Bokelskere.no

Det gamle sagn forteller at Kong Midas lenge jaget i skogen etter den vise Silén, følgesvennen til Dionysos, men uten å fange ham. Da han endelig har fått hånd om ham, spør kongen hva som er det allerbeste og mest å foretrekke for mennesket? Steil og ubevegelig tier demonen, inntil han tvunget av kongen, endelig bryter ut i gjallende latter, med disse ord: «Elendige døgnflueslekt, barn av tilfellet og slitet, hvorfor tvinger du meg til å si det som det vil være mest forfriskende for deg, ikke å høre? Det aller beste er uoppnåelig for deg: Ikke å bli født, ikke å være, å være intet! Men det nest beste for deg –– er snart å få dø.»

Über allen Gipfeln
Ist Ruh,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen in Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

[...] Are not these woods
More free from peril than the envious court?
Here feel we but the penalty of Adam,
The season's difference, as the icy fang
And churlish chiding of the winter wind.

I must be cruel, only to be kind:

Thus bad begins and worse remains behind.

Doubt thou the stars are fire;
Doubt that the sun doth move;

Doubt truth to be a liar;
But never doubt I love.

Polonius: What do you read, my lord?
Hamlet: Words, words, words.

Slikt sies overalt hvor Deres type finnes:
Fordi man selv er blind, må alle andre blindes!

Forsøker De, Madame, å hindre folkesnakk?
Forsøk da like godt å rense en kloakk!

Utrolig at et rent og vakkert ytre skinn
kan skjule et så falskt og bunnfordervet sinn!

Hamlet: A man may fish with the worm that hath eat of a king, and eat of the fish that hath fed of that worm.

Claudius: What dost thou mean by this?

Hamlet: Nothing but to show you how a king may go a progress through the guts of a beggar.

My words fly up, my thoughts remain below;
Words without thoughts never to heaven go.

He was so reduced that he would probably die very soon. Enviable man! So near extinction – while I had to bear within me a tumult of suffering vitality, doubt, confusion, self-reproach, and an indefinite reluctance to meet the horrid logic of the situation.

Brev fra Don Quijote til Dulcinea av Tobosa

Stormektige og høybårne frue,
Han som er såret av fråværets dolk og kvestet i hjertets innerste vev, å, skjønneste Dulcinea av Tobosa, han ønsker deg den helse han selv ikke har. Om din skjønnhet forakter meg, om din fortreffelighet ikke kommer meg til gode, om du forakter min smerte og tyngsel til døden, om jeg enn har lidd tilstrekkelig, vil jeg neppe kunne utholde denne smerte som, i tillegg til å være sterk, også er meget langvarig. Min gode væpner Sancho vil gi deg en fullstendig beretning, å du skjønne utakknemlige, du min elskede fiende, om hvordan min tilstand er på grunn av deg; om du skulle ønske å komme meg til unnsetning, er jeg din! Hvis ikke, gjør da hva som måtte falle deg inn, for ved å ende mitt liv, vil jeg ha tilfredsstilt din grumhet og mitt ønske.
Din inntil døden!
Ridderen av den bedrøvelige skikkelse

That is no country for old men. The young

In one another's arms, birds in the trees
—Those dying generations—at their song,
The salmon-falls, the mackerel-crowded seas,
Fish, flesh, or fowl, commend all summer long
Whatever is begotten, born, and dies.

Caught in that sensual music all neglect
Monuments of unaging intellect.