Bokelskere.no

Walter Hartright møter kvinnen i hvitt første gang en tåkete kveld i London. De kommer i prat, og Walter synes kvinnen virker både mystisk og sårbar. Da Walter forteller at han skal besøke to halvsøstre på Limmeridge, forteller hun at hun var der som barn, og at moren til søstrene var veldig snill mot henne.
Walter møter kvinnen igjen på kirkegården i landsbyen ved Limmeridge, men nå er hun helt annerledes. Da han nevner navnet på en kommende gjest hos søstrene, får hun et hysterisk anfall. Det gir seg ikke før kvinnens eldre følgesvenn kommer henne til unnsetning.
Etter dette utvikler saken seg, og spenningen stiger for hver side.

Mitt første møte med forfatteren, men det blir nok ikke det siste. Boka kom ut i 1860, men den er meget leseverdig. Den har også blitt filmatisert en rekke ganger.
Gleder meg til diskusjonen i slutten av november!

Spennende bok om vennskap og mot. Noe mystisk skjer på Slottet der Tommy bor. Tor og vennene hans bryter seg inn som hevn for uke å ha blitt invitert i bursdagen til Tor. Da ser Tor en jente i et vindu. Hva gjør hun der? Dette må Tor finne ut av. Men vil vennene støtte han?

Utradisjonell og litt surrealistisk, men veldig bra underholdning

Line Nyborg skriver som alltid så følsomt og nært og kommer så innpå hovedpersonen. Dette er imidlertid den boken som grep meg minst av hennes bøker.

House of Leaves. Bare tittelen gir meg skrivevegring. Ikke fordi det er en dårlig bok. Jeg likte den veldig godt, men det er bare ikke den enkleste boka å skrive om.

Leken og spesiell layout
De som har lest boka, skjønner nok godt hvorfor. Dette er ikke en bok hvor man sitter i fred og ro med, og leser som andre bøker, med en handling hvor man leser helt passivt. Dette er en ganske bred bok hvor man må vri og vende på hele tiden mens man leser, for selve formatet og formuleringen er veldig kreativt. Det er imponerende at det er skrevet og den kreative layouten i det hele, er laget av en debutant. Jeg leste et sted at Danielewski brukte ti år på å skrive boka. Noe jeg skjønner godt, for for min del tok det meg nesten ti år å lese den. Nei da. Skal ikke overdrive, men det tok meg ti måneder å lese den ut. For det første var det en bok jeg ville bruke tid på og som var en bok jeg ville lese når jeg ville i, ikke nødvendigvis hver dag, og jeg leste den sammen med en annen bokblogger. Vet godt det er noen som har lest ut denne på to dager, og det er helt sikkert mulig, men det er for meg en gåte, og får de med seg alt, samt undertonene når man leser ut en slik bok på bare to dager? Jeg bare spør ...

Dette er en kreativ bok fordi teksten er ikke helt vanlig. Den er ikke som i vanlige bøker. På den ene siden kan teksten være skrevet som en spalte. En annen side kan teksten være skrevet som en sirkel. Det kan være en linje på en side som er skrevet på skrå. Plutselig dukker det opp en matteformel også. Det brukes også forskjellig font når perspektivene skiftes. Så slik er det da man leser boka. Det er ikke en bok man slapper av med som andre bøker. Boka er stor og bred og gir deg nesten store armmuskler fordi du må vri og vende på boka hele tiden. Det gjør ikke lesingen så monoton.

Vanskelig å sette seg inn i med det første
House of Leaves tar noe tid å komme seg inn i med det første på grunn av formatet, også fordi den består av flere aspekter. Den er "lett" å forstå for den som leser og har lest den, men å forklare plottet for noen som ikke har lest boka, eller ikke hørt om den, er det en stor utfordring.

Kort fortalt om House of Leaves er den om Navidson familien som består av fire familiemedlemmer, to voksne, en sønn og datter, som flytter i et hus i Ash Tree Line i Virginia. Huset skal tidligere ha hatt over tretti eiere på kort tid, og man må lure på hvorfor. Huset er ikke hvilket som helst hus. Det kan virke normalt utenfra, men på innsiden er den større enn på utsiden, og huset har en tendens til å forandre seg på egen hånd. Det kan dukke opp en dør til en ny gang. Trapper kan dukke opp som fører til ingen steder. Det er som om huset lever sitt eget liv.

Mye å passe på
Det er på en måte hovedhandlingen i boka. Underveis må man lese notater og fotnoter, for å få med seg det hele, for dette er en bok som består av lag på lag. I noen av fotnotene, kan handlingen plutselig fortsette der, så man må være sikker på at man får med seg alt. Jeg er ikke helt fan av fotnoter fordi det minner meg for mye på studietiden. Det er greit å lese fotnoter, men det var noe annet å skrive oppgaver og føye på fotnoter og kilder selv, så derfor er jeg ikke helt fan av bøker med fotnoter, og det var derfor jeg ikke leste boka da den først kom ut. Selv om boka var fristende da også.

Boka har blitt til en kultklassiker på grunn av sine særheter og sin originale layout formidlinger. Den er også elsket og hatet. Noen liker den ikke fordi den kan oppleves som litt for "kunstnerisk", men det var derfor jeg likte den så godt. House of Leaves har et eget uttrykk.

En handling i en handling, eller flere?
Det var også interesant å lese om Johnny Truant, som er tatovør i Los Angeles. Han lever litt på skyggesiden fordi han er avhengig av dop og han er alltid på jakt etter damer. En dag romsterer han i en leilighet hvor en nabo nettopp er død, og han finner et manuskript som han tar med seg. Det er en slags analyse om en dokumentar som heter The Navidson Record. Men er denne dokumentaren virkelig? Eksisterer den i det hele tatt? Dokumentaren er om familien Navidson som nevnt ovenfor, flytter inn i huset, som har en tendens til å forandre på seg som det vil innenfra. Det er nettopp derfor denne boka er kompleks å forklare fordi den består av flere fortellerstemmer. Det er ikke det enkelste formatet å komme seg gjennom som andre bøker. Har alle disse lagene i boka noe sammenheng i det hele tatt, eller forblir det løse tråder?

Men når man har kommet seg gjennom de tunge partiene, og handling begynner å ta seg opp, er det lett å bli hekta. Det er også interessant at ordet House skrives med blå farge og at den første og eneste setningen i begynnelsen lyder: This is not for you. Da må man jo selvfølgelig lese den.

En noe lang og vag, og kanksje rotete anmeldelse dette, men det er den mest komplekse boka jeg har lest i år, og den er, som mange sier, vanskelig å forklare for andre. Det er en bok som bør oppleves i stedet for å lese om den. Den er helt klart original, leken og har fortjent kultklassiker statusen den har fått. Hadde ikke hatt noe i mot å bo i et slikt hus selv. Det hadde gjort hverdagen mer interessant.

Fra min blogg: I Bokhylla

skriv lenkebeskrivelse her

Emily er 19 år og gravid. Kjæresten Pablo stikker av. Han er innblandet i narkosalg, og politiet tar kontakt med Emily for å finne han. Moren til Emily flytter inn for å hjelpe. Sjefen på jobben på Kiwi føler også omsorg for Emily. Og "presten" i samme oppgang viser også interesse.

Boken har en veldig spesiell fortellerstil. Den hopper mellom personene, men vi kommer ikke tett på tanker og følelser. Aller mest er dette en skildring av å være ung og uventet gravid. Emily har ikke noen spesiell drivkraft eller retning i livet. Hun virker fornøyd med å jobbe på Kiwi og se tv. Moren til Emily var også alenemor. Det ligger litt åpent hvilken rolle personene rundt Emily vil kunne ha fremover.

Boken blir værende i tankene mine. Jeg tenker på hvordan barn blir født inn i et liv de ikke har noen kontroll over. Hvordan former foreldrenes bakrunn barnas liv? Det er et sårt tema som jeg synes Maria Navarro Skaranger løfter forsiktig frem med denne skildringen av Emily sitt liv.

Tematisk føler jeg at en readalike kan være dyret av Heidi Furre. Den har også en spesiell skrivestil, og den tar opp tema som arbeidsforhold for å få foreldrepenger, men her er vi tettere på det kroppslige med å være gravid. En annen bok jeg tenker på er Senteret av Victoria Durnak. Her er det en ensom ny mor som virrer rundt på et kjøpesenter. Hun sliter med å føle noe for barnet sitt, og hun prøver å komme i kontakt med mennesker på senteret.

skriv lenkebeskrivelse her

Jeg leser i grunn hva som helst egentlig, men velger noen ganger ut fra sesong. Dette er første gangen jeg velger noe relatert til høstmørket og Halloween.

Noen ganger kommer man over psykologiske thrillere som frister mer enn andre. Sånn var det med Minneskogen. Jeg hadde ingen forventninger, for det lønner seg som regel ikke, men ville vente med å lese denne når det ble mørketid. Handlingen virket båe tung og dyster, noe den er, og hadde ikke vært det samme hvis man leser den når det er sommer. Kontrasten ville ha blitt for stor. Var Minneskogen verdt utsettelsen, og bør den leses av foreldre?

Ja og nei. Ja, den var helt klart verdt utsettelsen, og den bør kanskje ikke leses av foreldre. Les på eget ansvar sier jeg bare. For foreldres verste mareritt, er noe av det som skjer i boka, nemlig kidnapping. Og når et barn er borte, frykter jo man det verste.

Stakkars jente
Elissa er bare tretten år gammel, men snartenkt og oppegående. Hun er glad i sjakk og det er hennes store lidenskap. Hun og moren drar av gårde tidlig på morgenen, for å komme frem i tide til en sjakkturnering som Elissa skal være med på. Hun har med Apekatt, som er hennes lykkebringer. Det har blitt en greie at de i hennes målgruppe har med noe som skal bringe dem hell og lykke i slike arrangementer. På hotellet da hun skal tilbake til bilen en tur, legger Elissa merke til en creepy hvit varebil. Hun får dårlige vibber av den på grunn av et klistremerke med en hodeskalle som røyker. På klistremerket står det også, KUL'N. Før hun vet ordet av det, skjer det aller verste. Lena, Elissas mor opplever det store marerittet, ingen datter kommer tilbake til hotellet.

Elissa blir fastbundet i en slags hule under jorda i skogen, Minneskogen. Over hulen er det et gammelt hus som virker falleferdig. Av og til får hun besøk. Hun får besøk av Elijah, som er et år yngre enn henne. Det er noe rart med ham, men hun vet ikke hva det er og hun føler at han ikke er helt til å stole på. Den andre hun får besøk av er udyret. Udyret kommer med mat bare av og til, og han filmer henne. Han filmer henne og tvinger henne til å lese opp noe hun ikke mener. Senere blir det lagt ut på YouTube.

Hvem er disse folka som vil henne vondt, og hvorfor ble akkurat hun offer? Hvordan skal hun flykte fra marrerittet, og vil hun noen gang bli funnet?

Mairéad som har ansvaret for det hele, sliter med formen, men hun skal finne Elissa til enhver pris. Hun kan ikke svikte Elissas mor, eller seg selv. Men tiden er kostbar, og saken er mørkere og mer kompleks enn de først aner.

Lloyd er debutant og boka ble utgitt for første gang i fjor. Selv hadde jeg ikke hørt om den. Er ganske oppdatert innen horror og thriller sjangeren, men likevel er det noen bøker som smetter unna. Da den dukket opp tidligere i år, ville jeg spare den til mørketiden og til kaldere årstid. Å lese slike bøker på lange sommerdager, blir for stor kontrast. Sier jeg som leser mørke bøker året rundt ... Men noen bøker passer best til mørke og kalde årstider.

Snedig tankegang
Innrømmer at Lloyd har en original fortellerstemme, men litt slitsomt med Elissas sjakktankegang. Når hun er i hulen, forestiller hun hulen sin som et sjakkbrett. Hun ofte maner frem et sjakkbrett og ser skuffen på Y8. Dobøtta er på B3. Han går til C7. Det er ikke sikkert disse beskrivelsene er ordrett fra boka, men gir bare et eksempel på hvordan hun tenker. Personlig liker jeg å se sjakkturneringer, men det er noe annet å lese sjakkspråk. Det blir noe masete over det. Tror neppe at trettenåringer, uansett hvor smarte de er og hvor glade de er i sjakk, ser for seg omgivelsene sine som et sjakkbrett. Syntes ikke det ble helt troverdig.

Likte å lese om båndet til Elissa og Elijah. Hun tror han er et brikke i det hele og samtidig ikke. Han er også noe skeptisk på henne, men likevel besøker han henne. Dette båndet skapte mer mystikk enn i vanlig kidnappingsbøker man har lest før.

Kaotisk og overdreven slutt
Minneskogen inneholder en sterk og kaotisk slutt, men liker ikke twist etter twist metoden. Når en forfatter bruker flere twister istedet for en hovedtwist. Man får lyst til å slenge twistposen i veggen. Nei da, en dårlig spåk. Synes at forfattere som bruker mange twister i en bok, prøver for hardt og boka blir da anstrengt og på grensen til tåpelig i stedet for troverdig og måpende. Sånn sett ble jeg bittelitt skuffet.

Likevel er ikke boka dårlig. Det er en fascinerende thriller på mange måter. Det var bare noen partier (mener ikke å snakke sjakk, jeg også), som ikke var helt troverdige og noen vendinger som jeg ikke gikk helt med på. Så har lyst til å lese noe av Lloyd igjen, hvis han kommer med flere bøker.

En ting er sikkert. Kommer aldri til å se på trær på samme måte igjen etter å ha lest Minneskogen. Det skulle ha het psykotisk thriller istedet for psykologisk thriller. Bare et forslag ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Skjønner hva du mener. Blir mest en fortelling om det som er der og da, og ikke så mye om hva det betyr videre. Jeg vet ikke om hun kanskje prøver å fortelle at selv om verden går under, så vil liv alltid finne sin veg. Men ikke på den måten vi er vant med. Menneskene får tydeligvis ikke til å formere seg sammen, men annen type liv oppstår mellom menneske og dyr.

BOKOMTALE: Polarsirkelen av Liza Marklund. Leseeksemplar fra Capplen Damm

5 unge jenter har en lesesirkel, som de kaller Polarsirkelen. De møtes hver uke og diskuterer en bok som de velger etter tur. En kveld forsvinner en av jentene, og hun etterlater seg ingen spor. De andre går hver sin vei, og har ikke lenger nær kontakt. Førti år senere blir det funnet et lik, som man mener er jenta som forsvant.

Lesesirkel? Dette må jo være en perfekt bok for meg, var førsteinntrykket mitt. Det var også en fin historie, en sånn som hekter tak i deg fra start.

Les hele omtalen her

skriv lenkebeskrivelse her

Denne boken naglet meg til lesestolen, historien er full av dagligdagse situasjoner fra 1500-tallet, store følelser, men absolutt ikke av det romantiske slaget.

«James Williams heter en mann som tidligere var sjefingeniør her på Googles campus. En dag i 2017 sa han opp, og bestemte seg for å studere filosofi. Han hadde følt seg svimmel, ute av kurs. Williams sa at medieteknologien hadde gjort ham distrahert. Og distraksjonen var ikke normal, han var dypdistrahert. I boken Stand Out of Our Light (2018) hevder han at medieteknologien gradvis tar fra oss alt lys. Han skriver om teknologiens virkning på sansene, hjernen og samfunnet. Først vil søkelyset vårt ryke, skriver han, evnen til konsentrasjon. Så vil dagslyset vårt bli svekket, evnen til å se klart og lyse opp samfunnsmessige beslutninger. Og til slutt vil stiernelyset forsvinne, det lyset vi ser opp mot for å finne håp og retning og som kan gi livet mening.
Williams sluttet i Google for å finne igjen oppmerksomhetens lys.
Det er en motstandsbevegelse på gang nå.»

Boken til Lena Lindgren Ekko - ett essay om algoritmer og begjær som sitatet over er hentet fra, har vært tema i flere program på NRK radio, og det var så interessant å høre på at jeg har lånt den på biblioteket. Aller helst skulle jeg kjøpt boken som ble utgitt i 2021. Omtalen er kopi fra dette innlegget på bloggen min

Forlaget beskriver den interessante og tankevekkende boken som «Et forsøk på å skildre menneskehetens blind date med kunstig intelligens.":

«Ekko var nymfen som snakket for mye. For dette ble hun dømt til en skjebne hvor hun bare kunne gjenta andre.
På 2000-tallet møter vi Ekko i medieteknologien; i virale memer, skittstormer, hekseprosesser og ekkokamre. Den som får algoritmene på sin side, vinner oppmerksomhetsøkonomiens høyeste trofé: å bli sett. Og Ekkos store kjærlighet var Narcissus, han som druknet i sitt eget speilbilde.
I dette essayet fletter Lena Lindgren politikk, mytologi, psykologi og vitenskap sammen med scener fra Silicon Valley. Ekko er en samtidsdiagnose og en høyttenkning rundt noen av de mest avgjørende spørsmålene i vår tid.»

Denne uka var det flere nyhetsoppslag om Facebooks nye storsatsning, bl. a her:
Bekymret over Facebooks storsatsing: – Har altfor mye makt og innflytelse

«Facebook har satt i gang arbeidet med å skape et såkalt «metaverse». Det kan skape utfordringer både for personvernet og ytringsfriheten, mener eksperter."

Lena Lindgren skriver om satsningen i boken:
«Den materielle virkeligheten synes å gå gjennom et markant statusfall for tiden. Ta den nye smartbrillen til Mark Zuckerberg, som ventelig skal lanseres i 2021. Da han presenterte den, ba han oss om å se for oss en virkelighet med to lag, der «den virtuelle ligger på toppen av den virkelige». Mye av poenget for Zuckerberg er å la oss slippe å snuble rundt i irriterende hardware. «Tenk deg at du har lyst til å spille sjakk», sa han. Istedenfor å måtte gjøre den krevende jobben med å sette opp et fysisk sjakkbrett på et bord, kan vi bare stille inn kontaktlinsene og spille et slag virtuelt. Går vi på gaten i Roma, kan vi få en virtuell guide, og slippe å forholde oss til en fysisk person. VR kan avlaste den fysiske virkeligheten enormt, erklærte han, med barnslig iver. «Tenk på hvor mange ting i livene våre som faktisk ikke trenger å være fysiske. De kan være virtuelle. Tenk hvor mye bedre, rimeligere og mer tilgjengelige de blir da.»

Prosjektet virker skremmende på meg. Samtidig er det vi mennesker som er fienden i slike prosjekter som Lena Lindgren skriver:
«Som oftest når vi vanlige mennesker forestiller Oss hva som kan gå galt med kunstig intelligens, henter vi scenarioer fra science fiction-filmer. Vi kan se for oss en allmektig, ond intelligens som overtar verdensherredømmet. Eller en hær av rødøyde roboter, terminators. Vi tenker at kunstig intelligens plutselig vil få egen vilje til makt, at den skal vende seg mot oss. Men det er ingen ytre trussel vi møter når vi møter kunstig intelligens. Vi møter istedenfor verdens eldste fiende: oss selv.»

Lest ferdig. En meget spesiell bok vil jeg si. Jeg likte den! Liker gjerne romaner som har noe unormalt, rart, ekkelt ved seg. Jeg ser det dere skriver om at dere ikke føler at det er en tydelig mening med denne boka. Jeg forstår hva dere mener, men samtidig tenker jeg; Det er skrevet fra perspektivet til en rev. Såvidt vi mennesker vet har ikke dyr en hjerne som gjør at de tenker på en mening med ting, en mening med livet. De bare lever. Alt er instinkt. Og hvis det er dette forfatteren også mener å få frem, så syns jeg hun har fått det til helt fabelaktig. Hun har fått til å skrive inn historien til reven som en betrakter. En som betrakter menneskene, men ikke legger noen følelser i det. En som ikke tenker over at det er dumt å være den eneste igjen av sin rase. Mest opptatt av å få i seg mat.

Ellers vil jeg si at jeg forstår menneskenes frustrasjon i denne verdenen. De jobber iherdig for å beholde dyreliv og vekster, men de jobber hele tia mot klokka. Noen klarer å beholde optimismen, andre igjen ikke.
Er det et lite håp om at menneskene skal klare å opprettholde liv og klare å skaffe seg mat?

Jeg leser Dracula av Bram Stoker nå. Engelsk tekst og kjøpte den brukt på finn.no tidligere i år. Ellers leste jeg ferdig Eragon av Paolini i natt. Den lånte jeg i bookbites. Det er den første i en fantasyserie på fire. Ga mersmak og skal absolutt lese resten.
Har også startet på Vilkår for liv av Arvola som vi leser i dystopisk lesesirkel her inne. Den leses også i bookbites. God lesehelg!

Velger du bevisst å lese slik, eller faller det seg naturlig å ønske å lese disse når sesongen/høytiden er der? Både King og Poe høres veldig fint ut i oktober!

Margrete er en uvanlig kvinne, som skifter menn ofte og brutalt. Hun er sterk utenpå, men inni er hjertet hennes av den svake sorten. Til slutt er det kun organdonasjon som kan redde henne, og da livet til en ung mann ender dramatisk, får Margrete en ny sjanse til å leve.
Hvordan blir det å ha et ungt menneskes hjerte inni seg? Blir Margretes liv annerledes nå?

Historien om Margrete fortelles gjennom seks menn som har ulik forbindelse til henne. Det er et godt grep fra Uri, og gir et fasettert bilde av bokens hovedperson.

Boka skal diskuteres i Bokklubb med Marte og Malin til uka, og det er som alltid noe å se fram til!

Takk!