Bokelskere.no

Original og ambisiøs, med persongalleri og historie som virkelig fenger. Godt språk, og handling jeg klarte å følge selv når det var helomvendinger, med skru og trippel salto, underveis. Pessl innfrir virkelig hypen og jeg var underholdt fra første til siste side med en deilig følelse av å ha lest noe som kjentes litt nytt uten at det var "annerledes" bare for å være det. Ikke direkte lettlest, men sjeldent tilgjengelig til å være såpass kompleks mtp både karakterer og handling. Sterk femmer og anbefales!

En fin og finurlig ungdomsbok. Men der The Fault In Our Stars kjentes mer relevant og engasjerende, uavhengig av alder, følte jeg meg mer utenfor målgruppen her. Når det er sagt, John Green skriver godt, underholdende og intelligent, og man kan ikke ønske seg så mye mer. Anbefales varmt til leselysten ungdom.

Tipp topp underholdning, helt som forventet fra Evanovich og Plum. Det skjer jo strengt tatt ikke egentlig så mye nytt, men allikevel flyter handlingen fint. Og persongalleriet er kanskje noe klisjepreget, men allikevel så fint. Sterk firer, og serien anbefales om man vil ha lettlest krim med glimt i øyet, uladet pistol i vesken og fantastiske sidekicks i Lula og bestemor Mazur.

Vel, jeg blir sikrere og sikrere. Men, det var ved å bo her "ute" , gjennom overhøring av samtaler av mine barn (barn lærer fort, som sagt!), at mitt sinn gikk opp i denne sammenheng.
Ellers virker forfattere som skriver på nynorsk, men fletter inn dialekt., vanskelige for meg. Med skam og si har jeg av nevnte grunn ennu ikke tilegnet meg Johan Falkberget, og heller ikke Olav Duun. Begge har jeg godt kjennskap til gjennom sceneoppføringer av deres verker, flere kan jeg takke Fjernsynsteateret for. SÅ det jeg der har lært, gjør dem begge til store diktere. For meg.
Det du har fra et eller annet sted lest at den som liker Røros-kongen ikke liker Hamsun , har jeg ikke hørt, og forstår det heller ikke. Jeg prøver så godt jeg kan, å skille dikter fra menneske, og dermed må jeg innrømme at jeg liker Hamsuns fortellerevne, men hans utvikling til den dyptgående nazismen som bodde i ham, og som skal vises allerede i Mysterier, mener en av hans biografier, skrevet av en som bistod ham og tett inn på dikteren under rettsoppgjøret, Professor Christian Gierløff, derfor begir jeg meg nå inn i mysteriet Hamsun, via å lese på ny denne bok, som for meg uansett virkelig er et mysterium i forhold til annet han har skrevet. At mange har et anstrengende forhold til Markens Grøde, vil jeg tro kommer av at den ble påtvunget oss som pensum i gymnaset (For oss som er voksne i dag). God natt, jord er en fullstendig riktig tittel på denne boken som handler om de-ikke-jordeiende bøndene i Sverige, kalt statarne. Jeg synes du bør ta deg tid til den en gang, skjønt hva skal vi etter hvert "låne" av vår tid til?
Jeg tror at dersom jeg skal komme meg gjennom Haugtussa nok en gang, må jeg anskaffe meg denne lydboken, du var så vennlig å nevne for meg.

DItt svar var ikke det minste sprikende, særlig stillet opp hva jeg kan finne på å føre "i pennen"
Med hjertelig hilsen
Rolf

Vel, Lillevi. Sikker er jeg jo ikke, men jeg har det fra så mange lokalt her, og det gir vel verset mening?
Om du undrer deg over hvor mange ord i Haugtussa du ikke har forstått, kan du trøste deg med at du ikke er alene om det.
Garborg regnes (med rette) som en nynorsk dikter, men ingen samkjører vel dialektuttrykk parallelt som ham.
Flere "tilhengere" av ham lokalt , er svært så enige i akkurat det, og mange av hans ord kan føre til endeløse diskusjoner ved en kaffekopp rundt forbi.
Takk for tipset av lydboken, Rut Tellefsen er en av mine favoritter såvel som skuespiller som oppleser. Så denne skal jeg få lastet ned.

Kjekt at du enda ikke er gått lei (merkelig uttrykk) av mine innfall og utfall. Men " NÅ KOMMER KVELDEN", Er det ikke omtrent Hamsun i sin avslutning av "Markens grøde?" Uansett på tide å si God Natt Jord (= Ivar Lo Johansen?)

Din venn Rolf

He igjen! (begynner du å bli lei maset mitt, så si endelig i fra. Bare dette med å forså alle Garborgs ord. Nei det skal mye til det, og jeg. gjør det heller ikke.
Et eksempel (som kanskje oppklarer noe for fler enn meg.
I hans dikt VESLEMØY VED ROKKEN er et av versene: (Håper jeg sitere riktig):

Sidan so vidt han flakkar
igjenom skog og skar,
langt yvi berg og bakkar,og kjem til OKKONS gard.
Her kann i ro han døy.
Her vil han kvile , stakkar,
og tenkje på den møy.

Det er ordet jeg har fremhevet med store bokstaver , jeg her vil til livs. De fleste inklusive meg vil forstå at han mener våres trapp.
Egentlig burde jeg vite det allerede første gang jeg leste diktet som pur ung mann i Stavanger. For midt (ca) mellom min fødeby og byen Egersund , er mitt og Garborgs rike. For å se stort på det.
Men i litt nedsettende betydning brukte man allerede den gang et munnhell (i litt nesettende betydning, er jeg redd om den koselige byen i sør. Det het seg at da noen fiskere utenfra ankom byen og la an på jentene ved kaien, skal en ha sperret av all videre diskusjon ved å rive jente løs fra fiskernes armer og utbryte : "Okka by, og okka jenter!" Altså byen er vår og det er jentene også.
Men til og med dialektiske ord har sine avarter -for ikke (som i dette tilfelle) grenser!
Jeg hadde bodd her på Jæderen i knskje et par år, da jeg til min forbauselse hører min eldste sønn , kanskje 6 år si i en liten disputas med noen andre barn :" Det e me så bestemme, for de e okka trapp! Der og da ble jeg slått av to ting: Forundring og Garborg. "Okka?" Nærbø er i kjørelengde ca 10 min fra Bryne (byen i Time), så jeg måtte finne ut av dette. OG der er en grense. Kjører man denne veistrekningen fra Bryne til Nærbø, går den språklige grensen for okka (og varianten fra littt eldre dager okkons som altså betyr vår , i diktet til Garborg betyr det som jeg allerede hadde ant : den kjem til vår trapp. Grensen ligger på en haug på veien midt mellom Bryne og Nærbø -etter lange undersøkelser fra min side. Og folk her ute bekrefter (hvis de av alder er voksne nok: At Garborg har halt i den opprinnelige formen over den språkgrensen. Det heter okka (på dialekt) fra dette skæringspunktet til trehusbebyggelsen i gamle Egersund. Min sønn omgikk de innfødt lenge før meg. (Nå har han fartet halve verden rundt, er 34 år, men sier enda okka som den eneste og riktige selvfølge. Ord kommer inn i et barnesinn fort på alle måter. Okka kontra okkons? Manger er de som støtter meg i dette at det er en gammel talemåte, fra Garbors tid, det brukes ikke lenger i noen form i Time (har man lært meg, men på Nærbø og videre sørover.
Dette bare for å vise at alle Garborgs ord er ikke like lette for alle, men leser man feks dette ordet i sammenheng med de andre, er min mening: Garborg var en ordkunster som tok sine ord ut fra sitt tillærte språk, og i enda en digresjon er det at jeg forundres over at han bommet litt på småspurven (sporven) og ikke brukte ordet som lå i hans hode og som du viser til i en annen sammenheng, nemlig at den høpp i tunet, ikke gjeng. For unge Ådne (som han var døpt) visste mer enn noen hvordan spurven beveger seg. Forklaringen kan være, korrektur av en forlegger fks. hva vet jeg.
Men, Garborg leser man ikke i fart, det fortjener han ikke. Kanskje jeg skrv dett på en litt vits-aktig måte, det var ikke meningen.
Men atter et ønske om en henrivende sommerdag.
Og les Garborg, særlig denne enestående diktsyklussen med andakt (!!!!!)
Med vennlig hilsen
EN gammel byas som i 1984 kom til JÆDEREN, for et kortere opphold. Vel jeg er her ennu.
Og jeg blir.
Din (bok) elskede venn Rolf

Unnskyld, at jeg smetter inn her: Jeg gjør det i den beste hensikt. Men det inntrykk jeg har av deg, Kjell G er at du behersker ny-norsk og det misunner jeg deg -særlig i et tilfelle som dette:
Vel, setter jeg Garborg høyt, og leser ham, men tror ikke jeg evner-som du-å få inn den musikk, den tone, bruset fra havet, sangen i gresset m.m. , slik som du viser i hvert fall meg her, skal jeg lese Haugtussa -tro dette eller ikke- må jeg ta diktet med meg og lese det enten i hans fødehjem på Garborg eller utenfor hans rødmalte hytte i Knudaheiå, særlig det siste stedet med det glitrende utsyn over det landskap som synger i hans dikt, en soldag i hytteveggen med Haugtussa i fanget, da kan jeg fryse på den varmeste dag, for det er så stort det han her presterer. Og etter å ha bodd i nesten halve mitt liv (i 30 år ) i dette landskapet, vandre i hans rike,høte hans språk i alle avskygninger av "Time" -dialekten, er det for mye Alexander Kielland;s stilisme i meg helt til å oppfatte ham slik du gjør. Så syng gjerne mer for oss Kjel G!
Med vennlig hilsen Rolf Ingemundsen.
PS: Både Garborgs "heim" samt Knudaheiå ligger i Time Kommune, bare for å syne hva jeg mener med å si "Time-dialekten". Denne opllysningen kunne jeg sikkert spart meg hva deg angår. Samt mange andre, slevfølgelig.
Takk på forhånd for en eventuell smule oppmerksomhet, og takk for at du skrev dette, Kjell G.
Med en hilsen i all beskjedenhet
Roif Ingemundsen
pt. i Garborgs rike.

Ja, hei igjen! Noen kan si det kort. Ved ditt lille sitat til slutt viser du at du har GARMAN & WORSE, innledningen kanskje flere ganger (?) Jeg tror nok du får forstått nok av Garborg ved at du allerede har sett bildene, stemningene osv. Tellefsen og Lydovs tolkning skal jeg prøve å få tak i. Å jo Garborg har kvalitet. Spesielt i sine dikt, diktsykluser, men glem heller ikke hans romaner. Visste du at han faktisk skrev en av dem på bokmål? Jeg husker i farten ikke hvilken.
Da må jeg lete i mine hyller. Men trenger du svar skal du få det.
Ha en videre herlig dag, Lillevi.
Med hjertelig hilsen
Rolf

Du er ikke sann, unge dame. Selv om jeg er "innvandrer" til Jæren fra Stavanger har jeg dog bodd her i nøyaktig 30 år til jul. Dermed har jeg levd i omgivelser som skriver nynorsk, leser mest bokmål (som man sier her) , men hvor dialektiske krumspring i språket (i tale vel og merke) er det man egentlig må lære seg. Mine barn , hele fire var ganske små da vi kom her og godtas som innfødte, men sjeg selv er og blir "byas" (som du sikkert kan oversette), men enda hender det at jeg må ty til min den gang små og håpefulle, nå voksne og mer enn det, dog ennå håpefulle mellom os sagt)(!!) , altså at jeg må spør dem om å oversette ord som kommer fra dialekten (altså folkesjelen). Det er helt utrolig, lekefullt sant. Så kommer dagens digresjon fra min side: Da jeg kom hit noe over førti år gammel, var det på grunn av en stilling. Denne innebar at jeg foran noe som het forstanderskapet (må ikke forveksles med formannskapet) stå skolerett og lese opp navnet på de fire som var valgt til å undertegne protokollen(!). Jeg kom til navnet Ødemotland. Med en gang oppfattet den musikalske delen i mine øeganger, at noe skurret i salen. Man trakk ikke smilebåndet lenger at man kunne, dermed latter. (Alltid godt med latter fra salen, vil mange si), men akkurat der og da følte jeg at jeg hadde "bommet". Likevel gjentok jeg navnet som stod med maskinskrevne bokstaver: Ødemotland: Om det jeg hadde hørt var tilløp til latter, slo den ut i full blomst nå. Så jeg så opp på podiet der den 92årige formannen att og spurte" Sa jeg noe feil, Herr formann?" Hans gamle øyne gnistret som om han var Terje Vigen, og sa så (Helt alvorlig): " Vel, du må lera deg språge her på stedet: Me har i adle år sagt Auamotland". Jeg takket for irettesettelsen, for jeg innså han hadde rett: Flytter man fra Ryfylkets dype fjord (min kone) og fra Byen ; ja så må man lære seg språket (Språge).

Så¨Lillevi du kan godt ta det som et kvalitetstegn at du forstår Garborgs "språg" så godt som du gjør. Men gjennom de kvaliteter jeg har funnet ut gjennom å studere dine innlegg på disse sidene, forundrer det meg ikke. (Eg ondra meg inkje på de).
For å følge opp min vaklende inngang til stedets sjel: ved slutten av møtet ble jeg spurt om jeg kunne lese opp et eller annet på Stavangersk, Her hadde noen av mine blivende medarbeidere forberedt meg, så -det var ved juletider. leste jeg den fine beretningen som den mest stavangerske av alle forfattere som skriver på dialekt , nemlig AJAX, eller Andreas Jacobsen (RIP) som han het i kirkebøkene, " De små armane." Dette stykket av en samtale mellom to barn som pakker inn julepresanger, ble i mange år lest fra prekestolen i Stavanger Domkirke av sogneprest Svanholm på julaften. men han er død også han. Det hadde vært artig om du Lillevi hadde hatt denne teksten, selv om stavangerdialekten er svært vanskelig , tror jeg du ville mestret den, skriftlig som muntlig. Det hører med til historien at jeg fikk applaus fra det samme forstanderskapet som hadde ledd på grunn av at Ødemotland var Auamotland. Applaus hørte ikke til dagsorden på de årlige og høytidelige forstanderskapsmøtene, dvs inntil den dagen. Og til slutt , min kære Lillevi: Jærdialekten skal være lettere på grunn av nynorsken som ligger til bunn i skriftspråket, mens stavangerdialekten (som blir mer og mer utvannet, dessverre) har bokmål (riksmål) i bunnen.
Vel, dette ble en liten drøs oss i mellom, så får andre eventuelle "elskere" av bøkenes rike, heller overse det hele.
PS : Jeg har ikke glemt at jeg lovet deg en liten beretning om min lille reise i september i fjor , en reise bakover i tiden, og hvordan jeg fant Neverland, men det får bli en privat korrespondanse, nå har jeg sikkert irritert mange nok der ute. Takk for oppmerksomheten, om der var noen. Ha en hjertelig , lun aften.
Med hilsen
Den gamle mannen VED havet , (det samme stykke hav som Alexander Lange Kielland skildrer så vakkert i innledningen til sin debutroman GARMAN og Worse, skrevet på hans elkede Orre (Aarre), jeg bor midt mellom Kiellands hav og Garborgs alveland (Garborgheimen).
Og så kommer kvelden ?
Rolf

Akkurat! Men hvorfor bruker han ikke det dialektiske utrykket høpp om spurven i tunet? Det er i dag et kjent begrep her på jæren at en høpp (hopper) og Garborg ville funnet rytmen i diktet vi før har omtalt. En ser jo klart at hopper ødelegger rim-rytmen eller hva det nå måtte hete. Takk for denne, du kom meg (selvfølgelig) i forkjøpet her (også) Lillevi.
Ha en fortsatt hjertelig sommer.

I overført betydning kan muligens enhver skapning gå på trynet. Og Harald (som jeg hadde den ære å kjenne, i hvertfall godt nok til å vite at han ofte gikk på trynet, heldigvis for det meste i overført betydning! Men, han lærte av sine feil, og det er viktig; for lille Harald, undertegnede og en rekke andre-vel og merke mennesker!) Om spurvens tankegang vet jeg for lite til å ta stilling til om en fugl, eller et dyr for øvrig kan gjøre noe som helst i overført betydning.
Men, tar din kommentar til etterretning, og tror (!) jeg forstår hvor du vil hen. Humor er alltid kjærkommen hos meg. Så jeg takker!

Hei igjen, Odin..
lovet jeg deg en videre utdyping fra min side på dette "bunnsolide" svaret ditt til meg. Føler det fortjener mer. Ikke at jeg tror jeg er faglig sterk nok til å måle meg med din innsikt.
Først din far. "De tok vår ungdom". Men som du sier mange av , faktisk de fleste av de tyske soldatene ønsket ikke å være her. De var vanlige soldater og de var ikke personlig onde, kanskje noen ble det av det miljø som omga dem i 5 år. For å prøve å kommentere dette bedre: Interessert i historie som jeg er, klarer jeg ikke lenger å bivåne dokumentarfilmene fra USA, England eller Australia, som jeg har en mengde av når det gjelder 2.verdenskrig, blir jeg både irritert og forbauset da de engelsktalende kommentatorene konsekvent omtaler tyskere , som oftest hærens soldater som the Naziies. Bare en liten bande var det, de fleste ble sterkt foraktet av til og med offiserer på høyt plan. Så ditt eksempel med tyskeren som ville unnskylde seg på den måten han i det gitte øyeblikk han kunne overfor en nordmann, selv om han intet galt hadde gjort! Likevel vi kan ikke dømme din far, for vi kan ikke sette oss inn i hans oppfatnoing og hans lidelser under de tyske okkupanter.
Jeg ble født i 1944 da mine foreldre lå i dekning fordi de tilhørte Milorg eller hva det nå var.
Derfor ble jeg heller forbauset da jeg i ca 11års alderen ble gitt det råd å bytte ut Hardyguttene med mer moden litteratur. Enda han aldri la skjul på at han anså Hamsun som landsforræder ba han meg å starte med Sult. Siden har jeg lest alt av denne forfatter og oppfattet ham som en av de største, ikke som menneske, men som litterat. Først i senere tid da jeg pløyet meg gjennom hans enorme brevsamling, ser jeg klart at hos ham satt det dypt. Likevel har jeg nå funnet fram til hans Mysterier fordi boken er som Hamsun selv , et mysterium.
Men jeg er enig med deg: Selvfølgelig (min mening) ligger det noe av egne opplevelser , et "alter ego" inn i mellom det andre i en hver bok av enhver forfatter. (Spesielt kanskje hos Dostojevskij som jeg oppfatter du tar opp litt sarkastisk i din avrunding. Jo, jeg har lest mye Dostojevskij, men ikke Odysseen (Er det ikke noe med Homer og Illiaden?), og Moby Dick kun som tegneserie (Illustrerte klassikere). I parantes bemerket er jeg glad i hans samtidige Tolstoj, Turgenev, Tsjekov, Gogol m.m. Men jeg skjønner godt hvor du vil hen.
Mazlovs Pyramide har jeg sett før, uten å legge for meget vekt på den.
DU har meget rett i t en som skriver må ha kunnskap, faglig, geografisk,, historisk m.m. om det han skriver sin historie innenfor. Han må kjenne det som ligger inni tids-rammen.
Talent? Jo, som i alt ellers om du vil prestere noe. Men ellers tror jeg øvelse, gjør mester, altså skrive og skrive, eller som idrettsutøver ville sagt: trene, trene og atter trene.
Min digresjon denne gang får bli en kommentar til meg fra en for tiden etterspurt forfatter, Paulo Coelho:"Rolf, jeg misunner dem som kan tegne, "Da svart jeg ham (på engelsk): Klarer du ta en penn å skrive stor bokstav A?, Herr Coelcho?, Ja ser du da ikke at dette like gjerne kunne vært utkast til for eksempel mønet på et hus? Så dersom du er så hjelpeløs, noe jeg ikke tror du er, så ta det hele derfra. Dette skjedde ved et uhell på Facebook, og jeg angrer. For jeg har fått en hel del henvendelser fra ukjente mennesker på alle mulige -for ikke å si umulige språk om jeg vil lære dem.....tja, jeg er egentlig ikke sikker. Men, jeg tror både han og du forstår hvor jeg vil hen(?). Men som sagt nok en digresjon fra meg.
Jg ga en av hans bøker en nokså knusende kritikk for ikke lenge siden. Det kan være tilfeldig, men hans daglige innlegg til meg på Facebook (sammen med tusenvis av andre, selvfølgelig, stoppet brått opp. Tilfeldigheter? Eller som Hamsun ville flettet det inn: "Mysterier"?. Jeg ber deg Odin lese denne bok av Hamsun nok en gang, og meget nøye. Hans nære medhjelper under rettsoppgjøret , skriver at av alle bøker som siden er skrevet om gåten Hamsun, mener at i denne boken ligger svaret, selv om den er aldri så tidlig i hans forfatterskap. OG det mener denne professor (Gjærlof?) må være et genis verk, altså skrive sitt eget liv inn i en roman så uendelig mange år før hans løpebane egentlig hadde begynt på ordentlig. Nå er jeg spent på om du ser noe av det samme i denne bok som denne kjente professor mente å finne.
Ellers vil jeg få avslutte med at jeg er atter er enig med deg i at behovet for åndelig føde er meget forskjellig blant oss. Heldigvis vil jeg si. Og det ser du sikkert?
Med vennlig hilsen
og takk for ditt berikende og kyndige skriv , nok en gang.

Men teksten? Samme gruppe som du referer til kjenner vel også denne. Men så er det at jeg er litt forundret over Garborg her. FOR: En spurv (sporv) enten den er stor eller liten den gjeng ikke, Hverken i tunet på Garborgheimen (der jeg ofte har vært) eller i det hele. Spurven gjeng ikke. Den hører til de fugler som forflytter seg ved å hopp (jamsides nedslag!). Men, kanskje Herr Garborg tok seg en dikterisk frihet her? Småspoven derimot den gjeng (går) med et bein før det andre som vi mennesker. Det er bare den hake ved det: Småspoven har intet i et tun å gjøre. Den er der ikke. det er ikke dens "beite"marker rett og slett. Så jeg tar meg den frihet, Garborg har forledet minst en generasjon med denne teksten.
Ikke at det betyr noe særlig, hverken for meg eller andre bokelskere. Fikk bare lyst til å pirke borti en ellers rettvis, klok og stor dikter.
Med hilsen og ønske om en god mai og sommer til alle. Så kan en hver sette seg feks på en benk i en park g kaste smuler fra en hvetebolle til småspurven og studere fuglelivet. De små halvtamme som hopper omkring er sannsynligvis spurv. Og heller ikke her vil man påtreffe den gående spoven, stor eller liten.
Takk for en smule oppmerksomhet(?)
Rolf Ingemundsen .
Den gamle mann VED havet , og en halv mil fra Garborg.

Premissene ligger til rette for en langt mer spennende bok, men Kellerman bruker (for) mye tid og plass på persongalleriet. Selv for meg, som har fulgt serien siden starten og "kjenner" karakterene, blir det i meste laget av digresjon bort fra "beistet" og mordet som skal oppklares. At karakterer som har blitt introdusert over tid får utvikle seg gjennom serien er jeg veldig positiv til, men dette ble tildels "transportetapper" for det jeg antar skal være nye storylines i nye bøker. Greit nok, men det blir en svak firer og ingen anbefaling annet enn til andre som følger Decker/Lazarus.

Å lesa lyrikk på lesebrett kan i alle fall vera irriterande, sidan lyrikken gjerne har det med å forhalde seg til kva som skal stå på kvar side i mykje større grad enn prosaen, sjølv om t.d. Tomas Espedal og mange andre prosaistar nyttar seg av sideformatet på den måten. Lesebrettet bryt liksom ned dette, og er dermed laga for ein gitt type prosa, i alle fall slik eg ser det. Difor kan det jo henda at papirprosaistar blir meir opptekne av å bruka papiret og sidene medvite.

Bryson er uovertruffen når det kommer til å skrive bøker om "alt og ingenting". Her tar han for seg sommeren 1927 i USA via personer og hendelser som sto sentralt. Han velger seg kriminelle, folkehelter, politikere, atleter og kunstnere og klarer - som få andre - å belyse det lille og det store på samme tid. Dette er underholdende og informativt, og interessant både i globalt og historisk perspektiv. Det er omfattende, så til tross for at boken er såpass "lettlest" som den er blir det mye å ta inn. For ikke å snakke om at den er en draug å ta med seg på bussen. Men jeg har tatt meg små pauser hvor jeg har lest annet før jeg har tatt fatt igjen uten at jeg føler jeg mistet sammenhengen. Som med alt annet Bryson har skrevet, anbefales!

Hei igjen !
Og du takker meg for en lang og GRUNDIG tilbakemelding? Hva blir mitt lille bidrag å regne i forhold til ditt velskrevne (!!) og seriøst oppfattet foredrag. Jeg kjenner ikke din alder. Selv nærmer jeg meg stygt (!) de 70. Men bøker har jeg vært opptatt av helt siden 5 (!) års alderen. Skulle jeg her på bokelskere legg inn alle jeg pr. i dag har i mine hyller (fordelt) på bibliotek , "hjemmekontor" stue, kjellerstue så er det oppsummert av mitt (eller rettere oppfinneren av datatprogrammet, min eldste sønn) til ca . 4.500 bøker. Men, lest dem alle har jeg ikke. Til gjengjeld har jeg lest flere bøker mer enn en gang.
Interessant alt du skriver, og så velformulert!
Jeg finner intet jeg kan si meg uenig i. Og for å prøve å være ærlig: dette forekommer sjelden.

La oss starte med slutten, for å komme på et spor: Pelle Erobreren. Det var en av de første voksne bøker jeg leste, i min fars sparsomme bokhyller, dog tror jeg han var mer opptatt av kvalitet enn kvantitet. Dessuten tror jeg ikke hans økonomi var stor nok til å kjøpe det han lystet, men han var en ivrig bibliotekgjenger. Han døde i 1968 , 57 år gammel. Siden det er du som kommer inn på at klassekamp er ut (noe jeg gir deg rett i), men jeg vet ikke hvordan ditt tobindsverk er lagt opp. Men, jeg tror at når du kommer til bind to, får du klasekamp så det holder. Og det altså om dannelsen av de første fagforeninger i Danmark nor som gjorde at i enkelte kretser var det ikke "pent" å ha Andersen Nexø's beretning stående framme. Pelle erobreren , hvorfor denne tittel? Ikke på grunn av barndomsskildringen som ble filmatisert, hvor jeg vil tro at hele bind 2 ble sløyfet. (Dersom jeg har fulgt skikkelig med). Andersen Nexø ble av mange betraktet som en ekte kommunist pga denne boken og ikke bare det Pelle er jo i høyeste grad en revolusjonær kommunist. Etter folks mening da jeg leste den tidlig på 50 tallet.
Fars utgave var i fem bind, sikkert pga at papiret i mange bøker var langt tykkere enn i nåtidens.

Håper jeg ikke røper for mye av innholdet eller ødelegger spenningen for deg. Uansett en klassiker som bør leses av alle som elsker god litteratur (som min far) uten å implisere eller manipulere i noen politisk retning.
En liten avsporing også fra meg:
Jeg er ekte Stavangergutt og min generasjon som kjøpte bøker, kjente godt til Bokhandler Bang.
Ved å kjøpe en bok hos ham , fikk vi en god historie fra ham med på veien. Vi kom en dag inn på at folk kjøpte og leste mye bøker under krigen. Han mente at de nok kjøpte bøker mer og mer etter som krigen skred fram, men han tvilte på om man i grunnen leste disse bøkene i samme grad som man kjøpte. Du vet den gangen hadde de fleste bøker fra solide forlag en rygg av ekte skinn. Hans antakelse var at det var folks eneste mulighet til å skaffe seg pene skinnhansker ! Min morfar som var skomaker kunne bekrefte at mange damer, særlig fra "pene" hjem kom med drøssevis av bøker og ba ham om å lage damehansker! Og annet selvfølgelig. For dette var ekte skinn!

Nok om det. Jeg sier ikke dermed at bøkene også ble lest!

Godt sett av deg: Også jeg har følelsen av at Grass vil unnskylde seg gjennom den lille trommeslageren i denne boken.

Hva Hamsun angår. at han var nazist til sin dødsdag, kan ingen være i tvil. Og han angret aldri.
I hans brev etter arrestasjonen som i seg selv blir en stor bok hva antall sider angår. Men gjennom de nesten utallige biografier jeg har lest om ham er der stor samstemmighet om at han ikke kjemte til jødeforfølgelsene -helt klart ihvertfall ikke om utryddelsesleirene. At han skriver godt, det er sikkert, ihvertfall skriver han nesten forførende!(?).

Vel, jeg har mer å si, men tiden innhentet meg (nå også), men sender denne delen av svaret
nå likevel, da det er gått så lang tid, at det nesten grenser til uhøflighet.

Men å dele synspunkter med deg, har jeg fortsatt lyst til, fordi jeg hadde så stor glede av å lese det du skrev.

Med hilsen
Rolf
"Den gamle mannen VED havet"

Wow, denne lever virkelig opp til hypen. Igjen, en ungdomsbok, men denne gangen har jeg virkelig ingenting å utsette på verken språk, karakterer eller klisjebruk. Historien er nok, og den blir fortalt mer enn godt nok. Språket er enkelt, men fint. Hovedkarakterene engasjerer, og de fleste bi-karakterene får mer enn en nynanse. Og når man klarer å få en historie om ungdom, sykdom og død til å bli så vakker og tvers igjennom lesbar, og morsom (!), er det bare å ta av seg hatten. Denne boken "forsvant" på en ettermiddag. Det gjorde en pakke Kleenex også. Men det er allikevel ikke "vond og trist", men "god og trist" lesning.
En veldig sterk femmer på terningen!

Eg er ingen ekspert, men:

Du bestemmer av Bård Torgersen. Det er ei diktsamling som brukar spørreskjemaet som form og tullar med det. Eg er framleis usikker på kor mykje eg likte boka, men ho er definitivt underhaldande.

Teori om det eneste av Nils Chr. Moe-Repstad. I to deler med litt ulik form/tematikk, men veldig interessant spenn i samlinga, masse flott.

Ellers likar eg Øyvind Rimbereid og Torill Wardenær, men det er jo godt etablerte navn.

Dette er ein fengande og velskriven roman. Eg likte spesielt korleis bygdelivet blir behandla både frå utsida og innsida. Denne fortener fleire lesarar.