Denne historien er en god skildring av hvordan man virkelig kan suge ut sine kjære, ikke ulikt det som kan skje selv i dagens samfunn. Her skildres komedie og tragedie, kontrasten mellom de to ytterpunktene, og stilen passer som hånd i hanske inn i historiens tema.
Jeg lar meg begeistre over de ulike typene som bor på pensjonatet. Vi får ikke vite så mye om hver enkelt, men nok. For alle har de sin plass og vi får vite deres særegenheter på godt og vondt.
Penger, begjæret etter penger, mer penger, behovet, det er det som driver disse menneskene fra skanse til skanse, alle sammen.
Vi kan saktens kritisere de, undres over adferden, men er vi noe bedre enn datidens mennesker hvis vi skulle se på romanen som realistiske handlinger?
Det er dette som gjør denne romanen så tidløs så genuin i mine øyne. Jeg vet det er flere av dere som ikke faller for fortellingen og det er greit nok det. Men jeg tør vedde på at noen av dere ville huske denne boka ei god stund framover, tror jeg da :) Slik var det i alle fall for meg som har lest den før.
Slutten av boka er fin, for det kunne da ikke gå annerledes, det lå i kortene. Når en blir så bortskjemt som disse døtrene, og selv om «kilden» ligger på det siste, vil det ende slik.
Siden jeg er i Frankrike nå, må jeg fortelle dere en liten episode som skjedde meg i går. Jeg var i samtale med en franskmann, og kom til å si at jeg var med i en lesesirkel på nettet som las «Far Goriot». Mannen spratt opp før jeg nesten hadde fortalt alt, begeistret kysset han meg på begge kinn slik bare franskmenn kan.
Boka fortjener en god og solid 5 fra meg.

Bør man snoke i fortiden?

I 1988 døde en ung jente i kjelleren på Gaustad Sykehus som på den tiden var et psykiatrisk sykehus eller et galehus som folk ofte omtalte det. Jenta var en datter av en av pasientene, og døde bare tolv år gammel i et uoppmerksomt øyeblikk. Saken blir tatt opp igjen nøyaktig 25 år senere At saken blir undersøkt på ny provoserer noen. Saken provoserer noen nok til å drepe andre på et kaldblodig vis og at denne morderen går rundt og dreper de involverte rundt Halloween-tider, gjør alt ekstra skremmende. Hva har den personen å skjule og hva var det som egentlig skjedde med jenta som døde i 1988?

Etter noen kjedelige krimbøker fra Unni Lindell (da tenker jeg spesielt på Djevelkysset, den var dørgende kjedelig), var det på tide at hun kom med Brudekisten. Det er ikke en av hennes beste, men det viser at hun er på sporet av sitt gamle jeg igjen. Syns hun har tapt seg litt med årene, og derfor gjorde det godt å lese Brudekisten. Som sagt er det ikke en av hennes beste, men hun bruker endelig atmosfæren som jeg kjenner meg igjen i en Lindellbok. Krypende og intens lesing. Selv om dette ikke er en favoritt så er det håp for Lindells vegne.

Likte godt at hun endelig prøver seg med overnaturlige elementer i krim. Det sier ikke jeg nei takk til! Overnaturligheter er alltid spennende, og hjemsøkte psykiatriske sykehus er jo bare lovende, men skulle ønske at Lindell utnyttet disse elementene litt mer. Det tok litt tid før det skjedde noe mer mystisk. Skulle ønske hun lekte seg litt mer med det i teksten for å løfte det mystiske mer opp. Og jeg liker heller ikke at Marian Dahle tar mer plass enn Cato Isaksen. Cato Isaksen er en mann jeg har lest om helt siden ungdomsskolen (over femten år), og har lenge fulgt hans oppturer og nedturer. Så han kjenner jeg godt. Marian Dahle har jeg ikke helt sansen for. Jeg vet at det er meningen at hun skal virke kald og tøff, men hun blir likevel for pappaktig for meg og irriterende. Jeg liker Cato Isaksens temperament bedre og hvor langt han er villig til å gå for å få viljen sin når han etterforsker en sak. Jeg har mer sansen for ham. Jeg skjønner jo at Lindell gjerne vil oppdikte/skape nye karakterer i bøkene sine, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere enn kvinnelige. Jeg aner ikke hvorfor. Jeg er vel bare gammeldags ...

Etter å ha lest noen skuffende bøker av Lindell de siste årene, var dette en mer oppløftende bok selv om den ikke nådde forventningene mine helt, men Lindell er i alle fall på rett spor. Og jeg skal selvfølgelig lese hennes fremtidige bøker. Jeg håper bare at bøkene hennes blir mer dystrere fremover.

Jeg mener at Drømmefangeren fremdeles er hennes beste. Håper hun kan få frem den samme intensiteten som i den boka igjen.

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv!

Har du fremdeles ikke hørt om Agnes Ravatn, sier du? Er det mulig? Hun som har vunnet bokbloggernes romanpris 2013 for "Fugletribunalet" nylig og gode greier! (Hun fikk også P2-lytternes romanpris 2013 for denne boka, og konkurrerte for en stor del mot de samme forfatterne der som hos bokbloggerne.)

Jeg sier det med det samme: i høst kommer det til å blåse en Ravatn-vind over bloggen min! For ikke bare har jeg lest hennes siste bok "Operasjon sjølvdisiplin" - hylende morsom, kan jeg allerede nå røpe - men jeg har også to til liggende på vent; "Veke 53" (roman som utkom i 2007) og "Folkelesnad" (essay fra 2011). Agnes Ravatn er nemlig en ny(oppdaget) stemme i det norske litterære miljøet i Norge - kanskje mest kjent for sin skarpe og vittige penn som essayist, men nå altså også som romanforfatter!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Siden har hun nesten hvert eneste år kommet ut med en ny bok. Essayet "Operasjon sjølvdisiplin" er den sjette bokutgivelsen i rekken. Og - bare for å ha nevnt det også - hun har fått flere priser enn antall bøker hun har utgitt. Bokbloggerprisen er nemlig den syvende i rekken i følge Wikipedia (som jeg tidligere i dag oppdaterte selv).

"Operasjon sjølvdisiplin" består av en artikkelserie som har vært trykket i dag og tid". For å sitere bokas baksidetekst:

"Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorte."

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men likevel innser at du treng hjelp."

Stikkordet i boka er selvdisiplin, som av forfatteren defineres på følgende måte:

"Det er evna til å motstå kortsiktige freistingar for å kunne oppnå langsiktige mål, og evna til å overvinne uønskte tankar, kjensler eller impulsar." (side 11)

Hvordan skal det gå med det moderne mennesket når vi ikke klarer å tenke ferdig en tankerekke, se et TV-program eller lese en artikkel på nett, uten at vi "må" sjekke Facebook, se hva som tikket inn på smartphonen akkurat, "multitaske" på minst tre medier samtidig osv.? Bare for å ha sagt det først som sist: begrepet multitasking har for lengst avgått med døden. Det er ikke mulig å multitaske! Ikke uten at det ikke blir noe som helst ut av det du driver med - med mindre en av tingene er automatisert.

Ravatn radbrekker det meste av det som er blitt presentert i selvhjelpslitteraturen de siste årene, og hun innfører et (for meg - og jeg har lest et helt arsenal med selvhjelpsbøker i mitt liv!) helt nytt begrep: viljestyrkemuskel-tretthet. Jada, man kan sikkert trene opp evnen til å treffe kloke beslutninger på løpende bånd, men det er en grunn til at f.eks. Barak Obama bare har to farger på dressene sine! Det er for å minimere antall beslutninger på ting som ikke betyr så mye. Og det er en grunn til at nordmenn - som bor i et av verdens rikeste land, blant dem med høyest utdannelse, og hvis befolkning leser mer (les: er mer intellektuelle) enn de fleste andre osv. - er storforbrukere av Grandiosa. På slutten av dagen er nemlig viljestyrkemuskelen så svekket at vi nærmest er ute av stand til å treffe fornuftige beslutninger, og hopper på det som synes mest kjent (og trygt?). Da er vi nemlig egoutladet!

På side 39 kommer Ravatn med et råd som kan snu opp-ned på de fleste tilværelser:

"Gåta er: Korleis spare på kreftene slik at dei held heile dagen gjennom? Eg klarer ikkje vente, og avslører svaret med ein gong: Trikset er altså å gjere krevjande handlingar om til vanar. Det vil seie automatiserte handlinger ein gjer utan først å måtte kjempe ein indre kamp: "Skal, skal ikkje?"

Planlegging er det andre saliggjørende - og kanskje kjedelige? - trikset. Sett av en planleggingsdag og vær klar med notatblokka! Det er noe med nedskrevne mål og arbeidsoppgaver. Det forplikter litt mer enn når planene bare svever uforpliktende rundt i et trøtt hode. Dessuten bør man kutte ned på antall avgjørelser. Spis det samme til frokost hver dag, heng klærne du skal ha på deg neste dag over en stolrygg. Osv. Hvis du i tillegg klarer å bestemme deg for at du ikke skal lese en eneste e-post før lunch, og utnytte den beste tiden du har på døgnet maksimalt, har du kommet langt!

Mange sliter med prokrastinering. Definisjonen på dette er følgende:

"Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve." (side 69)

Mange prokrastinører tror at grunnen til at de utsetter oppgavene er fordi de er så perfeksjonistiske. Det mener Ravatn bare er tull, og så snart man innser at prokrastinering ikke handler om perfeksjonisme, er det mulig å få gjort noe med sin egen aktive utsettelse. Prokrastinering handler derimot om svak disiplin, svak motivasjon og manglende impulskontroll. Egentlig er prokrastinering en mild form for angstrespons, men på et mildere trusselbilde enn fight-or-flight-responsen vanligvis utløses på. Ravatn har en hurtigguide for hvordan man kan unngå aktiv utsettelse. En oppgaveliste er blant virkemidlene, og her bør man bryte ned oppgaven i så mange små oppgaver som mulig. Deretter bør man bestemme seg for å jobbe i 25 minutters-bolker med 5 minutter pause mellom slagene. Hvis det er mulig - steng internett! Rydd pulten! Ikke vent på at du skal bli motivert - bare begynn med en gang! Gjem smarttelefonen din, og slå for all del av alle varslingssignaler om at ny e-post eller sms har ankommet. Aldri prøv på multitasking! Og unngå helvete heller-tankegangen - altså at et lite glipp gjør at du gir opp alt. Og kanskje sist, men ikke minst: ta deg skikkelig fri når du har fri, slik at du kan nyte fritiden 100 % og være ordentlig uthvilt til neste dag!

"Dersom ingenting av dette hjelper: Tenk på nokon som har døydd, og tenk kor urettferdig det er at den personen døydde, mens du fekk leve - og sjå kva du bruker livet ditt til! Kattevideoar!!" (side 75)

Ravatn er også innom den berømte marshmallow-testen, som alltid har blitt tolket slik at de barna som ikke spiser marshmallowen, men som klarer å vente i et kvarter og derfor blir belønnet med en til, er dem det kommer til å gå best med her i livet. Men hva om det er andre grunner enn manglende evne til behovsutsettelse som gjør at noen barn velger å spise marshmallowen umiddelbart? Manglende tillit til voksenpersonene man har rundt seg for eksempel? Derfor: ikke prøv denne testen på dine egne barn. Det kan hende at det eneste du avslører er at barna dine ser på deg som en løgnaktig og ustabil tulling!

Foruten at Ravatn er innom både IKEA-marerittet i kjøkkenavdelingen (der faren for viljestyrkemuskel-tretthet og ekteskapshavari er overhengende), kommer hun også inn på noe av det som går som en rød tråd gjennom det meste av selvhjelpslitteraturen, nemlig "optimalisering av selvet". Men hvor mye samfunnsengasjement og klimaengasjement kommer det ut av at alle sitter og mindfulnessmediterer dagen lang, og retter blikket innover seg selv? Ja, hun bare spør!

Dette og mere til får du servert i Agnes Ravatns hylende morsomme essay "Operasjon sjølvdisiplin"! En fornøyelig og fandenivoldsk bok om hvordan du kan klare å overleve i en verden full av fristelser, med så mange valg at selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. Sjelden har jeg kost meg så til de grader med en bok som denne! Det sier kanskje mer om bøkene jeg vanligvis leser (om verdens alvor, om dysfunksjonelle familier, om kriger og elendighet, for ikke å glemme alle bøkene om hvordan bli en bedre utgave av seg selv ... osv.), men ikke alt! "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Og er du i tvil - slå opp på side 101 i boka neste gang du er innom en bokhandel, og kjenn etter om noen av de 30 tipsene som er nevnt, treffer deg som et knyttneveslag i magen. Da vet du nemlig at du er i målgruppen for boka! Og dersom du er blant dem som tenker at summen av laster er konstant, så må du faktisk tenke om igjen. Det ene har nemlig en tendens til å dra det andre med seg. Dersom du derimot gjør noe med en av dine uvaner, vil dette ha gunstig effekt på samtlige andre uvaner. Gjenvinn din en gang så lysende fremtid! Svarene på hvordan, får du i denne lille boka!

Helt enig med deg. Han er fristeren, sjarmøren og kjeltringen og har fått sin tilmålte plass i romanen.

Philip Roths siste roman ...

Litt om forfatteren

Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey - nettopp der hvor handlingen i hans siste roman "Nemesis" for en stor del finner sted.

Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er "Portnoys besværlige liv" de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at "Nemesis" er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så ...

Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner "Indignasjon" (2008), "Hvermann" (2000) og "Zuckerman" (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?" (følg linken for å finne min "rapport" fra dette foredraget) - og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen.

Om "Nemesis"

"Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften "Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt", der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter." (side 7)

Bokas forteller - skal vi etter hvert få vite - er Arnold Mesnikoff - en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen.

Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene - angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam.

Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor.

"Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om." (side 56)

Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. - samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?

"Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes." (side 87)

Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien ... Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?

Hva jeg tenker om boka

"Nemesis" er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´"Pesten". Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i "Nemesis" (fordi vi i "Pesten" møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte - så langt går det ikke i "Nemesis"). På den annen side handler "Nemesis" om en hel del mer enn "bare" en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv - så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet, og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv - også han poliorammet - kunne knapt vært større.

Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i "Nemesis" briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga - både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I "Nemesis" er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka!

Øyvind Berg, lyriker, dramatiker, skuespiller og oversetter - motsvar på Knausgårds kronikk om Peter Handke. Bla.a skriver Øvind Berg dette: Peter Handke er ingen fascist, men mye av det han har sagt og skrevet om konflikten på Balkan lar seg bruke av ytterliggående krefter.

Hvis Peter Handke var så antifascistisk som Knausgård påstår, hvorfor sto han da i det serbiske parlamentet i april 2013 og talte om det serbiske folk som et offer på Vestens alter; hvorfor uttalte han etterpå i et intervju at ingen har gjennomlidd så mye urettferdighet som det serbiske folk? Hvis han er så antifascistisk i hodet, hvorfor unngår han ikke denne offermytologien, som er en viktig bestanddel i ethvert fascistisk prosjekt?

Da er vel debatten i gang. Forfriskende at noen tar til motmæle og kommer med innspill, en sak har som regel flere sider.

Jeg er over halvveis i boka og synes Balzac beskriver disse overfladiske menneskene på en ærlig måte, der kun penger og posisjonen i sositeten er livet for disse pyntedøtrene og deres omgangskrets.
Vår venn Rastignac, har også blitt bitt av denne basillen og står ovenfor et vanskelig valg nå. Hvem av damene skal han gå for, den enslige Victorine med pengene eller Delphine som han er forelsket i, men som er gift. Kanskje han ble tatt litt ved nesen da hans "venn" Vautrin ble hanket inn og ført bort.
Det er som forfatteren gjør narr av det narraktige sositetlivet i Paris, der posisjoner, utroskapen, baksnakkelsen og misunnelsen flyter som vann, og de materielle verdiene står i fokus. Samtidig som de er ulykkelige i sine forhold som de slettes ikke selv har valg utfra kjærlighet til partneren.
Det er dette livet mange higer etter, "prostituerer" seg og låner penger for å få bli en del av det.

Forfatteren lar Rastignac fortelle oss historien om far Goriot som han har godhet for, og hvordan han ofrer seg for sine døtre. Bare dette er en rar men fin liten fortelling og ganske så langt fra vår standard vil jeg tro. Nå venter jeg på slutten og jeg er sikker på at den også blir fin.

En roman som er full av ulike skjebner, både på pensjonatet og i Paris-sositeten.

Nei, det gjør ikke det. Da må jeg legge de inn manuelt, og det har jeg gjort med flere bøker, spesielt med gamle bøker som ikke er registrert.

Mangler du noen i livet ditt eller har du det fint som det er?

Mange vokser opp uten en far eller en mor. Det gjør blant annet 16 år gamle Una. Hver bursdag får hun et postkort av faren sin. Det er bare det at hun vet ikke hvem han er. Hun vet ikke en gang navnet hans. Hennes mor vil ikke snakke om ham. Hun blir i hvert fall ikke snakkesalig når Una nevner ham og vil vite noe om ham.

Etter hennes 16 - års dag våkner hun opp alene i huset, tror hun, helt til hun finner en ukjent gutt i huset etter gårsdagens fest. Hun husker ikke på ham eller alt som skjedde på festen. De to blir straks gode venner, og hun liker ham veldig godt. Det er bare en ting som plager henne: Hun har ikke fått postkort fra faren hennes. Han har alltid sendt henne et hver eneste bursdag. Hvorfor ikke i år? Har noe skjedd ham? Er han død? Sammen med hennes nye venn - som også skal bli filmstudent, lager de en dokumentar hvor de prøver å finne ut hvem faren hennes er og finne ut om noe eventuelt har skjedd ham. Una syns det er på tide å finne ut hvem faren hennes er.

Jeg hadde lyst til å lese boka fordi den tar opp et aktuelt tema. Temaet angår ikke meg siden jeg har vokst opp og har fremdeles begge foreldrene mine til stede, men synes det er interessant å prøve og sette seg selv i andres livssituasjon. Prøve å forestille meg hvordan det er. Ikke alle er like heldige å ha begge foreldrene sine i livet sitt av en eller annen grunn. Ikke alle vet hvem de "tilhører" eller hvor de "egentlig" kommer fra. Og mange blir opptatt på et eller annet tidspunkt i livet av å finne ut hvem man er enten man mangler en forelder eller ikke. Så mange vil nok kanskje kjenne seg igjen i denne boka selv om jeg ikke gjorde det.

Grunnen til at jeg misliker boka så sterkt er at den ga meg ingenting samme hvor mye jeg prøvde å forestille meg selv som Una og tenke hva om jeg hadde hennes liv, hva hadde jeg gjort da? Men dessverre synes jeg ikke at Una var på noen måte spennende eller interessant. Føler ikke man blir godt nok kjent med henne. Hun viser nesten ingen sider ved seg selv i likethet med de andre karakterene i boka. Alle blir for pappfiguraktig. De har bare "en" rolle og gir veldig lite av seg selv uansett hvilken situasjon de er i. Dessuten syns jeg at boka er platt og tvers gjennom kjedelig gjennomført. Det er ikke meningen å såre forfatteren eller lesere som kanskje likte og som kanskje kommer til å like boka, men selv synes jeg at alt ble for naivt, opplagt og ikke minst, monotont. Det var heller ingen spenningskurver. Og fra begynnelsen, allerede da, vet man hvordan denne boka vil ende. Boka byr dessverre på ingen overraskelser. Og når boka er så tynn, forventer man jo mer. Jeg forventet mer intensitet og innlevelse, både gjennom plot og karakteroppbyging. Men å lese denne boka var som å kjøre på en flat og endeløs vei. Ingenting skjer. Alt går bare en vei. Det er ingen svinger, oppover eller nedoverbakker. Jo da, både hovedpersonen og noen av de andre karakterene viser litt følelser nå og da, men det er ikke nok og det føles ikke ekte.

Ikke meningen å virke så krass, men jeg er bare ærlig. Selv om jeg mislikte Pappa er et postkort, er det sikkert yngre lesere som vil få glede av denne. Boka er tross alt lettlest og handler om et tema som mange sikkert vil kjenne seg igjen i, og selv om boka har et godt poeng, var den for min del dessverre innholdsløs ...

Her finner du boka hos bokelskere. Et godt tips er at du googler boka du skal legge inn for å se om andre bokelskere har gjort det før deg, det har jeg gjort med flere bøker. Jeg synes det er bedre å henge seg på andre enn å bli stående helt alene med sin bok

Kjedelig at det skal være så mange unødvendige problemer her. Jeg har også flere ting jeg ønsker svar på.
Vil anbefale de som ønsker endring å sende administrator en melding, navnet er André Nesse og be han svare i innlegg her på Bokelskere.no slik at alle kan se og komme med innspill. Det hadde vært veldig bra.

Skjønner man ikke er i form til å lese/skrive noe særlig av og til. Har lav energi selv og det er ikke gøy, men får knote til noen ord:

Tidligere i dag ble jeg ferdig med: Vær hos meg av Harlan Coben. Den var litt skuffende til Coben å være. Og etterpå nå skal jeg begynne på Pappa er et postkort av Ida Løkås.

Ved siden av leser jeg: Barfotdronningen av Ildefonso Falcones og skal begynne på The Jungle Books (to bøker i en) av Rudyard Kipling. Så her er det mye variert med andre ord, men variert lesestoff må man ha når man ikke har så mange andre hobbyer.

Og endelig har været begynt å bli høstaktig og håper at det forblir sånn. Lei av sommer og sol! Grrrr.

God helg til deg også:)

Skjuler du noe for dine nærmeste?

Megan kunne ikke ha bedt om noe bedre: Hun har en mann hun er glad i, to friske unger og bor i et trivelig hus. På utsiden virker Megan som en vanlig kvinne og mor, men det ingen vet, til og med ikke hennes egen familie er at hun har hatt en fortid som hun både savner og som hun gjerne vil fortrenge. Men da hun en dag får en uventet telefon, blir tilværelsen snudd opp ned, og hun må ta et valg. Skal hun bare glemme fortiden eller skal hun oppsøke den? Er hun nødt til å slå sprekker på den fine familieidyllen hennes eller trenger noen å vite noe som helst om fortiden hennes? Dette gjelder ikke bare henne, men også andre mennesker hun en gang kjente. Hva bør hun gjøre? Oppsøke fortiden eller bare la det være?

Harlan Coben er en av verdens mest kjente thrillerforfattere, og han har jeg lest mye av oppgjennom årene. Noen bøker har jeg likt bedre enn andre, og forfattere kan ha sine oppturer og nedturer som oss alle andre. Etter å ha lest en del bøker av ham, begynner jeg å kjenne til formelen hans og da vet jeg omtrent hva jeg får. Noe betryggende. Har lest mange bøker av ukjente forfattere de siste årene og av og til gjør det godt å lese bøker av forfattere man kjenner til også. (Ja takk, begge deler). Men når man også leser av kjente forfattere, forventer man at de også skal komme med noe nytt. Bryte formelen og ta en overraskende vending, men det virker som om Coben i de siste årene har kjørt seg fast i sin egen oppskrift.

Misforstå meg ikke. Jeg liker måten han skriver på. Han skriver på en måte få andre thrillerforfattere gjør: det er fart i setningene hans og bøkene er lettleste. De er ikke så langtekkelige som mange thrillerbøker fort blir. Man må bare lese videre uansett om man har på følelsen av hvordan dette vil gå. Men bortsett fra det skulle jeg ønske at han fornyet seg noen hakk. Gjøre hva som helst. Hans typiske varemerke er familiemedlemmer som skjuler noe for hverandre, men samtidig prøve å beskytte dem. Det er spennende det, men skulle bare ønske at noe overrasket meg som de tidligere bøkene hans gjorde. Nå blir det på en måte litt for opplagt. Og jeg synes også at han var flinkere til å bygge opp karakterer før i tiden. Karakterer som var spennende og engasjerende å lese om. I denne boka brydde jeg meg ikke noe særlig om hva som hendte med noen av dem.

Selv om både Seks år og Vær hos meg har skuffet meg litt, har jeg likevel ikke tenkt å gi opp Coben, i hvert fall ikke ennå. Jeg vet han kan å skrive og sjokkere. Han må bare finne sitt gamle jeg igjen. Da han hadde både magi og overraskelser på lur. Da bøkene hans var umulige å legge fra seg og man tenkte på bøkene lenge etter de var ferdiglest. Har savnet litt av den gnisten i bøkene hans nå.

Vær hos meg ble dessverre ingen hit for meg, men heller fort glemt. Det er en av de få bøkene man blir glad for å ha ferdiglest i motsetning av å nyte. Istedet for å ta og føle på spenningen, var den stort sett fraværende. Håper med dette at Harlan Coben kommer sterkere tilbake. Jeg vet han kan bedre enn dette!

Bøkene: The Woods (I den skogen) og Hold tight (Hold tight) er fremdeles hans beste.

Det er lett å bli misforstått ...

Etter at faren hans dør i en ulykke, blir Patrick besatt av døden og alt som har med død å gjøre. Han er ingen vanlig fyr. Han har Aspergers syndrom og forstår ikke alltid konteksten i en samtale, har noen tvangsritualer, og forholder seg ikke til mennesker like lett som andre. Han er annerledes og de andre rundt ham vet det. Moren hans forstår seg ikke på ham selv om hun prøver, men det er ikke lett etter at mannen hennes døde. Hun må ta seg av Patrick alene og hun er ikke like tålmodig og forståelsesfull som faren hans var.

Men Patrick er smart nok til å komme inn på universitetet og han tar et kurs i anatomi. Idet han skal undersøke et dødt menneske, finner han ut at det døde mennesket har blitt utsatt for mord selv om andre mener noe annet, men klarer han å overbevise dem? Eller kommer han alltid til å bli sett på som "rar"?

Belinda Bauer er ingen ukjent forfatter for meg. For noen år siden leste jeg Blacklands av henne som jeg likte meget godt. Mye bedre i forhold til denne. Synes konseptet til Nysgjerrigper virket både pirrende og kanskje lovende, men synes handlingen gikk tregt med tanke på at dette er en relativ tynn bok som består av bare 286 sider. Da forventer man at det skal skje noe og håper at handlingen er en smule intens, men det var den dessverre ikke. Selv om konseptet er spesielt, ga den meg ikke helt den store driven som jeg hadde håpet på. Følte ikke at det tok seg opp før de 80 siste sidene og da er det litt for sent. Jeg liker at boka er mørk og vittig. Patrick har noen poeng selv om han ikke alltid oppfatter konteksten i enkelte samtaler på grunn av Aspergers syndromet, men likevel synes jeg på en måte ikke at Patrick er spennende nok til å være hovedperson, selv om han er underlig og sier ting som det er. Han klarer ikke å være selve vekta for konseptet for min del. Synes han blir litt "masete", og selv om han har noen sarkastiske kommentarer (uten egentlig å mene noe med det) føler jeg at han blir for "kjedelig" til å "fortelle" denne historien. Det fenger meg ikke og boka ble derfor ikke så "lettlest" som jeg trodde, men når det er lite driv i en bok da mister man jo interessen litt underveis. Det er bare sånn det er.

Jeg liker å lese om folk som ofte blir misforståtte, har det vanskelig for å forholde seg til andre folk, og gjør det de mener er rett, men det er ikke alltid nok å lese om i en bok. Jeg synes ikke at det bare er hovedpersonen som er kjedelig, men synes ikke konseptet var spesielt fengende heller. Selv om man vil finne ut av mysteriet og se om Patrick har rett eller ikke, var tålmodigheten nesten over før jeg kom over de siste 80 sidene. Da begynte jeg å like hovedpersonen litt bedre og hans syn på ting, men skulle ønske det skjedde litt tidligere. Jeg savnet mer fart i handlingen og selv om jeg har sansen for mørk humor, skulle jeg også ønske at boka var hakket vittigere. Innholdet blir veldig fort tungtrødd og handlingsløs.

Nysgjerrigper tilsvarte dessverre ikke tittelen for min del. Jeg ble ikke nysgjerrig nok til å lese denne korte boka i ett jafs. Hadde boka hatt mer fart ville jeg nok ikke ha brukt fire dager på å lese den ferdig. Det tok lang tid før jeg begynte å like hovedpersonen Patrick og det tok for lang tid før det skjedde noe. Spennende karakterrelasjoner som består av ganske forskjellige personer og noen vittige poeng her og der, men skulle ønske at handlingen hadde mer spenning og handlingskraft.

Her ligger det noen kommentarer om boka under et sitat som KjellG la inn. Ikke sikkert alle har fått det med seg, så jeg linker det inn her.

Alle har skjeletter i skapet ...

Jentene Carey og Jenessa kjenner bare til skogen. De kjenner den like godt som deres egne bukselummer. Det andre livet, det livet de en gang hadde før er stort sett glemt. De lever i skogen sammen med sin mor. De har telt, og noen nødvendige utstyr og har få mengder av mat. Moren deres forsvinner inn til byen av og til og kommer tilbake med mer mat og andre nødvendigheter. Hun har sine problemer hun også. Hun er narkotikaavhengig og jentene er avhengige av at hun kommer tilbake de gangene hun reiser inn till byen alene. Men en gang er moren deres borte lenger enn vanlig. Dagene blir til uker og det blir mindre med mat, og jentene må klare seg med det de har, både det som gjelder av mat og utstyr. En dag kommer en mann og en kvinne opp ved leieren til jentene. Carey er storesøsteren og tenåring. Hun føler hun må vise ansvar for seg selv og lillesøsteren mens deres mor er borte og stoler ikke på noen. De to menneskene som dukker opp ved teltet deres viser seg for å være en sosialarbeider og den andre; faren deres. Klarer de to å overbevise jentene om å bli med dem for å starte et nytt liv, eller kommer jentene til å bli igjen i skogen? Og hvorfor dukker faren deres opp først nå?

Når man først ser på boka vet man ikke riktig hva slags bok det er eller hva man får. Er det en thriller? Er det grøss? Eller hva er det? Man blir litt usikker. Men når man først gjør seg kjent med boka uten å tenke på bokomslag og baksidetekst og alt sånn, og først kommer i gang, viser den seg for å være en roman blandet med litt mysterie. Jentene som er hovedpersonene i boka bærer på en fortid som er hele ryggraden av boka. Man blir nysgjerrig på hva de har opplevd og hvorfor de lever i skogen. Er det familietrøbbel? Gjemmer de seg for noen? Har de gjort noe kriminelt og prøver å unngå straff? Mange spørsmål oppstår for man tenker: vil man tilbringe resten av livet i skogen helt frivillig? Det må jo være en grunn til det?

Historien bærer på brutale menneskeskjebner. Noen mennesker går gjennom hardere prøver i livet enn andre, og må tåle mer enn andre. Boka er et bevis på dette. Om hvor sterke noen kan være for å overleve motgang, sorg og fortvilelse. Av og til havner vi i situasjoner uten å vite hvordan det hendte, og livet kan være brutalt urettferdig. Boka er et godt eksempel på det. Historien er sterk og tankevekkende. Selv om den gjør litt inntrykk, savnet jeg litt sterkere formidling fra forfatterens side. Jeg syns det blir litt tynt, og savnet mer vekt på karakteroppbygging og relasjoner. Syns historien er for sterk og tung til å få plass i en så tynn bok. Ting blir bare stykkevis og delt. Savnet mer dybde og følelser, men boka er for tynn til å få plass til alt det.

If you find me er en bok som får deg til å tenke hva du ville ha gjort i en slik situasjon. Ville vi selv ha overlevd i skogen gjennom kulde og lite mat? Ville vi ha latt andre hjelpe oss eller ville vi ha blitt værende i en slik situasjon på grunn av mangel på tillit? Ville vi ha tatt sjansen på å få et annet liv hvis vi var misfornøyd med det vi har nå? Må man klare seg selv? En bok som vil få deg til å stille deg selv mange spørsmål underveis.

Honoré de Balzac - den realistiske romans moder. Fant en dansk side med en del interessant informasjon om Balzac og andre kunstnere.
...han ville, var netop at skabe en romanverden mere sand end sandheden, mere virkelig end virkeligheden, at lade sin kunst konkurrere med det faktiske samfund, med de levende mennesker, med folkeregistret.
Balzac skaber i en hidtil ukendt ordrigdom billeder, baseret på iagttagelse, det som, hvadenten man er maler eller forfat­ter, er realisternes "nødvendigste Egenskab". Han beskriver sin samtid; fremfor noget elsker han at "male" samfund i Samfundet, klæbrige selskaber, "fordi de afspejler alt: Elendighed og Luksus, Opofrelser og Forbrydelser, og fordi den bestandige Kamp her bliver til Haandgemæng, Kamp paa Næverne og næsten Slagsmål"

Ingen kan jo slå skrekkongen, King da:) Og takk for det. Vet ikke når jeg kommer til å lese boka. Men den er i skal lesebunken og tar det etter tur:)