Norah siterer Hviskeren av Karin Fossum (side 58)
11:05, 14. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Hun håpet ofte på storm. Hun likte at naturen ytret seg, at den slo tilbake. Tanken på at mennesket var den suverene og kontrollerende kraft likte hun dårlig. Om solen ville brenne ut, om havet ville flomme over landene og drukne hvert minste lille kryp, da var det i orden. Hun ville bøye seg for det, bøye seg i ydmykhet.
Hva hadde hans gamle mor sagt, før et blodkar i hjernen hennes punkterte som et sykkeldekk og la livet hennes øde. De svære landområdene av minner, alt som hadde vært, alt som skulle komme og som hun ikke ville greie å lagre.
"Absolutt alle mennesker bør èn gang i løpet av livet bryte voldsomt sammen i gråt og anger." Akkurat det hadde hun sagt. Og så døde hun.
Det fødes i oss en visshet:
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett
Men det er ting vi MÅ gjøre, ellers er jeg ikke et menneske, men bare en liten lort.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 126)
09:20, 13. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan - og le av resten.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 140)
08:50, 13. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Jo, takk, mennesket vil være seg selv, men vi er grådige, vi vil også være trygge i flokk. Tilhørighet er livets tredje diamant. Fra fødsel til død, danser 1-tallet med flokkene sine: andre mennesker, naturen, gudene.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 142)
19:51, 12. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Den som vet hvorfor han lever, kan utholde et hvilket som helst hvordan. Mening kan vi ikke skrive ut på blå eller rød resept. Mening må mennesket jakte på selv, som Den ensomme rytter. Noen finner den i kjærlighet, noen i arbeid, noen i kunst, noen i naturen, noen hos Gud, noen i politikk. De fleste av oss stjeler litt mening her og litt mening der - til sammen blir det nok til å stå opp om morgenen - og legge seg med et smil, av og til stivt, om kvelden.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 144)
18:26, 12. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Du kan være din egen lege ved å godta deg selv som ufullkommen skapning, i stedet for å lengte etter det glansbilde du en gang var. Du må skifte målestokk og godta livet som et blandet regnskap - det kan likevel bli godt nok.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 146)
18:21, 12. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Her er faenskap i tonnevis på planeten vår. Det må ikke knuge oss ned i mismot. Med vilje og mot kan vi skape en bedre verden. Unge folk: Dere skal arve jorden. Gled dere. Jorden er et praktfullt arvestykke. Den er et smykke som dere må få til å skinne av mer fred, mer rettferdighet, mer naturhelse.
Norah siterer Vaksinen av Per Fugelli (side 67)
09:08, 11. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Grådighetens gode fiende heter måtehold. Summen av den personlige dyden måtehold, blir til den politiske dyden rettferdighet. Hovmotets gode fiende heter ydmykhet. Summen av den personlige dyden ydmykhet, blir til den politiske dyden likeverd. Fryktens gode fiende heter tåleevne. Summen av den personlige dyden tålsomhet, blir til den politiske dyden trygghet.
FOR en lytteropplevelse!
Jon Fosse (f. 1959) har en respektabel produksjon av skjønnlitterære romaner, skuespill, essays og diktsamlinger bak seg. Få norske forfattere er så prisbelønt som ham. Den gjeveste prisen av dem alle er uten tvil Nordisk råds litteraturpris i 2015 som han fikk nettopp på grunn av "Trilogien".
"Trilogien" består av tre bøker; "Andvake" (2007), "Olavs draumar" (2012) og "Kveldsvævd" (2014). "Trilogien" ble utgitt i 2014. Selv har jeg tidligere kun lest "Andvake", og har lenge tenkt at jeg skulle lese mer av Jon Fosse, og ikke minst nettopp denne trilogien. Boka ble innkjøpt da den plutselig var å få tak i overalt etter at han var tildelt Nordisk råds litteraturpris. Det var imidlertid først da jeg kom over lydbokutgaven som ble utgitt tidligere i år at jeg fikk lest/hørt den. Og FOR en lytteropplevelse! Så fin var denne boka at jeg like godt hørte meg gjennom den to ganger etter hverandre. Og det blir ikke den siste heller!
Jeg har aldri tidligere lest noe som ligner på "Trilogien"! Jon Fosses fortellerstemme er både original og unik. "En formmessig nyskapning", som juryen som tildelte Fosse Nordisk råds litteraturpris, påpekte. Å høre Anderz Eide lese denne trilogien, tilførte bøkene enda mer enn jeg tror jeg ville ha klart å få ut av dem dersom jeg hadde lest dem selv. Samtidig gikk jeg nok glipp av den følelsen det gir å lese en tekst, der tegnsettingen er sparsom og hvor man som leser kjenner på at man nesten slutter å puste fordi teksten oppleves så intens.
Siden det ikke alltid er enkelt å skille ut hva som er virkelig og hva som er drøm og/eller fantasi, får historien noe magisk over seg, som om det hele finner sted utenfor tid og rom. Det hele er fortalt i en sirkel, der begynnelsen på en måte blir slutten idet Alida vender hjem til det hun en gang fant grunn til å flykte fra. Ringen er sluttet. For Alida er kjærligheten og alle ofrene hun gjorde for å kunne nyte den, over. Hennes overlevelsesstrategi er å gi Asle liv likevel, ved at hun ser og opplever ham i alt hun har rundt seg. Uten denne evnen til forestilling, hadde livet antakelig ikke vært til å holde ut. Lite vet hun hvem Asle egentlig var. For mens han for henne var den store kjærligheten, var han for andre en morder ... Paradoksene i dette skaper en spenning i historien, som bærer den frem til siste slutt ... Kjærligheten hadde en svært høy pris. Var den verdt det?
Jeg er heftig (og) begeistret, og er overbevist om at "Trilogien" for all fremtid vil bli oppfattet som en klassiker i den norske litteraturen!
Norah siterer Uthengt av Jon Ronson (side 100)
06:58, 10. september 2016 Ingen har det som favoritt.
Menn kan noen ganger ha rett. Det finnes noe på latin for denne typen logisk feilslutning. Det kalles et ad hominem-angrep. Når noen ikke kan beskytte seg mot kritikk som rettes mot dem, endrer de tema ved å angripe den som kommer med kritikken.
(...) en smart taler som kjente til alle triksene kunne hypnotisere folkemengden til medgjørlighet eller piske den til underdanighet. (...) En folkemengde lar seg bare imponere av overdrevne følelser. Overdriv, bekreft, ty til repetisjon, og forsøk aldri å bevise noe med argumentasjon.
På Twitter tar vi våre egne beslutninger om hvem som fortjener utslettelse. Vi lager vår egen konsensus, og vi lar oss ikke påvirke av rettssystemet eller av media. Dette gjør oss formidable.
Å fantasere om å drepe noen, men å unnlate å faktisk gjøre det, er utvilsomt en måte å lære moral på.
Selv de mest voldsomme folkemengdene er aldri bare en rå eksplosjon. Det er alltid mønstre, og disse mønstrene er alltid speilbilder av noen bredere forståelsessystemer. Så spørsmålet vi må stille oss - som 'smitte' ikke kan svare på - er hvordan mennesker finner sammen, ofte spontant, ofte uten lederskap, og handler sammen på ideologisk forståelige måter. Hvis du kan svare på det, så kommer du langt i retning av å forstå menneskelig sosialitet. Det er derfor folkemengder ikke er avvik, men så viktige og så fascinerende.
Mye forskning har vist at deltagere i psykologiske eksperimenter er sterkt motivert til å gjøre det de tror at forskerne vil at de skal gjøre.
Alle som hengte ut andre hadde selv kommet fra et skamfullt sted, og det føltes virkelig trangsynt å instinktivt kaste skam oppå skam på den måten, som en klønete murer som forsøker å dekke over sprekker.
Godt journalistisk arbeid om følgene av den arabiske våren!
Sigurd Falkenberg Mikkelsen (f. 1975) har vært Midtøsten-korrespondent for NRK i perioden 2011-2016. "Arabisk høst" inneholder et utvalg av hans korrespondentbrev i denne perioden. Han og hans familie flyttet til Kairo i 2011, og den gangen besto familien av tre medlemmer. Da de reiste hjem i 2016, var de blitt en familie på fire.
Forfatterens formål med boka er å gi et bidrag til de dokumentariske vitnesbyrd som finnes om perioden etter at den arabiske våren var et faktum. Han medgir at de ikke er perfekte. Derimot er de personlige og sterkt preget av de voldsomme hendelsene han som NRK-korrespondent kom tett innpå i årene 2011-2016. Hvert av brevene har en innledning skrevet i ettertid, som setter dem i en større sammenheng. Brevene som sådan er ikke endret etter at de i sin tid ble publisert.
Den arabiske våren ble som kjent utløst ved at en grønnsaksselger i Tunisia - Mohamed Bouazizi- satte fyr på seg selv på slutten av 2010. Fortvilelse og avmakt lå bak. Dette ble starten på en kjedereaksjon som vi fremdeles ikke kjenner det endelige resultatet av. Det minner meg for øvrig om en bokanmeldelse der Adonis´ samtalebok "Vold og islam", som jeg selv har omtalt her på bloggen, ble kritisert. Bokanmelderen mente at Adonis var altfor kategorisk og negativ når han mente at den arabiske våren hadde feilet og er en katastrofe for folket. Dersom vi går tilbake til historiebøkene, ville dette også ha vært dommen fem-seks år etter den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet. Men til slutt - helt til slutt - gikk verden videre, og det i en forbedret utgave av seg selv. Alt håp er med andre ord ikke ute, selv om det ser dystert ut akkurat nå ...
Det er sterke vitnesbyrd forfatteren presenterer i denne boka. Det er historier om mennesker som forsøker å beholde sin egen verdighet og integritet, men som opplever myndighetsmisbruk, integritetskrenkelser og helseskadelig vold - i verste fall drap - når de ikke går med på ulovligheter. Det er historier om en brutalitet som vi vanskelig kan klare å forestille oss. Fordi korrespondentbrevene er så personlige, gir de langt mer enn "kliniske" fremstillinger av det som har skjedd. Selv sitter jeg med et brennende ønske om at forfatteren skal gjøre mer ut av det han har sett og opplevd som Midtøsten-korrespondent, og skrive en bredere anlagt bok der alle sammenhengene fremtrer mye tydeligere. Her er i alle fall stoff nok til atskillig mer enn disse bruddstykkene som vi får presentert i "Arabisk høst".
Boka er meget godt skrevet, og jeg ble sterkt berørt av å lese den. Dette er et solid stykke journalistisk arbeid av den typen jeg savner mer av i dagspressen, der det meste blir for overfladisk, lite nyansert og tabloidisert. At Sigurd Falkenberg Mikkelsen i tillegg tilfører historiene sine noe nært og menneskelig, er styrken ved denne boka, slik jeg ser det! Jeg har veldig sansen for måten han analyserer det han er vitne til, noe som selvsagt har sin bakgrunn i hvilket menneskesyn og verdigrunnlag han har. Han forsøker virkelig å forstå det han ser, men noen ganger må han erkjenne at det er utenfor hans - og vår - rekkevidde å fatte alt. Jeg er også full av beundring over at noen reiser ut i krigssoner for å rapportere det de ser, for det er på ingen måte risikofritt. Det er ikke først og fremst risikoen for bomber og flyangrep som er verst for krigsreportere og journalister. Derimot er det risikoen for kidnappinger og drap ... Slik har verden blitt ...
"Arabisk høst" er kanskje en av de viktigste bøkene innenfor denne sjangeren som utgis på norsk i høst! Les den!
Her er linken til min fullstendige bokanmeldelse på bloggen min.
Your words become your actions
Your actions become your habits
Your habits become your values
Your values become your destiny
Sist sett
