"Sveve som satellitter hvileløst i sin egen ensomme bane". Dette virker jo vakkert og poetisk. Men jeg klarer ikke helt å svelge at boka skal være slik. Det jeg lurer på er hva har skjedd med Sumire etter at hun forsvant fra den greske øya. (Eller kanskje hun ikke forsvant derfra, men var der hele tida?) Det jeg vil si er at siden mesteparten av boka er realistisk fortalt, klarer jeg ikke helt å bifalle dette sjangerbruddet. Jeg føler at overgangen til en mer symbolsk atmosfære, er heller juks. Skulle gjerne høre andres meninger om dette.
I første del av boka får vi først og fremst en utfyllende beskrivelse av Sumire. Hun er en typisk «alt eller intet»-person. Når hun går inn for en ting, er det dette og ikke noe annet som teller. Sumire vil bli forfatter. Hun skriver og skriver, tekst etter tekst og kutter ellers ut alt annet. Helt til hun møter Miu og forelsker seg i henne. Etter dette får hun ikke ordentlig til skrivingen.
Ellers merker jeg meg noen setninger fra bokas første halvdel som fungerer som et frampeik mot det som senere fortelles. Allerede ved første møte med Miu tenker Sumire om den plutselige forelskelsen hun føler: «Strømmen vil føre meg bort, kanskje til en helt spesiell verden, ulik alt annet jeg har sett. Kanskje er det et farlig sted. Kanskje vil jeg få dype og dødbringende sår der. Kanskje vil jeg miste alt der. Men jeg er ikke i stand til å snu. Jeg er nødt til å gi meg hen til denne strømmen som ligger her foran meg. Selv om alt det som utgjør meg skulle brennes til aske og bli borte for alltid.»
Sterke ord! Kan dette si noe om det som senere skjer med Sumire?
Mange stempler bøkene til Slaughter som god underholdning, men synes at bøkene hennes er mer enn som så. Synes hun er en av de bedre krimforfatterne som leverer uten å kjede i hjel denne leseren.
Krim er heldigvis ikke en døende sjanger
I mange år har jeg hatt et elsk/hatt forhold til krimsjangeren. I perioder leser jeg mye av det, og andre ganger må jeg ha en pause. Det skrives fremdeles god krim og det er krim som kjeder meg halvt i hjel. Det er enten eller. Jeg liker de fleste bøkene til Slaughter fordi de er svært mørke, har tempo, engasjerende saker og levende karakterer. Det er sjeldent at det er dødpunkter i bøkene hennes uansett hvor svære de er. Hun er en forfatter som engasjerer og jeg synes det er viktig.
Det som er spesielt med denne boka er fordi det er tredje bok i Will Trent serien, og Sara Linton fra Grant County serien dukker opp i en stor rolle. Hvorfor det er sånn har jeg ikke tenkt å begrunne i denne anmeldelsen, siden jeg ikke har lest Grant County.
Endelig en serie man vil følge videre med på
Will Trent serien for min del blir bare bedre og bedre. Det er troverdig, mørkt og har tempo. Jeg liker også Will Trent som person. Han er en underdog med dysleksi som han prøver å skjule så godt han kan for de andre han jobber med, og han er god på å fange opp detaljer når det gjelder åsteder. Sammen med sin makker Faith Mitchell, er det interessant å lese om dem. Det er heldigvis ingen kjærlighetsbånd eller noe mellom dem som har en tendens til å drepe andre krimbøker. Will er noe sosial klønete som gjør ham både morsom og sjarmerende, mens Faith Hill er kanskje noe bitchy og fåmælt. Det er en slags ubalanse mellom dem som skaper en fin balanse, hvis det gir noen mening?
Genesis er om Will Trent som allerede er på sykehus da en kvinne blir fraktet inn på akutten. Hun ble påkjørt av et eldre par, funnet naken og skadet. Ikke bare på grunn av bilulykken, men det virker som om hun har blitt torturert og flyktet fra noen før hun ble påkjørt. Kommer hun til å huske hva hun har blitt utsatt for? Will Trent og Faith Mitchell får større press på seg da kvinner i ulike perioder forsvinner, og det virker som om disse kvinnene har noe til felles. De har brune øyne og mørkt hår. I følge andre er de noe meggete, har ingen venner, og et svært godt yrke. Så hva er det denne personen vil med dette? Er det for å hevne kvinnene for noe? Ligger det noe religiøst bak? Kommer Will og Faith til å løse saken i det hele tatt?
Mørk og fengslende krimbok, hvor det er lett å lese noen sider ekstra enn det man først hadde tenkt. Stadig er det noe som skjer og boka tar mange forskjellige vendinger. Det ble ingen overraskelser for min del, men synes heller ikke det er det viktigste. Når en forfatter klarer å holde på interessen min hele veien, gjøre meg oppgitt og at den er noe grotesk, har en forfatter gjort en god jobb. Så jeg kjedet meg ikke med denne.
Det var også godt å se Will bli kjent med noen av sine mørkere sider. Det gjør ham mer ekte. Faith Mitchell har jeg ikke fått helt sansen for ennå. Synes hun er noe selvsentrert? Likevel gleder jeg meg til å følge denne duoen videre. De utfyller hverandre på en rar, men god måte.
Fra min blogg: I Bokhylla
Agnes tar med samboer og baby til vestlandet og Valevåg. Samboer skal ha pappapermisjon, Agnes skal skrive. Det er et hav mellom Oslo og vestlandsbygda, men dette skal gå fint, altså. Dessuten bok dikteren Einar Økland, som også er en venn av Agnes, like ved.
Med skråblikk forteller forfatteren om halvåret så og si uten internett og nærbutikk. Hun er vel mye sammen med Økland med tanke på at hun egentlig skal skrive. Det blir en god del prokrastinering for å si det sånn.
Artig, liten bok, men noe ujevn. Tror jeg hadde forventning om at den skulle være morsommere...
Leses som del av #sakprosaseptember i kategorien "Valgfri sakprosabok.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Alice B. Toklas' sj√∏lvbiografi av Gertrude Stein:
12:40, 5. september 2021
Gjennom partnerens øyne, skriver Stein sin egen selvbiografi. Det er i Paris det foregår, fra begynnelsen av 1900-tallet til 1932. Stein var venn med mange kunstnere blant annet Picasso, Matisse og Hemingway. Man får innblikk i hvordan de levde, og også Steins egen karriere.
Stein var ikke nådig i sine karakteristikker av kunstere hun ikke likte, og det gikk så langt at de to kvinnene satt venneløse igjen.
Litt mye gjentakelser, men også mye interessant om dette spesielle miljøet. Oversetter Bildøen har gjort boka mer tilgjengelig med å sette inn en del flere komma enn i originalen. Stein var kjent for sin aversjon mot tegnsetting...
Leses som ledd i #sakprosaseptember under LGBTQIA+ tematikk. Boka står også på lista #1001bøker.
Jeg leste akkurat spørsmålet ditt ang. lydbøker. Selv hører jeg mye på lydbøker, men jeg abonnerer verken på Fabel eller Storytel. Jeg innbiller meg, som du sier, at da blir utvalget begrenset. Jeg vil naturligvis ha tilgang til alt som finnes av lydbøker og så velge fritt.. Fra gammelt av er jeg medlem av Bokklubben Nye Bøker. Det er svært sjelden jeg nå kjøper Månedens bok, men jeg har funnet ut at det er greit å handle lydbøker her. Man får jo bonus her, penger som trekkes fra neste gang man kjøper. Dessuten er nettsiden her oversiktlig, det er lett å finne ut hvilke bøker som finnes på lyd.
Anne Lise Johannessen om Min elskedes ansikt og andre romantiske fortellinger av Jean-Louis Adorsen:
20:06, 3. september 2021
BOKOMTALE: Min elskedes ansikt av Jean-Louis Adorsen. Leseeksemplar fra forfatteren
Denne boka er en samling med 15 lettleste romantiske noveller. I samlingen er det både helt nye og eldre noveller, den nyeste helt dagsfersk ved utgivelsen. En av historiene kan du dessuten lese i neste nummer av Hverdagsnettmagasinet.
Språket er uklanderlig. Alle novellene er fine og varierte med akkurat passe lengde – og jeg liker dem alle sammen.
Vi blir med forfatteren på handletur i dagligvarebutikken. At vareplassering ikke er tilfeldig, har vi hørt før, men her får vi en god innføring i hvordan og hvorfor.
Norge har også et veldig konsentrert dagligvaremarked; faktisk på topp i Europa. Kun 3 store kjeder «bestemmer» hva vi skal kjøpe/spise.
Ei lita flis av ei bok, men full av interessant innhold. Her har noen hver litt å lære.
Septemberboka i utfordringen til Trondheim leser der det er FNs bærekraftsmål 12 ansvarlig forbruk og produksjon som er tema.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Natten. Søvnen. Døden. Stjernene av Joyce Carol Oates:
15:53, 2. september 2021
John Earle "Whitey" McClaren, har tidligere vært borgermester i småbyen Hammond i delstaten New York. På vei hjem fra et møte, ser han en mann bli banket opp av to politimenn på veiskulderen. Han blir sint, for det er tydelig at mannen er hjelpeløs, men politimennene slår og sparker ham likevel.
Whitey går ut av bilen, og ber politimennene om å stoppe mishandlingen. I stedet for å høre på ham, får han samme behandling. De bruker til og med elektrosjokk-pistol! Ambulanse blir etterhvert tilkalt, for det er tydelig at den eldre mannen ikke tålte julingen han ble utsatt for. På sykehuset får familien forklart at Whitey fikk slag mens han kjørte. At airbagen er skyld i brannsårene på overkroppen hans. Dagen før han skal overføres til rehabilitering, dør Whitey.
De fem voksne barna og kona, Jessalyn, er i sjokk, og de takler sorgen på hver sin måte. Eldstemann, Thom, blir kontaktet av mannen som også ble banket opp. Han forteller en historie som ryster Thom, og ikke minst Jessalyn. Hvordan skal de takle denne grusomme nyheten? Alt de har visst om Whiteys kjøretur, viser seg å være en løgn.
En "murstein" fra min yndlingsforfatter, og hun svikter ikke denne gangen heller. Jeg ble forbannet allerede i prologen! Man kan ikke unngå å la tankene gå til det grusomme drapet på George Floyd, og det er både rasespørsmål og traumer som er gjennomgående tema i denne boken. Skarp og tatt på kornet.
Forfatteren har reist til Kiribati, Svalbard, Bangladesh, og USA for å intervjue ungdommer om klimakrisen.
Kiribati kan være oversvømt om 50 år.
På Svalbard har temperaturen steget med 7,5 grader de siste 50 årene.
I USA har 21 ungdommer gått til sak mot presidenten og regjeringen fordi de ikke gjør nok for å stoppe klimaendringene.
I Bangladesh demonstrerer ei tenåringsjente mot myndighetene. Hun er klimaflykting, og vil ha en tryggere fremtid.
Det et skremmende lesning, men forfatteren har håp. Ungdommene er smarte og vet mye om verden og klima i forhold til tidligere generasjoner.
Dette er en barne/ungdomsbok, men den er også viktig å lese for voksne.
Boka sparker i gang #sakprosaseptember under klima/miljøbok.
Jeg har nå lest ut hele boka. Var det lite spesiell handling i bokas første halvdel, så ble det desto mer av ytterst merkelige ting som kom fram i siste halvdel. Men så kommer spørsmålet: Er det mulig å si noe mer om dette hvis man samtidig skal unngå spoilere? For det som fortelles er ytterst spesielt .......... eller kanskje slett ikke likevel. For her er det ting man kan diskutere. Beveger handlingen seg over i det overnaturlige? Eller er alt lett forklarlig?
Sist sett
