Selv om en bok ikke fenger meg velger jeg å lese den litt litt oppdelt. Det blir veldig av og på, men likevel glemmer jeg ikke handlingen. Og noen bøker trenger mer tid enn andre. Så boka for min del får bare ta den tiden den tar, jeg gir meg ikke:)

Selv om jeg har en egen bokhylle her i min boksamling som heter Nobelprisvinnere så ser jeg kanskje ikke det store behovet for det som en egen kategori i lesesirkelen.
De bøkene kan jo bli valgt inn i alle de ulike kategoriene som du så flott har delt de opp i.
Men for all del, jeg er åpen for det meste

Har lest den av og på siden begynnelsen av september. Så har ikke lest den flytende. Jeg har lest en god del, lengre enn deg, men har samme oppfatning som deg. Samme problemet. Den fenger ikke og for meg er den vedig treg. Men har bestemt meg for å ikke gi opp. Avbryter ikke bøker lenger. Det har jeg ikke gjort siden jeg var lita, så har ikke tenkt å avbryte nå heller. Men jaggu den tar tid. Den er seig og det er ikke mye som skjer, og det er ikke helt min sjanger, men, men, jeg får bare holde ut:)

Er livet som vampyr fantastisk og mystisk, eller er det bare fint å leve i evig tid? Hva med dere? Kunne dere ha vært vampyr og levd i evig tid om dere fikk sjansen? Selv tror jeg ikke at jeg hadde orket det. Spennende å tenke på hvordan livet ville ha vært som vampyr, men hadde nok ikke orket å leve i evig tid. Da hadde jeg kjedet meg i hjel for lenge siden, haha!

En jente våkner opp av en blackout på fest. Hun våkner opp inne på badet, og når hun kommer ut oppdager hun døde festdeltagere rundt i hele huset. En vampyrbande har brutt seg inn og hatt det morderisk festlig. Hun finner kun to levende igjen, en ekskjæreste og en vampyr som ser ut til å være forlatt av banden. Ekskjæresten hennes er blitt bitt, og for at han skal bli en fullkommen vampyr må han drikke blod. Av mange gode årsaker drar denne trioen til et sted som heter Coldtown. Coldtown er en karantene for de som er blitt bitt og forvandles til vampyr og som allerede er vampyrer. Det finnes fem Coldtowns i USA og det er et sted for å oppbevare vampyrene og de som er i ferd med å bli det. Men for mange er ikke Coldtowns farlig, men heller ekslusivt. Fra Coldtowns skrives det blogger og det filmes hvordan det er der, og i disse karantene er det visst svært luksuriøst. Men spørsmålet er, vil det være et trygt sted for Tana og ekskkjæresten hennes å være?

Dette er en litt annerledes vampyrbok fra moderne vampyrlitteratur. Her er det heldigvis ikke snakk om glitrende vampyrer. (Puster lettet ut). Her er det snakk om farlige og blodtørstige vampyrer, og selv om boka hadde en meget lovende og spennende start, klarte dessverre ikke Holly Black å bevare denne mystiske og herlige atmosfæren. Det blir fort kjedelig underveis og hun havner også under kategorien som mange vampyrforfattere har gjort før henne. Jeg er så lei av at hovedpersonen må forelske seg i en vampyr. Det er så oppbrukt og ødelegger så mye. Vet jo at vampyrer skal være temmelig lidenskapelige og eventyrlystne og samtidig farlige, men det er kjedelig at nesten alle vampyrbøker skal være sånn. Jeg hadde håpet at denne vampyrboka ville ta en dystrere vending, som i begynnelsen av boka, og gjøre det hele litt mer mystisk, men det blir dessverre lite nytt. Og da blir det kjedelig, i alle fall for meg. Boka ble ikke så spesiell likevel til tross for at plottet virket både forfriskende og noe nytt. Men så ble oppskriften som moderne vampyrlitteratur ellers. Det føltes litt kjipt.

Skulle ønske at persongalleriet hadde mer styrke i seg også, at de kunne få mer særegnetrekk og styrker og svakheter. I lengden ble de litt for monotone og sterotypiske. Tana skal være den sterke. Ekskjæresten tror han er så morsom og søt. Og vampyren Tana har møtt er mørk og lun på samme tid. Disse type karakterer i vampyrbøker er så oppbrukte og så typiske at det gjør nesten vondt, bare nesten.

The Coldest Girl in Coldtown hadde mange gode utgangspunkt, men så roter det seg til underveis. Istedet for å følge den lovende og originale begynnelsen velger Holly Black å skrive en standard vampyrbok som vi har lest så mange ganger før. Hadde så stor tro på boka da jeg begynte på den, og ble så skuffa da jeg fortsatte. Skikkelige vampyrelskere vil nok falle for denne boka, men for meg ble innholdet litt for typisk. Jeg savner vampyrbøker med en annen vri. Noe som overrasker og sjokkerer. Det er på tide at noen bryter oppskriften!

Jeg også leser Barfotdronningen, og er godt i gang med den, men den er dessverre temmelig seig:( Veldig treg handling, syns jeg. Spent på hva du synes etter hvert.

Er totalt allergisk mot sport, men det hender seg at jeg ser superbow (finalen i amerikansk fotball). Litt rart med alt oppstusset når den tiden kommer. Det er nesten jul og bursdag samtidig for amerikanerne. Skjønner ikke alle reglene, men liker at spillerne blir litt hissige:) Så ser vel på sport en gang i året. Ellers er jeg så og si allergisk mot sport, spesielt fotball grøss

Denne uka leste jeg ferdig The Coldest Girl in Coldtown av Holly Black, den var så som så.
Og jeg har nå nettopp begynt på boka Fangirl av Rainbow Rowell og ved siden av leser jeg fortsatt i The Jungelbooks av Rudyard Kipling og Barfotdronningen av Ildefonso Falcones.
Jeg har to bind i en bok i The Jungelbooks, og har tenkt å lese bare den første boka i den serien og utsette den andre til en annen gang.

Ellers har det blitt kaldere og høsten ligner mer på høst enn sommer og det er på tide. På tide med mer regn og vind. Heldigvis blir det fortere mørkt om kveldene. Høsten er og blir den beste årstiden. Det passer så innmari godt til det mørke humøret mitt mohahaha.

Og Halloween nærmer seg med stormskritt. Er for gammel til å gå rundene, dessverre, men har kjøpt noen Halloween stæsj for å pynte bokhyllene med og snop som jeg skal ha selv.

God helg til deg og dere andre også.

Murakamisk realisme

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans.

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk.

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap.

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis.

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine.

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden.

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden.

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den muramiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt.

Skjønte jo hensikten med Mørke rom, men til tross for at jeg er veldig glad i dyster bøker/filmer så syns jeg den var tvers gjennom kjedelig, dessverre.

Og Flink pike var ikke så original som mange "hevdet" at den var.

Jeg har lest både Flink pike og Mørke rom, men syns ikke noen av bøkene var noe spennende. Så hun er vel ingen forfatter for meg og syns hun er oppskrytt på mange måter:)

Enig. Leste både Gone girl (Flink pike), og Mørke rom av henne, men likte ingen av bøkene hennes noe særlig. Så syns hun er oppskrytt forfatter og jeg er glad for at jeg ikke er den eneste som synes det:)

Skjønner hva du mener. Er gjennom omtrent det samme. Forskjellige spesialister, men testene er stort sett det samme og ingen blir særlig klokere. Har vært innom både sykehus og de som har egne klinikker. Ventelister over alt, frem og tilbake osv. Samtidig har jeg ikke mye energi heller, men møter opp der jeg har time uansett. Men som sagt, utredning tar tid og ventelister har jeg vært mer uheldig med samme om man ringer og presser på. Ventelister varer omtrent 3-4 mnd overalt. Det er kjipt. I desember har jeg hatt det sånn i to år og er mektig lei. Samtidig kan jeg ikke søke jobber osv når jeg har det sånn. Må bli friskmeldt og ha noe å stille opp med før jeg kan søke på noe osv. Så det er stort sett bare venting og falske forhåpninger. Krangler med tiden og tålmodighet:/

Leser stort sett krim jeg også, året rundt, men rundt denne tiden må jeg ha noe mørkere og dystrere. Litt snikende uhygge. Det elsker jeg. Har sett så mange skrekkfilmer og lest så mange grøsserbøker gjennom årene at jeg tror jeg er kurert, men det er sjangre som jeg rett og slett aldri blir lei av:)

Og det er utrolig hva overlevelsesmekanisme kan gjøre. For deg var det nok at du blir mer positiv, min overlevelsesstrategi for meg for tiden er bøker, kaffe og blogging (bokblogg). Det er de eneste få tingene som holder meg litt oppegående og som jeg klamrer meg fast til hehe, men skulle gjerne ha hatt noe mer å fylle dagene med. Gjør jo husrengjøring og noen dagligdagse ærender, men stort mer enn det klarer jeg ikke. Svimmelhetsanfallene slår meg ut, det er det som er greia. Men ved siden av lesing og blogging, skulle jeg ønske jeg kunne være opptatt av noe som kunne hjelpe meg ved å få tiden til å gå litt fortere.

Og takk for at du/dere tar meg for den jeg er:) Har ingen venner i virkeligheten (de har forlatt meg i årenes løp) så har bare mine nærmeste. Setter jo pris på dem og alt sånt, men det er lett å bli isolert gitt. Ikke rart jeg drukner meg selv i bøker:)

Ja, det er greia med at alt tar så lang tid som er det verste og legene/spesialistene har ikke funnet til en bestemt årsak til symptomene ennå. Det har bare vært kanskje svar og mulige teorier, men ingenting konkrekt, så er fremdeles under utredning. Ventelister er jo berømt for å være ekstremt lange hehe ... Så det er bare å dra frem og tilbake. I mellomtiden er det stort sett venting og finne ute måter å drepe tid på.

Halloween prosjektet mitt går ut på å lese noen grøsseraktige bøker. Har satt opp en liste over bøker jeg har tenkt å lese i forbindelse til Halloween og utover høsten. Det vil bestå av grøsserbøker og bøker med forskjellige typer spøkelseshistorier. Nå er det jo en fin tid å lese litt sånt litteratur. Litteratur med uhygge:) Leser litt grøss året rundt, men det er ekstra spesielt å lese det denne måneden og utover høsten. Da blir det det lille ekstra:)

Takk for at jeg får lov til å være ærlig angående min håpløshet og tunge hverdag. Vet jo at folk foretrekker å snakke om og høre om det positive her i livet, men man må få innrømme at livet kan være fælt også. Og jeg er en person som alltid snakker med levra. Er alltid ærlig:) Så bare si fra hvis det blir for mye negativitet eller syting fra min side. Jeg tåler å høre det også:)

Så bra og så interessant annelingua. Jeg tror jammen jeg må bestille den boka. Har nå lest en del av Bojers rike og gode forfatterskap, og det med glede, men denne har jeg ikke hørt om.
Det var som den gangen jeg kom over denne utgave av Johan Bojers bok Den Franske fane En herlig liten bok.

Jeg befinner meg for tiden i Frankrike og er nettopp ferdig med boka Svøm med dem som drukner av Lars Mytting.
Ei fabelaktig god bok som kan anbefales. Det er nesten farlig å ha med seg slike medrivende bøker som denne når en er på tur. Skog og trær er også sentralt i denne boka, men ikke på samme måte som i Hel Ved.
Boka som jeg så vidt har begynt på nå er Mikkelfanten av Arthur Omre. Han er en av norske forfattere som jeg ikke har lest før. Har lest biografien om Omre og derfor har jeg nå begynt på denne. Ønsker også etter hvert å ta for meg Smuglere og Flukten som delvis er selvopplevd, ettersom jeg har forstått.

Om hvordan andres sorg kan vekke egne gamle sorger ...

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) har tidligere utgitt to romaner; "Vekk meg hvis jeg sovner" (2009) og "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet" (2012). På Wikipedia kan man dessuten lese at Evjemo opprinnelig debuterte med et bidrag til antologien "Signaler" (2009), som i likhet med hans romaner ble utgitt på Cappelen Damm.

I år er Evjemo aktuell med romanen "Velkommen til oss". Boka har allerede rukket å få en del oppmerksomhet, og bare for å ha sagt det først som sist: det er velfortjent! Jeg skal komme nærmere inn på hvorfor jeg mener dette senere i mitt innlegg. For øvrig kan det være verdt å merke seg at Evjemo ikke er den eneste norske forfatteren som har 22. juli som et slags bakteppe i romanen sin. Brit Bildøen er også aktuell med en roman om sorg (som 22. juli jo nettopp handler om) i høst - i "Sju dagar i august". Den boka har jeg selvsagt skaffet meg.

Innledningsvis i boka møter vi ekteparet som er bokas hovedpersoner; Sella og Arild. Vi skriver 29. juli 2011, og det er med andre ord bare en uke siden den fatale hendelsen den 22. juli. Den hendelsen som førte til at mange foreldre mistet sitt barn - kanskje det eneste de hadde ...

Sella og Arild har mistet et barn, men ikke i forbindelse med 22. juli. Dette ligger nemlig mye lenger tilbake i tid. Noen naboer av dem har imidlertid mistet datteren sin. Hun ble drept på Utøya. Sella går slik opp i deres sorg - riktignok på avstand - at man nesten får en følelse av at det egentlig handler om henne.

Sella og Arilds naboer - de forblir navnløse - blir voldsomt eksponert i media, og Sella synes veldig synd på dem. Hun ønsker så veldig å kunne bidra med noe som kan være til trøst. F.eks. noen hjemmebakte boller. Men hun opplever i stedet at jo mer "kjendispreg" naboene får, jo mer uoverstigelig blir det i det hele tatt å nærme seg dem. I stedet betrakter hun deres sorg på avstand, der de kjører rundt i lokalmiljøet som to mimikkløse objekter, ute av stand til å overvinne muren som bygger seg opp rundt dem.

I et radiointervju uttaler faren som har mistet sin datter følgende:

"Sorg er som en tungrodd båt", sier faren, "man må ro og ause samtidig. Det viktigste er kanskje å dyrke samarbeidet, eller som en venn skrev på et lerret han gav oss: Du har ikke kommet hit for å være alene. Det har vi rammet inn og hengt opp på kjøkkenet slik at vi alltid skal bli påminnet om dette. Det har blitt et slags familiemotto. For det har blitt viktigere enn noen gang, å være nærværende for hverandre. Blir man sittende for mye alene, kan tungsinnet fort slå inn. En annen ting vi har innsett er misforholdet mellom den man tror man er og den man egentlig er, hvordan man hele tiden tenker at man har duelig kontroll over livet sitt, og at man har en rimelig klar forestilling om hvordan man kommer til å håndtere en krise. Men det stemmer ikke. Man vet ingen verdens ting. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt til meg selv, ro deg ned, pust inn og ut, uten at det hjelper noe som helst, for hjertet slår jo like hardt likevel." Pause. (side 29)

Gjennom hele boka går vi frem og tilbake i tid, og slik speiles et før og etter i Sella og Arilds liv. I sin tid et lykkelig par som etter hvert har stivnet for hverandre. En gang et barnløst par som adopterte et barn fra Asia. Et barn med helt klare problemer med tilknytning, og som de derfor aldri opplevde å komme helt nær. Så mistet de også ham ... Ekteparet snakker aldri om dette, men minnene lever videre i Sellas hode og kropp. Egentlig er det sorgen etter dette tapet Sella gjenopplever etter 22. juli, og kanskje oppfører hun seg slik hun den gang ønsket at andre skulle ha trøstet henne? For hun baker og hun baker, den ene gjærbaksten etter den andre. Det meste går i fryseren med tanke på påkomne behov. Midt oppi alt dør også fryseren ... Som om den blir et symbol på all den uforløste sorgen ...

"Velkommen hjem" er en bok som virkelig grep meg, selv om det er en stillferdig bok uten veldig mye ytre handling. Jeg klarte ikke å legge den fra meg, og boka ble derfor lest ut i løpet av en dag. Nå skal man selvsagt være litt forsiktig med å overforbruke begrepet "sirkle inn" i disse dager, særlig når man snakker om trønderske forfattere - for ikke å risikere at også dét blir en klisjé til slutt ... Jeg tror likevel det handler noe om dét - at historien sirkles inn, og at man kommer mer og mer inn til kjernen av hva som er bokas egentlige tema, nemlig i første rekke Sellas ubearbeidede sorg over alt som ikke ble slik hun hadde ønsket. Det dreier seg om barnløshet, om barnet som ikke ble slik hun hadde ønsket, om å miste også dette - og alt dette kommer opp til overflaten "takket være" naboenes sorg etter 22. juli. Alt belyses gjennom episode etter episode som ligger mange år tilbake. Likevel kan man på et vis si at Sellas sorg drukner i dramaet som utspant seg den 22. juli. Hennes sorg blir jo aldri som en landesorg, og hun evnet aldri å si så mange av "de riktige tingene" som naboene, hver gang de opptrer i media.

Evjemo fanger det paradoksale i den landesorgen vi alle uten videre tok del i, og det vanskelige i å nærme seg enkeltpersonene som ble rammet personlig. Sorg er og blir et tabubelagt tema, og vi blir alle så hjelpeløse når vi møter andres sorg. Hvordan skal vi forholde oss, uten å virke påtrengende? Mens andre kulturer har sine ritualer etter et dødsfall, har vi i Vesten egentlig ingen. At menneskene rundt en unngår å ta kontakt fordi man har en opplevelse av å måtte la den sørgende få fred, gjør vel bare sorgen verre? For da kommer ensomheten på toppen av det hele ...

Eller som forfatteren har uttrykt i et intervju i Dagsavisen tidligere i sommer:

"Slår sprekker

Evjemo mener at retorikken rundt den felles bearbeidingen av sorgen begynner å slå sprekker. Han påpeker at det ikke finnes en enhetlig 22. juli-sorg lenger, men et virvar av følelser, interesser og krav som ikke blir møtt.

– Jeg tror 22. juli-sorgen er komplisert. Alle har mista sin sønn eller datter, de føler ikke at de har mista et AUF-barn. I starten var retorikken kanskje litt mer preget av at vi alle i Norge har mista våre barn, men vi som ikke var direkte involvert går jo bare videre i livene våre. De som mista noen har det fremdeles like vanskelig."

Men bare for å ha presisert det: Dette er ikke egentlig en 22. juli-bok! 22. juli benyttes egentlig "bare" som et bakteppe for det som skjer spesielt med Sella, men også i hennes forhold til ektemannen Arild.

Evjemo skriver godt, og uten store fakter klarer han å formidle både stemninger og følelser på en moden og tankevekkende måte. Det er det vare og nesten ikke uttalte som tok tak i meg, som grep meg og som gjorde det umulig å legge boka fra meg.

Min interesse for å lese Evjemos øvrige bøker er for alvor vekket. Kanskje jeg skal starte med en bok jeg har hatt stående i egne bokhyller det siste året - "Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"?

Ja, med oppsummerende mener jeg at det blir for oppramsende og at forfatteren ikke går inn i dybden i ting. Alt er på en måte "utenpå" teksten, og med fortellende mener jeg flere episoder der og da, gå inn i historien betraktelig og flere dialoger. Synes boka ble litt for anonym og tam. Min første bok av Toril Brekke for min del. Hun skriver godt det er ikke det, men tror kanskje ikke bøkene hennes er noe for meg, men jeg har i det minste prøvd:)

En slekt bestående av særegne personligheter ...

Det er bisettelse, og perspektivet veksler mellom Gudny som er død og Carla, ett av barnebarna til Gudny og Gudnys favoritt, som filosoferer over bestemorens liv og hennes mange etterkommere.Det ikke mange vet om den avdøde, er at Gudny ikke likte sine egne barn noe særlig, og en av årsakene er at hun selv kom fra et uelsket hjem.

Toril Brekke er ingen ukjent forfatter for meg, men jeg har bare aldri lest noe av henne før, men nå fikk jeg sjansen. Har blitt flinkere til å lese norsk litteratur i det siste. Jeg liker både utenlandsk og norsk litteratur like godt (ja takk, begge deler), men har blitt mye flinkere til å lese norsk litteratur nå enn før. Før i tiden gikk det mest i engelske bøker, så det skader ikke å lese noe av norske forfattere også en gang i blant. Jeg liker tross alt variasjon.

Dette er en fin bok på mange måter. Om etterkommere som går gjennom vonde, triste, sårbare, men også små gleder gjennom livene. Men jeg skulle ønske at Toril Brekke skrev på en mer fortellende måte istedet for en slags oppsummering. Med en "fortellende" skrivemåte er jeg sikker på at boka ville ha fått både mer dybde og sjel. Men når alt blir på en måte "oppsummert" blir det fort glemt for leseren etterpå. Jeg husker boka selvsagt ennå, men det jeg mener er at boka ville ha vært mer hjemsøkende og blitt et tydeligere minne hvis den ble skrevet på en mer fortelleraktig stil. Oppsummeringer blir jo fort kjedelig og fargeløst, i hvert fall for min del.

Men forfatteren skal ha ros for å bygge opp levende og troverdige karakterer som er litt "skrudde" på sin måte. Om generasjoner som er litt utenom det vanlige. Man får nesten lyst til å treffe noen av disse karakterene i virkeligheten for noen av dem har svært fargerike personligheter. Fine særegenheter.

Dette blir en kort anmeldelse fra min side i redsel for å røpe noe om boka. Siden boka er oppramsende fortalt, er det lett å si for mye og jeg vil ikke ta spenningen bort fra andre. Og håper det er forståelig. Dette er vel en av de tynneste anmeldelsene jeg noen gang jeg har skrevet, men som sagt, dette er en bok som er vanskelig å si noe om uten å røpe for mye. Det er det som er greia.

Marmor er en fin, småsær og sprø oppvekstroman som blander fortid med nåtid. Det er en fin og rar bok å få med seg, men dessverre ble den ikke minnerik. Jeg hadde forventet meg noe mer, men vet bare ikke hva.