Det er politikkens utfordring å se etter muligheter for handling, til å gjøre en forskjell. Skal vi lykkes med det, må vi være strategiske. Vi må velge hvor vi skal satse og se etter åpninger der vi kan engasjere oss. Hva er viktig for oss?. Hvilke verdier vil vi fremme?.
I en rettsstat må forestillingen om rettferdighet stå sterkt, og det er dermed viktig å kvitte seg med alt som hindrer rettferdigheten i å skje fyllest. Å gi etter for denne uretten vil i stor grad bety det samme som å gi etter for jungelens lov. Der er det den sterkestes rett som råder.
Solstråle. Omtenksom. Snill. Blid. Sprudlende. Glad. Livsglad. Åpen. Selvironisk. Vittig. Gjøglende. Impulsiv. Nysgjerrig. Prøvende -og feilende. Morsom. Gledesspreder. Tolerant. Raus. Sosial. Tillitsfull. Lojal og viljesterk. Barnekjær. Dyrekjær. God. Kvalitetsbevisst. Flink. Arbeidsom. Familiekjær. Familiemedlem. Tulla. Ordene. Det var slik hun hadde vært, Martine.
Ingen av oss vet når det tar slutt. Kanskje burde vi tenke mer over det og gjøre det beste ut av det.
Man behøver nemlig ikke å ha sort belte i beslutningstaking for å treffe riktige valg, ganske enkelt fordi du alltid vil ha den beste rettesnor i din indre stemme eller samvittighet. Hør på magefølelsen din, og du vil ikke feile.
"Vanskelige ting tar lang tid. Det umulige tar litt lengre tid".
Sitat Chaim Weizmann
Ja, det er lurt å tenke seg om, men det er ikke alltid like lett. Hvis samtalen utvikler seg slik at partene blir i overkant engasjerte, kan det fort komme støtende uttalelser, som man angrer på i etterkant..
To personer som møter hverandre for første gang, vil som regel være ganske generelle m.h.t hva de snakker med hverandre om den første tiden. Etterhvert som de blir bedre kjent, vil de i større grad åpne seg for hverandre.
Ja, ingen er like. Jo bedre man kjenner personen, desto lettere er det å ordlegge seg. Det er betydelig forskjell på om man snakker med f-eks sin bror som man gjerne har kjent i 30 år, og en person man har kjent i en uke. I førstnevnte tilfelle går dialogen som regel på "autopilot".
Dette gjelder de fleste grupper håndverkere og andre servicefolk. Når man trenger dem som mest, er de som regel travelt opptatt.
Alvorlige feil er det best å være åpen om. Dersom man blir avslørt i å prøve å holde tett om en grov feil, kan konsekvensene bli store.
I VEDSKÅLEN
Hugalt å drive med noe
en virkelig kan.
Kløyve ved for eksempel,
det er god medisin
for kropp som for sjel.
Bare dette å ta i økseskaftet
er som å håndhilse på
en gammel kjenning.
Så endereiser du en kabbe på hoggestabben,
svinger øksa og klemmer til,
treffer på millimeteren.
Kabben sprekker med en sprø knekk,
og det lukter så godt av veden,
særlig hvis det er økselindret,
soltørket bjørk. Du tar opp
ei vedski og snuser på den:
en duft så levende rein,
så nær ved alle ting, og likevel
fjern som en jonsokkveld
i din ungdom, stjerna
i juninatta.
Ja når du står slik i vedskålen
og kløyver helgeveden,
kan det komme for deg at
du siktet for høgt
etter mål og mening i livet ditt.
"Nå går tida så fort og jula kommer så ofte at jeg klarer bare å bake julekaker annethvert år"
IKKE FOR NÆR
Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen
men ikke for langt borte
for greinene må få stryke
hverandre i kveldsvinden
og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver sakte vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg
ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store
men så tett sammen
at vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt.
Vi mennesker har en vilje og står ansvarlig for vårt liv og hva vi gjør ut av det.
For utenforstående synes det totalt absurd dersom et voldsoffer blir samboer/gifter seg med en voldelig person, men, som du sier; de vet ikke bedre etter en årrekke med vold og nedverdigelse. De tror gjerne at det er slik det skal være, siden det er den eneste hverdagen de er vant med.
Det gjør jeg også, og jeg er godt imponert over kreativiteten !
Om man skal ha noen som helst mulighet til å mestre livet uten tillit fra viktige andre, må man i alle fall være utrustet med en uvanlig sterk indre styke og tro på det man driver med.
Alt i alt tror jeg mest på at det er Vårherre som har skapt oss, selv om jeg i ungdommen tvilte litt. Men jeg er helt sikker på at vi er blandingsmennesker. Ingen er sterke hele tiden, ingen smiler hele tiden (selv om jeg kjenner flere som smiler 99 prosent av tiden) og vi gjør alle feil en gang iblant.
Uten mestringsopplevelse er det vanskelig å vedlikeholde selvtillit, motivasjon og framtidstro.