Siste bok i trilogien, og igjen er jeg "streng" og gir en firer. Men klisjeer og litt "tynne" karakterer til tross, dette er finfin underholdning. Lettlest men ikke plagsomt lettvint i språket, og det fungerte helt OK at handlingen ble presentert fra to "points of view". Hovedpersonen i de to foregående bøkene, Tris, samt Four/Tobias. Er litt usikker på hvordan målgruppen vil reagere på slutten, for den kom faktisk litt overraskende. Ikke usannsynlig at jeg kommer til å sjekke ut filmen(e) og også Roth's videre bøker, uten at jeg anser meg som fan eller "hekta".
Samme "klager" som for Divergent; litt vel mange klisjeer samt forholdsivs hyppig følelse av deja vu. MEN det er fortsatt god underholdning og tredje bok er bestilt.
Mads Rage som svar til [ Slettet bruker ] :
13:06, 9. april 2014 Diskusjon: Sakprosa vs skjønnlitteratur
Ein annan ting eg tenker i høve til dette er at Pessoa jo først og framst var poet. No hugsar eg ikkje heilt korleis dette avsnittet ditt står frå Pessoas hand – det kan vera han adresserer akkurat den saka – men poesi er ikkje like avhengig av å foregå innafor ei fiksjonalisert verd på same måte som skjønnlitterær prosa.
No finst det jo sjølvsagt òg ein masse romanar som tar dette inn over seg, gjennom den såkalla autofiksjonen (Espedal, Knausgård, etc.). Det les vi likevel på eit nivå som fiksjon – Espedal har t.d. sagt at det blir fiksjon med ein gong det kjem ned på papiret. Poesi kan, i alle fall for meg, vera ein meir direkte leik med verkelegheita, og språket som ein del av verkelegheita, og forholdet mellom språk og ting.
Men alt handlar om verkelegheit, og skjønnlitteraturen kan eigentleg ikkje lyge om verkelegheita. Det kan sakprosaen.
Mads Rage som svar til Galatea :
12:36, 9. april 2014 Diskusjon: Bøker med filosofiske betraktninger om livet?
Dette er jo ein klassikar, som ofte blir referert til, men eg trur ein må vera ideologisk ganske på linje med Thoreau om ein skal ha fullt utbyte av ho. Personleg likte eg å lese det i byrjinga, men etter kvart kjende eg ein veksande opposisjon mot måten han tenkte på, og det øydela eigentleg boka litt for min del.
Rolf Ingemundsen som svar til Odin O Kristoffersen :
14:27, 7. april 2014 Diskusjon: Rolf Ingemundsen om Blikktrommen av Günter Grass av Günter Grass
Takk for din kjærkomne respons på minn bokanmeldelse. Alltid kjekke beskjeder å motta. Joda, du har helt rett: Günter Grass's tilståelse i 2006 kom nok som et sjokk for mange av hans litterære tilhengere og det pussige her er at du treffer den nerven hos meg som fikk meg til å lese Blikktrommen om igjen. Uten at dette førte til noen forringelse av hans verk (for min del), men skuffende nok, satte den heller ikke under et nytt lys. Men verdien av mennesket Günter Grass sank nok noen hakk etter disse for de fleste sjokkerende opplysningene. Mange med meg fortsatte med å lese mer av hans produksjon etter Blikktrommen, særlig fordi han i intervju etter intervju fordømte Nazismen og alt den stod for. Og kanskje ingen roman om Tyskland under Nazismen satte så dype spor som nettopp Blikktrommen.
Men så har vi muligens mer enn vi aner sett mer bak bøkene for å se nærmere på deres skapere både før , men kanskje særlig etter Grass' "svik" i 2006.
Her hjemme skal vi ikke lenger enn til Knut Hamsun. Da jeg som ganske ung leste Pan, slo noen linjer sterkt inn i mitt unge sinn: I kap. XX kan en lese" Velsignet være livet og jorden og himlen, velsignet være mine fiender, jeg vil i denne stund være min værste uven nådig og knytte hans skorem......Og jeg ttenkte: Kunne en som skrev slik være nazist og i tillegg landssviker.?
Senere bevisstgjøring av hans ego overbeviser meg : Han var det! Særlig brevene fra ham i senere utgitte samlinger (særlig) og de mange biografier om ham levner ingen tvil.
Men så kommer spørsmålet: gjør det ham til dårligere forfatter av den grunn? Samme spørsmål kan settes ved GG. Blir hans forfatterskap med Blikktrommen som et slags "fyrtårn" mindre leseverdig av den grunn vi nå vet om ?
La meg raskt legge til at jeg skrev min anmeldelse av boken med kunnskap om hans "svik" i minnet, men ikke i "pennen".
La meg helt klart si at jeg heller ikke tror du med denne opplysningen har tenkt på noen måte å forringe hverken ham eller hans mesterverk. Din opplysning er likevel ikke mindre korrekt og sikkert gått hus forbi hos mange. Og du har rett i det jeg tror er årsaken til du nevner det. Boken blir (bør bli i alle fall) mer interessant etter den avsløringen Grass (av en eller annen grunn fant det for godt å komme med i 2006).
Takk Odin at du holder en slik kontakt med en annen bokelsker. Slik bør det fungere. Og da jeg har så lett for å ro meg ut på viddene, må du endelig korrigere meg eller komme med spørsmål om du ikke helt forstår mitt poeng i dette.
Videre god lesing!
Varmt anbefalt av mine "litt" yngre venner, og helt klart veldig underholdende. Jeg har lest en del bøker/serier av samme ungdom/ung voksne sort, og dette er helt klart lesbart uten å være helt i tetsjiktet når det gjelder apell utover målgruppen. Historien høres litt for kjent ut, - innimellom tok jeg meg i å lure på om jeg allerede hadde lest utdrag - og noen av klisjeene er litt for tynt kamuflert, men alt i alt er det ingen tvil om at jeg leser neste bok også.
En tvers igjennom strålende leseropplevelse. Smith skriver poetisk, men rent og lesbart. Og historien om Robert og Patti kombinerer det artistiske og det menneskelige, med en kjærlighetshistorie utenom det vanlige, i et helt unikt miljø og en vanvittig spennende epoke. Denne er å anbefale helt uavhengig av om man er fan eller ikke, det er rett og slett et lite stykke historie som også er en fantastisk personlig elegi til en venn.
Mads Rage som svar til [ Slettet bruker ] :
09:09, 4. april 2014 Diskusjon: Sakprosa vs skjønnlitteratur
Eg er vel litt på linje med dette sitatet:
«I suspect it is the techniques of fiction, also often used by nonfiction writers, that are especially valuable now. I say this because it’s possible that we as a culture suffer from a particularly debilitating case of thinking we know much more than we know… .
This false sense of knowing — not a new problem, but perhaps a newly pressing one — has been made worse by the ease with which we find Web sites devoted to telling us what we already want to hear and already suspect is true. There are even algorithms for this; confirmation bias has never been more pervasive or insidious. We inhabit fanciful castles of facts.
Mostly we read the nonfiction that suits our fancy, and tend to ignore that which does not. Not for aphoristic economy alone did Nietzsche observe that convictions are more dangerous enemies of truth than lies. Because we are less sure of what fiction is “saying,” we are less pre-emptively defended against it or biased in its favor. We are inclined to let it past our fortifications. It’s merely a court jester, there to amuse us. We let in the brazen liar and his hidden, difficult truths.»
http://www.nytimes.com/2013/10/27/books/review/whats-behind-the-notion-that-nonfiction-is-more-relevant-than-fiction.html?ref=books&_r=3&pagewanted=all&
Mads Rage som svar til [ Slettet bruker ] :
08:29, 31. mars 2014 Diskusjon: Bøker med filosofiske betraktninger om livet?
Essaya til Montaigne må nemnast. Kanskje Minima Moralia av Theodor Adorno, der er det mange korttekstar, men den er kanskje litt meir om "kulturen" enn om "livet", uansett veldig bra. Kanskje Moralske småstykker av Leopardi, men den er nokså pussig, og ofte i dialogform.
Elisabeth som svar til Leseberta_23 :
21:45, 16. mars 2014 Diskusjon: Elisabeth om The casual vacancy av J.K. Rowling av J.K. Rowling
Jeg jobbet meg gjennom, men føler ikke at du har gått glipp av noe ved å gi deg. Noen ganger er det med bøker som på fjellet; ingen skam å snu.
(Men krimboken hun skrev under psevdonym har langt på vei gjennopprettet mitt gode inntrykk av Rowling)
Dexter skuffer på ingen måte, men det er ikke like fresht og spennende som de første bøkene. Litt fordi at jeg nå "kjenner" Dexter, men også fordi at Lindsay virker litt usikker på hvor han vil med det hele. Uansett. Det er underholdende, og jeg setter stor pris på bokstavrim og smart humor, så jeg blir med videre. Men boken er nok ikke den jeg ville anbefalt for å verve flere fans til bok/TV-serien.
Litt forvirrende, og ikke mer engasjerende enn at det blir en firer på terningen. To "hovedtemaer" med mye detaljer og informasjon, samt Frieda Kleins personlige problemer og disputter gjør at det rett og slett blir litt vel mye som skjer, uten at noe av det virkelig griper oppmerksomheten. Men det er ikke middelmådig og så absolutt godkjent som tidtrøyte.
Merkelig. Jeg liker boken, men sliter med motivasjon til å plukke den opp og komme meg videre. Kjennes noe datert, men språket er bra og karakterene alt annet enn endimensjonale.
Det tok sin tid, men jeg kom meg i mål. Alt i alt så er den absolutt leseverdig, med enkelte særdeles velskrevne partier, men det går virkelig trått innimellom. Ikke en bok jeg kommer til å anbefale, og jeg synes kanskje det er litt merkelig at den er på så mange lister over "moderne klassikere".
Dypper innom, men kommer meg liksom aldri helt i mål...
Rolf Ingemundsen siterer Gregorius av Bengt Ohlsson
14:13, 26. februar 2014 Ingen har det som favoritt.
Og midt i fallet veller et stumt hyl over mine lepper, et hyl av skuffelse og forferdelse over at det gikk så fort, at det var så mye jeg aldri fikk gjort , og at alt det jeg så utrettelig gikk og håpet på , aldri ble oppfylt, og at jeg ikke en gang fikk dette lille: å vite at noen står på kaien og ser etter meg med savn og sorg, når jeg forsvinner inn mellom tåkebankene. En sort, bitter tanke flakser forbi, at alt jeg etterlater meg , er en utro hustru som er så lettet over å bli kvitt meg at hun knapt gidder bli stående til de har trukket inn landgangen.
I det siste har jeg begynt å undre på om det er mulig å leve et helt liv uten å ta del i det. Og livet ditt står der , som et par sko i hallen, og blir aldri brukt til noe.
Den veldige steinen. En gang , for flere millioner år siden, ble den til. Også steinen har sin fødsel. Og fuglene, øyenstikkerne og mosen.
Å skape liv. det er den helligste gjerningen. Det har jeg alltid visst. det har vært uoppnåelig for meg . Nå er det kanskje en mulighet , også for meg .
Også jeg ble til en gang. Flere millioner år gikk uten at jeg fantes. Så fantes jeg. I den store sammenhengen er livet mitt ikke mer enn en stjerne som glimtet litt, i alt det store blåsvarte, før den sluknet igjen. Men jeg fikk i det minste være til en liten stund.
Rolf Ingemundsen siterer Gregorius av Bengt Ohlsson
19:08, 25. februar 2014 Ingen har det som favoritt.
Vi går resten av livet og føler oss ufullstendige, halvferdige, sammenraskede, og samtidig som vi aldri finner oss til rette i det skinnende nye livet , kan vi heller ikke vende tilbake til det gamle, som vi en gang så inderlig ønsket oss bort fra, for de gjenværende der ser skjevt til oss, og språket som vi en gang snakket, er gått ut av tiden og blitt umoderne, og det gamle livet er tapt for alltid; de lever bare videre i minnene, kanskje ikke en gang der.
Rolf Ingemundsen siterer Gregorius av Bengt Ohlsson
19:03, 25. februar 2014 Ingen har det som favoritt.
Hvis man betrakter et fremmed menneske tilstrekkelig lenge og inngående, virker vedkommende etter en stund ikke fremmed lenger, for da har man ubevisst utstyrt personen med de egenskaper vil at den skal ha.
Rolf Ingemundsen siterer Gregorius av Bengt Ohlsson
19:00, 25. februar 2014 Ingen har det som favoritt.
"Hvordan kan det være så annerledes? Når vi mennesker møter et barn som er vanskapt og har vanskelig for å klare seg selv , da bryr vi os MER om det barnet enn om de andre, som er friske og ikke trenger hjelp. Hvorfor gjør dyrene det motsatte?"
Jeg nølte litt med svaret.
"Fordi de ikke har samvittighet", sa jeg. Og vi kan egentlig ikke klandre dem for det. de kan ikke hjelpe for det. De er skapt slik."
Sist sett
