«Både i tegninger og tekster røper han sitt behov for nærhet. Han har aldri tydd til store formater, kunstnerisk verdi måles ikke i kvadratmeter. For så vidt har han hele sitt liv arbeidet med miniatyrer, tegninger på en bokside eller enda mindre. Men det gjorde Werenskiold og Kittelsen også, og deres bilder av troll og nøkk er gått inn i vår nasjonale bevissthet. Aukrust har tatt tråden opp og på sin måte gitt like bestående uttrykk for vår nasjonale arv. Ofte er tegningene i bøkene hans betraktet som akkompagnement til teksten. Men ofte er det i virkeligheten tvert imot! Derfor skal de her løftes frem og vise sin egen bærekraft.
Få norske kunstnere forener ordets og bildets kunst som han. Man kan lett feilvurdere ham fordi tegningene er små og tekstene korte. Men det er et grep, en følge av selvkritikk og økonomi, der han så å si kondenserer inntrykkene til det minst mulige. Det er som i lyrikken: Få ord øker tyngden i hvert enkelt.
Ikke for ingenting valgte Kjell Aukrust den strengeste av alle former for billedkunst: tegningen, som ikke tåler ett eneste feilskjær fordi intet kan repareres eller males over. Og det ved siden av en novellistisk, iblant poetisk form der stramheten ikke merkes under den livlige varmen fordi det er meningen at den ikke skal merkes.
Det store i det små og det små i det store, det er Kjell Aukrusts verden. Han er både i teksten og tegningene, der har han tegnet portrettet av seg selv — bedre enn noen annen kan gjøre det!»

Det var i boken jeg skrev om i innlegget: Biografi om Kjell Aukrust av Sigmund Løvåsen – om livet til en multikunstner og et sammensatt menneske jeg leste om kunstboken Galleri Aukrust av Finn Jor. Boken ble utgitt i 1993, dvs at den ble utgitt imens Kjell Aukrust (1920 – 2002) levde. Jeg kjøpte boken brukt på Finn. En skikkelig godbit av en bok.

Mer om boken her i dette blogginnlegget

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nydelig bok om Tikken og hunden Nansen. Tikken er lam i beina etter at hun hadde polio og om dagen trekker den store hunden Nansen henne rundt i en liten vogn når hun prøver å selge fyrstikker. Det nærmer seg jul og Tikkens mor kommer ikke til å pynte til jul eller kjøpe gaver siden de ikke har noen penger. Tikken synes hun behandler storeøstrene bedre enn henne og skjønner ikke helt hvorfor, kan det være fordi hun er lam?

En dag overhører Tikken at søstrene snakker om henne og det hun da får vite er en enorm overraskelse! Tikken er adoptert! Og dermed snur hele livet hennes og boken får kanskje en litt annen slutt enn vi hadde trodd.

Nydelig historie som jeg likte kjempegodt, men er litt usikker på om den vil fenge dagens barn? Basert på NRKs julekalender fra 2021.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar
Godt sagt! (0) Varsle Svar

Det kan absolutt være en mulighet. Han er glad moren ikke kunne komme til å oppleve skammen rundt dette, om han hadde blitt oppdaget. I den tiden dette utspiller seg, virker det som mange var forsiktige med hva kvinner fikk vite/oppleve, i fare for at de skulle besvime eller bli sjuke på annet vis.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

BOKOMTALE: En hund til jul av Lizzie Shane. Leseeksemplar fra Cappelen Damm

Ally, som er fotograf i New York, er tilbake i hjembygda for å hjelpe besteforeldrene. De driver et omplasseringshjem for hunder, og nå har bystyret bestemt seg for å stoppe driftsstøtten. En dag da Ally er ute og tar bilder, glemmer hun å se seg for. Hun kræsjer inn i en gretten kjekkas og innholdet i kaffekoppen hennes havner på skjorta hans. Det blir et ublidt møte

Veldig søt og fin historie, som passer perfekt til travle førjulsdager. Kos deg med den!

Les hele omtalen her

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Nydelig og tidvis sårt om det å bli gammel. Anfinnsen skriver både klokt og tidvis humoristisk om den pensjonerte hjertekirurgen Birgitte Solheim som opplever at verden blir mer og mer fremmed for henne etter hvert som hun blir eldre. Gjennom små og store øyeblikksbilder gjør hun seg observasjoner på det som skjer rundt henne samtidig som hun av og til mimrer tilbake til egen barndom.

Les gjerne hele omtalen min her

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Ja, denne var veldig interessant synes jeg. Ikke ofte man får lese begge parters synspunkt som i denne romanen.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, du har nok rett i det. Mest sansynlig er det det han mener. Det var bare noe med
setningene rundt dette med morens dødsfall som fikk meg til å stusse litt..

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Høres mest sansynlig ut som han bare er glad hu slipper å lide. Det var bok bare noe med setningene der og da som fikk meg til å stusse litt..

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Vel, for min del ble det litt mye drama/hysteri. Enkelte deler var noe langdryge, men dette er jo bare min mening. Er uansett glad for at jeg har lest den.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Hun nærmer seg 60. Foreldrene bor like ved, men de lever adskilte liv i samme hus. Hjemme er det bare henne og tenåringsdøtrene. Ektemannen har vært ute av bildet i et knapt halvår. Det burde vært lenger. Hun går til psykiater, og har alltid med seg en formue av gullsmykker i veska.
En sommerdag møter hun igjen barndomskjæresten. Det sier pang. Forelskelsen er et faktum.
Sommeren inneholder også kampen for morens verdighet. Hun er 85, og skjør i kroppen. Det trengs hjelpemidler og personale, men ferien skal avvikles. Alt er vanskelig å få orden på før høsten.

Godt språk med rike skildringer av både miljøer og personer. Man blir umiddelbart sugd inn i handlingen. Dabber av noe midtveis, og den tar seg bare sporadisk opp.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Er det fler som tenker at han drepte moren sin også?
Boka er levert for lengst, så jeg får ikke ordrett vist til hva jeg mener, men han tenker en kort stund på hennes liv og død. Hun var tydeligvis ikke frisk og han avslutter det lille han skriver om henne med at han er glad hun er død. Var dette et lite hint om at han hadde utført drap tidligere, og at det dermed lå ganske lett for han å gjøre det igjen..?

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Vi er i Paris rett etter 2. verdenskrig. Tiden alle har ventet på er her, men hvordan forholde seg til friheten?
Anne Dubreuilh, psykolog, ektemannen Robert, forfatter, Henri, også forfatter, Paula hans kone som en gang var sanger, er hovedpersonene.
Henri er lei av Paula, men tør ikke helt å si det rett ut. Paula er manisk opptatt av Henri og hans karriere. Anne dynges ned av nye pasienter fra leirene, mens Robert er opptatt med politikk og journalistikk.

Det er interessante tanker de fire vennene, og bipersonene baler med. Godt språk og fine skildringer.
Boka vant Goncourt-prisen i 1954.

Godt sagt! (2) Varsle Svar
Godt sagt! (1) Varsle Svar

Mitt forslag er Øst for eden av John Steinbeck.
Jeg har den i bokhylla etter å ha fått plukke som jeg vil i foreldrene mine sine bokhyller. Jeg husker vagt å ha sett filmatisering med James Dean. Det eneste jeg husker er at skuespilleren var kjekk! Har lenge ønska å lese den, og jeg ser at den får meget gode vurderinger her inne. Boka er lang, over 640 sider. Forslaget kan evnt være å lese del 1, og så kan de som vil lese resten om det frister?

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Ja, jeg har gitt flere 6’ere i år. Synes det er vanskelig å gi terningkast, så svært mange bøker har jeg ikke gitt noen ting til sjøl om de er gode.
Jeg har gitt 6 til feks «Isak» av Bjørn Andreas Bull-Hansen. Det er den absolutt sterkeste 6’eren i år. Boka satt i, i flere dager. Klarte ikke å sette den tilbake i hylla før etter mange dager, måtte ha den framme og se på/ta på den. Ellers ga jeg samme forfatter 6 for «Jomsviking». Maren Uthaug fikk for «Ein lykkeleg slutt». Og jeg kan nevne den siste som fikk nå nylig; Jan Kjærstad sin «En tid for å leve».

I hælja leser jeg videre i Bram Stoker’s «Dracula». Den har jeg lest i lenge nå, innimellom mange andre bøker. Ikke mest fordi den er på engelsk, men fordi det er knøttliten skrift!
Jeg leser også «Shuggie Bain» av Douglas Stuart. Liker den veldig godt foreløpig, ca halvveis inn.

God lesehælj til dere alle!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sist sett

Tonje-Elisabeth StørkersenTralteEgil StangelandHelge-Mikal HartvedtINA TORNESKirsten LundsvarteperLilleviHarald KTine SundalPiippokattaHilde Merete GjessingStine SevilhaugLinda NyrudSolveiganniken sandvikAlexandra Maria Gressum-KemppiJarmo LarsennefertitiVibekeMarenHanneGodemineYvonne JohannesenKjerstiAgnesVariosaChristofferJan-Olav SelforsTanteMamieIngvild SHeidiBjørg Marit TinholtsomniferumStig TBeathe SolbergKarin BergHeidi BBLeseberta_23Linda Rasten