"Black magican's trilogy" av Trudi Canavan. Ganske klassisk fantasy med et samfunn der trollmenn og magi er en viktig del. Veldig kul! Finnes også en oppfølgertrilogi og en enkeltbok her.
"Soldier son"-trilogien av Robin Hobb. Litt annerledes fantasy, der fokus er på urfolk og magi. Denne har mye skildringer, spesielt i første bok og er kanskje ikke tingen dersom du vil ha action hele tiden. Men anbefaler den på det sterkeste!
Anbefaler også "The magicians" av Lev Grossman. Kan vel kalle det en voksen versjon av Narnia og Harry Potter. Her finnes det også en oppfølger, men den har jeg ikke lest ennå.
Opplegget, problemstillingen som skal holdes på en måte skjult såvel for handlng mønsteret, jeg personens selvpåførte dilemma, som vi liksom skal forstå og likeledes gi ham tilgivelse for.
Ekkelt er temaet i seg selv, sykt er det for de aller fleste må¨vi håpe. Men, hva vil forfatteren egentlig oppnå? At jeg personens syke handlinger skal forstås? Det hele blir for patetisk, det som vi vet skjer i et slags "tabuens mørkeland" over alt til alle tider, jo ingrediensene er der, men slett utnyttet og dårlig skrevet. (Må nok innrømme at nynorsk ikke er mitt favoritt"språk" heller. denne boken bedrer ikke forholdet. Etter min mening, et godt emne som blir like mye misbrukt av forfatteren som sådan, som av bokens egentlige offer, gutten Svein. Tittelen er spetakulær i seg selv, men det hele koker ned til et pateisk , ekkelt emne: Vasking av romper og kjønnsorgan kan likevel aldri bli underholdning, selv om litteraturen selvfølgelig ikke bare skal være blott til lyst. Her blir det mer blotting av lyst. Syk lyst. Dertil er boken ikke god i noen retning. Man leser videre for noe må jo skje som harmonerer med tittelen , med , kort sagt noe må da skje? det skjer nok, via en vaskeklut , et sykt menneske som prøver å gjøre seg selv til offer, uten at man da ser hva hans offer består i? om det ikke rett og slett er ensomhet som blir så skjellsettende at misbruk av et ungt menneske blir, ja hva? En løsning? I hvertfall en utløsning skal vi tolke den manglende skrivekunst hos forfatteren rett i bokens "klimaks" og slutt.
Neppe en forfatter jeg kommer til å se etter i bokhandel eller "bokkasser".
Dessverre til forfatter, og forlag.
Etter oppturen Zeitoun av samme forfatter ble denne plukket fram. En klar ulempe ved å handle bøker på internett er at man noen ganger får "feilkjøp", slik som denne boken. En slags barnebok for voksne (?) skrevet i forbindelse med at Eggers hjalp Spike Jonze med manuset til filmen Where The Wild Things Are. Det ER dybde og noe å hente om man feks tenker på barnet Max som menneskeheten, og oppførselen og egoismen hans overfor "wild things" og øya som vår behandling av planeten. Men alt i alt sitter jeg igjen med en følelse av at jeg kunne brukt tiden min bedre...
Etter en del diskusjon med bl.a "medlemmer" her på nettstedet, fastslår jeg at dette er John Steinbecks første roman. Den er for meg lite steinbecks, for å si det klosset, men ekte nok og glitrende godt skrevet, selv om den senere nobelprisvinneren selvfølgelig utvilklet seg i positiv retning. Men som tidligere sagt; er dette en spenningsbok for "store gutter" slik som feks Robert L. Stevenson (Kidnapped,Skatten på sjørøverøya) og ikke mins Jules Verne (En verdensomseiling under havet, Kaptein Grants barn ble oppfattet av det brede lag av lesere som spennende "guttebøker", mens forfattenes intensjoner lå i fullverdig voksen litteratur, ja så er den spenningsmettet og bloddryppende nok! Jeg kommer ikke frem til annet enn at Fredhøi var den første utgiver på norsk, selv om den kom lovlig sent (i 1950 ca(?)) mens boken er utgitt i USA i 1929 eller der omkring. Men, det var mange som skrev glitrende bøker uten at de ble oversatt til de forskjellige utland, særlig hvis forfatteren som sådan var lite kjent. Og det må man si at John Steinbeck på den tid var i aller høyeste grad. Bokens hovedperson Henry Morgan er en myteomspunnet sjørøver, og mer til, kjent fra historien som en person som virkelig har levd.Til og med levd meget sterkt! Men om alle de gruoppvekkende ting han foretok seg i griskhetens tegn , virkelig er funnet sted, er mer tvilsomme. Til john Steibeck koker en lesevedig, spennende og blodstenkt suppe på det hele. At Steinbeck var fascinert av slike fortidens spennende historier ble kjent nok i ettertid. Til og med i sin siste bok, utgitt mens han levde :"The Winter of our Discontent (tittel lånt av Shakespeare, som vårt medlem Lillevi så riktig har notert seg) ., lar han hovedpesonen, en forretningsmann, drømme om sine forfedre , med en viss stolthet: de er hvalfangere og sjørøvere hele bunten. (Nå kan en innvende at hvalfangeryrket er noe mer hederlig i de flestes øyne enn sjørøvere, men altså; det er Steinbeck som står for denne sammenligningen og ikke jeg! )Tittelen Cup of Gold fremkommer av at den rike byen som skal inntas, Panama på 1700 tallet visstnok gikk under denne tittelen. At den på norsk fikk tittelen Månens gylne beger, kommer av et sitat fra boken som henspiller på at Henry Morgan alt i unge år drømte om å få drikke av et gyllent beger, og Månen var i hvert fall på den tiden noe av det mest uoppnåelige av en gutts ønsker om en å nå en dag. !(men, dette er alt sammen mine betraktninger, hverken mer og slett ikke mindre. ) Allerede i sin aller første suksess Tortilla Flat ( Dagdrivergjengen) , merker man seg at han fletter inn Sagnet om Kong Arthur og det runde bord. Hans aller siste større arbeid (utgitt etter hans død ) ble nettopp en bearbeidelse av sagnene om "The acts of King Arthur and his noble Knights (1976). Så ringen er på en måte sluttet hva hans interesse for mytiske,historiske gamle sagn angår.
Sjelden gir jeg min yndlingsforfatter (av utenlandsk herkomst) lavere terningkast enn seks, men pga jeg føler en slags uferdighet og er i tvil om målgruppen for lesere (kanskje noe spekulativ både av forfatter og forlag), går jeg her et hakk ned.
Boken som sådan? Anbefales for alle. ingen tvil hos meg.
Vel verdt å lese! Historien er virkelig utrolig, og Eggers skriver ikke bare informativt og saklig, men gripende og godt. Man kommer under huden på Zeitoun, uten at det føles invasivt eller klamt. Forhistorien setter fint perspektiv, og beskrivelsen av hva han og familien opplever under og etter Katrina gir et innblikk i en ekstrem periode, samt med- og umenneskelige reaksjoner på slikt. Skremmende. Men også litt oppløftende.
Fengende, velskrevet og, igjen, med en hovedperson som både fasinerer og frastøter. Jeg liker hvordan Flynn, med forholdsvis enkle midler, bygger karakterer komplekse nok til å gjøre en - strengt tatt velkjent - historie lesbar. Slutten overrasker ikke, men veien dit er mer enn smart og underholdende nok.
Springende smakebiter og situasjonsrapporter om et utvalg mennesker vagt tilknyttet hverandre. Noen av personenen og situasjonene engasjerer langt mer enn andre, og det hele er såpass løst at det nesten føles som en novellesamling heller enn en roman. Alt i alt er det fint skrevet, med noen fine observasjoner om mennesklighet, men uten at helheten overbeviste.
O'Farrell skriver godt og gir innblikk i alle de små (og større) dramaer innefor en liten, forholdsvis vanlig, familie satt i en uvanlig situasjon. Selv om jeg ikke identifiserte meg med noen av karakterene, ble jeg engasjert og følte det var fin fremdrift i det som var av handling i løpet av tre varme dager i 1976. Boken er en fin påminnelse om at de fleste skjebner er uvanlige, at ingen familier er "normale" og at det helst går godt... om ikke helt som vi planlegger eller ønsker.
Kellerman har til gode å skuffe. Delaware + Sturgis = smart, lesbar krim. Så også denne gangen. Dette er ikke neglbitende og skummelt, men engasjerende, og i mine øyne perfekt underholdningskrim med en god historie, solide karakterer og beskrivelser som gir dybde og kontekst.
Tittelen gjorde meg nysgjerrig, og en rask titt på første side gjorde at boken fikk bli med hjem. En gammel mann i et ukjent land blir vitne til et mord, tar ansvar for å redde et barn - eller er han dement? Premisset er interessant nok, og i tillegg kom "twisten" med at det hele skjer i Norge. Miller har skapt en sammensatt skikkelse i Sheldon, og det funker bra nok når det hoppes litt fram og tilbake i tid/virkelighet. Alt i alt er det greit driv, men med en avslutning som ble litt tannløs midt i dramatikken. Blir nok dessverre lett glemt når jeg skal anbefale lettlest og grei krim...
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 138)
19:08, 9. november 2013 Ingen har det som favoritt.
-Så er han altså blitt den store mannen som han drømte om, mumlet Merlin . - Hvis dette er sant , så er ikke blitt voksen. Han er fremdeles en liten gutt som ønsker seg månen, og jeg tror det gjør ham ulykkelig.
De som sier at barn er lykkelige, har bare glemt sin egen barndom.
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 135)
18:55, 9. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Robert, du har levd for lenge der nede i dalen. Dine lepper ler , men der finnes ingen glede i hjertet
ditt, Jeg tror at du bare har formet leppene dine slik for å skjule din smerte for Gud. En gang forsøkte du å le med hele din sjel, men du klarte ikke satirikerens innrømmelse - ved å more deg litt over deg selv, ville du vinne retten til å le meget av andre.
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 134)
18:27, 9. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Du skjønner det, Robert , at her opp blir det forfengelige håpet som menneskene i dalen kaller tro, til noe høyst tvilsomt. Det er nok så at hvis jeg hadde hatt mange mennesker om meg helle tiden , og de stadig hadde sunget at det fantes en evig Gud som ville at vi aldri skulle dø, så hadde vel også jeg forberedt meg på et liv hinsides. Men her går jeg alene og halvveis oppe i himmelen, og og jeg tenker bre på at døden vil komme og forstyrre tankene mine. Fjellene er en lindrende salve for menneskets abstrakte smerter. Blant dem ler han meget oftere enn han gråter.
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 90)
13:31, 5. november 2013 Ingen har det som favoritt.
-Elsker du Paulette?
Han reiste seg brått og så hardt på henne.
- Elsker deg? Men du er jo bare et gyllent dyr som er godt å se på - ikke noe mer. Kan en tilbe en gud han er mektig, eller elske et land fordi det er vakkert eller en kvinne fordi hun er villig? Paulette, du eier ingen sjel. Jeg elsker deg det er sant, men det er bare med kroppen. Men Elizabeth - henne elsker jeg med hele min sjel.
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 90)
13:15, 5. november 2013 Ingen har det som favoritt.
- Jeg skal fortelle deg noe som hendte for lenge siden, sa han - Jeg var en liten gutt som ikke eide bekymringer, men jeg var blitt gammel nok til å forelske meg. Det var en pike - hun het Elizabeth - datteren til en velstående godseier. Hun var vakker som som kvelden rundt oss og slank som en av palmene på stranden. Jeg elsket henne slik som en mann bare kan elske én gang i livet. det var som selv hjertene våre gikk hånd i hånd.
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 80)
13:08, 5. november 2013 Ingen har det som favoritt.
Hvis en mann kledde seg kostbart, så ville de fleste regne ham for å være rik og mektig. Når han sa ting som om han mente det, så ville nesten alle handle ut fra at han hadde sagt sin mening. Og det viktigste av alt - hvis han var absolutt ærlig i ni avgjørelser , så kunne han stjele nesten så meget han ville den tiende gangen uten at noen falt på å mistenke ham . Han måtte bare passe på å understreke hvor ærlig han hadde vært de ni gangene.
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 78)
11:23, 5. november 2013 Ingen har det som favoritt.
- Har De tenkt på hvordan de gamle krigene ble utkjempet, sir?- jeg har lest om Alexander den store og Xenofon og Cæsar og deres krigføring. det har slått meg at selve kampene og taktikken ikke bunner i stort annet enn anvendelse av knep., og det har historien glorifisert. Styrken og våpnene er selvfølgelig en nødvendighet, men slagene ble i virkeligheten av mannen som lener seg tilbake akkurat som falskspilleren og forvirrer motparten med sitt lureri. Har De tenkt på det sir? Hvem som helst som er i stand til å gjette seg til generalens tankebaner som jeg kan gjennomskue en av slavene, kan vinne et slag.
Vedkommende skal bare unnlate å gjøre det som er ventet av ham. Er ikke det egentlig det taktikkens hemmelighet, sir?
Rolf Ingemundsen som svar til Lillevi :
11:13, 5. november 2013 Diskusjon: Rolf Ingemundsen om Månens gyldne beger av John Steinbeck av John Steinbeck
Takker for din alltid kjappe respons. Atter en gang viser du din ærlighet. og det viser et raust menneske. Som da du i din innledning til "Natt uten måne" viste til "Rolfs glimrende omtale" osv.
Ikke alle husker på å skyve frem andre. Men alt dette viser den Lillevi som evner gradvis å bygge opp min fortrolighet. Så derfor "det andre" bl.a. Jeg vil nok også ha en travel uke og en travel helg og videre, men det er viktig du nevner dette om din nett-tilgang og vansker med den, så vil ingen vente på noe i uvisshet. For å si det noe klosset. (Eller skulle jeg være fristet til å bruke ordet "kryptisk"?
Ha en videre god dag
Rolf
Rolf Ingemundsen siterer Månens gyldne beger av John Steinbeck (side 75)
10:53, 5. november 2013 Ingen har det som favoritt.
-I dag har vi en hengning., og vi må sette opp farten for å overvære den. Jeg vet ikke hva misdederen har gjort, men det har vært nok. Og jeg har lest et sted - jeg husker ikke hvem forfatteren er - at verdien i dødsstraffen ligger i angsten hos andre som kan risikere den samme skjebnen. Jo, jeg tror det er en fordel å få hengt en mann en gang i mellom. Det er kostbart, men det garanterer bedre oppførsel av de andre. Ellers er det bestyreren min som ordner slikt , og jeg har en mistanke om at han like det.
Rolf Ingemundsen som svar til Lillevi :
01:06, 5. november 2013 Diskusjon: Rolf Ingemundsen om Månens gyldne beger av John Steinbeck av John Steinbeck
Glimrende! Hva skal en stakkars vanlig leser kunne hamle opp mot slik viten? Ikke fordi, Lillevi jeg har lenge hatt deg i "kikkerten" som noe mer enn oss mer dødelige på disse sider. Forresten hadde tenkt å sende deg et mer utdypende svar til dette med mitt fravær (ca 4 uker) utenom PC, mobiltelefon osv-verden. Det jeg kalte en reise til fortiden. Det var nemlig slett ikke noen ferie, noe du antydet tidligere. Men, dette må jeg få lov til å komme tilbake til, ihvertfall i første omgang, i et mer personlig brev oss i mellom. Kanskje det er stygt å holde de andre utenfor, ihvertfall en tid, men det jeg opplevde (et prosjekt jeg rent tilfeldig foreløpig kaller "Finding Neverland") tror jeg du både som den mangesidige kulturperson du er, men også via ditt yrke, eller skal vi si dine yrker, kan ha en mulighet for å kunne forstå. Så kan du ligge der og undres i natten. I hvertfall tror jeg litt søvn vil gjøre meg bedre skikket for morgendagens gjøremål. Så jeg sier som Wilhelm Moberg: God natt, jord!
Sist sett
