Bokelskere.no

Det er mulig, det- men jeg har ikke lest noen av hans andre romaner. Så da har jeg nok mye å glede meg til:)

Jeg likte denne kjmepegodt. Synes den var meget spennedne og godt bygd opp. Jeg startet å høre den på lydbok i bilen, og den var å godt lest av Axel Aubert at jeg ofte satt igjen i bilen og hørte ferdig kapitler.. I natt leste jeg ferdig boka i papir, da jeg også har den versjonen. Jeg har ikke lest noe av Theorin før, med unntak av noen noveller. Jeg synes han i denne boka har noe til felles med Mons Kallentoft i Midtvinterblod- Beskrivelsene av det mobbede narnet feks, er grusomt..
Slutten er vond, smertefull, men det er et håp der. Jeg håper, for Jans del.:)

Herlig, romantisk, lærerikt om pest, arkitektur, medisin, krig mot Tyrkia, og storbrann i Venezia på 1500-tallet. Les gjerne mer HER

Tom Egeland har igjen skrevet en meget interessant og spennende roman-spenningsthriller med røtter i bibelske historier og gåter. Funnet han leter etter har satt sterke krefter i bevegelse. Beltø er en som ikke gir fra seg noe frivillig og spør der andre tier, og etterhvert får vi svar på gåtene. Jeg tror mange ganger jeg vet svaret , men blir overrasket flere ganger, og nysgjerrigheten min på hva funnet og gåtene rommer driver meg stadig videre i handlingen. Likevel er ikke dette en pageturner med høyt tempo, men mer en refleksjonthriller som drives videre fordi jeg vil ha svar.

Mer om boka i bloggen min HER

Dette er en sterk bok, gripende, fæl, vakkert skrevet, selv om den er naken og rå, om de som kjempet ved Vestfronten. Mer om boka her i bloggen min.:)

Trilogien er sterk og intens, spesielt skrevet , til tider veldig lyrisk og poetisk, og med en annerledes bruk av tegnsetting, som i en diktsamling kanskje, suggererende og rytmisk i sin form, litt mystisk og uhyggelig, trist og dyster, mørk, selv om kjærlighetshistorien i seg selv er vakker.
Mitt blogginnlegg om hele trilogien HER

Jeg synes den var ganske bra Holgei. Interessant, lærerik og litt morsom, og mye trist. Tydelig at Eggen har gjort mye research. Jeg har skrevet dette i bloggen min: Torgrim Eggen har skrevet en interessant og tildels sterk roman som absolutt ikke romantiserer Cuba, men tvert i mot tar brodden av alle slike tanker og forestillinger om den ultimate kommunistiske stat ledet av Fidel Castro, hvis slike skulle finnes. Forfatteren nyanserer og viser forskjellige syn om regimet gjennom sine karakterer. Å bruke tvillingssøstre som kontraster er et smart grep i så måte, men også gjennom flere andre personer og deres diskusjoner i boka får vi et innblikk av forskjellige syn. Men det som står meislet igjen til slutt, er at hvis du som cubaner ikke var/er? tro mot revolusjonen var du ille ute, og regimets håndtlangere var ikke nådige i sine metoder for å hjernevaske og torturere deg til å bli et lydig samfunnsmedlem. Det som skildres fra fengslene stemmer også godt overens med det Cubafødte Cecilia Samartin skriver om i sin siste roman Dona Maria.
Frigjøringshelten Che Cuevara får heller ingen gode skussmål i denne romanen, der han beskrives som mye farligere og værre enn Fidel Castro, som hvis han hadde fått leve ville blitt en svær brutal leder.

Eggen viser at han har gjort mye research, og gir oss mye fakta underveis om Cuba og regimet. Det må kanskje til for å få oss til å tro på det hans skriver om? Det er ganske spesielt at en nordmann skriver en bok fra innsiden av Cubas regime med hovedpersoner derfra, særlig også fordi hovedpersonen Raul opptrer i jeg-form. Til dels er det veldig tydelig at han ikke er innfødt cubaner, men det tilgir jeg fordi jeg vet tross alt at forfatteren er norsk.
Å være utlending og skrive om brutale forhold i et diktaturregime har flere gjort. Dette minnet meg litt om hva Caryl Ferey har gjort i sin siste roman Mapuche. Ferey er fransk og har skrevet en thriller fra den skitne krigen under diktaturet i Argentina på 70-og 80-tallet.

Hermanas er en bok det absolutt er verdt å lese. Eggen skriver godt, og det glimter til med småmorsomme replikker og setninger her og der. Eggen er kjent for sin skarpe satiriske penn, noe jeg har skjønt er nedtonet noe i Hermanas. Jeg kunne imidlertid ønsket meg at boka hadde vært noe kortere. Mer HER

Og nå holder jeg endelig på å lese den. Har kommet halvveis.

Uperfekt er en interessant bok basert på Browns forskning. Det at boka er basert på forskning gjør at den blir noe mer og annet enn en vanlig selvutviklingsbok fra "over there".

Brown har intervjuet 1280 informanter, både kvinner og menn, og brukt en kvalitativ metode kalt Grounding Theory , noe hun forklarer i eget kapittel for interesserte bakerst i boka. Selv synes jeg det er interressant med tanke på mitt kommende masterstudie i sosialt arbeid. Men poenget mitt er egentlig å si noe om at det er en omfattende studie hun har bak boka og teoriene sine.

Uperfekt tar opp temaer som sårbarhet og skam. Skam snakker vi vanligvis ikke om, men det styrer veldig mye av våre handlinger. Mange blir oppdratt med skam, mange familier, skoler og arbeidsplasser lider under det. Det er interessant å se at skam innebærer så mange ting, og forskjellige ting for kvinner og menn. Skam er knyttet til de fleste områder, spesielt utseende, penger, partner, arbeidsliv, om å ikke være god nok, pen nok, tynn nok, rik nok etc etc.. Samfunnet vårt er preget av en .."aldri nok"-kultur, mener Brown. Menns skam er knyttet til maskulinitet, det å ikke være svak. At dette fortsatt henger så sterkt i var en overraskelse for meg, men hennes forskning viser at noe av det værste for menn, er å være svake.

-"-når vi ikke erkjenner på hvilken måte og hvor vi er ømfindtlige, løper vi en større risiko for å bli såret." (s.51)

Brown skriver også mye om sårbarhet, om sårbarhetens våpenlager (forsvarsmekanismer), og at hvis vi skal bli hele mennesker må vi tørre å vise sårbarhet før vi kan utvise stort vågemot. Motsatsen er likegyldighet og mangel på engasjement. Hun mener det er skammen som ligger under for mangel på engasjement, og det er den vi må tørre å oppdage og gjøre oss motstandsdyktige overfor. Motstandsdyktighet mot skam er et sentralt begrep som en vei videre i hennes bok. Brown tar til orde for en rehumansiering av utdannelse og arbeid. Ledelse og organisasjoner vies et eget kapittel i boka, likedan et for område familie og omsorg for barn.

" Ja, det er tøfft å snakke om skam. Men den samtalen er ikke på langt nær så farlig som det vi skaper med tausheten vår! Alle opplever skam. Alle er redde for å snakke om den. Og jo mindre vi snakker om den , desto mer opplever vi den."
Vi må være sårbare hvis vi vil ha mer mot, hvis vi ønsker å utvise stort vågemot. Men som jeg sa til Harry Potter-vennen min - hvordan kan vi gjøre oss synlige hvis skammen har gjort oss livredde for hva folk kan komme til å mene om oss? " ( s. 70)

Brown viser til mange interessante sider i boka si. Blant annet trekker hun frem krigsveteranene som USA har mange av. Hun skriver at soldater er opplært til å stenge av for sin sårbarhet for kunne gå ut i krig. Derfor sliter svært mange etter krigen også, spesielt fordi det ikke har vært noe apparat som har tatt deres følelser og traumer på alvor i ettertid. Det er høy selvmordsfrekvens hos krigsveteraner, noe man også kan finne hos andre harde yrker, som advokater, innen finans og politi.

Hun skriver også om flere områder i Sårbarhetens våpenlager, og kaller dem skjold som : frykten for glede, perfeksjonisme, neddoping, viking eller veiking, overdrevent åpenhet og flombelysning, sjokkbrekk, sno deg, kynisme, kritikk, kulhet og grusomhet. Disse områdene beskrives nøye og alternativer vises for å bryte med disse mønstrene. Innledningsvis skriver hun dette:

"Som barn lærte vi å beskytte oss selv mot å bli såret, forkleinet og skuffet. Vi tok på oss en rustning . Vi brukte tankene, følelsene og adferden vår som våpen; og vi lærte hvordan vi skulle fordufte, ja til og med forsvinne. Nå, som voksne, innser vi at hvis vi skal leve med mot, hensikt og tilknytning - hvis vi skal være den personen vi lengter etter å være- må vi bli sårbare igjen. Vi må ta av oss rrustningen, legge ned våpnene, stå frem og gjøre oss synlige. " (s. 110)

Uperfekt er skrevet av en professor i sosialt arbeid. Jeg er selv sosialarbeider og kjenner igjen en del tematikk i boka som temaer jeg arbeider med innenfor tilknytning og sårbarhet. Samt det å fokusere på styrker og muligheter, istedet for å tenke mangler og ikke-god-nok. Jeg jobber spesielt med disse temaene når jeg holder kurs for og utreder potensielle fosterforeldre. Denne boka går imidlertid mye mer generelt til verks og er allmengyldige, da den berører livet til hver enkelt av oss. Som enkeltperson, en del av en familie, venneflokk, klasse, arbeidsplass, samfunnsmedlem----

Jeg kunne sitert og referert mye mer, men det er så mye å ta av her, at jeg anbefaler deg selv å lese boka. Om den virker tung så ta et kapittel nå og da. Boka er dessverre tildels skjemmet av dårlig oversettelse og tidvis tungt språk, men innholdsmessig er den verdt det. Leser du godt engelsk, kan antageligvis originalen være å foretrekke. ( Daring greatly)

Kapitlene om å rehumanisere arbeid og utdanning , samt helhjertet foreldreinnsats og det å våge å være de voksne vi ønsker at barna våre skal bli var spesielt interressant og befriende lesing.

" Hvem vi er og hvordan vi samhandler med verden, har mye større betydning for hvordan barna våre kommer til å klare seg, enn alt det vi vet om oppdragelse." (s. 215)

Mer om boka i blogginlegget mitt HER

Gapestokk er journalist Monika N. Yndestads andre krimbok om Alice Bratt. Jeg likte hennes forrige bok Jentene fra balletten godt, og var derfor spent på Gapestokk. Denne gangen er temaet hevn og pressens nådeløse vesen. Også her har unge jenter en sentral plass i handlingen.

Krimjournalist Alice Bratt vinner i 2010 en pris for en sak hun har skrevet om fyllekjøring. I 1986 var hun med i en alvorlig bussulykke hvor to av hennes venninner ble drept. Årsaken til ulykken var en ung mann som kjørte i fylla med traktor, og rett inn i bussen. Bratt har kontaktet sjåføren igjen, og brukt seg selv i en personlig avissak. Etter prisutdelingen våkner Alice opp i fyllearresten, siktet for å ha kjørt i svært påvirket tilstand. Avisene, også hennes egen BA, er raskt ute med fordømmelser av Alice og hendelsen og prisen trekkes tilbake. Hun blir også avskjedighet. Alice husker ingenting av hendelsen. Full av skam flykter hun ut av landet og leier seg en hytte i Cornwall, England.

Hjemme i Norge skjer det mye. Poltiet får resultatet av prøvene tatt av Alice og skjønner at hun ikke kan ha hatt i seg det prøvene viser. Det skjer også flere drap og en forsvinning. Alice`samboer Jone angrer, det gjør også kolleger som skrev stygt om henne.

Men Alice vet ikke noe om dette, og pleier seg selv i de vakre omgivelsene i Tintagel, Cornwall, og prøver å huske. På kirkegården får hun glimt av noe..

Sakte rulles en innviklet og fæl hevnhistorie med et forskrudd sinn i hovedrollen opp. Alice kommer mer og mer til seg selv, og hun finner også ut av del andre ting om seg selv.

Gapestokk er en velskrevet krim, uten det samme intense spenningsdrivet som i Jentene fra balletten, men det er spennende og interessant nok. Enkelte partier er skikkelig skumle. Yndestads erfaring med mediebransjen fører til troverdighet når det gjelder tabloidpressens indre og nådeløse liv. Det spriker i flere retninger en stund, og jeg aner hvem eller hvor drapsmannen kan være, men helt sikker blir jeg ikke før det står der svart på hvitt. Jeg ser frem til flere krimbøker om Alice Bratt, og å følge veiene hun tar videre.

Min bloggomtale

Jeg har lest Bitrere enn døden av forfatterparet, deres nummer to i serien om psykologen Siri Bergmann. Den likte jeg godt. Derfor var jeg spent på deres siste; Før du døde. Siri rydder i sin avdøde ektemanns gamle papirer, og her finner hun noe mistenkelig..
For fem år siden ble en mann brutalt drept i Stockholm sentrum. En ung jente, var vitne, men hun var så rusa at politiet ikke kunne feste lit til forklaringen hennes.
Siri begynner å ane at ektemannen Stefans selvmord kan ha en sammenheng med dette drapet.
Som den nygjerrige snushøna hun er begynner hun å undersøke saken. Hennes nåværende ektemann Markus synes hun fortaper seg for mye i den, og at hun fjerner seg mer og mer fra ham og barnet deres. Siri jobber også fortsatt som psykolog sammen med sin venninne Aina, og vi får delta i en terapisession også i denne boka. Klienten har til forveksling en del felles tema som Siri angående det å gi slipp på et forhold.

Jeg synes denne boka dreide seg for mye om Siri, hennes familieliv, familiens hverdagsliv, hennes følelser , hennes drama. Det ble for mye prat og ord, og for lite krim.
Historien har en god utvikling, men ble for langdryg etter min mening. Sakte men sikkert nøstes trådene sammen, og at Siri har en god intuisjon er sikkert, men det koster henne dyrt å følge den og mange fæle sannheter kommer til overflata etterhvert. Hun risikerer sitt eget liv.
Joda, det er overraskelser her, men for å komme dit må du lese 300 sider pluss sånn cirka.

Men den som liker snill kosete krim (med unntak av oppklaringen, for den er grusom), pratsom krim med familieforviklinger, og et innblikk i en psykologs hverdag, kan kanskje like Før du døde.
Min bloggomtale

Sterk historie, og jeg synes stilen i vi-form, den kollektive fortellingen var original og fungerte utmerket. Rytmisk og godt lest. Jeg har litt problemer med lydbokformatet noen ganger (det er ikke opplesers sin feil i dette tilfellet) , så det er mulig at jeg leser den på papir igjen senere. Grusomt å høre hvordan disse jentene ble behandlet. Dette var en form for menneskehandel, de var null verdt.

Dette er en frodig roman, med mye humor og vidløftige situasjoner og refleksjoner. For meg ble det vel mye i svingene, vanskelig å henge med, eller det ble ikke så lett å engasjere seg hele tiden. Det beste er kjærlighetshistoriene (selv om de også er temmelig vidløftige innimellom), og religionskritikken. Der er Nygårdshaug god, men så er det vel også noe han brenner for selv. Geometri og kvantefysiske utlegninger derimot, interesserer meg ikke noe særlig, og da faller jeg også av lasset. Der er lydbok veldig greit, for jeg kan konsenterere meg om det jeg synes er interessant og la resten passere forbi..

Jeg er imponert over hva Ida Skjelbakken har fått til , hva hun har gjort, tort, og hvilken mental styrke denne jenta har. Ida ble satt i fengsel i USA for å ha oppholdt seg i lndet med faslk identitet og drevet ulovlig med våpen. Egentlig var våpnene og skytetreningen hun og mannen Julio drev med lovlig, men siden hun hadde ulovlig opphold ble det ulovlig likevel. Ida ble satt i varetekt i et føderalt fengsel i Miami, på ubestemt tid før saken hennes kom for retten. Fengselet er nok adskillig dårligere enn norske. Her frøs de konstant, maten var elendig og det var minimalt av den. Å ringe hjem den første tiden kunne de bare glemme.. Ida lærte seg å at en dag av gangen og finne de små positive sidene i fengslet, kvinnefelleskapet ble sterkt, og med kraft og kreativitet berget hun seg fint gjennom oppholdet med meditsjon, trening, yoga, mental trening, tegning med mer.. En lettlest, fengslende, interessant, lærerik og sterk bok som absolutt anbefales!
Jeg har skrevet et blogginnlegg om boka HER

En fornøyelig og velskrevet skjærgårdkrim, med mye humor. Les mer i min anmeldelse HER

"”Syv henrykkelser” har Tove Nilsen kalt kapitlene i denne boken om skrivekunst og lesekunst, om å leve med litteratur og med et sterkt behov for å søke mening gjennom det skrevne ord. Samtidig er Skrivefest en personlig fortelling om Tove Nilsens egen vei inn i litteraturen, fra hun avbrøt skolen sytten og et halvt år gammel fordi hun ville ”ut i verden og inn i bøkene”. I tilbakeblikk og med ledig klokskap skriver Tove Nilsen om å etablere seg som forfatter, om arbeidet med sine egne romaner og om ”fiksjonens pinaktighet”, om å møte lesere, om å forstå seg selv gjennom skriving, men også gjennom møtet med andre forfatteres litteratur. Hun skriver om forfattere som Ernest Hemingway, Gabriel Garcia Marquez, Doris Lessing, Elias Canetti og Henning Mankell.

Mer fra forlagets hjemmeside HER "

Forlaget oppsummerer godt bokas innhold, men de har glemt å nevne Stephen King som en av de to Tove Nilsen har latt seg inspirere av, samt NIcolas Bouvier, som hun dro til Kreta med.
Tove har reist mye, og alle disse syv forfatterne har hatt en viktig funksjon også i forhold til de reisene hun beskriver i den lille boka. De ble med henne til rektorkontoret hvor hun sluttet skolen for å bli forfatter (Hemingway), London (Lessing), Marquez (Managua- en farefull reise), Canetti (Marokko), Mankell (Molde- en spyfull båttur), Bouvier (Kreta ) og King (Odense).

Tove skriver lett, godt, ærlig og selvreflekterende, modent, morsomt, tankevekkende og lærerikt. Jeg likte denne boka veldig godt, og kommer til å at den frem igjen for å nyte alle gullkornene. Denne boka leste jeg uten blyant og merkelapper, fordi den var så god å bare lese, på senga, på bussen- men jeg tenkte ofte at dette skulle jeg ha markert, og dette, og dette--- Så da må jeg jo lese den på nytt, en dag.

mer i bloggen min HER

Djevelanger er mer ekkel, mer creepy enn de to andre bøkene. Denne tenderer en psykologisk thriller like så mye som en ren krim. Det er mye syk galskap her, og underlige sammantreff og dragninger på et ubevisst plan. Til tider er det nesten for mye, nesten så det bikker over, nesten så jeg får problemer med å tro på historien. Men spennende er det likevel. Granhus skriver godt. Jeg synes likevel ikke denne var like bra som Stormen og Malstrømmen. Bare nesten like bra..
Det blir spennende å se hvilken vei Granhus utvikler seg videre som forfatter. Vil han helle mer mot den psykologiske thrilleren ?

Mer fra min bloggomtale HER

Frostgraven har handling i fortid og nåtid. Vi blir kjent med lille Peder som er liten gutt under krigen. Han bor på Ekne i Nord-Trøndelag, like ved fangeleiren på Falstad. Peders mor er kjæreste med Hans som er tysk soldat. Mor blir gravid med Hans og får et barn som blir bortplassert etter krigen. Etter krigen ser Peder at Hans blir drept av en norsk motstandsmann og nabo; Eirik Husum, men ingen vil høre på Peder. Mor sier at Hans ble fraktet til Tyskland i en båt. Mor blir også syk og Peder blir plassert på spesialskole for evneveike på Ekne. Han blir hundset med og mobbet på det groveste fordi han er tyskerunge.

I nåtid møter vi journalisten Ira Torgrimsson (som også figurerte i Holtermans første bok Presteskapet). Ira bor sammen med sin tenåringsfostersønn Kevin, og jobber i avisa Dag og Kveld. Hun oppdager også at hun er gravid og vet ikke hvem faren er. Ira er i ferd med å rulle opp en stor barnevernssak hvor kompisen til Kevin er innblandet. Sondre får permisjon fra institusjonen på Skogn for å besøke Kevin en vinterferie. En nær venninne av Sondre fra institusjonen blir funnet halvdød på grunn av overdose i Oslo, og Sondre forsvinner.

Peder er nå en eldre mann og søker å finne ut av noe fra sin fortid. Hans historie har en forbindelse til hendelsene i nåtid, og en stygg sak rulles opp.

Sonja Holterman har skrevet en meget god krim, inspirert av faktiske hendelser på Falstad under og etter 2.verdenskrig. Falstad leir var kanskje Norges mest brutale fangeleir, og mange ble henrettet i Falstadskogen under krigen. Før og etter krigen ble bygningene brukt til anstalt og spesialskole for evneveike.

Dette en bok jeg knapt greide å legge fra meg. Stilen er ren, boka godt komponert og velskrevet, det er ikke noe overflødig prat og fyllstoff her. Karakterene er interessante, og jeg ser frem til å følge både Ira, politivennen Tommy og Kevin videre. Måten trådene flettes sammen er suveren. Jeg hadde mine mistanker om hvem forbryteren var, men måtte revurdere dette flere ganger underveis. Tematikken er også veldig interessant. I disse dager har også Skammens historie kommet ut, en bok om Norges mørke sider. Det som skjedde med mennesker som Peder og hans mor etter krigen er også en skamplett det er på høy tid å få mer bevissthet om. Vi vet en del om hva som har skjedd av overgrep på institusjoner, men skammen som henger igjen etter å ha vært på feil side under krigen, sitter i hos mange og er tiet i hjel, slik Holterman har vært opptatt av å belyse. Krimgenren er en utmerket måte å belyse slike temaer på. Enkelte episoder fra Peders barndom i boka er hjerteskærende. Men ifølge forfatteren var virkeligheten værre.

Frostgraven er en meget spennende og interessant krim, som jeg anbefaler på det sterkeste. Forfatteren viser med denne boka at man ikke trenger å skrive makaber parteringskrim med detaljerte voldskildringer for å skape spenning. Tvert i mot.

Jeg gir ikke alltid terningkast, men denne vil jeg gi en god FEMmer.

Mer HER

Jeg likte denn boka veldig godt. Koste meg skikkelig me en blanding av spenning, kjærlighet, satiriske sleivspark til en kynisk bokbransje, parodiske karakterer, ja, litt av hvert.. Her er min anmeldelse for den som vil lese.

Enkel og lettlest innføring i denne 5:2 dietten hvor man kan gå ned i vekt samt oppnå gode helsefordeler ved å faste/spise veldig lite to dager i uke og ellers hva man vil. Boka gir deg du trenger for å komme i gang.