En merkelig lukt henger i luften. En lukt som minner om lakris og sukkerspinn. Hva er det som skjer?
Et omreisende carnival, aner ikke hva jeg skal oversette det til norsk. Det er ikke ren tivoli og heller ikke ren karneval, men en slags blanding. Guttene Jim og Will bor ved siden av hverandre og begge er tretten år gamle. Den ene ble født ett miutt før midnatt og den andre ett minutt over midnatt den 31. oktober, som er kjent for å være Halloween.
Merkelig invitasjon
En dag da det blåser kraftig opp, blir guttene møtt av et ark som kommer flyvende mot dem. Den annonserer at denne omreisende attraksjonen, kommer den 24.oktober. Begge synes at det er noe rart, fordi det bruker ikke å være slike festligheter så sent på året. Likevel blir de noe nysgjerrig. Klokka tre på natten hører de toget i det fjerne. Jim får lyst til å snike seg ut til å se at de setter hele attraksjonen opp og Will kommer løpende etter. Men attraksjonen ser ikke ut som de kanskje hadde forventet seg. Det er veldig mørkt og svart, noe uhyggelig over det hele. Faren til en av guttene, som er en eldre mann og som ble far i godt voksen alder, merker også dette toget som er på vei til Green Town, og han aner det verste. Er det noen grunn til det?
Slike attraksjoner er jo til for å ha det gøy for en stund og oppleve nye ting, ikke for å skremme, er det vel?
For oss som setter pris på uhyggelig stemning fremfor billig redsel
Something Wicked This Way Comes ble utgitt i 1962. En del år før Stephen King ga ut sin første bok. Selv om boka fyller seksti neste år, holder den seg veldig godt. Språket er enkelt, men ikke barnslig, og selv om hovedpersonene er to gutter på tretten år, føles det ikke ut som en ungdomsbok. Det er det heller ikke. Det er heller en slags oppvekstroman blandet med horror og en smule fantasy. De første 70 sidene er nok veldig rolige der ikke all verdens skjer. Man blir godt kjent med guttene og stedet deres, atmosfæren i det hele. Men man kjeder seg ikke. Resten av boka er det nesten som om lesingen gikk av seg selv, for man måtte hele tiden vite om man har rett eller ikke i det som skjedde videre.
Likte også godt hvordan Bradbury tok seg tid til å bygge opp handling, beskrive karakterene, attraksjonene og alt. Det gjorde det lett å forestille seg det hele, og det var nesten som å være der. Boka hadde en slags krypende uhygge som jeg har savnet i mange moderne horrorbøker. Ikke slik at man blir skremt eller noe, men man forventer det verste av en eller annen grunn og føler det karaktererne føler.
Selv om dette er bok nummer to i Green Town serien, men kan fint leses som enkeltstående. De fleste leser den uten å ha lest den første boka først, siden Something Wicked This Way Comes er mest kjent.
En nesten perfekt bok å lese nå som Halloween nærmer seg, og sene høstkvelder. Boka ble filmatisert i 1983, og er produsert av Walt Disney Productions.
Fra min blogg: I Bokhylla
Hørt den som lydbok. Detaljert og interessant. Utgitt i 2015 og med inngående beskrivelse av den mannen som nå nylig er blitt siktet for drapet. Ganske spesielt å høre hva de visste om han i tiden etter drapet. Ut fra beskrivelsen av det han hadde gjort mot forskjellige kvinner, dannes et bilde av en mann som burde vært mye mer i søkelyset enn han var.
Det kom en fremmed kar til den grønne øya. Han var fascinert av all frodigheten. Øya var liten, og alle kjente hverandre. Fremmedkaren skilte seg ut. Ingen visste hva han skulle der. Denne dagen har det skjedd både stort og smått. Noe av det har den fremmede fått med seg, og enkelte har sett ham, mens andre er ukjente med det hele. Så blir en ugjerning begått, og bygda flammer opp av hat. Alle som kan jakter mannen uten nåde. Etterpå må de alle gå i seg selv. Hvordan står det til med samvittigheten, og kan alt tilgis?
Ingen stor bok, men det er mye innhold. Helt fra starten aner man et mørke. Tungrodd språk til tider, men ikke så ille at man ikke får med seg handlingen. Boka kom ut i 1940, og sies å være en milepæl i forfatterens diktning. Dialogene er nokså ulne, sikkert grunnet språket, og dermed griper ikke handlingen meg overhodet, selv om den burde det.
"Avsporingar-med undertittelen Pre-og postapokalyptiske noveller er skrevet i et enkelt og godt språk og mange av novellene har et vemod over seg og på den måten er de mer triste enn morsomme. Men ikke trist som i at tårene piplet frem og det hele ble en heller tåredryppende affære. Tankevekkende er et godt ord for denne samlingen for alle mennene (og de andre karakterene) i disse fortellingene står ovenfor ulike krisesituasjoner som de på en eller annen måte er nødt til å håndtere, og gitt det som har skjedd de siste par årene er det ikke lenger utenkelig å skulle havne i lignende kriser som de vi møter.
Noen av mennene i disse novellene har valgt et liv i ensomhet mens andre er bekymret for et familiemedlem, men de alle har det til felles at de "trues" av farer utenfra.
Novellesamlingen anbefales!
Les gjerne hele omtalen min her.
BOKOMTALE: En etter en av Ruth Ware. Leseeksemplar fra Gyldendal
Firmaet Snoop, som er et trendy firma som har utviklet en app hvor man kan sjekke hva folk hører på akkurat nå, drar på tur til et avsidesliggende hotell oppe i høyde. Her skal de gå på ski og slappe av. Vi skjønner at det ligger noe å ulmer i kulissene, men får ikke helt tak på det. Og så, pang, smeller det. En av medeierne foreslår å selge firmaet. Da blir det dårlig stemning i gruppa, og flere blir rasende.
Elsker du psykologisk krim? Da må du lese denne. Historien kryper inn under huden din. Boka er vanskelig å legge fra seg.
En fin liten bok om en families sorg sett gjennom øynene til datteren. Nydelig skrevet.
For en fin roman, jeg gleder meg til å lytte videre om Thea :)
Det har lenge vært stille i denne diskusjonsgruppa rundt boka «Elskede Sputnik». Vitsen med en lesesirkel er vel nettopp diskusjoner, og denne boka burde ligge vel til rette for meningsbrytninger.
For min del er det flere ting jeg gjerne vil høre andres reaksjoner på. Først og fremst Mius opplevelse natten oppe i pariserhjulet. Er dette hun ser bare en drøm hun har? (For like lite som et menneske plutselig kan gå helt «opp i røyk» (Sumire), kan et annet menneske være to steder på samme tid (Miu)). Er det bare en drøm, virker det rart med de sterke, uutslettelige reaksjonene hun får.
Også scenen på supermarkedets vaktrom får meg til å stusse. Jeg kan ikke riktig se sammenhengen mellom samtalene som utspiller seg her og bokas innhold for øvrig. Dette er et av de få handlingselementene i boka og det har fått relativt stor plass. Naturligvis gir forholdet mellom læreren og gutten et utfyllende bilde av bokas forteller, og er også opphavet til bruddet mellom ham og kjæresten. Men alt i alt virker scenen her (for meg) litt malplassert ut fra innholdet ellers i boka.
«På Julaften morgen i 2002 døde Kjell Aukrust, åttito år gammal. Kari ville ikke ødelegge julaften for folk med en trist nyhet, så hun insisterte på å vente et par dager med å offentliggjøre dødsbudskapet. Men naboene fikk med seg det som hadde skjedd.
En liten gutt kom bort til Kari og sa: «Jesus er jammen heldig, som får Kjell i julepresang.»
Sitatet over er slik biografien Sigmund Løvåsen har skrevet om Kjell Aukrust slutter. Biografien utgitt i 2020 er virkelig en gave å lese og ha i bokhylla.
Når min interesse for Kjell Aukrust startet, vet jeg ikke. Selv om jeg synes filmen Flåklypa Grand Prix (1975) er en fin film, er det ikke den som fikk meg til å bli «blodfan» av Aukrust. Jeg kjøpte en samling av hans bøker, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1993 som jeg leser i innimellom.
Det ville vært tragisk om et så levende menneske som Kjell Aukrust skulle vært presentert i en bok med en «klædd» av bilder midt i. Som dessverre er blitt regelen for faktabøker for at forlagene skal spare penger. Heldigvis har Cappelen Damm kostet på boken med bilder der de naturlig hører hjemme. 😊
Mer fra omtalen her i dette blogginnlegget
Undertittelen på boka sier alt: en dokumentar om voldtekt.
Forfatteren forteller om voldtektshistorier rundt om i Norge. Sentralt står serievokdtektsmannen Julio Kopseng. 35 kvinner har anmeldt ham, men det er mest trolig flere ofre som ikke har orket belastningen ved å stå fram. Kopseng fikk like streng dom som 22. juli-terroristen, noe som i seg selv er historisk.
Et sentralt vitne er Kopsengs tidligere samboer, Marthe Stavrum. For henne var det skammen som var verst. At hun hadde latt seg bli voldtatt. Mange vendte henne ryggen da hun stod fram offentlig.
Det er sterke og voldsomme historier, men de er så viktige! Forfatteren har også fokus på hvordan vi ser på voldtekt. Det er stort sett bekjente som voldtar, ikke fremmede. Akkurat det gjør nok skammen enda større. Belastningen ved å anmelde er også formidabel. Fremdeles blir det satt spørsmålstegn ved offerets påkledning, dømmekraft, og alkoholvaner. Som en lærer jeg kjenner sier: «denne burde vært pensum».
Dette er min siste bok i #sakprosaseptember under bolken «Norsk forfatter». Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin mandag, og det tror jeg kan bli veldig interessant.
Joda det stemmer at jeg leste "Elskede Sputnik" for om lag 10 år siden. Når jeg nå blar tilbake til notater jeg gjorde den gang, ser jeg at den gang falt boka i smak. Det gjør den for så vidt også da jeg nå leste den for andre gang. Men det er innblandingen av de unaturlige tingene i det ellers helt realistiske innholdet jeg reagerer på. Boka slutter jo nærmest som et spørsmålstegn. Er det en telefonsamtale fra det hinsidige, eller....?
Nå er leseperioden for denne boka snart ute. Rart at ikke flere har publisert sine meninger.
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Historien om Pi av Yann Martel:
14:45, 16. september 2021 Kommentarer: 1
Pi vokser opp i Pondicherry, som tidligere var hovedstad i fransk India. Faren til Pi eier en dyrehage, og eksotiske dyr er en del av hverdagen. Pi er en vitebegjærlig gutt, og dras mot religionen. Familien er hinduer, men ikke troende. Pi er nysgjerrig på andre religioner i byen; kristendommen og islam. Han snakker med presten og sufien, men han klarer ikke å velge en religion over en annen. Før han vet ordet av det, går han både i kirken, tempelet, og moskéen. Foreldrene er forundret, mens de religiøse lederne er i harnisk. Allikevel blir Pi døpt, og han får bønneteppe.
Faren synes etterhvert at det blir vanskeligere og vanskeligere å bo i India. Han er ingen tilhenger av Indira Ghandi, og han bestemmer seg for å ta med familien til Canada. Det blir ingen lett sak, for i stedet for å selge dyrene til andre indiske dyrehager, velger Pis far å ta dem med seg. I USA og Canada får de mye mer for hvert dyr. I juni 1977 er familien og dyrene på plass på en japansk lastebåt. Etter en todagers stopp i Manila, og på vei over Stillehavet, synker båten. Den eneste som overlever er 16 år gamle Pi. Han havner i en livbåt, men ikke alene. En hyene, en sebra med brekt fot, en orangutang, og en bengalsk tiger holder ham med selskap. Eventyret kan begynne!
Så filmen for flere år siden, men husker lite. Boka er et overflødighetshorn av eksotiske dyr, matretter, religion, og hvordan overleve langt til havs med livsfarlige dyr. Veldig godt skrevet. Den fikk Bookerprisen i 2002.
Leses i Elidas 100-lesesirkel, der mannlig forfatter er tema for september.
Hanne Midtsund som svar til Ajiniakra :
10:23, 16. september 2021* Diskusjon: Ajiniakra om Regnhegren av Robbie Arnott av Robbie Arnott
Sist sett
