Bokelskere.no

Kanskje er det med loppemarked som med moltebær og kantareller, men vet noen om et kommende bruktboksalg i Trondheim?

Jeg må nok, som herr Taklo før meg, ta på min hvite hjelm og ri ut i ærefull strid. Selvsagt kan man stille spørsmål ved hans leseteknikk, men det burde også være selvsagt at spørsmålet da bør stilles til ham direkte. Han har sikkert mer lyst til å svare selv enn å bli snakket om bak sin rygg (så langt det er mulig å "bli snakket om bak sin rygg" på internett).

Det som gjør denne tråden annerledes, som du selv sier i din siste setning, er at "den handler om en spesifikk person". En skummel forskjell, vil jeg mene. Det er en grunn til at debattspalter i de fleste aviser ikke trykker personangrep. Nå tolket jeg ikke det du skrev som et angrep(!), nei, men andre kan tolke det slik, mest av alle personen som du stiller spørsmål ved. Det eneste som skal til for å hindre et slikt inntrykk, er en enkel omgjøring av tiltaleform. Istedet for å skrive "Hvor godt får han faktisk satt seg inn i en boks handling og mening?" heller skrive "Jeg klarer selv ikke å sette meg inn i en boks handling hvis jeg leser fort."

Et hus blir ikke fattigere av den grunn at det mangler bøker der, men hujameg! hvor rikt det blir hvis det står en bokhylle der med vakre permer og titler som vekker nysgjerrighet og erindring! Det er mange ting i denne verden som tilfører rikdom til et hjem, skjønt litteratur er livets brød for meg. Er jeg på besøk hos noen og finner en av mine yndlingsbøker i en fin innbundet utgave, velholdt og luktende gammelt, blir jeg mør i beina resten av dagen, som om jeg har spist sjokolade og drukket konjakk, eller noe i den dur.

Fortidens vismenn leste ikke bøker, men vandret alene gjennom fjell og ørken og spiste sand, honning og geiteost - i det minste er det dét som er vårt romantiske bilde av disse gråskjeggete høypannene. Visdom kommer ikke fra bøker, men av å ta lærdom av motgang. Nåvel, det er en fin tanke iallefall. ;-)

En god bok forlanger leserens oppmerksomhet, og en god leser er villig til å skjenke den det. Det mener ihvertfall jeg. ;-)

Snublet over den på biblioteket og kan ikke si jeg angrer på min nysgjerrighet da jeg bestemte meg for at "hm, ja kanskje dette er noe!" Tror jeg var i den rette sinnsstemningen jeg også, ikke som følge av bakrus, men etter å ha lagt meg sent, stått opp tidlig og drukket svært så besk kaffe.

Mot boken? Nei, det vet jeg ikke, den har jeg ikke lest. Men mot navnet, navnet før jeg har satt det i sammenheng med bokens innhold, jo, det må jeg si jeg har. Men det er fordi, vel, navnet er blitt utvannet. "Den siste Mohikaner", "Den siste viking", "Den siste tempelridder", "Den siste magiker", "Den siste revejakta", "Den siste vinteren", "Den siste striden", "Den siste pasienten", "Den siste dansen", "Siste dag i Twisted River", aaaaaaaaagh, og det finnes sikkert et flerfold flere! jeg får nesten spasmer.

Alt som begynner med "Den siste-" (foruten Den siste mohikaner) og alt som ender med "liv". Og det må nok nevnes at jeg har problemer med og en viss motvilje mot bøker som bruker – ja, jeg vil kalle det – pretensiøse eller i det minste smått jålete ordsammensetninger, og her kan jeg ikke utelukke - skjønt hvor populær denne boka er - Pinnsvinets eleganse. Nåvel!

Har ikke lest boka, men filmen har jeg sett, og den er vidunderlig. Laurence Olivier slår aldri feil, og det gjør heller ikke Hitchcock. ;-)

Ja, nettopp. En underlig liten ting igrunn, men det virker som en stor andel av de romankarakterene jeg virkelig setter pris på, blir omtalt på dette forumet med vendinger som 'irriterende', ja aller mest nettopp den. Det er naturligvis et syn man er berettiget til; men hva enkelte dømmer irriterende er vel kanskje en kvalitet, med mindre jeg mistolker bruken av ordet.

En annen ting er å anvende Heathcliff som det eneste – eneste som blir uttalt her ihvertfall – vurderingsgrunnlaget for et helt verk, ja, et verk som inneholder flerfoldige personer, svært fargerike personer dessuten, og like mange små historier flettet rundt hovedtråden, som er Catherine og Heathcliffs stormfulle forhold. Hvis jeg nå ikke tar feil finnes det hele fem kjærlighetshistorier i Stormfulle høyder, hvor, for å påpeke, Catherine og Heathcliffs bare er én.

Og er det forøvrig noe å kritisere ved Catherine og Heathcliffs forhold? Flyter ikke hengivenhet lett over til hat, og omvendt? Kan noe endog kalles kjærlighet om den bare er sukkersøt?... men hei på meg! nå flyter jeg ut i digresjoner som fortjener en egen avhandling og uten tvil mer oppmerksomhet enn jeg er villig til å gi på denne tiden av døgnet..

Hm, jeg vet ikke av en slik bok. Men hvis jeg har tillatelse til å komme med noen anbefalinger, vil jeg gjøre det!

Carol Reeds The Third Man, Lindsay Andersons If...., Mike Hodges' Get Carter, og jeg kan ikke utelukke David Leans Brief Encounter, The Bridge on the River Kwai, Lawrence of Arabia og Doctor Zhivago. Tre andre filmer jeg dypt må anbefale, som synes meg overmåte britisk skjønt de er av amerikanske regissører, er Lynchs The Elephant Man, Kubricks A Clockwork Orange og Hustons The Man Who Would Be King. Og jeg holdt nesten på å glemme The Lion in Winter, den er også vel verdt å se. ;-)

Jeg antar kjærligheten kan være en smule tåpelig og grusom av og til, stormfull og nær vanvidd.