Bokelskere.no

Jeg har 2 hyller med til salgs/byttebøker, Bookis salg som ligger ute til salgs på Bookis, men selger/bytter dem her også; og en hylle til med leste bøker som ikke er lagt ut der enda, Til salgs - bytte.

Hva gjør man når man får følelser for andre, og samtidig føle at man ikke strekker til?

Unormalt opptatt av forelskelse?
Det skjer med Caroline. Hun er en kvinne i midten av trettiårene, men når man leser boka, er det som om man leser om en fjortis. Fordi denne kvinnen er svært opptatt av forelskelse og nærhet. Hun er så opptatt av det, at det er nesten ubehagelig å lese om henne. Skjønner at nærhet er viktig for de fleste, men synes det tok for mye plass i boka.

Husbytte er en psyskologisk thriller om et par som forsøker å leve sammen på nytt etter et svik. Derfor lar de Carolines mor passe deres sønn, mens Caroline og Francis er på ferie alene en ukes tid. Ved den anledning, har de bestilt et hus gjennom en annonse Caroline kom over. De flytter inn i et hus på landet, mens eieren av det huset, låner byleiligheten deres i mellomtiden. Dette paret har nettopp hatt en krise i forholdet. Caroline har flørtet og vært sammen med en yngre mann, som også er hennes kollega. Hun har møtt ham i smug til tross for dårlig samvittighet, mens Francis har jobbet redusert på grunn av depresjon. De prøver å komme over denne kneika, og finne tilbake til hverandre igjen. Det har gått bedre i det siste, men det føles fremdeles anstrengt. Vil denne lille ferien sammen redde siste rest av forholdet, eller blir det bare forgjeves?

Kvelende følelser
Konseptet virket veldig interessant i begynnelsen. Det er ikke spesielt originalt eller forfriskende, men det er noe med konseptet som var forlokkende. Dessverre kveles det hele av følelser, nærhet og det å være trengende på en måte. Trenger man andre for å overleve, eller kan man leve alene? Hvis et forhold går over, er det mulig å komme seg videre? Finner man noen gang ut av hvem man virkelig elsker?

Boka skifter fra Carolines og Francis perspektiv hvordan de forsøker å nærme seg hverandre, og gli fra hverandre. Det er veldig mye frem og tilbake. Er kjærligheten sterk nok til å overleve alt? Det var morsomt å lese fra Francis perspektiv fordi han kommer med noen kommentarer som man nesten ler av. De er ikke ment å være morsomme, men er det likevel. Caroline blir man nesten sliten av å lese om i lengden for hun blir på en måte mye av alt. For mye å håndtere, og til slutt bryr man seg ikke så mye om henne. Man klarer ikke helt å synes synd i henne med tanke på hva hun har gjort. Man føler ikke særlig synd på henne når hun føler seg terroristert. I huset de leier for en uke, finner hun spor som minner henne på noe som er personlig. og det føles ut som det er noen som vil henne vondt. Hvorfor og hvem?

Nesten ingen connection
Dette kunne ha vært en spennende psykologisk thriller hvis det ikke hadde vært så mye om nærhet og begjær. Synes ikke det er så spennende å lese om når det gjelder godt voksne mennesker, og følte heller ikke at man ble godt nok kjent med dem. Man blir ikke godt nok kjent med dem til å skape en slags connection mens man leser, og da bryr man seg lite om både persongalleri og handling. Man klarer da ikke helt å leve seg inn i det som skjer. Man gir nærmest blaffen.

Noen spennende partier var det å lese om, men mye føltes ikke helt ekte. Det meste blir veldig søkt og tilfeldig. En grei bok å lese hvis man vil ha noe lett, men det er ikke en bok man klarer å ta på alvor. Noen ganger er det greit å lese noe, bare for å få litt underholdning. Ikke noe galt i det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er veldig rart. Avantgardistisk metalitterær krim? Tror det er det. Og ble verken spesielt opphengt i handling, personer eller plott, men måtte liksom lese videre! Veldig, veldig rart...

Dette er skitskummelt! Hvem som helst kan synes det er ekkelt å være alene hjemme i et tomt hus, og det hjelper ikke når huset ligger avsides til og det er mørkt og regner. Og en attpåtil er sjuk! Og så kommer en fremmed mann inn i huset...

Litt slurvete språk, særlig setningsbygningen. Bruker unga i dag ord som "komedie"? "Omkommet"? Usikker.

Flotte illustrasjoner som understreker stemingen.

Herlig! Rot tegner. På alle arkene og på veggen og han tegner sinte øyne og skarpe tenner og det går skikkelig unna! Men så vil Bjørne tegne, og han setter seg ned med baksiden av et ark og tegner pent. Sånt blir det bråk av! Men gode venner ordner alltid opp til slutt.

Elsker energien og illustrasjonene. Og kontrasten mellom Rot og Bjørne, men at de kan være venner tross ulikhetene.

Hørte denne på lydbok, egna seg utmerket til det. Jeg liker hvordan historien tar form etter hvert som en får orden på tidsplanene. Og god slutt!

Fantasy bygd på russisk mytologi er fascinerende greier! Likte nok Uprooted av samme forfatter hakket bedre, men det er mye pent å si om denne også. Liker karakterene og miljøene og kanskje spesielt hvordan de ulike parallellfortellingene veves sammen.

Hvorfor har jeg ikke lest noe av James Patterson tidligere?

Mange husker kanskje ikke thrilleren Kiss the Girls som ble produsert i 1997, for filmen er ikke så veldig kjent. Det var en tid den ofte ble vist på Tv, og det er en god film med Morgan Freeman og Ashley Judd i hovedrollene. Synes thrillere var mer nøktern og realistiske før i tiden, enn det de fremstilles nå i filmverdenen, noe som er litt synd. Savner thrillere med en god historie, som denne.

Kiss the Girls er ikke den første boka av James Patterson om Alex Cross. Det er Along Came a Spider som også er filmatisert. Jeg foretrekker å lese bøker i kronologisk rekkefølge, men siden jeg alltid har hatt lyst til å lese noe av James Patterson, hoppet jeg over til hans mest kjente bok, som jeg også kjente historien til fra før av. Følte heller ikke at det gjorde noe at man ikke har lest den første boka fordi man blir såpass godt kjent med Alex Cross, både gjennom jobb og familielivet. Han er både politimann og psykolog.

Hvor langt går man for noen man er glad i?
En dag kommer han hjem og blir overrasket over den triste stemningen da noen slektninger har kommet for å gi ham en alvorlig beskjed. Hans niese er forsvunnet, og det er også mange andre kvinner. Har det en sammenheng? Selv om han og niesen bor langt i fra hverandre, har de et tett bånd. Broren hans døde av en alvorlig sykdom, og han føler derfor et ekstra ansvar for henne. Vil han finne henne før det er for sent? Jo mer han og hans makker jobber med saken, viser det seg ikke at de må jobbe mot en seriemorder, men to som er avhengige av hverandre. Saken viser seg å være langt alvorligere enn først antatt.

James Patterson skriver godt og skaper skikkelig dyster stemning. Dysterheten minner meg litt om Se7en som er en av mine favorittfilmer. Det er også kjent at det alltid er noen forskjeller når en bok blir til film, men her var det overraskende store forskjeller, men vil helst ikke gå så nærme innpå det, fordi vil ikke røpe noe. Men kan si så mye at boka er mye mørkere enn filmen.

*En thriller med tyngde*
Til tross for den tunge dysterheten både i handling og i noen av karakterene, så er boka overraskende lett å lese. Den har en fin flyt, inneholder mye spenning og gode beskrivelser. James Patterson skriver med stor innlevelse, og jeg blir nesten flau av å tenke på at jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Lenge har jeg savnet å lese mørke og hardbarket krim og thrillere. Synes både krim og thrillere har blitt litt lettbente de siste årene, så det var godt å lese noe med tyngde igjen. Det eneste som ødelegger litt er en romanse som oppstår. Mellom hvem ønsker jeg ikke å si, for det er en såpass stor del av boka. Men bortsett fra det, ga det meg mersmak og lyst til å utforske dette forfatterskapet videre. Fikk også sansen for Alex Cross. Til tross for at han har sine indre demoner, er han veldig jordnær og virker rolig i enhver situasjon. Han er både varm og kald på en måte. Jeg liker den vekslingen.

Kiss the Girls overrasket ikke meg, men den byr på spenning, dyster atmosfære, god historie og fart. Boka inneholder noen grove scener og vold, så den er ikke for sarte sjeler. Selv liker jeg mørke og dystre bøker, og det gjør ikke meg noe at de er litt voldelige. Gleder meg til å bli bedre kjent med Alex Cross.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var rett og slett veldig, veldig spennende! Og så bra med en hovedperson jeg på mange måter ikke liker, men heier på likevel. Må få med meg oppfølgeren også!

Litt mye strategi og politikk for min smak i første del, men så tok det seg opp og ble den typen eventyr jeg liker med disse bøkene.

Denne var ikke dum. Veldig fornøyd med at jeg gjennomskua deler av plottet tidlig uten at gjorde boka forutsigbar. Litt flate karakterer og ingen stor litterær opplevelse, men god sommerkrim.

Superhelter etter at jobben er gjort. Det er en original vri. Men hvor er de? Og hvorfor kan de ikke forlate området?

Ja

Trenger man å imponere noen i det hele tatt?

Å lyve gjør alt verre
Ina er ikke med i den populære gjengen i klassen, men vil gjerne være det. I følge de andre er hun ikke kul nok, og hun vet det selv. Hun bor i blokkborettslag sammen med moren sin. Hun er der, men samtidig ikke. Tankene hennes er et annet sted, og hun er alltid trett. En dag begynner hun på et kurs, og det betyr at Ina må være mye alene i sommer, men for klassen, lyver hun om at hun skal til "syden". Istedet gjemmer hun seg hjemme i leiligheten i redsel for å bli avslørt av de andre. Det er bare et problem ... Den siste dagen før sommerferien dukker det opp en nykomling som skal begynne i klassen hennes til høsten. Han og faren hans har flyttet inn i samme borettslag som Ina. Klarer hun å unngå ham og de andre resten av sommeren uten å bli avslørt?

Syden ble utgitt i fjor, og ved en tilfeldighet ble den lest sommeren i år, noe som var kjekt. Så langt har det vært drittvær (som jeg liker), men fint innevær til å lese bøker, og Syden byr på lett underholdning som man av og til trenger. Syntes også både tittel og innhold passet godt å lese de regnværsdagene boka ble lest. Det ble en slags kontrast over det.

Kjente problemstillinger
Boka har mye å by på som er lett å kjenne seg igjen i fra ungdomstiden. Det å passe inn, av og til velger man feil, noen ganger riktig, valget mellom å være sammen med de kule, eller gjøre det som er rett for seg selv. Mange problemstillinger blir tatt opp som fleste av oss går gjennom i den alderen, også forelskelse. Velger man selv den man blir forelsket i, eller bare skjer det? Et annet problem som blir tatt opp, men som alltid er viktig, er følelsen av at man trenger ikke å skjule den man er, samme hvem man er med. Man skal være seg selv, selv om det kan by på noen utfordringer, for alle har svake sider, noe man ikke er stolt av. Det er bare menneskelig. Mer menneskelig enn man tror. Boka tar også for seg temaer som; ensomhet og ekte vennskap. Man blir påminnet om at å være ung, ikke alltid er like lett.

Marianne Kaurin skriver om Ina med både alvor og humor. Selv om en del er forutsigbart for oss voksne, er Syden likevel en underholdende og vemodig bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Grei nok. En del morsomheter, noe å tenke over om en er interessert i religion, men jeg skjønner ikke helt hva han vil med denne boka. Illustrasjonene ga meg ikke noe. Så... tja.

det er så mye bra med denne boka, men jeg sliter litt med spenningskurven. Begynnelsen er interessant nok, og en må jo etablere personene, men jeg synes det tar alt for lang tid før den egentlige handlingen setter i gang. Da tar det av til de grader og kontrasten til den første delen blir for stor. Og for meg falt inertessen voldsomt da selve klimakset, løsningen kom. Det ble så fortellende og stillestående selv om innholdet var dramatisk nok. Så jeg ble faktisk litt skuffa, jeg.

Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.

Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.

Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år. (!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.

Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.

Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.

Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.

Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.

Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.

Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.

Fra min blogg: I Bokhylla

Farmor har vært Livs nærmeste venninne. De har drukket te, spilt yatzy og spist fyrstekake, men nå er ikke farmor mer. Og Frans dukker opp, med de nydelige øynene og en perfekt knekk på nesa, og vil lære henne å skate! (Liv kaller det å kjøre rullebrett, selvfølgelig.) Men hvordan skal en minipensjonist på 12 håndtere en sånt problem? Hun må spørre "de gamle venninnene", enkefru Larsen, Bunny og fru Blix. Og favorittbibliotekar Hallgrim. Og det ordner seg, det gjør jo det, men ikke uten hindere på veien. Burde Liv forsøke å bli kulere? Mer som skate-jentene?

Dette er ei utrolig søt bok om å ikke passe helt inn, men likevel bli skikkelig grundig forelska. Og det er så fiiiint! Og så er det ei bok om å ha integritet. Det er ikke mye som er viktigere enn det.