Jeg tok med meg hjem denne boka fra biblioteket og ga den til min mann for at han skulle lese den. Hans tanker etter å ha lest boka er nesten helt lik slik du oppsummerer det.

Jeg elsket Katitzi bøkene og Secret Diary of Adrian Mole. Når jeg var litt yngre leste jeg serien om den vesle vampyren av Angela Sommer-Bodenburg

Og selvsagt Anne Cath. Vestli sine bøker om mormor og de åtte ungene.

Jeg var stamgjest på biblioteket som barn og ble godt kjent med biblotekkarene. Og fikk etterhvert låne gamle bøker fra arkivet som egentlig ikke var til utlån lengre. Mener å huske at jeg ikke fikk ta dem med hjem, og måtte sitte på biblioteket og lese dem. Det var vemodig å forlate barne- og ungdomsavdelingens trygge havn og begi seg over i voksenavdelingen. Men etterhvert spennende å få utforske alle bøkene som er der. Er klar over at jeg er langt inne i en digresjon :) men avslutter den med å si at jeg savner det å ha uendelig god tid når jeg er på biblioteket. Å vandre rundt på oppdagelsesferd, plukke bøker ut av hyllene etter innfallsmetoden og plukke med seg de som virker lovende og på den måten oppdage nye forfattere. Det er liksom ikke helt samme sjarmen over dagens metode. Å oppdage bøker her inne, i avisen eller på mail fra bokklubbene - bestille de på hjemmesiden og så hente de på ventehylla.

Om kjærlighet, fattigdom og Istanbul

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i Tyrkia med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans" i 1982. Hans hjemby Istanbul er kulisse i de fleste av hans romaner. For dem som ønsker å få et nærmere innblikk i hans forhold til Istanbul, anbefaler jeg sakprosaboka "Istanbul" (2003). Jeg leste den selv i forbindelse med et Istanbul-besøk i 2012. (Linkene peker til mine omtaler av disse bøkene.) Pamuk mottok Nobels litteraturpris i 2006.

Mevlut Karatas blir født på den tyrkiske landsbygda i 1957, som sønn av Atiye og Mustafa Karatas. I 1968 flytter han til Istanbul sammen med faren. Faren har ambisjoner om at Mevlut skal få mer skolegang enn det som ble ham selv til del. Mustafa livnærer seg som youghurt- og boza-selger sammen med broren Hasan Aktas. De bor i slummen, et godt stykke utenfor byen, som er nokså liten i 1968. Etter hvert skal Istanbul vokse seg riktig stor, for i løpet av noen svært få år øker antall innbyggere fra rundt tre millioner til tretten millioner. Det som tidligere var utkant, blir dermed en del av byen, og de provisoriske og papirløse tomtene de har stukket seg ut, stiger i verdi samtidig som det blir mulig å få formalisert eierforholdene.

Brødrene Hasan og Mustafa ryker uklar med hverandre etter at Hasan selger Mustafas eiendom og tar fortjenesten selv. Mustafa ønsker ikke at Mevlut skal ha noe med onkelen og hans familie å gjøre, men Mevlut som er avsondret fra moren og søstrene som er blitt igjen på landsbygda, savner å være del av en familie og trosser derfor farens forbud. Etter hvert blir det også klart at det er youghurt- og boza-selger han er eslet til å bli. Til farens store sorg ...

I et bryllup forelsker Mevlut seg voldsomt i en ung pike og hennes intense blikk. Han får hjelp av en fetter til å skrive kjærlighetsbrev til piken, som han får vite heter Rayiha. I virkeligheten er Rayiha den mellomste av døtrene til den skjevnakkede herr Abdurrahman, og ikke den yngste som heter Samiha. Mevlut skriver til Rayiha i den tro at hun er den yngste, og da han tre år senere - etter å ha avtjent verneplikt - bestemmer seg for å bortføre jenta for å gifte seg med henne (han har jo ikke penger til medgift), skjønner han litt for sent at det er feil pike han har skrevet til i alle disse årene ...

"Dette var ikke den jenta han hadde sett i bryllupet til Korkut, sin onkels eldste sønn. Det var storesøsteren hennes, som hadde sittet ved siden av henne. I bryllupet hadde de vist frem den vakre jenta til Mevlut, men hadde gitt ham søsteren i stedet. Da Mevlut forsto at han hadde blitt lurt, ble han så flau at han ikke klarte å se på ansiktet til denne jenta; han kunne ikke engang vite om hun het Rayiha eller ikke.

Hvem var det som hadde lurt ham på denne måten?" (side 24)

Denne forvekslingen preger hele romanen gjennom flere tiår. Å være youghurtselger går av "moten" når denne fremstilles industrielt, mens boza fremdeles er relativt populært. Drikken inneholder alkohol, men dette underkommuniseres for at også strengt religiøse kan nyte alkohol uten å komme for sterkt i konflikt med troen sin. Alle er nemlig enige om at dette ikke er det samme som alkohol.

"Noe fremmed i mitt sinn" er en vakker og samtidig melankolsk bok om å overleve i en millionby som vokser frem, der millitærkupp og opprenskninger går hånd i hånd med samfunnsutviklingen for øvrig. Sentrumsnær slum erstattes med høyhus, og Istanbul slik vi kjenner byen i dag, vokser frem. Intrigene i familien Karatas og Aktas er mange. Mennene kiver om den vakre Samihas gunst, og kvinnene i familien holder stort sett sammen uansett hva mennene måtte ønske. Riktignok diskret bak mennenes rygg, men egentlig vet de om dette. Dette beskrives med en kjærlig hånd fra forfatterens side. Måten kvinnene fremstilles i et typisk mannssamfunn, der alle er avhengige av at man hjelper hverandre når krisene oppstår, gjør at romanen hever seg godt over det meste av det som utgis i dag.

Personportrettene er både komplekse og troverdige, og det er besnærende å følge familien gjennom alle opp- og nedturene, der fattigdommen hele tiden ligger på lur. Egentlig satt jeg med en følelse av at dette er Tyrkias svar på Indias "Balansekunst" av Rohinton Mistry, fordi tematikken er så til de grader eksistensiell. Hvordan overleve i en by der ingen egentlig bryr seg om hvorvidt du lever eller dør? Samtidig har Orhan Pamuks roman noe annet, og det er humor. Innimellom kan vi le med hovedpersonene, særlig når Mevluks kjærlighetsbrev trekkes frem i ulike faser av hans liv. Hvem skrev han egentlig brevene til? Og ble han noe mindre lykkelig selv om han måtte ta til takke med den nokså alminnelig utseende Rayiha og ikke hennes vakre lillesøster? Hvilke kvaliteter tillegges de vakre og hvilke tillegges de mindre vakre? Hva er viktigst når alt i grunnen handler om å overleve?

Noe av det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg var forfatterens beskrivelse av korrupsjonen i Istanbul. De som ble vitne til korrupsjon ble på et vis fanget i en slags Catch 22-situasjon. Dersom de sa i fra, risikerte de at alle vendte seg mot dem og beskyldte nettopp dem for å stå bak det hele. Da var man sjanseløs. Sa man ikke i fra, risikerte man å gå i dragsuget likevel, fordi man gjorde seg til medskyldig. Som regel gikk det galt uansett hva man gjorde ...

Mest av alt er det Istanbul-stemningen som Orhan Pamuk maner frem i sine romaner som tiltrekker meg. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Boka er relativt lettlest, så selv om den er mursteinaktig går sidene fort unna. Mevluts historie er både rørende og sterk, kanskje særlig på grunn av hans tilnærming til kjærligheten og hans trang til å gå ut og selge boza på kveldstid lenge etter at bozaens tid er så godt som over. Innerst inne er det boza-selger han er, uansett hva som skjer. Der får han brukt sine evner til å komme i kontakt med folk, bygge nettverk og pleie sin kundekrets - også etter at han egentlig ikke trenger pengene. Det hele blir et bilde på en mann som holder fast ved det som har vært, lenge etter at samfunnsutviklingen for lengst har gått videre. Dessuten får vi et godt innblikk i kvinnenes situasjon fordi temaer som klesstil, bruk av hodeplagg og spørsmålet om kvinnene skal jobbe eller bare gå hjemme, blir godt belyst underveis.

Fortellergrepet som Pamuk bruker i denne boka er for øvrig veldig spesielt. I stedet for å bruke en allvitende forteller, lar han hele persongalleriet i tur og orden slippe til for å fortelle sine historier. På den måten innvies vi lesere i det innerste, innerste i familien - også der hvor vi vanligvis aldri slipper inn. Dette fortellergrepet gjør at romanen får svært mange lag, og nettopp dette er - slik jeg opplevde det - det bærende elementet i romanen. Selv fikk jeg en vanvittig sterk trang til å reise tilbake til Istanbul etter å ha lest romanen, men det kan det nok bli lenge til pga. urolighetene i Tyrkia for tiden ... I mellomtiden må jeg nok nøye meg med å lese flere av Orhan Pamuks bøker.

Jeg anbefaler denne romanen varmt! Dette er berikende og interessant lesning!

Dette er en meget spesiell dokumentarbok.
Her får leseren innsyn i det amerikanske etterretningssystemet og militære hemmeligheter. Ganske vanvittig til tider. Utrolig at militære høyere offiserer kan være så overtroiske, og prøver seg med metoder som man vel bare kan kalle 'alternative' - eller New Age-aktige.

I 1979 opprettet nemlig det amerikanske forsvaret en svært hemmelig enhet. I strid med all militær praksis - og fysikkens lover - antok man at soldater kunne trenes til å bli usynlige og gå gjennom vegger, og at fiendtlige styrker kunne psykes ut av "subliminal musikk". Og ikke minst viste langvarige forsøk på geiter at blikk faktisk kan drepe. Denne såkalte "Første jord-bataljonen" skulle forsvare USA mot alle kjente og ukjente fiender.
Arven etter den er nå reaktivert i krigen mot terror.

Forfatteren Jon Ronson viser hvordan det går en ubrutt linje fra 70-tallets optimistiske eksperimenter med "ikke-dødelige våpen" til torturmetodene i Abu Ghraib og Guantanamo Bay.

Grotesk og skremmende i virkeligheten, - men en ganske underholdende bok likevel. Tiltroen til militære autoriteter blir nok ikke helt det samme som før etter å ha lest denne boka ...

Dette var en lavmælt, vakker bok som traff meg sterkere enn jeg hadde regnet med. Du kan si dette er "Stoner"s undervurderte tvilling.

Boka handler om en gammel og snart døende prest i de amerikanske sørstatene en gang på 1900-tallet, men samtidig handler det om noe mer allment enn det: Om det vi har til felles som mennesker, om ensomhet og kjærlighet, om tro og tvil og liv som utvikler seg annerledes enn det vi kanskje trodde. Boka fortelles i brevform fra presten til sin unge sønn, ment for at sønnen skal lese dem etter at faren er borte, og vi får et innblikk i hans liv og tanker, men også i familiens - og gjennom den USAs - historie. En heroisk bestefar som likevel var et dårlig menneske, en landsbyslyngel som viser seg som en av samfunnets modigste og som står opp for kjærligheten og mot diskriminering, og en prest som tidvis tviler.

Jeg er ikke religiøs, ikke amerikansk, ikke mann og ikke gammel, men likevel føles denne boka om en gammel mann og prest relevant også for mitt liv som 25 år gammel kvinne i Norge. Rett og slett fordi den handler om mye som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Denne tankefulle og så utrolig vakkert skrevne boka har havna på favorittlista mi, og jeg gleder meg til å ta fatt på flere bøker av Marilynne Robinson.

En nydelig og fremfor alt ärlig bok om vennskap, hagestell og alvorlig sykdom.Forfatteren sparar ikke på å fortelle om sine litt pinlige tanker om seg selv og tanker i forhold til andre. Gjennkjennbart i hvert fall for meg! Det er en veldig langsom bok og i begynnelsen var jeg i ferdig med å gi den opp..men ende opp med å like den svärta godt!