Bokelskere.no

Sentimentalitet er et underlig ord. Hvorfor får man så mange negative assosiasjoner til det som nordmann? Jeg er av den oppfatning at Hamsun er den mest sentimentale forfatteren jeg har lest, men det gjør han uten å være sentimental. Altså, grunnmotivet i de fleste av hans romaner er svermeriske unge menn som opplever ulykkelig kjærlighet, han skriver om det flaue uten å bli flau, ja han skriver med humor og innsikt og holder balansen mellom det søte og det bitre. Napoleonskake smaker best med litt kaffe å skylle den ned med, slik må det være; og Hamsun serverer oss ikke det som står på bordet, vi må selv forsyne oss; dvs. istedet for at han broderer ut alle sine tanker (eller som du uttrykter det, "forsøk på dyp selvinnsikt"), tvinger han oss til å gjøre våre egne tanker, til å utvide vår egen selvinnsikt. De forfattere som skriver om søtladne tanker uten å gjøre mer flid enn som så, de er ikke virkelig sentimentale og burde ikke gå under en slik definisjon. Nå går jeg her imot ordboksdefinisjonen, men det får bare klare seg.

Forestill deg den passasjen du skrev ("han la ørene mot gresset") som et avsnitt i Markens Grøde. Herregud. Det ville vel ikke helt fungert. Da skjønner man hvorfor Hamsun er dyktig, eller hvis jeg får lov, en mester.

Eg for prøve meg på noko som ikkje er sagt eg då..

Raymond Queneau-stiløvingar Michel Houellebecq-Utvidelse av kampsonen Jean Cocteau-De skrekkelige barna Boris Vian-Dagenes skum Georges Perec-Livet bruksanvisning Maurice Blanchot-Dødsdommen Andre Breton-Nadja Francois Mauriac-Ormebolet Anais Nin-Venusdeltaet Andre Gide-Immoralisten

Den gule serie er ei samling av litteratur som vart gitt ut av redaktør Sigurd Hoel.

Heime hadde eg liggande ein del av desse bøkene, så eg tenkte eg skulle sette dei opp i ei liste.. så her er lista, lest og ulest..

Det finnes gode sentimentale romaner og det finnes svææært dårlige sentimentale bøker. Dette henger vel med at det er vrient å skildre følelser overbevisende, men likevel veldig mange som prøver, for hva annet er det igrunn å skrive om? ...

Noen forfattere vet hvordan man bør dekorere ... det er vel som å innrede et hus, man skal kjenne måtehold, ikke slenge rundt krimskrams, glansbilder og porselensfigurer og male tapeten i gult, grått og grønt. Selvsagt blir man en anelse flau hvis man står mellom veggene til et slikt hus, ja kanskje endog uvel.

Skjønner ikke helt hvorfor dere er skuffet over boka, metanivået i den er jo helt fantastisk! Selv om den kunne vært noe strammere enkelte plasser, tror jeg ikke boka hadde blitt noe bedre av effektivisering. Tempoet er helt i takt med Charles Balandas sinnstilstand, mener jeg da.

Vi bør klare å få til det :D

Har sett at mange av de engelske utgavene av Hamsuns bøker har Edvard Munch-malerier som omslag. Tror "Aften på Karl Johan" ble brukt til Sult! skjønt "Skrik" er en jevn kandidat. ;-)

Fattigdom er et soleklart motiv i Sult, men jeg liker gjerne å se "sulten" som noe som foregår både i hans mage og sinn, og at sulten på sinnet ikke er (som filmatiseringen synes å tolke det) en galskap og desperasjon forårsaket kun av mangel på ernæring. Inntrykket jeg har av jeg-et i boken, er en - hva skal jeg si? - intellektuell som frivillig har tvunget seg til fattigdom, og kanskje blitt overmannet. Men det er mange muligheter, og det er vel dét som gjør den til en gigant, dét og det fantastiske språket. Jeg bruker sjeldent ordet fantastisk, men her må jeg.

Kanskje Sult er en av de beste romantitlene, da tittelen er så gjennomgående i handlingsforløpet og så tvetydig å tolke?

Absolutt, vi skal snart opne bruktbokhandel i Volda. Eg kan sjekke om vi har den på lager..

Vet ikke. I fare for å høres svulstig ut, kanskje heller hvilket stadie man er på i livet, kanskje det er mer avgjørende for om man verdsetter Hamsun eller ikke. For meg synes han - særlig de tidlige romanene Sult, Pan og Victoria - som utrolig frisk, ja kanskje ungdommelig i så måte, ungdommelig uten å måtte ty til vulgære gateuttrykk og annet slik ymse. Grunnen til at jeg nyter f.eks. Victoria er vel fordi jeg kjenner meg igjen i bokas tanker og karakterer, de treffer meg ... i hjertet? Mange glemmer dessuten at Hamsun er overmåte morsom, særlig i Sult.

Og hva er din begrunnelse? - det må jeg få lov til å forlange.

Det er rimelig fornøyelig å lese hvordan du anklager Erling for å anvende hersketeknikk og at han "brukte et helt avsnitt på å prate nedlatende om meg". Hvorfor er dette morsomt? Jo, for du har selv plukket fire avsnitt i samme tjeneste, dine ord oser av (nåvel, dårlige) forkledde fornærmelser. La meg få stille deg et spørsmål: Du omtaler deg selv som språkelsker, men fordømmer Hamsuns Victoria som "særdeles svak litteratur", tross bokens vakre formuleringer, og fordømmer Jon Fosse som en voldtekstmann av det norske språket, gir ham terningkast én - og her snakker vi om en som ofte regnes som Norges største nålevende produsent av litteratur, roset spesielt for sin språkføring. Hva slags språk er det igrunn du liker?