Bokelskere.no

Ifølge prologen er det stjernene som har skylden! ;-)

Når det gjelder den altoppslukende kjærligheten, kan vi spørre oss: er det engang det? At Romeo og Julie elsker hverandre, er det ingen tvil om, men hvor oppriktig er kjærligheten deres, hvis den da kan måles på noe vis? Romeos kjærlighet synes opprinnelig å ha sprunget frem bare for å fylle et hull (etter Rosaline eller hva hun het), og for Julie er forelskelsen kanskje bare krydder for lediggangen, ja, hun synes jo å være innestengt i Capulet-villaen med ikke annet selskap enn sin amme. Hehe, jeg må nok imidlertid innrømme at dette synet på hovedpersonenes følelser er et mer kynisk perspektiv enn min egen oppfatning er - det er vanskelig å gjøre annet enn å kjenne seg igjen i stormen - men kanskje er det likevel en måte å lese dem på.

Man kan også opprettholde det hevede øyebrynet og erklære at "men denne Romeo er da en svermer med tæl!" Men akk, jeg må nok medgi at også jeg rives med, oftere enn iblant.

Når forfattere prøver for hardt å fange min oppmerksomhet, da føler jeg meg bare utnyttet og legger boka vekk . . .

Jeg vet ikke om hun passer inn, jeg har ikke lest The Taming of the Shrew. Men er Katherine en misantrop? Forakter hun menneskene (altså, ikke bare noen få utvalgte, men hele sin art) eller er hun bare sint av seg? Er Katherine ulykkelig, føler hun seg ensom, har hun lyst til å bli giftet bort (men ingen vil ha henne)? Eller er hun bare tverr? Ordet "shrew" gir meg assosiasjoner til en gretten gammel dame. Kvalifikasjonen for å kunne kalles misantrop burde være å selv vite at man er det, og kvalifikasjonen for å kunne kalles outsider burde være å ønske andres selskap, uten å få den.

Hvis jeg skal velge én av disse, hvilken vil du trekke frem som det beste eksempelet? Og er hovedpersonen i Genets romaner (har ikke lest dem selv) faktisk en misantrop eller bare en opprører, og er de forbrytere fordi de vet å utnytte samfunnet eller fordi de avskyr samfunnet?

Det begynner å bli en stund nå siden jeg leste Doppler, men selv om det er en uvanlig historie og selv om Doppler er rimelig sær av seg, er ikke historien og Dopplers motiver noe uskyldige, altså ikke uskyldig som i 'uberørt av verdens smuss', men uskyldig som i enfoldig og beskjeden? Men jeg husker ikke helt klart, du får ta den endelige beslutningen. ;-)

Miss Havisham..! Ja, du har nok rett, Dickens er ikke alltid en honningknopp. En virkelig ufordragelig kvinne, men det er vel Pip som er fortellingens hovedperson og midtpunkt, Miss Havisham (så gammel og bare miss, hm...) er jo på sett og vis 'bare' en karakter som skaper vendepunktet i Pips liv.

Legger Naustet til listen, virker som den fortjener plassen. ;-) Nevnes hovedpersonen ved navn?

Mange gode forslag, Anja!

• Richard: Utvilsomt ikke noen hyggelig mann å komme i veien for. Dine argumenter overbeviser meg, hvordan kunne jeg igrunn glemme ham?
  
• Dorian Gray: Hm, jeg vet ikke denne. Hovedpersonen er likegyldig til alt annet enn seg selv, men de adelige og borgerlige elsker ham, en verdenskjent maler forguder ham, han er dyktig i selskapslivet, han har vakkert, gyllent, krøllet hår... alle tar ham for en engel og han synes å utnytte det til det fulle. Den eneste som har noe imot Dorian Gray er han selv når han står foran speilet og ser sitt virkelige jeg. Han er altså en misantrop ved at han forakter de rundt seg, men ingen sosiopat eller outsider, fordi han vinner alle andres gunst. (men, hm, Marilyn Monroe var vel utilpass med sin berømmelse..)
  
• Nora: Universet i Et dukkehjem er kanskje for geografisk avgrenset, så og si, til at vi kan bruke slike begreper om Nora. At hun mistror tre personer er ikke misantropi, og at hun ikke lenger er gift gjør henne ikke til en outsider, selv om hun er 'utenfor' ekteskapet og Torvals hjem. Det er selvfølgelig flere måter å tolke slutten i stykket på, men den vanligste er vel at Nora endelig er fri fra ekteskapets lenker etc etc og skal ut og erobre verden. (vi har også den mindre hyggelige slutten, hun som alene i verden).
  
• Dante: Nei, tror ikke det. Det er selvsagt en svært så fiendtlig holdning som ligger til grunn for Den guddommelige komedie, ja, han må da ha foraktet sine medborgere (men foraktet han andre mennesker, dvs. folk utenfor Firenze?) noe voldsomt hvis vi skal dømme etter hans oppfinnsomhet. Men selv på sin vandring gjennom Helvete synes Dante å være i godt selskap sammen med Vergil og andre velvillige hedninger, han blir ikke utsatt for lidelsene som de andre blir utsatt for, og han kommer til slutt til Perleporten og får sin livslange kjærlighet, Beatrice, eller i det minste forsoning med henne, hvis jeg husker riktig. Det kan vel ikke ende mer lykkelig enn som så? ;-) Kanskje er Dante også litt for ukritisk til seg selv gjennom det hele, liksom, "Hei du, Francisco, du skal få være fryst opp til halsen i is i all evighet, fordi du lo av meg den gangen 4. november i 1312".
  
• Naustet: Kan du utdype mer om denne? Har ikke lest den ennå. I informasjonen framstår det som et trekantdrama. Er det flere personer som hovedpersonen må hanskes med, eller bare disse? Jeg mener, som i Et dukkehjem, det er en forskjell mellom misantropi og uvennskap, eller misantropi og sjalusi.
• Dr Jekyll and Mr Hyde: Ja, ja selvsagt!
  
• Frankenstein: Samme med denne, ja jøss! En viktig ting med Frankenstein og Mr Hyde er jo at de er mennesker. Kunne jo ha sagt at "Dracula er en misantrop" eller "Miltons Satan er en misantrop" som jo ikke er feil, men likevel feil, vil jeg påstå.
• Scrooge: Har ikke lest boka, men har sett dusinvis av filmatiseringer, hehe. Men er Scrooge hatefull, eller er han ikke faktisk bare grådig? Men vet ikke likevel, Dickens er jo liksom bare så trivelig av seg at det er vanskelig å trekke ham med i dette mørke fellesskap. ;-)

Velger å legge til En årstid i Helvete som jeg har lest, og Tåpenes sammensvergelse som låter som en god kandidat. Utelater The Seven Pillars of Wisdom til tross for at Lawrence of Arabia er en av mine favorittfilmer.

Bøker eller forfattere som tar seg selv for alvorlig har aldri helt falt meg i smak; det fører jo ofte til at litteraturen kun kan leses på én måte, og hva man enn måtte tro, det er ingen sammenheng mellom sinne og kraft, eller for den saks skyld, mellom politisk nærvær og viktighet. Mener nå jeg, iallefall! Jeg vet forøvrig jeg kverulerer nå: Seriøs litteratur er ofte tung, trist og alvorlig, men seriøs litteratur er ikke nødvendigvis god litteratur; det blir ikke kunst ut av noe bare fordi man "bader i kloakken", eller hva nå Ibsen sa. Det flotte med Sult – og som gjør at den ikke er seriøs, men god – er at ved siden av alt det dystre og elendige finnes lyspunkter, ja, jeg vil tørre å hevde at Sult er overmåte morsom, til tross for hva den handler om.

Don Quijote er blitt kåret til verdens beste bok, og den får meg til å humre og le meg skakk fra side 1 til side 985. Men den gjør også mye mer med meg enn å fremkalle latter.

Jeg ser forøvrig du har lest en del av Steinbeck. Det finnes mange outsiderskikkelser i hans bøker, men er det noen du mener utpreger seg, som fortjener en plass på pallen?

Hehe, høres nesten ut som en krysning mellom Fuglane og Pan, ja, jeg bør nok lese den, jeg tror jammen den vil falle i smak. Og jeg tror den har sin plass på listen, legger den derfor til. ;-)

Jeg har ikke lest boken ennå, så det er vanskelig for meg å si. Er Markus en kar viss naivitet gjør at han havner i vanskeligheter og/eller mister andre sin gunst? Og hva mener du med "lever litt på siden av fellesskapet", definer litt. ;-)

Litteratur av den sort hvor sympati og kritikk av denne karaktertypen eller tilstanden smelter sammen. Kom gjerne med kommentarer og forslag til utvidelse (både dikt, drama og prosa godtas, hvis en overbevisende forklaring er lagt til grunn)! Med tanke på at outsideren er en av de mest utbredte motivene i litteraturen, kan vi avgrense listen en smule ved å kun nevne bøker hvor hovedpersonen eller hovedfokuset er en slik skikkelse, kanskje særlig hvis det er av typen 'mannen mot verden' eller 'gode idealer mot realitetene' etc. Eller for den saks skyld individer lidende av dekadense, desillusjoner eller weltschmerz. Nuvel, nøl ikke! med andre ord.