Lest ferdig nå. Jeg har også lest den for mange år sia. Huska bare deler av handlingen. Murakami klarer å skremme meg/ få meg til å grøsse minst en gang i løpet av en bok. Og da sikter jeg til hendelsen på natta da Miu aner en skygge i hjørnet av rommet. Hele den beskrivelsen er utrolig ubehagelig, synes jeg.
Ellers tolker jeg boka som en historie om menneskers utvikling. Miu sin historie fra pariserhjulet er veldig unaturlig. Min tanke rundt dette er om Miu den kvelden ble utsatt for overgrep/voldtekt og at den voldsomme påkjenningen dette hadde på henne, gjorde at hun så seg selv utenfra. Hun kjenner ikke smerten, men sjokkeres av det hun «ser». Hun våkner senere på sjukehus med sår på kroppen, blod på undertøyet og hvitt hår.
Sumire forandrer seg veldig etter møtet med Miu. Hun slutter å skrive, endrer hårsveis, klesstil, begynner å sminke seg, slutter å røyke osv. Her tolker jeg det rett og slett som at Sumire forandrer seg så radikalt fra den hun egentlig er, at hun til slutt utsletter seg selv og blir borte. På slutten av boka er hun på veg tilbake. Hun er i ferd med å finne seg sjøl igjen?
Man kan lese mellom linjene at hun kanskje har funnet ut at hun faktisk ikke er lesbisk, at den nye stilen ikke er henne. At den hun elsker er K.
Jeg har lest så og si alt av Murakami som er utgitt på norsk, og jeg elsker det! Derfor tenker jeg at min tolkning like gjerne kan være helt feil. Det er ikke alt man skal forstå i Murakamis fortellinger.
BOKOMTALE: Dommen av Jørgen Jæger. Leseeksemplar fra Strawberry Publishing
Familien Lunde er på tur, da hunden Lykke får teften av noe, og springer inn i skogen. Alexander på seks år løper for å lete. Faren finner Lykke, surret fast rundt en grein. Alexander er ikke å se. Tilfeldigvis er Ole Vik på tur i området, og får startet en leteaksjon. Bygdas nye journalist røper litt for mye informasjon i avisa. Dette får store konsekvenser. Plutselig forsvinner også en kvinnelig lærer, og Ole Vik og Cecilie Hopen får masse å henge fingrene i.
Husk å legge denne inn på leselista di nå i høst!
Med Linn Skåbers observante blikk og velskrevne,kloke ord og Lisa Aisatos nydelige illustrasjoner blir dette en fornøyelig og fin bok.
Les gjerne hele omtalen her.
Marion er tenåring da hun møter Tom for første gang på tidlig 50-tall. Han er storebroren til Sylvie, Marions venninne. Det er kjærlighet ved første blikk; fra Marions side.
Flere år senere kommer Tom tilbake til Brighton. Han er utdannet politi, mens Marion har blitt lærer. Til tross for at Marion er vokst opp ved havet, kan hun ikke svømme. Tom er derimot en glimrende svømmer, og han lovet at han skulle lære henne kunsten en gang. Marion presser på, og snart møtes de hver lørdag for å trene.
Marion er vilt forelsket, og vil møtes mer, men Tom tar ikke initiativ til det.
Så endres ting. Tom vil ha Marion med til muséet for å møte Patrick. Han er både kunstner og ansatt. Det hele utvikler seg til en slags trekant. Marion elsker Tom, men Tom elsker Patrick og vice versa. På denne tiden kan ikke denne kjærligheten vises offentlig, og Marion og Tom gifter seg. Hun må dele ham med Patrick, og det går bra helt til en av dem ikke klarer lenger…
Det er så sårt og godt skrevet, og veldig medrivende. Boka er ikke oversatt til norsk, men dem blir filmatisert i disse dager, så mulig det blir etterhvert.
Jeg vet ikke helt. Har lest "Utover enhver rimelig tvil" av samme forfatter, men den likte jeg ikke noe særlig.
Men om du liker bøker som tar opp samfunnsproblemer, kan jeg tipse deg om Kodal trilogien av Myriam Bjerkli. Første bok der er "Lille Linerle".
Ja,ikke sant? Hvor ble det av Tonje egentlig? Ser ut til at vi har hatt samme opplevelse av boken.
Nei, dette var nedtur etter Neshov-bøkene må jeg si! Det er ikke nødvendig å bruke 3/4 av boken på å fortelle om hvordan Jonetta vandrer halvnaken rundt i skogen, myra og tjernet ved hytta og lurer på hvordan hun skal få kastet ut Ragnar på 25 år som fremdeles bor hjemme. Og kaster hun ham egentlig ut? Slutten er veldig ullen synes jeg.
Og hva skjedde med Tonje? Alt for mange tråder som bare koker bort i kålen her for meg.
Ofte vet man ikke hva man skal skrive. Det gjelder også denne boka. Kan begynne med å skrive at det var hard lesing.
En grotesk og spesiell dyresak
Grunnen er at store deler av krimsaken er om dyreplageri, og det er hardt å lese om for oss dyrevenner. Deler av seksten hester blir funnet på et jorde. Hodene er delvis begravd slik at det ene øye er vendt opp mot sola. Bonden som bor i nærheten, sier at det ikke er hans hester, så kriminaletterforsker Alec Nichols får en storjobb med å oppsøke eierne deres. Med seg på laget får han veterinærpatolog Cooper Allen, men de har kun få dager på å få fremgang i saken. Hvem eller hva har drept hestene på en så brutal måte? Er det satanister som står bak, et fenomen, eller et sjeldent virus? Er det trygt for Nichols og Allen å granske åstedet uten at det skjer dem noe?
Underveis i denne dystre og triste saken, kommer de over flere dyretragedier og saken tar en mørkere vending. Nichols er enkemann og bor alene med tenåringssønnen, Simon. I småbyen Ilmarsh er det meste nedlagt og fremstår mer og mer som en spøkelsesby. Kommer han til å gå overens med Cooper Allens, og vil saken ende opp som et uløst mysterium, såkalt cold case?
Smårotete, men fascinerende fortellerstemme
Det tok noe tid å komme seg inn i handlingen siden Buchanan har på en måte sin egen skrivestil. I begynnelsen er handlingen noe her og der, hopping i tid og perspektiv, og kapitlene kan virke noe opphakkete. Men så fort man venner seg til fortellerstemmen, blir man mer engasjert i handlingen, også. Temaet er noe hardt siden boka inneholder som nevnt en del om dyreplageri, og saken tar en del ondskapsfulle vendinger.
Samtidig er boka fascinerende å lese og klarer å holde på mysteriet. Hvorfor Seksten hester har fått en del lave vurderinger, skjønner jeg ikke. Men det er ikke første gang jeg har likt en bok andre ikke like så godt, og omvendt. Det slår ikke feil. Syntes det var interessant å lese om både stedet og de få folka som er igjen. På mange måter virket det som et øde, stille og et nitrist sted. Syntes følelsen av isolasjon og britisk natur hjalp å løfte krimsaken, og gjøre den enda mer uhyggelig.
Gi denne boka tid og tålmodighet. Det er vel verdt det. Jeg er spent på hva mer Buchanan kommer med, for dette blir ikke min siste bok av ham.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg foreslår en kjent klassiker: Aksel Sandemose: En flyktning krysser sitt spor. Jeg har lest den, men det er veldig, veldig lenge siden. På tide med en gjenoppfriskning.
Jeg lot meg friste på grunn av kunsttemaet i historien, men dette ble for kjedelig.
Assalamu alaikum har visse krimroman-element og thriller-trekk. Men boka byr på noko langt meir og er på fleire måtar ei stor leseoppleving.
Handlinga i boka er, som i dei tidlegare bøkene i Teksas-serien, nokså ellevill. Det er temmeleg drøyt det som foregår, og enkelte lesarar kan nok bli støtt av visse detaljerte skildringar. Det handlar om vald og drap, narkotika og porno - og Renberg pakkar ikkje akkurat inn det han vil fortelja om.
Me møter enkelte bikarakterar frå tidlegare bøker og vert presentert for nokre nye. Alle har sine spesielle eigenskapar og særtrekk og det er ikkje vanskeleg å sjå dei for seg.
Boka er prega av sprudlande forteljarglede og sær fantasi. Ho er svært underhaldande, men også gripande og til tider ganske motbydeleg.
Eg anbefalar, så sterkt eg kan, lydbokversjonen. Tore Renberg er ein fantastisk opplesar av sine eigne bøker.
Maria jobber som lærer, er mor til Vincent, gift med Samir, som har datteren, Yasmin. Den siste tiden har Yasmin vært i opposisjon. Hun vil feste i stedet for å gjøre skolearbeid, men Maria har også sett at hun virker trist, og vekten har gått kraftig ned. Som stemor, føler hun ikke at hun kan ta det samme ansvaret for henne som Samir, og han er veldig engasjert i både datteren og stesønnen. Dessuten er ikke Yasmin nevneverdig opptatt av å snakke om alvorlige ting med Maria. Hun nekter for at det er noe galt.
Da Yasmin forsvinner, rakner alt for familien. Det virker som selvmord, men så blir Samir arrestert og beskyldt for å ha drept datteren. Maria skjønner ingenting. Samir kan aldri ha gjort datteren noe vondt - eller kjenner hun ikke ektemannen overhodet?
Det er veldig godt driv, og nysgjerrigheten pirres hele tiden. Hva har skjedd med Yasmin, og forteller alle egentlig sannheten?
Olai sitter i stua og venter på at sønnen, Johannes, skal bli født. Jordmora er inne hos Marta og hjelper til. Johannes fødes, og er frisk og har sterke lunger. Han skal bli fisker som faren.
Johannes er gammel, og enkemann. Livet som fisker har vært over ei stund. Kroppen spiller ikke på lag lenger, men akkurat denne morgenen går alt lekende lett. Etter frokost bestemmer han seg for å ta en tur ut med båten. Ved kaia treffer han Peter, men har ikke han vært død i flere år?
Det er tankene til Olai og Johannes vi får del i, men det er overraskende mange feil i mitt eksemplar. Der Olai tenker, er det plutselig den nyfødte Johannesnavn som er trykket. Når Johannes skal gå og sette seg hos Peter, står det Johannes
navn osv. Dette er utrolig irriterende, og forringer leseropplevelsen for min del.
Koselig, lett og god underholdning dette.