg hijaben, sa jeg.
Hun reiste seg fra sengen. - Hva er det med hijaben min? sa hun surt.
- Jeg vil se håret ditt!
Hun hadde sittet på stolen med manteauen og hijaben på. Da hun la seg i sengen, var hun fremdeles fullt påkledd. Jeg kysset en ung, vakker kvinne kledd i kappe og skaut." (side 79)

Den siste novellen - "Frosne blomster" - handler om en liten familie som har flyktet fra Iran til Norge. Deler av handlingen er om datterens drøm om en sykkel, men mest av alt handler dette om en familiefar som nesten går til grunne fordi han ikke kan jobbe pga. skadene han er pådratt etter tortur. Mens kona og datteren viser alle tegn til trivsel og integrering ... Til slutt går det ikke lenger, og paret skilles.

Fellesnevneren for samtlige noveller er at dette er sterke historier. Sterke og interessante historier, som det er viktig at noen forteller! Samtidig tenker jeg at disse historiene hadde gjort seg best som dokumentar. Jeg fant dessverre ikke så mange litterære kvaliteter ved tekstene. For eksempel mangler novellesamlingen de kvaliteter jeg i sin tid fant hos den pakistanske forfatteren Daniyal Muenuddin i hans novellesamling "Andre rom, andre undere". Den novellesamlingen var til gjengjeld helt brilliant!

Samtidig må jeg si at jeg synes det er spennende at mennesker fra andre deler av verden, som har bosatt seg i vårt land av ulike årsaker, skriver på norsk og utgir bøker i Norge! Det har flere gjort før ham, blant annet Daniyal Muenuddin, og flere kommer det garantert etter hvert!

Jeg er en leser som liker at alt ikke beskrives helt ut, at det er noe undertekst og at noe overlates til leserens fantasi. Jeg leter også etter vakre setninger, setninger med et fortettet meningsinnhold, setninger som gir rom for tolkning og som ikke serverer alt rett ut. Innimellom glimter Mokhtar Barazesh til, som i sistnevnte sitat som jeg har hentet fra novellen "Den innbilte fristelse til lykke". Her gir teksten meg noen bilder og gjør noe med meg som leser. Samtidig kunne forfatteren sikkert ha gått lenger, skrevet på en måte som hadde gjort mer vondt, hadde vært mer provokativt. Jeg har både lest en hel del bøker og sett en del filmer fra Iran, og i den konteksten opplevde jeg vel også at det fremkom lite nytt i disse novellene. Når det er sagt ønsker jeg å fremheve at språket er over middels godt, selv om det er enkelt, og at disse novellene helt sikkert har stor verdi for andre som kanskje ikke har lest så mange tekster om Iran. I og med at novellene tar for seg noen ulike aspekter ved det iranske samfunnet, gir de økt innsikt om leveforholdene til vanlige mennesker i Iran. Alt i alt er dette en lesverdig novellesamling, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale, selv om dette ikke er hva jeg vil kalle stor litteratur.

Mokhtar Barazesh har tidligere utgitt barneboka "Adoptivkyllingen og andungen". Denne boka utkom i 2008. Jeg kjenner ikke til om han har skrevet flere bøker.