Rart. Der lå sakene, og ble aldri brukt. Aldri sett på, unntatt når hun lette etter noe annet. De bare lå der og var en del av henne selv, av en tilværelse som var hennes egen. En tilværelse som hektet seg fast i en, selv om en var kommet forbi den.
Å dele rom med noen man er forelsket i, er vel ikke bare, bare ...
Det skjer med Benny. Han får Ken på besøk i noen dager i jula. Egentlig skulle Ken feire jul i "Syden" sammen med familien sn, og Bennys familie være med dem, men siden Benny ville ha en norsk jul, og Ken ikke ville på ferie med bare voksne, tilbringer Ken noen dager sammen med Benny og får bo inne på rommet hans. De er ganske forskjellige. Ken er litt eldre og veldig populær, mens Benny ikke er så synlig. Men de går godt overens og snakker om både enkle og dype ting.
Vanskelige følelser
Benny er for tiden lei seg, for hans gode nabo, Magda-Rose er kastet ut av sitt eget hjem og stuet inn på gamlehjem. Årsaken er Greta Greve som var sammen med hennes sønn, Samuel. Men nå som han er død og Magda-Rose begynner å bli gammel, har Greta Greve solgt huset hennes, og nye eier kommer for å overta. Noe Benny synes er dumt for han ser på Magda-Rose som sin egen bestemor. Men han besøker henne jevnlig på gamlehjemmet. Han synes hun er for sprek til å bo der. Sammen med Ken og noen andre, planlegger de hvordan de skal hjemsøke huset og få de nye naboene til å flytte, slik at Magda-Rose kan flytte hjem igjen. Men vil det bli overbevisende?
Dette er bok nummer to om Benny, men denne boka kan godt leses som frittstående. Boka består av både alvor, hunor og skremmerier. En god blanding av alt, og ikke minst, vennskap. Det er også fint å lese om de unge hjelpe de gamle når de selv ikke blir hørt. Tom Erik Fure tar også opp tema som usikkerhet, legning og akseptere seg selv på en fin måte uten å overdrive.
En fin balanse mellom mange forskjellige temaer
Synes boka hadde en fin balanse av spenning, humor og forelskelse. I mange ungdomsbøker tar forelskelse opp mye plass for det er et spennende tema for mange i den alderen å lese om, men det var fint å lese en ungdomsbok som ikke bruker forelskelse som lokkemiddel for å gjøre boka mer spennende. Det jevnes ut med andre ting, slik at handlingen får mer utvikling.
Spøkeri oppfinnelsene deres var mer humoristiske enn skremmende, men kanskje er det mer skremmende for alderen boka er rettet mot? Men likevel underholdende også for oss voksne. Selv om man som voksen leser ser veldig lett hvordan alt ender, ødela det ikke resten av underholdningen, for de fleste karakterene var morsomme og kreative å lese om. Likte måte de kommuniserte på og støttet hverandre på.
Fure har ikke gitt ut denne boka alene, men på laget har han hatt med seg Ingvild Th. Kristiansen som illustratør. Illustrasjonene er fargeløse og fine, men synes også at boka hadde vært like god uten.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg
vil holde en
tale for vårt alles
kjære regn. Noen blir deppa
og trøtte av deg og vil bare sove,
andre blir glade, hopper og spretter.
Du kommer som en vind og forsvinner like fort.
Kald og våt er du, kald og våt, og du går gjennom
marg og bein. Din venn vinden tar du gjerne
med på din visitt. Storm du skaper,
lyn og torden er også din
følgesvenn, uvær, huff og
huff regn nå igjen.
Du er
en av livets
skapere, for uten deg
er det intet liv. Du kommer
og redder når tørken er ute for å
drepe. Du jager bort tørken med dine
våte dråper og gir liv til
planter og mennesker
på din vei.
Vi kan
nok klage og
syte over deg – regnet,
som vi helst ikke vil se, men som
vi likevel er helt avhengige av for å leve.
Regnet – jeg bøyer meg i støvet for
deg, som gjør meg levende
og gir meg dette
livet.
Ukjent
Artig sitat, fikk lyst til å lese boken:)
Den mannen var tung av liv. Det er så ofte letthet vi beundrer. Mennesker som virker vektløse og ubesværende, som svever i stedet for å gå, imponerer oss ved å gjøre tyngdekraften til intet. Skjødesløsheten deres ser ut som lykke, men Bill hadde ikke noe slikt ved seg. Han hadde alltid vært en stein, tung og ruvende, ladet innenfra med magisk kraft.
Veldig interessant hvor forskjellig en bok kan oppleves ut i fra ståsted og forventning! Rebecca er en av mine toppfavoritter fra ungdomstiden som jeg leste om igjen for noen år siden, og da var jeg faktisk nesten like begeistret! Men så er jeg vel tålmodig og kunne identifisere meg hundre prosent med denne navnløse hovedpersonen;-) "Last night I dreamed I went to Manderley again" ... Sukk!
Jeg er ikke med i felleslese-gruppen, men må tillate meg å sende en stor takk for at dere nå har minnet meg på denne boken, - og en særlig takk til Marit Håverstad som var den som foreslo den. Jeg leste Bokklubbutgaven da den kom i 1968, og jeg husker at jeg syntes den var fin, men ikke at den var så fin, - det kan ha noe med alderen min å gjøre. Så nå skal jeg gå i gang med "Ved neste nymåne", - den sto ulest i bokhyllen!
Her strekker ikke terningen til for meg, - jeg har visst vært alt for sløsete med sekserne, så nå gir jeg denne syv, - hvis det var mulig!
For det første: Nedreaas går Undset en høy gang når det gjelder naturskildringer, - jeg kan ikke gjøre annet enn å bruke et forslitt uttrykk og si at de er fantastiske! Man blir sugd inn i Herdis' omgivelser, både ute og inne, - alle hennes iakttagelser og sanseinntrykk blir formidlet så man føler at man har opplevd dem selv.
Men det er jo ikke bare omgivelsene man blir sugd inn i, - man blir sugd inn i Herdis selv, kommer under huden på henne og opplever hvordan hun har det, - og det er ikke så greit! Denne fantasifulle, følsomme, introverte og betraktende lille piken og hennes reaksjoner skildres utrolig innsiktsfullt og gjenkjennelig.
Men det er slett ikke bare Herdis boken handler om, - den bakenforliggende handlingen som fortelles gjennom Herdis' opplevelser, er historien om foreldrenes skilsmisse og det sosiale miljøet hun vokste opp i under første verdenskrig i Bergen, - også det interessant og dyktig beskrevet.
Tre "ting" på en gang, - et Kinderegg! Mesterlig!
Jeg synes boken er veldig god, men jeg angrer litt på at jeg ikke lest meg opp igjen på siste bok i Ravneringene. For jeg husket ikke helt hva Evna var. Men gleder meg allikevel til neste bok i serien.
Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.
Det ene opprøret ville følge etter det andre, akkurat slik det også er i politikken, når måteholdet er lagt til side og fornuften er byttet ut med følelser.
Jeg liker stort sett svensk krim, men de få svenske krimbøkene jeg har lest så langt i år, har vært noe skuffende.
Nyeste bok i serien om Sam Berger og Molly Blom. Boka kan fint leses som frittstående. Har selv ikke lest noe av Arne Dahl, som egentlig heter Jan Arnald, tidligere, og syntes ikke at det gjorde noe. Man faller ikke ut av handlingen.
En etterforskers sambrudd
I boka Friheten er Sam Berger gjennom en krise, både i yrkeslivet og privat. Det er nesten som om alt henger i en tynn tråd. Den største påkjenningen er at gravide Molly Blom er sporløst forsvunnet. Han er redd for å aldri se henne og eventuelt deres barn igjen. Han har gjort alt for å finne henne, men hun gir ingen livstegn. En god venn av ham ser at han sliter, og foreslår en god psykiater som hun selv har gått til. Etter en del nøling, oppsøker han terapeuten Rita Ohlén.
Senere får han en uventet sak. Rita ber ham om å søke etter en savnet kvinne, før det er for sent, og tiden er knapp. Hvordan skal han klare å finne noen helt alene på så kort tid, så den savnede kvinnen ikke får en mørk skjebne? Og hva er Friheten?
For mye drama
Ved siden av horror, liker jeg godt krim og psykologiske thrillere, så lenge de er mørke og dystre. Denne er noe mørk og dyster, men samtidig ikke helt. Det er mye prat, mye frem og tilbake, både når det gjelder samtaler og handling, og man blir ikke helt engasjert i saken. Man blir godt kjent med karakterene, men likevel får man ikke så stor interesse for dem. Det blir litt for mye drama, istedet for å gi selve saken større plass. Men jeg hadde sansen for stor persongalleri og skifting av perspektiv. Synes det gjør en handling mer realistisk.
Det er egentlig ikke så mye mer å si om Friheten. For det første er det ingen stor bok, og for det andre er det noen vinklinger og hendelser man ikke kan drøfte, for å ikke avsløre noe for andre som har tenkt å lese boka. Kort oppsummert var dette en noe slapp krim. Må rose fin humor som kan være svart, men det er en bok man må være noe tålmodig med, for selve spenningen tok seg ikke opp før de siste hundre sidene. Lettlest krim, men noe uengasjerende.
Det hevdes at Berger og Molly blir Tv-serie.
Fra min blogg. I Bokhylla
Når du står i dritt til halsen, er det smart å ikke henge med huet.
Denne gangen var det menneskestemmer man hørte; enten hojende og brølende, fulle menn i den store arbeiderboligen med 32 familier fordelt på 32 værelser, - eller så var det hylene og hallelujaropene fra bedehuset eller i stuene hos de frelste. De som i likhet med Olai var til Guds velbehag. Maskiner, fyllebråk og halleluja fylte dalen. Verdenskulturen var kommet til bygda.
Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.
Det finnes ingen hæppy ending, men det finnes øyeblikk av meningsløs lykke, og hvert av de øyeblikkene kan være det siste, så hvorfor ikke synge av full hals. La verden få vite. Og så la livet - eventuelt døden - slå deg til marken en annen dag.
Hvis noen sier noe som er opplagt usannsynlig, men som du inderlig vil høre, så velger en liten del av deg - den svake - å tro på det.
Jeg leste denne i fjor. Ser fram til å følge med på diskusjonen her :)
Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!
Samfunnskritisk bok fra Lars Saabye Christensen,
det handler om ytringsfriheten, som er i ferd med å bli tatt fra oss.
Vi har visst "tankefrihet" (sa statsministeren), men ikke ytringsfrihet. Vi har derimot "ytringsansvar", der friheten til å krenke andres tanker ikke gjelder. Blir noen krenket, må vi lære oss å tie.
- Og lærer vi oss å tie, underkaster vi oss.
Tar du ytringsfriheten fra folk, så finnes det ikke lenger frihet. Det er ytringsfriheten vårt frie, demokratiske samfunn er bygget på.
Apropos "tyranniske herskere" ... - som vi visstnok har valgt selv, og derfor får vi visst bare det vi forjener.
Har vi herskere som lytter til oss, folket?
Eller lytter de bare til seg selv, og raver rundt i maktrus?
- Vi lever i merkelige tider, med trusler på alle kanter, og herskere som kanskje har tatt mer makt enn de - og vi - fortjener.
- Mange er redde, for mye koronafrykt og koronahysteri har spredd seg i samfunnet i det siste året, for et smittsomt virus som ikke er spesielt dødelig for friske mennesker.
Bruker herskerne koronafrykten som maktmiddel for å få folk til å underkaste seg?
Vokser det underkastelse eller opprør ut av frykten?
L.S.C. skriver et sted i boka si:
"Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle."
Har vi valg?
Hva velger vi?
Jeg bare spør ...
Til slutt vil jeg minne om hva Astrid Lindgren en gang har sagt:
“Nej, jag vill försöka att inte vara rädd /... / det är rädslan inför saker och ting som är den verkliga olyckan. Låt därför livet bära med sig vad det vill, och låt mig vara stark nog att ta emot vad det bjuder.”
(Ur Astrid Lindgrens dagbok nyårsafton 1957. Åren efter Sture Lindgrens död kände hon att hon måste vänja sig vid tanken på att leva ensam. Varje nyårsafton skrev hon om den kommande ensamheten som hon måste bli vän med. Citatet är publicerat i "Astrid Lindgren - en levnadsteckning" av Margareta Strömstedt.)