Jeg har lest den. Slet litt for å komme meg igjennom. Ideen er god og det kunne nok fungert.

Klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor jeg ikke likte den. Jeg kjedet meg også, men har vanskelig for å legge fra meg en bok som ikke er ferdigstilt.

En historie fra virkeligheten, om hvordan det kan være å leve med en sosiopat og psykopat. En sykelig sjalu og kontrollerende person, som ikke ser noe annet enn sine egne behov, som er opptatt av å ha en perfekt fasade utad, som bruker trusler og vold for å holde de han har rundt seg under kontroll og "på plass", - og som mangler empati og varme følelser for andre mennesker.
Joan levde i et helvete, - men til slutt kom dråpen som fikk begeret til å renne over, og hun ble nødt til å gjøre noe, for at hun og datteren skulle kunne overleve med resten av forstanden i behold.
Fra bokas bakside:
"I 17 år levede Joan i konstant frygt for sin mand, Bent. Hendes tilværelse var fyldt med trusler, ondskap og ydmygelser. Bent styrede og kontrollerede hvert minut af hendes liv.

Jalousi, vold og alkohol blev en naturlig del af hverdagen for Joan, og langsomt forsvandt vennekredsen. Joan følte sig alene, men hun kæmpede utrætteligt videre i sin tro på, at hvis hun bare elskede Bent nok, så kunne hun ændre ham. Det blev hun ved med at tro i mange år, selv om Bents psykiske terror blev værre og værre.

Joan vidste, at hvis hun brød ud af ægteskabet, så var hun nødsaget til at leve under jorden med sin datter på evig flugt fra sin mand. Så hellere blive og forsøge at få et umuligt ægteskab til at fungere.

Men den dag, Bent truede med at dræbe deres datter, fik Joan nok..."

Boken startet ut som en 5'er, havnet deretter på en vipp mellom 3 og 4. Var veldig usikker på hva jeg skulle ende opp med, men 4 vant. Handlingen utspiller seg i Malaya (nå Malaysia) og England og handler om en mor som kommer hjem etter etter et besøk hos en syk venninne og finner huset tomt. Mannen har tatt med seg de to døtrene hjem til England. Man følger historien til Lydia (moren) og Emma den eldste datteren parallelt. Moren leter etter familen i Malaya, noe som er vanskelig pga borgerkrigen. Hun blir lurt til å tro de døde i en eksplosjonsulykke på et hotell. Døtrene, og særlig den eldste, sliter med å finne seg til rette i England.

Lydia ender opp hos sin ex-elsker sammen med en liten gutt hun har blitt bedt ta seg av. Han blir kidnappet og elskeren blir drept. Fra der syntes jeg ikke forfatteren helt klarer holde historeien og komplottet helt sammen, det virker bli noen enkle løsninger og etterlater alt for mange spørsmål. Hvorfor kontakter ikke Lydia de gamle tjenerne? Noen av dem måtte jo ha fått med seg at mannen og barna hadde reist til England. Da Jack dør og hun skjønner det er ugler i mosen ang hva som skjedde med mannen og døtrene, hvorfor går hun ikke hardere inn på mannens tidligere sjef George Parrot eller konen for finne ut hva som skjedde? Hvorfor tar det flere år før hun får vite små dtaljer litt etter litt? Hvorfor presser hun ikke venninnen Cicley mer da hun skjønner hun holder noe tilbake? Og hvorfor blir de egentlig uvenner? Hvorfor venter hun flere år fra George Parott dør og hun skjønner han ikke har vært ærlig før hun kontakter konen Harriet?

Da hun får mistanke om de kan være i England,hvorfor kontakter hun ikke noen gamle venner? Noen må hun ha der? Hvorfor tar det så lang tid før hun skjønner at den lille gutten Maz faktisk er hennes manns sønn? Og hvorfor, da hun endelig finner han igjen i Omplasseringsleiren, lar hun han være igjen der, etter å ha satt himmel og jord i bevegelse for finne han igjen? Hvorfor tar hun han ikke med med engang? Og om Lydias mor har hatt advokater på saken for finne ut hva som skjedde med datteren, hvordan har det seg at hun ikke fant ut noe om Lydia? Hun levde jo ikke i skjul.

På slutten syntes jeg det går litt vel fort, at moren og døtrene plutselig blir gjenforent og Emma i tilegg har funnet bestemoren, for at det tidligere har gått veldig tregt med all handling og info. Og hva skjer egentlig med bestemoren? Og hva skjer med Adil?

Men i det store og hele syntes jeg det var en ganke ok bok med en fin handling. Men den innfridde ikke helt til mål.

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.