Det sies at enhver familie har ett skjelett i skapet.
Men vi får berre ett liv, Oda, så det er viktig at det eine livet er verkeleg er sjølve livet.
Vi må tenkje på det vi kan gjer noko med. Det vi ikkje får endra på, treng vi ikkje kaste bort tid og bekymring på hell.
Man visste hva man hadde, men ikke hva man ville få, tenkte hun.
Vi treng alle til tilgivelse, før eller sida.
Gjennom eit langt liv har e komme til at kjærlegheta ikkje kan leve om ein ikkje kan tilgje. Å elska - verkeleg elske - det er å kunna tilgje.
Ja, unger har ein så lenge ein lever, sa Mali. Dem veks til, reser ut, gifter seg og får sjølv unger, og slik skal det vara. Men vi følger allveg med dem, bærer dem med oss på godt og vondt. Det er lett å glemme at vi berre har ungan våre til låns, la hun til. Vi trur ofte at vi eier dem, men vi eier ingen, veit du - verken ungan våre eller andre. Dem eig sitt eget liv, og dem må få leva det som dem meiner er rett for dem.
Det var utrolig hva man maktet når man måtte. Når man ikke hadde noe valg, og når det ikke nyttet å snakke seg gjennom problemene.