Bokelskere.no

• Døden er vår faste følgesvenn, for det er den som gir vårt liv sann mening. Men for å kunne se vår døds sanne ansikt må vi først kjenne all angst og all gru om dens blotte navn er i stand til å vekke i et levende vesen.

Well, I was angry. I was angry about the attitude that I had to be protected from sex. That I had to be protected from my own body. Because I was a woman. And women, don't you know, are emotionally, morally, and intellectually immature. The lack self-control, you see, they're vulnerably to physical temptation.

En bitte liten tvil dukket opp om ikke hele hans foretagende var latterlig. Kanskje var det bare i romaner og komedier at man bortførte andres koner ?

• Kan en man virkelig bare leve for sin kjærlighet? Vil han ikke tilslutt komme til å bli trett av den ? Vil han ikke komme til å savne sitt arbeide, og til å få imot den som bragte ham av sporet.

Ratmirov lot til å stå på god fot med sin kone idag.
Han sa du til henne.

Den gode strid er den som utkjempes fordi hjertet vårt krever det. I de heroiske tidene, i de omvandrende riddernes tid, var det lett. Da var det mye land som skulle erobres og mange ting som skulle gjøres. Men i våre dager har verden forandret seg mye, og Den gode strid er flyttet fra slagmarkene og inn i oss selv.
Den gode strid er den som utkjempes i våre drømmers navn. Når de bryter løs i oss med full styrke - i ungdommen - har vi stort mot, men vi har ennå ikke lært å kjempe. Etter mange kraftanstrengelser lærer vi til slutt å kjempe, og da har vi ikke lenger det samme kampmot. Derfor vender vi oss mot oss selv og blir vår egen verste fiende. Vi sier at drømmene våre var barnlige, vanskelige å sette ut i livet , en frukt av vårt manglende kjennskap til livets realiteter. Vi dreper drømmene våre fordi vi er redde for å utkjempe Den gode strid.

Hennes tante derimot , hadde ikke lett for å stå stille. Hun kunde nesten ikke få sig til å tro at hun virkelig var i Baden-Baden , så oppspilt var hun. Plutselig ropte hun: "Hvor er paraplyene, Tatjana?" Hun opdaget ikke at hun selv stod med dem under armen. Efterpå tok hun lenge og høilydt farvel med en russisk dame som hadde vært med toget. Det viste seg å være fru Suchhantsjikova , som hadde vært i Heidelberg for å innhente " instruksjoner" hos Gubarjov.
Kapitolina Markovna hadde på en nokså rar, broket mantille og under reisehattten, som lignet en sopp, strittet det hvite , kortklippete, bustete håret frem. Hun var liten og tynn, rødflammet i ansiktet efter reisen og snakket russisk med høi, syngennde stemme. Man la uvilkårlig straks merke til henne.

Blandt damene gjenkjente Litvinov flere av dem som hadde vært med den morgen oppe ved slottet. Men det var også andre som han ikke hadde sett før. En var meget gammel, hun så ut som hun hvert øieblikk kunde falle fra hverandre - en fullstendig ruin. Hennes nakne skuldre med den askegrå hud gjorde et uhyggelig inntrykk. Hun holdt viften for munnen og så smektende bort på Ratmirov med sine fullstendig livløse øine. Ratmirov gjorde kur til henne. Hun var den siste hoffdame fra keisererinne Katarinas tid og hadde derfor en en stor posisjon.

Han så usedvanlig ung ut og gjorde stor lykke hos kvinnene. De rike og mektige gamle adelsdamene var helt vekk i ham. Ratmirov var av naturen fåmælt og forsiktig av beregning. Som en flittig bi suget han honning selv av de styggeste blomster. Han beveget seg med stor behendighet i den høieste societet . Han hadde hverken moralske principper eller større kunnskaper , men gjaldt for å være en praktisk og forstandig mann. Han hadde en instinktiv evne til å bedømme mennesker, og forstod å utnytte enhver situasjon. Alltid hadde han sitt eget beste for øie. For en slik mann måtte tilslutt alle veier stå åpne.

Denne velmenende mann ,med det glattkjemmede håret, de lyse, livløse øynene og de overdrevent regelmessige trekk, utbredte omkring seg en atmosfære av usigelig kjedsomhet. Med sin søvnige baryton uttalte han ustanselig velkjente sannheter , som for eksempel at to og to er fire, dyd er en prisverdig egenskap og kreditt en nødvendighet for både privatfolk og for staten. Utvilsomt var han en utmerket bra mann, men det syntes å være Russlands lodd at alle bra folk hos oss skal være så kjedelige.