Skjønner hva du mener:) Vet ikke om jeg skal skaffe boka eller ikke, men foreløpig frister det ikke. Kanskje en senere anledning, men akkurat nå er det andre bøker som frister mer. Takk for din mening av boka:)

Har lest om flere bloggere som har falt pladask for den.
Selv har jeg ikke lest den eller om jeg vil det. Når du sier den er forutsigbar er det ikke spesielt fristende:) Liker ikke forutsigbare bøker, men dem er det dessverre mange av.

Har litt lyst til å lese denne, men er alltid usikker på bøker som er "overhyped" for har stort sett vært veldig uenig med andre lesere om "overhyped" bøker.

Jeg liker å veklse litt på, klarer aldri å forholde meg til bare en bok:)

Bra du fikk sansen for Du forsvinner, og håper du får til noen ord om boka (ingen stress, altså) for å vite hva du mener om den:) Jeg likte den mye bedre enn forventet.

Denne helga leser jeg Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Tipper jeg blir ferdig med den i morgen. Ved siden av leser jeg: Fossefall(55) Hånd i hånd av Jorunn Johansen (som er den siste boka i fossefallserien). Og jeg leser litt av og på i Good omens av Terry Pratchett og Neil Gaiman.. Når jeg blir ferdig med en av disse skal jeg begynne på Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug. Kommer selvfølgelig ikke til å bli ferdig med alle bøkene i helga, men liker å ha "mye" å lese i.

Her er det fremdeles forbudt med VM i og med at jeg er allergisk mot sport. Sådan er det godt å bo alene og får bestemme selv over fjernkontrollen;)

Ps: Hvordan likte du Du forsvinner av Jungersen? Regner med du er ferdig med den nå.

God helg.

Et nattlig kammerspill

Det er ikke mange ukene siden jeg leste Ketil Bjørnstads siste bok "Veien til Mozart". Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg stadig på at jeg har lyst til å begynne å lese Bjørnstads tidligere bøker på nytt. Jeg har nærmere 30 av hans bøker stående i mine bokhyller. Samtlige er lest over en periode på 35 år. Mange av bøkene har gitt meg sterke leseropplevelser. En av dem er "Barnevakt". Da jeg for et par-tre uker siden kom over denne som lydfil hos Lydbokforlaget, var jeg ikke sen om å skaffe meg den. Innspillingen er fra 1995 (den gang som kassetter), mens det er nytt av året av lydboka er tilgjengelig som lydfil.

"Jeg husker mitt første bilde av ham. Jeg sto oppstilt i skolegården sammen med alle de andre barna som skulle begynne i første klasse. Han kom mot oss, smilende, med armene utslått, som om han vile favne oss alle. Jeg elsket ham da, med hele mitt unge hjerte. Jeg ville inn mellom de sterke armene hans. Jeg ville bli holdt, bli forklart alle livets gåter og hemmeligheter. Han skulle lære meg og beskytte meg. Han var Brantzæg. Læreren. Solen var nesten hvit, himmelen var blå, rosene blomstret. Jeg strakte armene ut mot ham, rede til å bli løftet opp i paradiset som jeg visste fantes et sted der inne i lyset, på den andre siden av barndommen.

Men han så meg ikke." (side 7)

Med disse ordene settes en slags ramme for hva historien i "Barnevakt" skal handle om. Om ikke å bli sett, verken da eller senere. Hva gjør det med et menneske ikke å bli sett av den man beundrer mest?

Hanna er barnet som ikke ble sett den gangen. Nå er Hanna blitt en voksen kvinne. En voksen kvinne som fremdeles ikke blir sett. Hun er bokas jeg-person, og hun henvender seg til Eva ...

"Eva - husker du meg? Jeg var der den natten det skjedde. Du møtte meg. Men la du merke til meg?

Jeg kjenner min plass. Jeg tør ikke ta unødige initiativer. Jeg er den som venter på å bli forklart de store sammenhengene. Menn elsker å snakke til meg, for de møter ingen motstand. Jeg gjør meg alltid flid med mitt utseende. Særlig øyepartiet er jeg stolt av. De brune øynene, innrammet i svart. De som ingen legger merke til.

Jeg var der, Eva. Men vet du hvorfor?

På teateret får jeg aldri de største rollene. Jeg er bunnen av menneskeberget. I "Peer Gynt" var jeg et av trollene. I "Frøken Julie" var jeg tjenestepiken. Og i "Stormen" kunne de bare bruke meg som Ariels stumme "slør", et av de polske regissørenes mange påfunn (forestillingen ble da også drept av kritikerne).

Allikevel er rollen min uunnværlig. Også for deg. Som to gribber sitter vi tilbake og kan vurdere vårt bytte. Ser du et menneske av kjøtt og blod? Noe du kan sette tennene i, som kan mette deg og tilfredsstille din forfengelighet? Eller fikk du bare et skjelett som smilte dødens smil, noen kalde knokler som ikke kunne gi deg varme?" (side 9)

Hanna skal være barnevakt for skuespilleren Irenes tiårige sønn Yngve. Hun har så vidt kommet før Brantzæg, hennes tidligere lærer, trenger seg inn i huset. Den tidligere så flotte mannen - den berømte filmregissøren - er nå bare en skygge av seg selv. Han har nerve- og alkoholproblemer, og trenger et tilfluktssted. Det pleier han å få hos Irene. Han har ingen anelse om at Irene ikke er hjemme. Hanna prøver å få ham til å gå, men til ingen nytte.

I løpet av en natt samtaler de to, Hanna og Brantzæg. Han er ute av stand til å huske at Hanna noen gang var hans elev. I begynnelsen er Brantzæg skremmende i sin desperasjon, men etter hvert snur makt-spillet. Som den reneste thriller bygger stemningen seg opp, i et fortettet kammerspill som foregår innenfor husets vegger, til et klimaks hvor vi får innblikk i hva som gikk galt i Brantzægs liv og hvorfor ...

Samtalen i natten og desperasjonen underveis minnet meg litt om et Strindberg-drama. De ytre rammene for dramaet, det at alt skjer i løpet av en natt, har noen klare paralleller til Strindbergs "Frøken Julie", dramaet som Hanna nevner innledningsvis. Dessuten minner dramaet om Ian McEwans roman "The Atonement" (på norsk "Forsoningen"), fordi den belyser alvoret i et barns "uskyldige" hevn når sjalusien tar overhånd- med formidable menneskelige ødeleggelser som konsekvens ... I den sammenhengen er det verdt å merke seg at Ketil Bjørnstads roman utkom i 1994, mens Ian McEwans roman utkom i 2001.

Det er ikke mange bøker jeg husker 20 år etter at jeg leste dem, men denne boka er blant dem som i sin tid festet seg i meg og ikke ble glemt. Bjørnstad skriver meget godt. Historien er intenst og nervepirrende fortalt, et element som jeg opplevde ble godt ivaretatt av oppleser Mona Jacobsen.

Jeg håper selvsagt at flere av Ketil Bjørnstads bøker dukker opp som lydbøker etter hvert!

"Barnevakt" er kun tilgjengelig som lydbok i dag.

(Sjokkerende kjedelig av en sjokkrocker).

Bandet Marilyn Manson har klart å sjokkere verden med det ene og det andre, men selve boka er langt fra sjokkerende. Det er mer eller mindre som forventet ...

Marilyn Manson er ikke en artist, men et band (bare for å gjøre det oppklart, blir alltid "irritert" når noen tror at det er artist). Frontfiguren Brian Warner, som er hans egentlige navn (gammelt nytt), har satt sammen navnene Marilyn Monroe og Charles Manson (gammelt nytt det også) som en inspirasjon til bandnavnet. Brian Warner forteller i boka om hans oppvekst, om at han aldri passet inn noe sted og som alltid har en trang til å gå sin egen vei. Han forteller om familien, oppveksten i Ohio og at han gikk på kristen skole mot sin vilje. Videre forteller han om voksenlivet, hvor han en tid jobbet i en platebutikk og en periode som musikkjournalist før han fulgte drømmen om å starte et band. Noe som ikke var bare, bare siden han aldri har hatt tillit til folk og folk kom og gikk i livet hans, og mange ville ta ulike retninger. Og vi får også innblikk i den harde livsstilen deres gjennom dop og alkohol, pluss mange andre indre demoner som tok plass i hans og bandmedlemmenes liv. Boka er en slags hyllest til den lange, harde veien det tok for Brian Warner og bandet å oppfylle drømmen deres; som var å starte et band som ville skremme livskiten ut av USA og resten av verden med deres egen livsfilosofi.

Jeg har vært fan av bandet siden de kom ut med albumet Mechanical Animals i 1998 (samme år som denne boka ble utgitt) og jeg mener fremdeles at det er deres beste album den dag i dag. Et annet album jeg liker veldig godt av dem er også; Holy Wood. Med de albumene var de på det mest provoserende og sjokkerende i musikkarrieren deres. De gir ut fremdeles musikk, og jeg liker også den nyeste plata deres som kom ut i januar i år; The Pale Emperor. Det er et av de bedre albumene de har gitt ut de siste årene, men ikke på samme høyde som med Mechanical Animals og Holy Wood. De er ikke like provoserende som de en gang var, og det er et savn. Men nok musikksnakk og tilbake til boka ...

Marilyn Manson skrev denne boka sammen med Neil Strauss (musikkjournalist og forfatter). Neil Strauss har blant annet vært med og skrevet rockbiografien The Dirt som han skrev med bandet Mõtley Crüe (som jeg leste for noen år siden). Selv om de var to om å skrive boka The long hard road out of hell, og jeg vet at Marilyn Manson skriver gode sangtekster, så var bokas innhold skuffende kjedelig. For det første var det ikke så mye nytt og for det andre så var de sjokkerende episodene ikke fullt så sjokkerende likevel, fordi det var forventet på en måte. Jeg savnet mer gnist i selve skrivingen og noe mer opprivende.

The long hard road out of hell består av oppvekstskildringer, bandskildringer, fotografier, dikt og tekster som Marilyn Manson skrev da han var yngre, et gammelt intervju av ham som ikke ble publisert, vitneutsagn av personer som har vært på Marilyn Manson konsert og diverse utdrag fra en turneringsdagbok. The long hard road out of hell er en informativ bok både for fans og for andre som er fascinert av bandet, men skrivemåten og hvordan innholdet er satt opp er litt kjedelig, dessverre.

Den siste boka jeg kjøpte var en jeg bestilte på bokklubben.no som jeg venter å få i posten når som helst. Boka var: The Gift of Fear av Gavin De Becker. Det er en bok basert på instinkt. Der sanne historier fortelles om mennesker som har unngått å havne i farlige situasjoner kun fordi de hørte på insinktet sitt. Jeg er ikke spesielt interesert i instinkt generelt, men elsker å lese ekle/forferdelige historier fra virkeligheten. Så tror det blir spennende lesestoff.

Kjenner til den problemstillingen, men har blitt litt flinkere til å lese både moderne litteratur og ta frem bøker som jeg ikke har lest som har stått ulest lenge i hyllene. Prøver å veksle litt:)

Fin bok, men dessverre skuffet den meg litt:/

En forsonende roman om et mor-datter-forhold

Anne B. Ragde (f. 1957) har i årenes løp utgitt et imponerende antall bøker - ikke bare voksenromaner, men også bøker for barn. Dessuten er hun utgitt en hel del noveller. Jeg har tidligere omtalt syv av hennes bøker og en novelle her på bloggen min.

I romanen "Jeg har et teppe i tusen farger" er det moren hennes Birte som står i sentrum for begivenhetene. Slik hun også gjorde det i den kanskje beste romanen Anne B. Ragde noen gang har skrevet - "Arsenikktårnet". Der omtales moren, som opprinnelig var dansk, riktignok som Ruby.

Anne B. Ragdes mor er syk. Hun har lymfekreft og det går mot slutten av hennes liv. Nettopp dette at det går mot slutten får forfatteren til å ønske å skrive om moren sin. "Jeg har et teppe i tusen farger" har blitt en fragmentarisk historie om morens liv, sett med en datters øyne. En historie som lik et lappeteppe består av mange biter, som til slutt utgjør et hele.

Det er en sår historie som fortelles. Moren har aldri vært A4. Til det har utferdstrangen vært for stor. Alltid drømte hun om å reise, hvilket hun også gjorde hver gang anledningen bød seg. Inntil hun altså ble bundet av sine to barn og etter hvert også ble forlatt av sin mann. Dette opplevde hun så lammende og skamfullt at hun i lang tid overlot det meste av ansvaret til eldstedatteren Anne, som på den tiden var åtte år. Senere fulgte en periode hvor moren så seg nødt til å gå på sosialen. Da var nemlig alt omsettelig i heimen solgt unna. Som de fleste barn som må, laget datteren - dvs. Anne - seg strategier for å overleve. Som at det handlet om å kjøpe det billigste pålegget når det skortet på penger, og om å slå sammen brødskivene slik at ingen kunne se hvor dårlig stelt det var på matfronten. Når det er sagt, var moren en kløpper til å lage smakfull og delikat mat ut av "ingenting", men det kom senere.

Vi følger familien gjennom oppturer og nedturer, som på 1960- og 1970-tallet handlet om å få det til å gå rundt økonomisk. Etter hvert fikk moren jobb blant annet på en posefabrikk, men nøysomheten skulle prege resten av hennes liv - rett og slett fordi hun måtte. Hun var fattig. Hun tok heller ikke uten videre imot hjelp fra sin forfatterdatter, fordi hun hadde en forestilling om at det burde ha vært omvendt. Derfor gikk hun heller rundt i billig vintertøy og frøs enn å ta imot det hun opplevde som allmisser fra datteren.

Selv om vi aner at mor-datter-forholdet ikke kan ha vært enkelt, beskriver Anne B. Ragde moren med ømhet og kjærlighet. Moren hvis største gleder her i livet var å lage velkomponerte måltider og lekre smørbrød av det lille hun hadde, som elsket å reise og som slukte alt hun kom over av god litteratur. Det er ikke verst å få til dette, for mer en gang aner vi mellom linjene at moren ikke var det vi ville betegne som "en god mor". Ikke en mor som satte barna i første rekke - ikke en gang da de var små. Til det var hun for opptatt av seg selv og realisering av egne drømmer. Kanskje var hun "bare" forut for sin tid? Den gangen forventet man imidlertid noe helt annet av en mor enn hva man gjør i dag. Den oppofrende morsrollen var et ideal, som man ble målt opp mot - mens det i dag er helt andre verdier som gjelder ...

Ekstra smertelig er det å lese om det som skjer etter at moren ender på sykehjem i Oslo, nærmere bestemt på Furuset sykehjem. Moren som alltid har vært opptatt av smakfulle måltider, bys nå mat som ikke er egnet til å fremme apetitt overhode. Verre var det imidlertid at det ikke var noen forståelse for hvilken behandling lymfekreften faktisk krevde. "Vi driver ikke med massasje her!" fikk hun høre. Dessuten beskrives forholdene der verre enn hva hun og datteren opplevde en gang de reiste til Wien, og moren måtte ta til takke med et kommunalt sykehus fordi hun ikke hadde reiseforsikring ... Det handler om gardiner som ikke er hengt opp skikkelig, om et personale som ikke kan norsk, som er for fåtallig til egentlig å kunne ta seg av beboerne på en betryggende måte ... Og forfatteren som tidligere har fått med seg at forholdene på enkelte sykehjem er under pari og som har tenkt at "noe skal vel de gamle dø av til slutt uansett", opplever dette helt annerledes når det handler om hennes egen mor. Hun visste ikke at det var så ille! Så ille at hun faktisk endte med å anmelde sykehjemmet for å ha tatt livet av moren. Akkurat dette er likevel ikke det som har fått størst plass i boka, bare for å understreke dette!

Selv om Ragde er utleverende i sin bok, som forlaget har valgt å kalle roman, merket jeg underveis at hun ikke uten videre ønsket å dele alt. Hun holder en hel del igjen, hvilket må være greit, tenker jeg. Litt verre er det at leieboere som ikke holdt helt mål, navngis ... Og jeg kjente også på det på måten svigerforeldrene fra hennes første ekteskap ble utlevert. Men: det er ikke hele liv som utleveres, men enkeltepisoder.

Alt i alt fant jeg denne boka både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist. Men altså mest av alt fornøyelig, tross alt. Moren hennes må ha vært et morsomt menneske å kjenne, selv om det sikkert har vært både på godt og vondt til tider. Samtidig skjønner vi at moren gjorde så godt hun kunne hele tiden, ut fra de ressursene hun til en hver tid hadde tilgjengelig. Ragde skriver godt og engasjerende, og underveis ville jeg bare høre mer. Sånn sett ble jeg skuffet da boka var over, for det kom så brått på. Frøydis Armand leste med god innlevelse, skjønt jeg denne gangen skulle ønske at det var en trønder som hadde lest boka. Kanskje forfatteren selv burde ha lest den?

Jeg anbefaler boka - og spesielt lydbokutgaven - varmt!

Ny japansk forteller-stemme for norske lesere

Hiromi Kawakami (f. 1958) er en av Japans mest populære forfattere. Forlaget har på sine nettsider presentert henne på følgende måte:

"Hun debuterte i 1994 og har skrevet bøker i flere sjangre. Kawakamis forfatterskap er anerkjent og hun har vunnet flere priser for bøkene sine. For Merkelig vær i Tokyo vant hun i 2001 den store Tanizaki-prisen - Japans største - og ble nominert til Man Asian Literary Prize og Independent Foreign Fiction Prize. Merkelig vær i Tokyo er oversatt til 19 språk."

I følge Wikipedia foreligger en håndfull av Kawakamis bøker på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er en av dem, og denne (med originaltittelen "Sensei no kaban") har fått tittelen "The Teacher´s Briefcase" på engelsk. "Merkelig vær i Tokyo" er den første av Kawakamis bøker som er oversatt til norsk.

Jeg ser at forlaget sammenligner Hiromi Kawakami med Haruki Murakami. Jeg synes at det er uheldig med slike sammenligninger, fordi det kan lede leserne til å tro at Kawakamis bok faller innenfor genren magisk realisme. Det gjør den nemlig ikke. Når det er sagt har Murakami også skrevet romaner som ikke faller inn under genren magisk realisme, men det er ikke til å komme forbi at det er nettopp magisk realisme han først og fremst forbindes med. Personlig tror jeg at lesere som liker Murakami vil elske Kawakami, men at det vil også mange lesere som ikke liker Murakami gjøre ... Selv sier jeg ta takk til begge to.

Handlingen i "Merkelig vær i Tokyo" er ganske enkel. Boka handler nemlig om Tsukiko som ofte sitter alene på en bar og drikker. En dag støter hun på en gammel lærer fra videregående. Det har gått noen år siden sist de traff hverandre, for Tsukiko har i mellomtiden blitt 38 år gammel. Læreren - en mann hun kaller Sensei, men som egentlig heter Harutsuna Matsumoto-sensei - er 30 år eldre enn henne.

Tsukiko og Sensei avtaler aldri når de skal møtes i denne baren, men i tidens løp støter de på hverandre ved jevne og ujevne mellomrom. Samtaleemnene handler om det nære, om her og nå, ofte om det de spiser eller drikker. Som regel går det i sake - store mengder sake. Og øl.

Vi satte oss på en benk og åpnet matboksene. Lukten av kimchi steg med det samme vi tok av lokket.

"Bestilte ikke du spesial, Sensei?"

"Jovisst gjorde jeg det."

"Hva er egentlig forskjellen på spesial og vanlig?"

Vi bøyde oss over boksene i kor, først over den ene, og så den andre.

"Ikke stort, later det til." sa Sensei muntert.

Jeg drakk teen langsomt. Selv om det blåste, var det tross alt midt på sommeren, så det smakte. Den kalde teen gled fuktig ned i svelget." (side 21)

Historien om møtene mellom Tsukiko og Sensei fortelles med en slags langsom varsomhet, og det handler mye om sanselige opplevelser i matveien, og heller lite om sanselig fysisk kontakt mellom de to. Og det til tross for at Tsukiko etter hvert viser seg å ha varme følelser for den tredve år eldre læreren sin ... Hvorfor holder han egentlig igjen? For det er vel ikke bare aldersforskjellen som gjør at han ikke tar imot den noe ubehjelpelige kjærligheten Tsukiko har å by ham? Det ligger hele tiden noe subtilt mellom dem, to ensomme og skibbrudne som treffes, uten egentlig å ha behov for noen andre enn seg selv, og som likevel blir trukket mot den andre, uten at de egentlig skjønner selv hva det handler om. Kanskje et slags storbyfenomen, der det kjente føles litt tryggere enn alt det andre, noe som kan få enkelte (les: Tsukiko) til å forveksle dette med kjærlighet? Hvis det da ikke nettopp er kjærlighet det hele handler om?

Selv om det av til blir altfor mye sake-drikking, er det liten tvil om at de to deler en stor og inderlig interesse utover drikkingen, nemlig interessen for kulinariske matopplevelser.

Han la en liten klatt wasabi på en abaloneskive med pinnene og dyppet den i soyasaus. Han tygget langsomt. Han hadde en gammel manns munn når han tygget. Jeg tok en skive og tygget selv. Jeg hadde fortsatt en ung kvinnes bunn. Brått ønsket jeg så sterkt at den hadde vært en gammel kvinnes.

Shabushabu av blekksprut. Sashimi av abalone. Kjempetrauskjell. Flathodefisk. Kokt sjøkneler. Friterte kongereker. Rett på rett ble satt foran oss. Et sted omkring flathodefisken begynte Senseis spisepinner å bevege seg langsommere. Han tippet sakebegere lett til munnen, drakk i små slurker. Jeg hev meg over maten etter hvert som den ble satt pp bordet, pratet lite og drakk mer.

"Var det godt, frøken Tsukiko?" spurte Sensei i samme tonefall som til et barnebarn med voldsom matlyst.

"Mm," svarte jeg, før jeg sa med litt større innlevelse: "Veldig godt." (side 141)

Historien om Tsukiko og Sensei kunne fort blitt sukkersøt, om det ikke var for at replikkvekslingen dem i mellom er alt annet enn klissete. Tvert i mot handler det om nøktern faktautveksling, og en gang Tsukiko tar opp at hun elsker Sensei, blir det bare kleint. Dette forhindrer imidlertid ikke at de blant annet havner på kirsebærfest, på sopptur og på en tur til en øy. Med lun humor skildres disse to som skjebnen på et vis har ført sammen.

Kawakami skriver med en letthet det er få forfattere forunt å beherske så elegant som hun gjør. Hun er både stilsikker og trygg på romanens figurer, slik at vi kjenner at de er troverdige. Det stillfarne og stemningsfullte i boka har blitt sammenlignet med Sofia Coppolas "Lost in Translation", en film jeg i sin tid fant svært oppskrytt. Men kanskje var jeg ikke i den rette stemningen den gangen, og burde gi filmen en ny sjanse?

Jeg snakker til ham, og noen ganger svarer det fra oppunder taket, frøken Tsukiko. Sensei, jeg har begynt å trekke tofuen sammen med torsk og kronkrageblader, slik du lørte meg. Jeg håper vi møtes igjen, Sensei. Når jeg sier det, svarer Sensei oppunder taket, vi møtes igjen, frøken Tskukiko, helt sikkert.

På slike kvelder åpner jeg Senseis mappe og ser ned i den. Et tomt rom brer seg, fylt av ingenting. Et tomt ingenting som brer seg, stadig innover ....

Kanskje var det de litt drømmeaktige sekvensene av boka jeg likte aller best, der bokas jeg-person, Tsukiko, snakker med seg selv og filosoferer over det hun gjør - med en sjelden innsikt i seg selv og sine beveggrunner - eller mangel på sådanne ... Og så er det alltid forbundet med smerte å lese om uforløst kjærlighet.

Jeg likte denne lille, stillferdige romanen svært godt! Det eneste jeg beklager er at den var så altfor kort.

Jeg håper det kommer flere oversettelser av Hiromi Kawakamis bøker! Og så gleder jeg meg over at det stadig dukker opp nyoversettelser av spesielt japanske bøker for tiden! Som f.eks. "Søstrene Makioka" av Jun'ichirō Tanizaki, og nå denne av Hiromi Kawakami!

Nei, dette er ikke en faktabok om hunder ...

Men ren fiksjon om en liten guttekvalp som går seg vill i skogen ved et uhell. Vi følger hans reise gjennom utfordrende dager i ukjent terreng og i tøffe værforandringer. Vil han finne veien hjem igjen eller kommer han til å forville seg i naturen for bestandig?

Jeg kjøpte denne boka på mammutsalg for flere år siden, men uansett hvor mange år som går er det bøker man skaffer seg som man aldri glemmer. Den henger over deg som en sky som forteller deg at den må leses. Og på et eller annet tidspunkt føles det rett å lese den og den boka. Flere som har det sånn? At av og til glemmer man aldri en bok man har skaffet seg, venter på rett anledning og på et eller annet tidspunkt så må man bare lese den. Flere som har det sånn eller er det bare jeg som er helt fjern? Antagelig det sistnevnte ...

Uansett, det er ikke ofte jeg leser dyreromaner selv om jeg er en ordentlig dyrevenn, så tenkte det var på tide å lese Hunden. Og det er tross alt bedre sent enn aldri. Jeg har alltid vært en dyrevenn og har alltid likt dyr bedre enn mennesker. Syns det er alltid verre at det skjer noe med dyr på film og i bøker enn når det skjer noe med mennesker, og det virker som om dyr liker meg bedre enn mennesker generelt. Det er bare noe jeg har lagt merke til. Jeg går bedre overens med dyr og dyr er ekte.

Svenske Kerstin Ekman beskriver godt fra et hundeperspektiv. Hvordan hunden oppfatter naturen, hvordan den føler usikkerhet, rådvillhet, redsel, kulde og sult. Man føler det hunden går gjennom, og man vil bare hunden vel fordi det er ikke vanskelig å synes synd på den. Vi blir også med på dens møte med andre dyr i skogen og farer. Ekman skriver så troverdig og beskriver naturen så godt at det er nesten som å gå ved siden av hunden.

Hunden er en fin og vemodig dyreroman om hundens mot og innsikt. Har aldri før lest en dyreroman fra et dyreperspektiv og det var interessant. Selv om boka består av troverdighet, følelser og spenning, savnet jeg likevel noe mer. Jeg savnet noe mer under huden. Noe som sitter i en lenge etterpå. Lenge siden jeg har lest en bok som hjemsøker lenge etterpå, men for all del en fin og vemodig bok dette på mange måter som er verd å få med seg.

Takk for forståelsen:) Setter pris på det.

Er ikke så flink i sjakk selv og har ikke spilt det på flere år, ikke siden ungdomstiden, men kjenner til grunnreglene/hva brikkene har lov til å gjøre, så da krever jeg ikke å vite mer:) Syns det er interessant å følge med og er alltid fascinert over konsentrasjonen til sjakkspillerne. Så har ikke så mye greie på sjakk selv annet enn at jeg vet reglene på brikkene, men som sagt så er det interessant å følge med på det og det er heller ingen masete sport. Synd det ikke er sjakkturneringer på tv på lenge nå. Men det kommer vel på tv-skjermen en dag igjen får vi håpe:)

Ikke all humor treffer ...

Disiplin, alle har vi vel et forhold til disiplin. Noe vi kunne ha vært bedre på. Det jeg ikke har disiplin i er at jeg er veldig flink til å utsette ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig og når jeg først gjør det så utsetter jeg det til siste liten. Sånn var jeg ekstrem til da jeg var elev og student. Ventet til å studere til prøver til kvelden før prøven/eksamenen skulle tas og det samme gjaldt det når jeg skulle skrive oppgaver som skulle leveres inn. Da satt jeg oppe hele natta og skrev før dagen det skulle leveres inn. Så sånn sett savner jeg ikke å være hverken elev og heller ikke å være student. Nå bare utsetter jeg generelle ting jeg ikke vil gjøre så lenge som mulig. Men jeg antar at alle har noe vi gjerne skulle ha forandret på. Få en sterkere viljestyrke på et eller annet område ...

Men hvordan få bedre selvdisiplin/selvkontroll? Det tar boka seg for med stor sarkasme, og sarkasme er en form for humor som jeg liker. Desto mørkere sarkasmen er, desto bedre og denne selvhjelpsboka er full av sarkasme, som også er meningen, men likevel syntes jeg ikke boka var morsom ... på noen som helst måte. Mange beskriver denne boka som hylende morsom, men jeg trakk ikke på smilebåndet engang mens jeg leste. Syns egentlig både innholdet og humoren var slitsom lesing. Jeg tror kanskje ikke jeg liker humorbøker generelt.

Agnes Ravatn skriver godt, det er ikke det og noen av poengene hennes er gode, men jeg er vel ikke like desperat til å sjekke nettet og sånt som henne og mange andre. Hun skrev denne boka fordi hun var avhengig av å sjekke facebook, nettaviser, e -poster og leke med mobilen. Hun ville gjøre et prosjekt av dette ved å skrive en bok for å se om hun merket noe forskjell på om hun klarte å begrense disse behovene. Men selv har jeg ikke dette problemet. Jeg har prøvd å leve i flere dager uten å sjekke facebook osv uten å savne det og den verste oppfinnelsen av alt er mobilen. Jeg hater virkelig mobiler (det er bare en irriterende sak) og bruker den kun når jeg må. Så jeg kjente meg ikke igjen i problemene hennes og da ble vel boka enda mindre interessant å lese av den grunn. Og jeg er vel ikke fan av selvhjelpsbøker generelt. Har lest noen på grunn av temaer jeg er interessert i, men har ingen overbevisning på at selvhjelpsbøker virker. Leser bare noen av og til på grunn av forskjellig tematikk og av interesse, ikke på grunn av "forandring". Men prøver egentlig å holde meg unna selvhjelpsbøker generelt. Foretrekker å lese noe annet i stedet. Jeg ville bare se om denne humoristiske boka var noe for meg eller ikke som gjør narr av denne sjangeren, så jeg tror hverken humorbøker eller selvhjelpsbøker er noe for meg, haha. Som tidligere nevnt; Ravatn skriver godt, og hun har noen gode poeng her og der, men jeg ble bare ikke fascinert eller underholdt. Det var et stort savn. Jeg ble dessverre ingen tilhenger av boka som mange andre.

Operasjon sjølvdisiplin er en humoristisk bok om hvordan man kan bli en bedre utgave av seg selv, hvor Ravatn beskriver sine egne eksperimenter og noen amerikanske eksperimenter som eksempler. På slutten har hun med 30 tips til å få bedre selvkontroll innenfor forskjellige områder. Boka var ment for å underholde, men dessverre kjedet den meg.

Takk, har vært litt fraværende i det siste pga dårlig energi osv, men skal prøve å få til å være med når jeg kan:) Være mer delaktig:)

Har selv vært stor fan av Marilyn Manson i flere år. Syns han og bandet er fascinerende. Kommer nok til å bli ferdig med boka i helga og få til en anmeldelse av den forhåpentligvis i neste uke:)

Boka Du forsvinner er meget interessant for man vet ikke helt hvem av dem som egentlig "forsvinner". Du kommer til å skjønne hva jeg mener når du leser boka:)

Og jeg leser masse og gjør andre ting enn å se sport. Den eneste "sporten" jeg ser er sjakk, men det er det ikke noe av for tiden. Annen type sport blir for masete og lite interessant:)

Her blir VM avlyst fordi jeg er allergisk mot sport. Da leser jeg heller og gjør hva som helst annet enn å se VM. Sport er bare mas og kjedelig:)

I helga leser jeg Hunden av Kerstin Ekman. Blir kanskje ferdig med den i kveld fordi jeg har ikke mange sidene igjen og jeg leser også i The long hard road out of hell av Marilyn Manson.

Ved siden av leser jeg Good omens av Terry Prachett & Neil Gaiman og Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Er spent på hvordan du vil like Du forsvinner. Den leste jeg i fjor og ble en av mine få fjorårets favoritter. God lesing:) Og god helg:)