Bokelskere.no

Hei alle sammen. Fikk i daget brev fra en annen bokelsker. Og først nå ser jeg at jeg har greid å tillegge dette verket som jeg har sitert en rekke ganger, at jeg har prestert å gi denne boken, John Steinbeck's debut som romanforfatter feil i tittelen. Så ikke rart at Sissel ble noe forvirret. Bokens norske navn er "Månens gyldne beger" og ikke Månnens gyldne beger. Jeg vet ikke rent teknisk hvordan en retter dette i min bokbeholdning, så er der noen som kan hjelpe meg , er det mer enn fint.
Sitatene er riktige nok, men navnet jeg har gitt boken er feil. For å være sikker på hvilken bok vi snakker om er dens originale tittel A CUP OF GOLD. Oversatt av Helge Skolem. Det medfører riktighet at Fredhøis Forlag A/S bragte John Steinbeck som det første ut til norske lesere. Håper jeg har "rettet" tabben med dette, men finner det likevel merkelig at først i dag etter et brev fra et annet medlem (Sissel) fikk meg til å titte på hvilken tittel jeg hadde gitt verket. Skammelig, rett og slett.
Da jeg tror at få egentlig kjenner til denne boken, som slett ikke ga Steinbeck noen umiddelbar
anerkjennelse hverken her på berget eller i USA. Men det er lett i ettertid å gi boken en god anmeldelse, når man kjenner til at han i 1962 fikk Nobels litteraturpris. Så jeg tør i nærmeste fremtid håpe på at jeg blir i stand til ihvertfall å gi et resymé av boken.
Men likevel, må jeg si at jeg er litt undrende til at ingen har kommet med en "rettelse" før. Håper det ikke er av ren høflighet ? Uansett Sissel, svaret jeg ga deg før i dag var ikke helt utfyllende for dine spørsmål, jeg håper at også dette er rettet opp med dette!(?)

En sterk firer. Jeg har bare hørt hypen rundt Netflix-serien, og trodde kanskje dette skulle være mer "gøyt". Det er, naturlig nok, veldig "amerika-sentrisk" (er det et ord?), noe som gjør at den kanskje ikke resonnerer like mye hos meg som den kunne gjort. Men det er en fin, ærlig og tildels tankevekkende bok. Jeg får veldig lyst til å se serien, og er spent på om de har klart å beholde noe av dybden Piper innimellom bringer til teksten, eller om det er reinspikka underholdning.

Gustav Flaubert
MADAME BOVARY (utgitt 1.gang i 1857)

Her beskriver Flaubert legefruen som har lest så mange romaner at hun gradvis lever seg så inn i disse at hun ikke greier å forholde seg til ( ihvertfall ikke føle seg hjemme) i virkeligheten.
Lesningen fører til at Emma-som er legefruens navn sulter. Ikke etter mat , men etter en romanse, slik hun synes å finne i i den art litteratur hun leser. Det synes for meg som om hun bryr seg mindre om den utvalgte egentlig passer til en slik rolle.
I sin første elsker mener hun å finne en kavaler av den galante gammeldagse typen , en gentleman med andre ord. Men egentlig viser det seg at han er en libertiner som brutalt utnytter henne for så å dumpe henne. Elsker nummer to er en forsiktig jurist , men i Emmas fantasi blir han en "poet", før også han gir henne på båten.

Egentlig skal Flaubert's ambisjoner å skrive en bok om ingenting, å lage et virkelig kunstverk om noe som i hans egne øyne i utgangspunktet skulle fortone seg trivielt og hverdagslig: en ordinær , men svært forfengelig, legefrue og hennes overdrevne forestillinger om livet.

Det er likevel vanskelig for de fleste lesere (vil jeg tro) er det vanskelig å sympatisere med med Emmas illusjoner. Flaubert mente og krevde nærmest at en forfatter skulle ha avstaand til sine objekter. Han sa det i tre ord (eller motto om man vil): Upartiskhet, ubamhjertighet og upersonlighet, og man må tilstå at Emma er skildret med betydelig distanse. Men så ødela han det hele i så måte ved å komme med følgende utsagn offentlig, et utsagn som må sies å være helt upersonlig:" Madame Bovary , det er meg."(!)
Det han ville si med dette, var kanskje:t:" Ingen kan si seg helt fri for illusjoner, og og dermed var "bouvarismen " etablert: En karakteristikk av svermeriet som en menneskelig egenskap.(Iflg Flaubert!) For meg er det fullt ut mulig å ha sympati for Emma,som et offer. Hun utnyttes pga av sin urealisme skapt av hennes romaners oppmuntring slik at hun blir et bytte for andre mindre romantiske, desto mer erotiske sjeler.

Uansett: Madame Bovary ble en nyskapning i romanens historie gjennom Flaubert's utstrakte bruk av indirekte tale, noe som gjør overgangene mellom den ytre, fortellerstemmen og hva personene i romanen tenker bevisst utydelige. Dermed oppnår han en tvetydighet med hensyn til hvem om står for det som sies, noe som medfører en uklarhet i stor grad om hva verket " egentlig" uttrykker.

Uansett er dette en bok som jeg anbefaler og unner folk å lese, dens språk er så gjennomarbeidet at bare det kunne gjøre den verd å "forlyste" seg med.

men, dette er ikke en bok blott til lyst, både Emma og hennes ektemann, legen Bovary er egentlig to tragiske personer, fanget i et ekteskap hvor de lever hver sitt liv. Kanskje legen er den mest naive og dermed den som lider minst? Etter utsagnet "Det man ikke vet har man ikke vondt av".

Vel, dette får en og hver som leser denne boken si sin mening om. Jeg har forsøkt min.

McDermid leverer; smart, underholdende og velskrevet. Jeg forlanger ikke mer, selv om jeg kanskje ikke er like engasjert i hvordan forholdet mellom Hill/Jordan utvikler seg som jeg - som trofast leser - føler at jeg burde være.

"blikktrommen" i tittelen på dette storverket av Günter Grass vil jeg tro er hovedpersonens måte å kommunisere på. En meget original måte å formidle en historie og et budskap på. Oskar Matzerat , bokens ubestridte hovedperson, er født hyperintellektuell, og gjennomskuer like etter sin fødsel sine omgivelser med knivskarp , nesten analytisk klarhet. Det han ser, er en verden bygget på løgn og bedrag som han slett ikke har til hensikt å ta del i. At han er født dverg er en feil, i beste faall en myte. Saken er at Oskar som mentalt allerede er helt utvokst, er 3 år da han tar en beslutning om at han ikke vil vokse mer. Altså i fysisk forstand og når han nesten samtidig får en blikktromme i gave, bestemmer han seg for at han bare vil "snakke" ved hjelp av dette lekeinstrumentet. Det fordi Oskar mener at trommespill helt overlegent symboliserer det løgnaktige språket hans omgivelser inngir ham.
At Oskar blir "en vedvarende treåring" er altså et intellektuelt valg tatt av ham selv. Det eer faktisk ikke-som alle vil måtte tro- et handicap. Det høyst originale fortellerperspektivet ( etter min erfaring) blir en glimrende utgangspunkt for for en skildring av Tyskland fra slutten av 1920-tallet til etterkrigstiden, der vi følger "dvergen" Oskar gjennom ulike karrierer, steder og -ikke minst-miljøer. Merk for eksempel at mannen som forsyner Oskar med stadig nye blikktrommer jøde, og butikken hans blir knust under krystallnatten. Oskar reiser også til fronten, men er lite brukbar som soldat. Derimot gjør han det glimrende som sirkusartist (dvergers sikreste levemåte den gang som nå?) og musiker.
Blant bokens mange særegenheter skildres for eksempel "Løkkjelleren" et sted hvor det tyske borgerskap går for å få servert løk , ikke til å spise, men makabert nok, for å gråte ut sine sorger, før de så går opp fra kjelleren og dermed kan Tysklands hverdag fortsette som om ingenting var hendt. de viser seg at Oskars tromming kan forløse folks følelser liksom løken: Men Oskar må slett ikke oppfattes som noen humanist. det er nemlig ham selv , trommen, hans kunstneriske suksess og seksuell fetisj for sykepleiere som er essensen i Oskars høyst individualistiske beretning.

Dvergperspektivet gir ham uten tvil en mulighet for grotesk forstørrelse og -ikke mins; forvrengning.
bare 14 år etter krigen kunne gi et forbløffende komplekst og fremfor alt kritisk bilde av den tyske middelklassens medvirkning i krigen.

Oskars selvalgte krymping kan man jo ta for en protestaksjon, en frivillig tilbaketrekning, en flukt fra den verden som omgir ham like fra fødselen. Men man må også da kunne se Oskar i så stor grad velger seg selv , som en ekstrem iscenesetting av et eksistensialistisk budskap, Og ikke minst må man -synes jeg- kunne tolke hans valg av tromming som sitt språk, som en hyllest til kunsten : En arena der mennesket kan skape en tankemessig og utrykksmessig frihet for seg selv.

Uansett en sjelden bok, en god sådan. Kanskje ikke så "lettlest" som en kan tro, eller snarere: vil tro. Men fortellingen har en egenkraft man sjelden finner og vil nok for mange stå som et av hovedverkene i den moderne tyske litteratur.

Det skulle da bare mangle. Alt er deg fortjent. Du er dyktig på så mange felt.
jeg ønsker deg en flott helg, en så fin helg som bare du fortjener!
Med HJERTELIG hilsen Rolf.

Hei, Jostein jeg har orientert Lillevi om hvorfor hennes strålende tiltak gikk meg hus forbi. Fra 6.september til 4.oktober var jeg borte fra heimen. frivillig var jeg og 9 andre på et sted langt utenfor allfarvei, en bortgjemt perle av et sted, ikke langt fra Bergen, likevel ukjent for de fleste.
Vi bodde konfortabelt, på et slags "hotell" med enerom, eget bad, men med en fellesstue til kaffe og te. Det var et prosjekt jeg ikke kan gå videre inn på her, men det var en berikende opplevelse. Tilgang til internett eller datatrafikk på smarttelefon var der ikke. med hensikt. vi skulle på en måte reise bakover i tid. Naturen i høstens farger var en åpenbarelse, særlig for oss, en blalding av fotografer, filmskapere, og bildende kunstnere. Og været var strålende: Fire uker med sol fra nesten skyfri himmel. Fjellene omkring stengte ikke bare for mobiltelefonsignal men også for vind. Men dette førte også til et tidkrevende oppdrag når jeg kom hjem. Pluss at barn og barnebarn var høyst tilstedeværende. Så det tok en tid før jeg logget inn på bokelskere.no. Beklagelig for lillevi, for hun vet jeg er en stor tilhenger av john Steinbeck og det ikke bare som forfatter. men, så var jeg så uheldig å skjære inn i en debatt i går kveld, en debatt som jeg først i dag fikk vite allerede var en smule betent(?). Det er første gang jeg deltar i en slik debatt, og det blir trolig den siste. Men, det var egentlig noe som jeg tydet som et "angrep" på Lillevi's glimrende omtale av Vredens Druer, som satte meg i gang. det viste seg ikke å være det, men det oppdaget jeg noe for sent. For jeg gjentar gjerne Lillevi's omtale av dette verket var etter mitt ringe skjønn, intet mindre enn strålende. og det holder jeg fast ved.
dessuten dukket det opp en misforståelse i det jeg tok tak i noen løsrevne linjer signert en Rønning, og dermed trodde flere at jeg støttet denne for meg ukjente personen på hele hans innlegg, som var mindre pent og som jeg dermed ble mistenkt av noen at jeg "hang meg på"
Det gjorde jeg ikke.
Men, Jostein , et saklig traust innlegg som du i dag sender meg, det varmer en gammel sjel.
og jeg håper vi "møtes" igjen her på nettstedet når et tilfelle måtte ville det.
Ønsker deg en fortreffelig søndag
med hjertelig hilsen Rolf.
PS: Ser til min forbløffelse at Lillevi viser til min omtale av "Natt uten måne". Viser bare hvor ærlig og velmenende sjel hun er. En klok kvinne!

Klisje? Det kan du banne på. Men hvis du likte dagbøkene på nittitallet er det samme underholdende og personlige stemme, samme klønete skikkelse og små, fine observasjoner med glimt av mennesklighet. Men det er først og fremst lett fordøyelig underholdning uten overraskelser, men med glimt i øyet og en drink i hånden...

Ser ikke for meg å trampe gjennom noe som helst med jernstøvler (?), men at jeg kan glippe med fakta: Ja! og det tror jeg at jeg har innrømmet i denne saken, noe jeg alltid vil gjøre. Men mitt innlegg gjaldt ikke faktafeil, men det å elske en bok for det den er, like meget nå som nye opplysninger er dukket opp, som man gjorde før disse nye fakta lå på bordet! Beklager, men bedre greier ikke jeg å formulere meg her. (Faktisk tror jeg gretemor minst mistenker meg for å ha "onde" hensikter med mitt innlegg.
Ha en myk og stille natt, alle bokelskere!
med hilsen Rolf
God natt, jord!

Utgivelsesåret er meg ikke ukjent. Og for all del: Gretemor har sikkert rett. Men, mitt poeng er (dersom jeg har formulert meg uklart) Det tematiske innhold i denne boken og flere blir ikke endret om noen har tatt feil av om boken (i dette tilfellet) omhandler USA's depresjon i 20 årene eller i 30 årene. En helt annen ting man vet om Steinbeck at hans manuskripter ble skrevet gjennom år, endret på. lagt vekk , ja, dessverre endog gitt opp. Man ser en ypperlig forfatter her, og ingen har han tvilt på utgivelsen av som dette. Så hva tid han begynte på dette (epos) og utgivelsesår -ut fra min viten- kan ha en tidsmessig stor spennvidde. Vredens Druer (opprinnelig "Råtne druer" er etter min mening ikke hans beste bok, men god er den. God er enhver bok av ham nettopp fordi han ga seg så god tid, finpusset til stadighet. Ta for deg feks. Alle tiders torsdag kontra Cannery Row. Ville de fleste ane at der er ti år mellom utgivelsene av disse to bøkene? Jeg tviler. Men jeg om det (også).
PS: Jeg har aldri (ikke en gang i større avis-debatter) skrevet noe for å fornærme noen eller gjøre dem mer uvitende enn meg selv. For jeg har aldri trodd at noen vet mindre enn meg selv om saker og ting. La det være klart!
Med hilsen
En trett gammel mann som nå tar kvelden, God natt, jord!

Stresser ikke? Nei, meningen med å lese en god bok må vel være det motsatte ? Men dersom du skal delta i en konkurranse om årstall eller epoker fra USA's historie blir dette etter min mening lite formålstjenlig. I denne sammenheng. "Å leve med depresjonen" ? "Vredens Druer" forteller bare en liten del av den gjennom en familiehistorie. Mange i USA lever ennå under en form for økonomisk depresjon, ikke at jeg et øyeblikk tror du ikke er kjent med dette. Poenget mitt er : Les først boken. Den er og blir en viktig, underholdende og velskrevet bok. Uansett.
Så jeg anbefaler deg å snarest komme i gang med å lese denne glimrende romanen. Bare min mening, og du (og andre) trenger ikke ta den mer høytidelig enn den er verd. Sikkert intet i den store sammenheng.
Med vennlig hilsen
Rolf
En gammel mann som elsker bøker. Som sådan.

Altså prøver på ny: For en gangs skyld er jeg på kanten til å være litt uenig med deg. Tor Rønning sier det for meg i et annet svar her på siden. "Boken er glimrende, det er alt som teller." For depresjonen i USA om som førte Steinbecks penn inn i denne historien, den bygget seg opp i 20 årene, ble kraftig utløst av børskrakket "den svarte dagen" i slutten av 1929. Og den fortsatte langt inn i trettiårene og ble bare "glemt" en stund av de to enorme krigene USA bragte seg selv inn i, den mot Hitler og den mot Japan. Men for en delstat som California var fruktplukking hele tiden mer enn en inntektskilde omkringliggende delstater higet etter å delta i. Så handlingen er like riktig for 20 årene som for 30 årene. Du har altså funnet ut at handlingen foregår i 30 årene. Hvordan du har fått greie på dette, vet jeg ikke. Er det boka's utgivelsesår (1932) eller filmens tilblivelse i 40årene, da krigen i Europa, og Asia m.m. gjorde at Holywood
ble Californias inntektskilde nr.1. Folk måtte jo avledes av noe, og hva var bedre enn å gå på kino? Men altså for romanen har dette etter min mening ingen som helst betydning. Igjen sier rønning ordene for meg.
La oss feks ta for oss de "gamle russere". Jeg vet bare en av de store , betydningsfulle romanene fra den gang som angir tiden, nemlig at historien tar til i 1859. Kanskje fordi forfatteren finner det viktig hvor vi "er" i forholdet til første tilløp til revolusjonen? Jeg sikter da til "fedre og sønner" av Ivan Turgenjev. For meg har den litt historisk betydning, men ikke hvilket ti-år "vredens Druer" er knyttet til. Kan godt være du har rett, gretemor og all ære skaal du ha av det. Men begynner vi her i bokelskerne og "revidere" bøkene tidsmessig, må de-etter min mening ha en betydning for selve historien mellom de to permer. Ellers er det meg revnende likegyldig hva "Vredens Druer"angår. Mens vi ennå snakker om Steinbeck, er det en bok som må tidfestes, og det er "Natt uten måne". Men, det vil jeg jo ikke komme mer inn på her og nå, i såfall måtte jeg jo røpe handlingen i boken. I denne omgang overlater jeg den til andre som også gjør dette langt bedre enn meg. For all del gretemor dette er ikke ment som noen kritikk av deg, bare et innlegg i debatten (uten å være invitert egentlig) og jeg ser straks at nå vil jeg påføre meg selv mye sur kritikk og kanskje igangsette en debatt som ikke var tiltenkt av noen av partene.
Med vennlig hilsen
Rolf
"den gamle mannen VED havet"