Norah siterer The Shock of the Fall av Nathan Filer (side 72)
11:07, 26. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Billions of years ago exploding stars sent atoms hurtling through space and we've been recycling them on Earth ever since. Except for the occasional comet, meteor, some interstellar dust, we've used exactly the same atoms over and over since the Earth was formed. We eat them, we drink them, we breathe them, we are made of them. At this precise moment each of us is exchanging our atoms with everyone else, and not just with each other, but with other animals, trees, fungi, moulds -
Norah siterer The Shock of the Fall av Nathan Filer (side 15)
23:23, 25. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Nanny Noo made nice food. She is one of those people who tries to feed you the moment you walk through the door, and doesn't stop trying to feed you until the moment you leave. She might even make you a quick ham sandwich for your journey.
Norah siterer The Shock of the Fall av Nathan Filer (side 15)
23:23, 25. august 2016 Ingen har det som favoritt.
I felt sick a lot of the time, and once or twice I actually was sick. This was difficult for Nanny Noo too, because if she couldn't solve a problem through the stomach - like with a bowl of soup or a roasted chicken or a slice of Battenberg - she felt out of her depth. One time I spied her standing in the kitchen, hunched over the untouched dishes and sobbing.
Boken handler om en kvinna i 60 årsalderen som er framgångsrik eiendomsmegler i en småby (fiktiv) i new England. Hun baler med å godta sitt usunne alkoholmissbruk, naken og utleverende beskrivet. Forfatteren er selv törrlagt alkoholist. Småstadsliv med rike innflyttere som romantiserer småbylivet og der det ikke er mulig med hemmeligheter ( hvilket innflytterene ikke helt skjönner) . Svärt langsom handling i begynnelsen, på gränsen till kjedelig men blir spennende på slutten. Totalt en fin leser opplevelsese.
Norah siterer The Shock of the Fall av Nathan Filer (side 26)
09:30, 25. august 2016 Ingen har det som favoritt.
But there are different kinds of madness. Some madness doesn't act mad to begin with, sometimes it will knock politely at the door, and when you let it in, it'll simply sit in the corner without a fuss - and grow.
«Enten hodeplagg eller hodeslag.» Først var håret haram, etter hvert ble det brystenes og rumpenes tur, og deretter ble hele kvinnekroppen upassende. Dermed måtte damene gå rundt med en posete uniform i form av en spesiell kåpe kalt manto. En nabodame fortalte hvordan en dame med chador til og med hadde stukket henne med nåler da hun gikk ut i bare skjørt og bluse, selv om hun hadde hodeplagg.
Men verst av alt var kameleonmenneskene, som kravlet rundt på hvert hjørne. Plutselig hadde nabodamen med miniskjørt forvandlet seg til en dydig kvinne med chador. Hun var medlem i matstyret i nabolaget og beordret andre rundt. Det hadde ikke gått lang tid før kvinner ble beordret til å dekke håret. Det ble sagt at kvinnehåret strålte av noe som var haram og opphissende.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 60)
20:47, 21. august 2016 Ingen har det som favoritt.
For moderskapet er ikke bare en rolle i forhold til egne barn. Det er en tilstand, en tilstand av konstant beredskap overfor andres behov.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 60)
20:45, 21. august 2016 2 har det som favoritt.
Den dype, folkelige motstanden mot likestilling kan ha en svært rasjonell begrunnelse: Likestilling gjør at det ikke er noen hjemme.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 20)
13:52, 21. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Alt henger sammen med alt, og i tillegg ofte parvis, som et komplisert matematisk regnestykke med to streker under lyden av bakluka som til slutt skal smelle pent igjen, uten at man må sette seg på den, eller bruke slegge.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 15)
13:50, 21. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Det er mye i barns liv som er lærerikt, som provokasjoner, konflikter og kampen om innflytelse og makt. Om alt over middels ubehagelig blir til mobbing, robber vi barna for et viktig læringsområde.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 20)
13:47, 21. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Før bodde vi i en blokk ute i skogen. Hver vinterferie forsvant alle de norske naboene i Volvoer med matchende skibokser, og kanskje en liten tilhenger med fjellutstyr for de mest ambisiøse. Og vi satt igjen med alle innvandrerne. En hel uke var Alex, Bilal, Sohail, og Latif konger i bakken.
Et must for alle som lider av islomani!
Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Irland.
Da jeg kom over denne boka tenkte jeg "søren heller!" "At jeg ikke kom over den før mannen min og jeg reiste til Shetland, Orknøyene og Hebridene tidligere i sommer!" I ettertid vet jeg ikke helt, for det var faktisk vel så fint å lese denne boka etterpå."Øyene i vest" er nemlig ikke noen reisehåndbok. Samtidig skaper den et reisesug av en annen verden for den som leser boka, som inneholder de mest fantastiske fortellinger om forholdene ute i havgapet i Skottland.
"Øyene i vest" utkom i 2011, og de drøyt fire hundre sidene er sånn noenlunde likt fordelt på de indre hebridene, de ytre hebridene, Orknøyene og Shetland. Det temaet som går gjennom boka som en rød tråd er selvsagt hvordan det er å leve på disse øyene, der forholdene er nokså gjennomsiktige og intime. Det er ikke for alle å klare livet her ute i blæsten, selv om forholdene har blitt bedre etter hvert som husene har blitt varmere og fergetidene er blitt hyppigere. Den som tror at det er romantisk å bo på en forblåst øy, får virkelig korrigert sin oppfatning. Som en innflytter sa det så treffende: Det beste med å bo ute på de skotske øyene, er at alle kjenner alle. Det verste er imidlertid at alle kjenner alle ... Så dersom man tror at man kan flytte til en liten skotsk øy for å gjemme seg bort, må man tro om igjen. Privatlivet blir helt transparent der ute i havgapet.
Det er sjelden jeg tar så store ord i min munn, men denne boka bergtok meg fullstendig! Jeg vet allerede nå minst to ting: jeg kommer til å lese denne boka om igjen og jeg kommer til å dra tilbake til disse øyene!
Jareg er inne på det selv, og jeg har eksakt det samme ønsket: nemlig at det skal åpnes en fergeforbindelse mellom f.eks. Bergen og Shetland i sommerhalvåret! Dette kommer til å bety enormt mye for lokalbefolkningen - spesielt for Shetland, men også for andre øyer som har fergeforbindelse til Shetland. Her snakker vi bærekraftig øy-utvikling, der kontrollert turisme er en nødvendig del av det hele. Slik det er i dag er Shetland og Orknøyene, og kanskje i særdeleshet de ytre Hebridene, veldig eksotisk og nokså utilgjengelig for de fleste. De turistene vi traff da vi var på vår rundtur var i grunnen folk som var født der men som hadde måttet flytte til fastlandet for å få seg jobb, og som vendte hjem igjen hver eneste sommer.
Dersom du har et ønske om å finne ut mer om de skotske øyene, er Kirsti MacDonald Jaregs bok et must! Her finner vi en fortellerevne av de helt sjeldne, og hun har en herlig og tankevekkende tilnærming til historiske "fakta". Det er seierherrene som dikterer historien, og den er som regel farget av et ønske om å fremstille seg selv edelmodig og de andre grusomme. Hva er sant, og hva er oppdiktet? Det vet vi faktisk ikke. En sunn skepsis er likevel på sin plass, og dette elementet er med hele veien i Jaregs bok. Jeg gleder meg allerede til hennes bok om Irland! Det er nemlig upløyd mark for mitt vedkommende.
Denne boka anbefaler jeg sterkt for alle som lider av islomani! Løp og kjøp!
Her kan du lese resten av min bokomtale:
http://rosemariechr.blogspot.no/2016/08/kirsti-macdonald-jareg-yene-i-vest.html
Om et historisk bedrag
Amos Oz (f. 1939) er født og oppvokst i Israel. Han debuterte som forfatter i 1965, og har siden utgitt mengder med bøker innenfor sjangrene sakprosa, essays og romaner. Han er vel kjent for sine politiske synspunkter på Israel-Palestina-konflikten, noe som ikke minst kommer til uttrykk i boka "Hvordan helbrede en fanatiker" (2006). (Jeg har omtalt denne boka på bloggen min.)
Hva ville ha skjedd rent historisk dersom jødene hadde anerkjent Jesus som sin Messias? Da ville vel verken kristendommen eller islam ha oppstått? I stedet ville jødedommen ha utviklet seg videre, og vi ville alle på et vis ha blitt jøder ... ? Fellesnevneren for disse største monoteistiske verdensreligionene er jo nettopp troen på at det skal komme en frelser. De kristne mener at dette er Jesus, muslimene mener at dette er Mohammed og jødene venter fremdeles på sin Messias. Alle er enige om at de tror på den samme guden.
Mytene rundt Judas er grunnlaget for Amos Oz´siste roman med tittelen "Judas". Vi befinner oss i Jerusalem, forfatterens fødeby. Året er 1959, mao. noen få år etter at staten Israel ble opprettet. Ikke alle var enige om at det var den rette veien å gå å opprette en egen stat på bekostning av palestinerne som bodde der fra før av. I alle fall ikke at de som bodde der i praksis skulle fordrives fra sine egne hjem, noe de jo faktisk ble. Shmuel Ash er bibelforsker ved universitetet, og han skriver om Judas, som han opplever som "kristendommens egentlige far". Han er avhengig av økonomisk støtte fra faren for å kunne studere, og da faren hans går konkurs, ser han seg nødt til å avbryte studiene og finne seg en jobb.
Shmuel får seg jobb hos Gershom Wald, en intellektuell mann han skal være en samtalepartner med. Det er svigerdatteren Atalia Abarnel som hyrer ham inn. Hun er en hemmelighetsfull førtiårig enke, som tar seg av Gershom Wald. Shmuel blir pålagt absolutt taushetsplikt, og dette fører til at han anser det mest praktisk å kutte båndene til sitt tidligere liv. Boka har på et vis to lag. Det ene handler om samtalene mellom Shmuel og Gershom, og det andre handler om det som skjer mellom Shmuel og Atalia.
På tross av at både Jesus og alle hans disipler var jøder, er Judas den eneste som blir "stemplet" som jøde. Han ble selve legemliggjøringen av det jødiske sviket. Mens Peter fornektet Jesus (at på til hele tre ganger), gjorde ikke Judas dette. De tretti sølvpengene han fikk for å angi Jesus var selv på den tiden for småpenger å regne, i alle fall for Judas som var rik nok fra før av. Jesus satte seg opp mot datidens presteskap, og menget seg med syndere som tollere og horer, og dette gjorde ham til en forhatt og farlig person i datidens Jerusalem.
Amos Oz har valgt et spennende fortellergrep i denne romanen. Gjennom samtalene mellom hovedpersonene belyses historiens kanskje mest spennende tematikk - splittelsen i tre monoteistiske verdensreligioner. Dette har fått en enorm betydning for det politiske bildet i verden. Man kan selvsagt mene hva man vil i forhold til om det er religionene i seg selv som skaper splittelse eller om det er praktiseringen som gjør det, om religionen "misbrukes" eller er voldelig i seg selv. Uansett hva svaret blir - og her finnes virkelig ingen fasitsvar - er det et faktum at religion (og for den saks skyld ulike ismer) er et tema i de aller fleste verdenskonflikter. Det handler kanskje dypest sett om verdier. Kanskje er det noe iboende i menneskenaturen at vi må lage oss fiendebilder for å opprettholde motivasjonen til å leve (for livet er hardt - også der hvor rikdom og velstand er til stede), at det av en eller annen naturgitt årsak må bli et "de eller oss" og at det virker samlende innad å skape seg et fiendebilde utad, særlig når rammebetingelsene for enkeltindividet er beskjedent. Hvis det er "så enkelt", ville menneskeheten garantert ha funnet på noe helt annet å "skylde på", og da ville det ikke hatt så mye å si om det var bare en eller flere verdensreligioner. Selv innad i kristendommen og også innad i islam er det mange konflikter. Jødedommen er heller intet unntak.
Uansett - Amos Oz´roman "Judas" er svært tankevekkende og interessant! Nå er nå en gang verden slik den har blitt, og i denne konteksten har alle godt av å lese en så intellektuell tilnærming til splittelsen mellom jødedommen og kristendommen som denne boka innbyr til. Hvor mye av det vi anser som "opplest og vedtatt" er faktisk sant, og hvor mye er i ettertid blitt konstruert for å skape fiendebilder? Det er på høy tid å revidere historien på dette punktet! "Judas" er en godt skrevet bok av en særdeles interessant forfatter, som er opptatt av forsoning mellom mennesker, uansett hvilken religion man føler tilhørighet til. Boka er dessuten krydret av historien om en ung mann som blir forelsket i en eldre kvinne. Den er svært lesverdig og slett ikke så tungt tilgjengelig som jeg kanskje har skapt et inntrykk av gjennom min beskrivelse av boka.
Denne boka anbefaler jeg varmt! Les den og bli litt klokere!
Her kan du lese resten av min bokomtale:
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 130)
10:17, 20. august 2016 Ingen har det som favoritt. Kommentarer: 1
Av og til har man halen høyt til værs og synes det er gøy å være annerledes. men innimellom har man snarere halen mellom bena. Halen min var klistret helt inntil buken da jeg tuslet inn til Per og fortalte at jeg visstnok var bipolar. «Det vet jeg vel,» sa han. «Du er jo helt sprø. Det var derfor jeg ansatte deg.»
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 103)
10:09, 20. august 2016 2 har det som favoritt. Kommentarer: 1
Enhver sosiolog, medie- eller litteraturviter vil nå ile til og fortelle meg hvordan dette henger sammen: Svarte (sosiologene sier nemlig "svarte") kan kalle seg selv negre, det er en del av deres identitetsbygging. Men hvite får ikke lov å si det, for da er det diskriminerende. Avsenderens posisjon betyr nemlig alt. Og det er jo artig stoff, og sikkert riktig, sett fra en akademisk synsvinkel. Men det er upraktisk. Det blir fort Babels tårn av slikt.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 116)
07:13, 19. august 2016 3 har det som favoritt.
På nettet er det teksten som rendyrkes, for det er bare ordene på skjermen som er synlige. Kanskje de er skrevet av en som ingen ville snakket med på en fest, en som er direkte frastøtende, eller som i hvert fall er feil i alder i forhold til en selv. På nettet er de skjult bak forhenget. Budskapet klinger rent og klart, fordi det ikke blir forstyrret av fysisk nærvær.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 103)
09:07, 18. august 2016 2 har det som favoritt.
Ordet neger, som har eksistert på norsk siden 1700-tallet, er blitt tabu i mange miljøer. Da Sylfest Lomheim var direktør i Språkrådet, erklærte han at ordet var nøytralt og ikkediskriminerende, men han møtte motbør. Det skal hete svart, eller «afrikansk utseende». Men nå tar svarte tenåringer neger-ordet tilbake, og attpåtil med humør.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 106)
07:26, 18. august 2016 2 har det som favoritt.
Vi må slutte å være så redde for å si noe galt hele tiden. Det eneste vi oppnår med å forby såkalt diskriminerende ordbruk, er å skape berøringsangst. Jo reddere folk er for å si noe feil, jo mer unngår de å omgås folk som er annerledes.
Norah siterer Det glade vanvidd av Elin Ørjasæter (side 107)
07:26, 18. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Konklusjonen må bli at alt kan spøkes med. Unntatt det som sårer meg personlig, så klart!
Sist sett
