Bokelskere.no

Hm, når det gjelder dekonstruksjon har vi jo Roland Barthes, Julia Kristeva og Harold Bloom, men har ikke lest noen hele verker av dem, bare spredte essays fra ulike samlinger. Vanskelige typer, de der, men også appetittvekkende. ;-)

Ja, kanskje det er på tide. Om det er såret forfengelighet eller bare nysgjerrighet som taler nå, det er jeg ikke helt sikker på, antakelig en klype av begge, men det synes som om mitt lille innlegg i denne tråden har gitt meg en 23 stjerners minus, eller 28 minus og 5 pluss. Grrr.

Dette er ikke et svar til deg, Ann Christin, men en kommentar til hele tråden fra en som har stått utenfor... Som en start, det jeg nå skriver ble utløst som følge av Rose-Maries hovering over at denne (hvem han nå var) Bogies profil ble fjernet. Hva skal det være godt for?

Jeg vet ikke hvordan det er kommet til dette. Stjernegivning uten mening, personangrep, og - ikke minst - stjernegivning til personangrep.... Ærlig talt, det er ikke annet enn motbydelig. En større fare for stjernesystemet enn det som tegnes i denne tråden, er det som utarter seg i denne tråden... sympatisirkler, eller hva for navn det fortjener.

Kapittel 132, "The Symphony", må være en av de mest skjønne og meningspakkede passasjene i verdenslitteraturen. Er det prosa, poesi eller drama? Jeg vet ikke. Prosaens flyt er der, men poesiens ynde og dramaets intensitet er heller ikke fraværende. Akk, skal jeg lese noe like vakkert på ny, etc etc, eller er min uskyld som leser revet bort? Av alle bøker, av all litteratur, er det få andre enn Moby Dick jeg med like stor oppriktighet kan si å elske. Hm ...

Jeg falt pladask for Titus da han kappet av hånden for å redde sine to sønner, vel, huff, det var ihvertfall det han håpet ville skje.

Hehe, ja, man kan vel ikke vite, kan man? Er Titus drap av Lavinia selvisk eller uselvisk? Er det mulig å skille mellom æresdrap og barmhjertighetsdrap i Titus' øyne? Det eneste vi kan si sikkert er at Titus selv rettferdiggjør sitt drap som barmhjertighet, men kanskje noe av den smerten han føler i ettertid også kommer av at han tviler på sine egne motiver og de veier han har "blitt tvunget" inn på. Det er vel det som gjør Shakespeare så frisk, det uvisse og ubestemte som vi lesere (eller publikum) selv må fylle ut. Og selvsagt at det ved siden av alt det høystemte også er plass til burlesk humor og uortodoks pailaging. ;-)

Man kan vel si at hvis Lavinia representerer uskyld, altså er en type uten mulighet til å endre seg, så var det ikke Titus som tok livet av henne, men voldtekstmennene, som jo røvet henne hennes uskyld og derfor hennes egenart som karakter. Hehe, dette er selvsagt å dra det litt langt, men kan kanskje være interessant å se på likevel.

Det er godt mulig Titus drap av Lavinia var et æresdrap, men det virket som at det for ham var en handling av barmhjertighet. Ja, han endte Lavinias lidelser (foruten ærekrenkelsen var jo dessuten begge hennes hender kappet av), men også, ved å gjøre så, påførte han seg selv mer lidelse. Kanskje var hans drap en slags martyrhandling. ;-)

Jeg vet virkelig ikke om jeg skal ta det du skriver som en fornærmelse. Jeg velger å tro det ikke er det. Det skurrer da jeg vet ikke hvordan jeg skal tolke din bruk av "fascinert", "det å være god", "prøver å fremstå". Jeg håper da ihvertfall det er tillat å forbedre seg - hvis det er min prestisje - og at du ikke setter likhetstegn mellom det å ha kunnskaper og å være hoven. Sant nok, noen drikker champagne bare fordi det er dyrt, men heldigvis ikke alle. Men jeg kan skrive under på at jeg er noe underlig. ;-)

Hvordan skal man så best formidle kunnskap hvis man står i fare for at noen vil føle seg tråkket på? Og hvorfor i alle dager skulle noen føle seg støtt hvis jeg nevner en bok noen ikke har lest? Jaja, kanskje kan de ikke delta i diskusjonen med like stor iver. De har også like stor mulighet som enhver å gå ned på bokhandelen og kjøpe seg denne boka (nysgjerrigheten burde være tent) eller ta en titt på Wikipedia for å få et raskt inntrykk av hva det snakkes om. En liten referanse er da heller ikke verdens ende; ja se på lammekarré, jeg brukte det som motsetning til Grandiosa, og er ikke det tydelig? Det er ikke fårekjøtt, men lam, og karré har jo noe franskt og fjongt over seg.

Det må være lov å bruke av sin kunnskapsbank, og av sitt ordforråd. Jeg skriver slik det er meg naturlig, jeg skreddersyr ikke i den tro at "hei du, herr mottaker, du er for dum til å begripe hva jeg babler om–". En slik holdning har jeg ikke og vil heller ikke ha. Dette er et forum for bokelskere, så det er vel flere enn meg med et par fremmedord bak ørene.

Ah.... en av mine favorittsitater, det der, selv om jeg foreløpig må ta det med en klype selvironi.

Det måtte vel komme en konklusjon som avrunder diskusjonen med den vante 'smaken er som baken', men tross denne lite positive innledningen fra min side, må jeg si meg enig med deg. Jeg har lenge syntes at spørsmålet om litterær smak og fagkunnskap er underlig betent. Å hevde at lammekarré med mandelpoteter er bedre enn Grandiosa er noe alle er enige om, og folk blir jo heller ikke sinte hvis man påstår at en Amarone er bedre enn Amigo. Kanskje har det å gjøre med hvor personlig det forholdet man har til bøker er, kanskje er det dét som får folk til å blusse på begge sider i disse diskusjonene. Hm, vi er vel alle bokelskere på godt og ondt.

Jeg er fortsatt i mine læreår, ja jøss, jeg er da ung og frisk og alt som hører med. Men min litterære smak har utviklet seg veldig de siste årene, den utvikler seg stadig, og det er - merker jeg - en klar sammenheng mellom hvor mye jeg har utforsket av litteraturens verden og hvor mye jeg klarer å sette pris på det denne verdenen rommer. Man må jo også venne seg til rødvin før man liker det, ihvertfall de kraftigere typene.

Man kan vel snu om på det du spør: Hvorfor skal jeg ikke gå ut fra at mottakeren min har hørt om den?.. Døden i Venedig kom inn i bildet som eksempel på et verk som både er vel ansett blant "litteratursnobben" og som tross disse kanskje overveldende odds (javel) likevel er fantastisk. Audhild antyder at det ikke er mulig å sette pris på litteratur som er vel ansett blant "snobben" uten å selge seg selv, at det ikke er mulig å glede seg over det vi kan kalle "høylitteratur" uten å putte på et falskt smil. Jeg håper det er lov å påpeke at dette er feil.

Hvorfor må man forstå dem? Hvorfor ikke bare nyte og ta opp i underbevisstheten, i det minste i første omgang?