Kenya ble oversvømmet av briter og andre europeere på slutten av 1800-tallet. Kenyanere er gjestfrie, og tok dem godt imot. Så kom 1. verdenskrig, og mange kenyanere måtte krige for britene. Mens de kjempet i en krig som ikke var deres, beslagla britene eiendommene deres. Da de kom tilbake måtte de jobbe på sin gamle jord, men nå som leilendinger og tjenere. Å eie jord i Kenya, er hevet over annen rikdom. Kenyanerne skjønte at for å få jorden sin tilbake, måtte de sende barna på skole. Utdanning var nøkkelen!
Njoroge vokser opp i en fattig familie med mange søsken og to mødre. Det er en harmonisk familie, selv om faren har to koner. Da Njoroge får begynne på skolen er han overlykkelig. Han har alltid drømt om utdannelse. Moren er stolt over å kunne sende sønnen til skolen; det er ikke alle forunt. Det viser seg at Njoroge er en meget god elev.
En frihetsbevegelse er på vei over Kenya. Nå er det på tide å ta landet tilbake. Njoroges familie involveres i kampene, og så bryter Mau Mau-opprøret ut. Det er på tide å velge side.
Lettlest, interessant og lærerik. Her er det mye jeg ikke visste.
Blir spennende med diskusjon i lesesirkelen til uka.
Ingeborg handler om en eldre mann vi aldri får vite navnet på. Han bor i barndomshjemmet og får dagene til å gå ved å legge kabal, drikke kaffe og løse kryssord mens han venter på den unge hjemmehjelpen som kommer innom èn gang i uken. Han liker aller best når ting går sin vante gang og liker ikke når ting går litt utenom det som er rutinen. Omtrent samtidig som vi blir kjent med ham mottar han et brev fra kirkemyndighetene som i utgangspunktet virker greit nok men som skal utløse en skred av minner for den gamle mannen. For det meste vonde minner helt tilbake til barndommen som var alt annet enn idyllisk.
En nydelig og sår roman om utenforskap og ensomhet. Om det å være pårørende til en med alvorlig psykisk sykdom.
Boken anbefales på det varmeste!
Les gjerne hele omtalen her.
Jeg leser novellesamlingen Homesick for another world av Ottessa Moshfegh. Her møter vi relativt usympatiske karakterer i ytterkanten av samfunnet. Jeg er litt usikker hvorfor jeg fascineres sånn, men det er som å få et glimt inn i noen andres virkelighet. Noen som lever helt annerledes liv. Det er fattige strøk, skitne gater, skitne tanker, dårlige forhold, stygge mennesker. En god del alkohol og dop. Ekte og upolert. Mørkt og dystert. Til tider hint av beksvart humor. Men ganske triste saker. Jeg elsket My year of rest and relaxation. Novellene er i samme stil, men gir oss et bredere persongalleri.
Å lese denne boka er som å se en skikkelig mørk og trist gangster-krim-film. Torpedoen Tommy Rem vil ut av det harde miljøet etter at kona dør. Han har en datter han vil ta seg av, og som han må beskytte. I korthugde setninger får vi innblikk i hva slags liv han har levd, angeren han føler og håpløsheten over å sitte fast. Uroligheter rører seg i det kriminelle miljøet i Oslo, og Tommy har ikke noe valg. Det er fine glimt fra familielivet som får frem hva det er i livet som egentlig betyr noe. Stemningen er som sagt hard, trist og mørk, men boka har godt driv og ble lest i en fei. Dette er ikke en vanlig krim, men for en som liker film noir eller mørke psykologiske thrillere kan dette være noe. Hovedpersonen sliter med vonde minner og knasker piller, og det fikk meg til å tenke på filmen Maskinisten.
or deg som likte "Vi var løgnere" av Lockhart og "Sadie" av Courtney Summers. En skikkelig slukebok! Mørk, intens, forvirrende. Det går rett og slett ikke an å legge den fra seg. Litt som da jeg så "Behind her eyes" og "The undoing". Passer ungdom og voksne. En fin bok for komme i gang med lesing etter en periode med lesetørke (og å ha sett litt mye tv 😄) Her er det lett å leve seg inn og forsvinne inn i handlingen.
Dagny er en ganske spesiell dame. Hun hopper over gjerdet om morgenen og stjeler naboens avis. Så klipper hun ut artikler om utrydningstruede dyr og lignende før hun leverer avisen tilbake.
Vi befinner oss i Oslo under nedstengingen i begynnelsen av Korona-pandemien.
Dagny har nylig mistet mannen sin Temuri, og sønnen er ute i verden på reise, og vanskelig å få tak i. Hun er permittert fra assistentjobben i barnehagen. Selv om Temuri er død, er han på en måte til stede i huset fremdeles. Kanskje Dagny ikke har klart å starte sorgprosessen eller bearbeidet tapet av mannen.
Hun tilbringer dagene med å gå tur med hundene sine og tenke på hvordan mennesker ødelegger for dyrenes og naturens tilstand. Og hun tenker tilbake på livet sitt med Temuri.
Hun bryter ofte over i engelsk midt i setninger eller tankerekker.
Dette er en underfundig, morsom bok som passer for de som liker å lese om spesielle karakterer. Man kan bli litt hobbypsykolog når man prøver å tolke Dagny. Boken ga meg litt assosiasjoner til Døgnåpent av Sayaka Murata, og kanskje også Elling som har sin helt egen måte å betrakte verden på.
Det skjer lite på det ytre plan, vi er i Dagnys stillestående avlukkede tilværelse. Men tempoet får et lite oppsving på slutten der noen hendelser gir oss noen rørende scener jeg ikke kan røpe.
En tragikomisk bok med mye tankespinn og absurde hendelser.
Dette er en bok for de som liker å lese om en spesiell hovedperson.
Ulla går på NAV og bor hos tanten Hege til hun en dag blir kastet ut 29år gammel. Dette setter i gang en rekke absurde hendelser.
Vi ser verden gjennom Ullas øyne, og hun har en ganske pessimistisk måte å tolke mennesker og hendelser på. Hun har lange tankerekker der hun filosoferer og assosierer over alle mulige situasjoner. Hun virker veldig smart og belest, men sliter med kommunikasjon og relasjoner.
Tankerekkene og hendelsene er komiske, men situasjonen hennes er også tragisk. Vi forstår at noe har skjedd i Ullas oppvekst, og mye av spenningen i boka ligger i å få nøstet opp i dette. Og så handler det om å bli voksen i en verden der man ikke helt passer inn. Det er derfor mulig å trekke paralleller til bøker som:
• Torget av Victoria Durnak
• Dagny av Aasne Linnestå
• Døgnåpent av Sayaka Murata
• Ut av Ida Hegazi Høyer
Til langt ut i 1927 gikk Agatha Christie til behandling etter hendelsene i 1926 som Janet Morgan skriver om i boken, som sitatene under er fra:
Agatha Christie – en biografi (Agatha Christie. A Biography) av Janet Morgan – interessant forfatter å lese om
Det var stor usikkerhet knyttet til ekteskapet med Archie, hvor hun skulle bo og hvilken innvirkning endringene ville ha på datteren Rosalind. Agatha trodde ennå på at ekteskapet kunne reddes, men gikk til slutt nølende med på skilsmisse. Skilsmisse ble innvilget i april 1928.
«Etter å ha konfrontert seg selv med sine mareritt hadde Agatha våget seg utenfor det velkjente. Trygg i sin suksess som uavhengig yrkeskvinne var hun klar til å utforske nye områder. Høsten 1928 bestemte hun seg for å oppsøke solen i Vestindia. To dager før hun skulle reise spiste hun middag med venner, og møtte et ektepar som nettopp var kommet hjem fra Bagdad. Agatha ble fascinert av deres begeistrede beskrivelse, og iveren steg da hun fikk vite at Bagdad kunne nås ikke bare med skip, også med Orientekspressen. Hun ble også beruset av vage minner fra eventyrene om Aladdin, Sinbad, oljelamper, sultaner og ånder. Også rare navn hadde magisk kraft, særlig når de sto på siden av et tog — dette romantiske fenomen. Her dreiet det seg om Simplon-Orient Express: London — Paris — Lausanne — Milano — Venezia — Trieste — Zagreb — Beograd — Sofia — Istanbul. Og siden, som Taunus-ekspressen, fortsatte den til Aleppo og Beirut.
For Agatha, som for tusener både før og senere, var et tog mirakuløst stemningsskapende. For henne dreiet det seg om damplokomotivet, som raget høyt over perrongen, og overveldet tilskueren med larm og utseende. Bare ved å kjøpe en billett kunne du reise anonymt mot horisonten — et virkelig frihetsløfte. Toget var dessuten så pålitelig og velordnet, fra stemplenes jevne slag og hjulenes rytme til den disiplin både skinner og rutetabeller sørget for. Ikke bare landet toget kjørte gjennom, men også toget selv var som en ny verden. De reisende var tilfeldig ført sammen, og hadde ulike formål, men på toget var de allierte, og måtte tilpasse seg visse konvensjoner, med anviste plasser og spisetider. Hver reisende kategoriserte raskt de andre, ikke bare etter hvilken klasse de reiste på, men etter nasjonalitet og alder, utseende og opptreden. Det som skjedde på en togreise var både forutsigbart og uventet, både trygt og farlig. Et ideelt sted for betroelser mellom fremmede, en forsamling som skal oppløses igjen, og — som Agatha allerede hadde funnet ut — et ideelt sted for en forbrytelse. Mange av hennes mest vellykte mord skulle finne sted og bli oppklart i omhyggelig avgrensede miljøer, og under forhold der man opptrådte litt formelt. I tillegg var kryssing av grenser et gjennomgangstema i britisk kunst og litteratur på den tiden Agatha slo igjennom. Det gjaldt ikke bare geografiske, men også de uklare moralske, emosjonelle og politiske grenser. Toget ga råstoff til fantasien — og mest fantastisk var Orientekspressen. Agatha ilte til reisebyrået og byttet billettene.»
Når man leser om denne reisen, er det ingen tvil om at Agatha fikk svært mye stoff fra den til sine bøker.
«I Bagdad klarte reisefeller å trekke henne inn i en gruppe av fastboende briter. Men Agatha ønsket ikke å være i en britisk-preget utflytter-koloni. Ikke langt fra Bagdad lå dessuten byen Ur og lokket — den sumeriske sivilisasjons vugge. Her oppsto kileskriften, livlig handel og imponerende ingeniørvirksomhet med et nettverk av kanaler som knyttet byer sammen. 1 1922 var utgravninger kommet i gang under ledelse av Leonard Woolley, en begavet arkeolog som før Den første verdenskrig hadde samarbeidet med T. E. Lawrence i Syria og senere i Egypt. Hans innsats gjorde det mulig å kartlegge Urs historie fra starten ca. 4000 år f.Kr. til slutten 200—300 år f. Kr.»
Agatha reiste hjem til England før jul i 1928 og var invitert til et nytt besøk til Irak av ekteparet Woolley to år senere. Det var her hun traff assistenten til Woolley, arkeologen Max Mallowan, som ble hennes nye ektefelle. De giftet seg i Edinburgh i 1930, samme år som romanen Mord i prestegården (The Murder at the Vicarage) ble utgitt.
Mord i prestegården er den tredje romanen som jeg har lest i mitt Agathe Christie-prosjekt. Den beste jeg har lest hittil. Jeg har flere ganger sett den filmatisert, men det blir noe annet å lese boken. I tillegg kommer alt jeg har lest om Agatha Christie i Janet Morgans biografi, og at jeg under lesingen tenker på hvor hun kan han hentet ideene til handling og personligheter fra.
Agatha trengte en ny detektiv, hun var lei av Poirot. I Mord i prestegården er det første gang peppermøen miss Janet Marple blir introdusert:
«Men Miss Marples personlighet har mye til felles med en av Agathas tidligere figurer: Miss Caroline Sheppard i The Murder of Roger Ackroyd. Også hun var en gløgg og observant gammel jomfru, som både ergret og imponerte de nedlatende menn som omga henne ved sin milde allvitenhet. Agatha beskrev henne i selvbiografien som «hjemmets komplette detektivtjeneste». Miss Marples hjemsted St. Mary Mead, som også er åsted for The Murder at the Vicarage (Mord i prestegården), ligner på landsbyer der Agatha bodde som småpike. Miss Marple selv hadde mange trekk fra de eldre damene som kom i kaffeslabberas hos Agathas bestemor i Ealing. Agatha benekter at Auntie-Grannie var hovedmodell «hun er langt mer pedantisk og jomfrunalsk enn bestemor noen gang var»), men de har et fellestrekk: «Enda hun var munter, ventet hun seg alltid det verste av alt og alle, og fikk med nesten skremmende nøyaktighet vanligvis rett." Senere avslørte Miss Marple andre vaner felles med AuntieGrannie: Hun likte å handle i hærens og marinens depoter, og å gå på utsalg for å supplere sine lagre av servietter 0g badehåndklær. Miss Marple var også penere, mer spøkefull og mildere enn Miss Sheppard. «Jeg assosierer henne hovedsakelig med ulldotter,» fortalte Agatha en gang til en beundrer.
Handlingen i boken foregår i landsbyen St. Mary Mead. Fortellerstemmer er presten herr Clemment som bor sammen med din tyve år yngre kone Griselda og nevøen Dennis om er seksten år. I landsbyen har de gamle damene god oversikt over det som skjer, og det meste får de vite gjennom hushjelper som sladrer over en lav sko om det som skjer der de jobber. Fra bokomslaget til boken jeg har kjøpt og lest:
«Oberst Protheroe er landsbyens mest upopulære mann. Til og med presten ønsker liver av han, og det er nettopp i prestegården Protheroe blir funnet myrdet. Miss Marple er straks på saken.
Miss Marple er en elskelig gammel dame med skarp tunge og intellekt. Hun er uforbederlig nysgjerrig og har full oversikt over det som skjer i landsbyen St. Mary Mead. I Mord i prestegården opplever vi for første gang Miss Marples unike evner som amatørdetektiv.
De mistenkte spenner fra oberstens utro kone og hennes elsker, til presten og hans unge kone. Miss Marple viser deg fra en enda mer nysgjerrig side enn i de senere bøkene om henne. Hun kombinerer intuisjon og menneskelig forståelse med en sylskarp hjerne, og i Mord i prestegården pønsker hun ut en usedvanlig frekk plan for å finne morderen.»
Lisbeth Kingsrud Kvisten om Henrik Ibsens skrifter. Bd. 1 av Henrik Ibsen:
17:40, 30. september 2021
«Kjæmpehøien».
Handlingen i stykket er lagt til Valland (Normandie). Kristendommen har ennå ikke kommet til Norge.
På en øy med en diger gravhaug, Kjæmpehøien, bor den fagre Blanka og hennes adoptivfar.
Blanka legger blomster ved gravhaugen og en bauta da hun blir overrasket av vikinger. I spissen for dem er kong Gandalf av Norge. Han har kommet for å hevne sin far, som angivelig ligger i gravhaugen. Møtet med de to øyboerne blir ikke helt som vikingene har tenkt seg.
Et ganske annerledes Ibsen-skuespill, selv om det er en sterk kvinneskikkelse involvert. Kun 1 akt, og mye er skrevet på rim. Nok en gang blir det ørlite drama, men det fenger ikke like mye som andre Ibsen har ført i pennen.
Er spent på diskusjonen i The Ibsen Book Club i helga.
«Sand del 2» av Frank Herbert.
Tredje del av første bok i Dune-serien, fortsetter 2 år etter de siste hendelsene. Paul har blitt Muad’Dib, han har blitt far, og moren har født søsteren hans. Paul er fremdeles på jakt etter hevn over de som forrådte familien, og det er godt og spennende skrevet.
En ting som både forundrer, og irriterer er at den norske versjonen er delt i 2 bøker. (Originalt er det 1 bok). Dette er science fiction, og mange ord er funnet opp. Først i bind 2, kommer appendiks med ordliste etc. Dette hadde jeg hatt god bruk for da jeg leste bind 1…
Min første bok av Teige, men kanskje ikke den siste ... Tror heller ikke at dette er hennes beste?
Blant mye horror og mørk lesestoff ellers, vil man også av og til lese noen realistiske romaner. Valget falt på Morfar pustet med havet siden jeg ikke har lest altfor mange romaner basert på andre verdenskrig, dessverre. Har også vært nsygjerrig på å utforske Trude Teiges forfatterskap.
Morfar pustet med havet er om to brødre fra Grimstad, Sverre og Konrad. De mister foreldrene sine i svært ung alder, og Sverre lover å passe på Konrad, siden han er storebror. Han har lovet sin mor å beskytte ham. Som sin far, blir de sjøfolk og ingen steder er trygt. Andre verdenskrig er i gang og det er bare spørsmål om tid før man selv blir omringet og tvunget til nye, og truende hverdag. Det skjer med brødrene Sverre og Konrad da de og deres mannskap blir angrepet av en japansk ubåt. Brødrenes vei skilles, og fokuset blir videre satt på Konrad og en annen mann som fraktes i en livbåt som til slutt havner i Java. Der møter Konrad en norsk sykepleier som heter Sigrid. Konrad er i dårlig forfatning. Vil hun få ham på bena igjen, og blir deres veier også splittet av japansk nasjon som stadig nærmer seg med sitt strenge regime?
Forutsigbar fortellerstemme
Spennende utgangspunkt, men hadde nok likt boka bedre hvis den var skrevet av noen andre. Teige skriver ikke dårlig. Det er ikke det jeg mener, men det blir litt ofte pompøst og forutsigbart over det hele. Det er lite overraskelser og man kommer ikke helt inn i dybden av karakterene. Det var et savn. Men interessant og brutalt om hvor strenge og groteske det japanske regime kunne være. Ofte leser man om tyske konsentrasjonsleire når man leser romaner som er basert på andre verdenskrig. Det var interessant å bli bedre kjent med hvordan det var i en annen verdensdel.
Spesielt interessant var det å lese om hverdagslige livet før andre verdenskrig rammer hovedkarakterene for alvor. Hvordan de frykter det verste, og bare venter på å bli fraktet av sted mot sin vilje. Det var også fengslende å lese om hvordan fangene støtter hverandre til tross for matmangel, søvnmangel, og dårlig helse generelt. Alt de blir tvunget til å gjøre og likevel holde ut med håpet om at livet begynner etterpå.
Ikke alle relasjoner er like troverdige
Det jeg dog ikke ble særlig overbevist om er en relasjon hvor det oppstår instalove. Mennesker som får følelser for hverandre nesten med en gang de møtes. Det er ikke troverdig i bøker for voksne eller ungdomsbøker. Det kan skje, men det blir ofte malplassert i bøker og ødelegger noe av spenningen som allerede var der. Jeg var heller ikke spesielt fan av Sigrid som fremstilles som en slags superkvinne som vet råd til enhver tid, ingen svakheter eller noe særlig menneskelig ved henne. Kanskje litt hardt å si, men savnet å se mer menneskelige sider av henne.
En brutal og kunnskapsrik roman om andre verenskrig, men det blir nokså gjentakende og litt for mye om forelskelse.
Fra min blogg: I Bokhylla
Paul Atreides er 15 år, sønn av hertug Leto og hans konkubine, Jessica. De bor på Caladan, men skal flytte til ørkenplaneten, Arrakis/Sand. Paul har en skjebne som få andre. Han skal bli Muad’ Dib, og skjebnen er å hevne forræderiet mot familien hans.
Det er fullt av intriger, hat, kjærlighet, og mangel på vann på Arrakis. Paul må gå forsiktig til verks, men med opplæringen og hans naturlige evner, kan han lykkes.
En sci-fi klassiker fra 1965, som nå går sin seiersgang på kino verden over.
Leser lite slik litteratur, men boka fenger, og jeg kommer i hvert fall til å lese de to første bøkene i serien.
Veldig velskrevet i likhet med boken den er en oppfølger til. I likhet med første bok så flyter den fint med et godt persongalleri, men mangler kanskje det lille ekstra som ville fått den opp et terningkast fra min side.
Hanne Midtsund som svar til Torill Revheim :
21:03, 27. september 2021 Diskusjon: Felleslesing av Nv12
Det er det som er så fantastisk med hans bøker! Det er utrolige historier og det er vanskelig å vite hva som er virkelig eller ikke. Han blander ulike verdener. Jeg har aldri prøvd å tolke tekstene hans, så dette ble en ny erfaring. Uansett er det spennende med ulike tolkninger.
Sist sett
