Bokelskere.no

ja det stemme bra det, det er klart at eg leste gjennomsnittleg 5,5 bøker per dag, det var eigentleg eit mål om å klare 1000 bøker men det balla på seg, det er forresten ikkje noko å anbefale, det var tidkrevande, og det vart lite søvn, i tilleg måtte eg ta fri i frå studiene det året.

Javel, er det å lese å bli kurert eller smittet?

Det kan virke som du misforsto - ikke det jeg skrev, men - min intensjon med innlegget, og når jeg leser det på nytt forstår jeg hvorfor. ;-) Jeg prøvde ikke å kritisere Isers teori og den har heller ingenting å gjøre med Hemingways; jeg anvendte den som et utspring for en tankestrøm.

Det Isers- og Hemingways teorier synes å ha til felles er at det ikke er ønskelig, som forfatter, å forklare for mye, og heller la historien arbeide for seg selv og at det ikke minst er viktig å stole på leseren, at leseren kan gjøre sine egne tanker. Mitt poeng var et kverulerende poeng, at tomrom i litteratur ikke nødvendigvis er tegn på kvalitet. Hvis jeg får sitere Hemingway: "If a writer of prose knows enough of what he is writing about he may omit things that he knows and the reader, if the writer is writing truly enough, will have a feeling of those things as strongly as though the writer had stated them." og "A writer who omits things because he does not know them only makes hollow places in his writing."

Å lese var ikke løsningen for Emma Bovary og Alonso Quixano.

Hjertets språk er best, men du mener altså, sagt med fagspråket, at kritikere av litteratur er mer normative enn kritikere av andre kunstformer? Isåfall har du rett, såvidt jeg kan bedømme. Særlig er det en åre som strekker seg fra Georg Brandes som sier at den eneste gode litteraturen er den som setter problemer under debatt, etc etc. Det er foreldet. Alt for mye litteratur blir vurdert etter hvor ideologisk anvendelige de er, hvorvidt de bryter med borgerskapet, avslører 'kapitalismens totalitet og drivkrefter', eller skildrer hvordan vår kultur er preget av 'mannshierarkiet'. Da blir jeg bare lei meg. Litteratur er mer enn samfunn, så mye mer.

Hm, jeg vet ikke av en bok som er skreddersydd eller skrevet som et tillegg til Klassisk litteraturteori. Vi brukte ihvertfall disse to ved siden av:
- Literary Theory from Plato to Barthes http://bokelskere.no/amazon.co.uk/0333714229/
- Verdenslitteratur - den vestlige tradisjonen
http://bokelskere.no/bok/verdenslitteratur/35093/

Håper det hjelper! ;-)

Coaching-bøker fra Midtvesten hvor alle svar er Jesus. Og den allvitende på omslaget har tommelen opp og hvitlakerte tenner.

Litteratur er nær umulig å diskutere, eller det er ihvertfall umulig å komme til noen enighet. Hvorfor det? Kanskje fordi litteratur er så nært beslektet med livet (litteraturen er vel her nettopp for å berette noe om tilværelsen), og vi mennesker fører jo - som naturlig og heldig er - forskjellige liv.

Isers teori har likheter med Hemingways 'Iceberg theory', kort og litt klønete oppsummert - slik jeg forstår den - at det essensielle i god litteratur foregår under overflaten, og at den beste fremgangsmåten for å skape et slikt 'isfjell' er å skrive kort og skrive om noe man virkelig kjenner. Ofte et tegn på god litteratur, men langt fra alltid. Det meste av pulp- og såkalt kiosklitteratur følger som regel denne modellen slavisk, ikke engang karakterer blir skildret på noen måte, slik at leseren selv kan forme karakteren slik han/hun vil. Er dette alltid godt? Er Odysseen dårlig litteratur bare fordi Homer var forrykt glad i å forklare og utbrodere om alt og allting, fra myrmidonere til skjold og til fotbad? ;-)

Det må vel nevnes at jeg virkelig liker det jeg har lest av Hemingway, og en (kall det) 'tomroms-regissør' som David Lynch er en av de jeg har mest sans for.

Jeg vil hevde det er like fullt mulig å overantyde som å overforklare. Antydninger og økonomisk prosa blir meg ofte pretensiøs og derfor vanskelig å - ikke fordøye men å - svelge. Noen forfattere er himla flinke til å skildre selv det komplekse og det flaue, slike har jeg sansen for, skjønt de er en sjelden rase. Den beste litteraturen er vel kanskje den som forklarer så 'sant' at en eventuell mening spaltes til ironi, tvetydigheter og paradokser, altså at man ikke kan trekke et eneveldig budskap ut fra en tekst, at man som leser tvinges til å gjøre tolkninger og vurderinger. Eller som Nietzsche skal ha skrevet et sted, at sannhet er en mobil hær av metaforer.

Huff, dette ble tungt og sikkert noen andre adjektiver også ... vær overbærende. ;-)

Av de der har jeg lest Moderne litteraturteori - en innføring og Klassisk litteraturteori - en antologi. Den første gir en fin oversikt over litteraturteori fra slutten av 1800-tallet og frem til 1970, hvis jeg nå ikke husker feil. Den siste er en av de bøkene jeg fikk mest utbytte av på førsteåret litteraturvitenskap, den inneholder betydningsfulle tekster helt fra Aristoteles til Schiller til Nietzsche, originaltekster og utdrag som kanskje ikke sier så mye direkte om litterære strømninger, men som utvilsomt vil være med på å forme din smak.

Ellers kan jeg anbefale Terry Eagletons Literary Theory - An Introduction som har et veldig kritisk blikk på de fleste av de moderne litterære skolene (også her frem til ca. 70-tallet).

Ja, det er svaret på gåten. Jeg skulle nok heller ordlagt meg teatralsk, forfjamset og med et snev av fortvilelse, f.eks. hvordan er det mulig! hvordan kunne det skje! hva skal det bli av verden!. Det ville uttrykt mer hva jeg mente. ;-)

Også underlig at slike som Nabokov, Twain, Strindberg og Proust ikke har vunnet, but nobody is perfect, antar jeg, heller ikke Svenska Akademien.

Jeg sliter med å forstå hvorfor Ibsen ikke fikk prisen!

Takk, takk!

Jeg følger det du sier, men jeg vet ikke om jeg kan si meg fornøyd! Kanskje det bare er kultursnobberi og nostalgi fra min side, men jeg er virkelig kjær i gammel film, særlig fra perioden 40- til 70-tallet - Hitchcock, Welles, Kurosawa, Leone, Melville, Herzog, osv osv og selvsagt Humphrey Bogart. Mainstreamen i disses tid har flyttet seg fra musikaler og sverd-og-sandal-filmer til CGI-fester fra Hollywood, og med mindre jeg tar feil kan vi takke digitaliseringen for dette. Forhåpentligvis vil digitalisering føre til at vi også kan se "smal film" på kino, ikke bare kassasuksesser.

Easy Rider og Godard klarte seg forøvrig utmerket på magre midler og 35 mm! ;-)

Jeg vil påstå at film ikke tok skade av å introdusere lyd, som var en forbedring, men at den har tatt skade av digitalisering, som er en forenkling. Praktiske hensyn bør ikke prioriteres før de kunstneriske. Nåvel, hvis det er kunst vi er på utkikk etter.

Problemstillingen kan det hende mange ikke helt klarer å fordøye, men likevel vil også disse måtte ta et valg, eller de må ikke, men det skjer fordi de må helle til den ene eller den andre siden. Og de som vil vinne de åtti til sin side - og ikke ta meg for alvorlig på dette utsagnet - er de som blir frontet av Tom Cruise.

Det blir vel slikt som med alle nyvinninger: Halvparten hyller det og blir frelst, mens den andre halvparten svulmer av avsky og skulle ønske at alt var som det var i gamle dagar... For min del ender det nok med at jeg rusler til et sted langt ute i ødemarka, rydder et stykke jord, lafter en hytte, pløyer en åker, gror noen gullrøtter, får meg en kone som en regnværsdag tilfeldigvis streifer forbi, og setter opp en bokhylle fylt med - hva kalles det nå igjen? - pa-pa-papir? ja! papirbøker, og koser meg sammen med disse og stillheten. Eller ... eller noe i den dur. ;-)