Alle har sine styrker og svakheter , og det eneste vi kan gjøre, er å akseptere dem slik som de er.
Det er alltid balanse i livet - selv når det er ondskap overalt rundt deg, vil det skje gode og vakre ting som opprettholder den naturlige harmonien.
Småmorsom og litt gjennkjenbar roman fra Costa del Sol: blogginnlegg om boka her
Takk for det Bjørg:)
Det er vel en satire rundt en bestemt regjeringsleder og hans meget lettsindige forhold til kriging. Ingenting som har med Nederland å gjøre er vel tatt spesielt på kornet. Plottet med "nr. 1" er vel enda mindre treffende. Petersen og Devold på sin side er vel ganske glemte?
når noe i hjertet løsner
selv om det
kan være vondt
betyr det jo
at det endelig
er plass til
noe nytt
litt som når
et barn
mistet en tann
selv om det blør litt
er de alltid
så spente
mens de venter på
at en ny skal vokse ut
du rotet det sånn til at det ble riktig.
«Jeg suger bare på en ting, Nick!»
«Og hva er det, Kitty?»
«Kan du ikke gjette?»
«Nah ...?»
«Se nedover deg selv, Nick.»
«Ok.»
«Hva ser du?»
«Drink. Telefon.»
«Hva mer, Nick?»
«Skoene mine ...»
«Nick, hva er den store greia som stikker ut der mens du snakker med meg?»
«Å, den! Det er magen min!»
Av og til tenkte jeg på leveren min, men leveren sa aldri noe, den sa aldri, «Slutt med det der, du tar livet av meg, og da vil jeg ta livet av deg!» Hvis vi hadde hatt snakkende levere ville vi ikke trengt AA.
Jeg satt der i regnet.
Telefonen ringte. Jeg tørket av den med en forfalt regning fra ligningskontoret, og tok den.
«Leser du Celine?» spurte en kvinnestemme. Stemmen hennes hørtes ganske sexy ut. Jeg hadde vært lenge alene. Noen tiår.
I hennes øyne fantes det to kategorier mennesker, uansett hvor de kom fra. Det var gode og onde mennesker. Ingen nasjon var bare ond eller bare god. Drittsekker og kjernekarer - man fant dem i alle land.
Jeg forstår de som synes boka er frisk og morsom. Kanskje skal den være litt parodisk. Sjangeren boka hovedsakelig tilhører, er exploitation / trash. Så har boka en hybrid stil som jeg for min del har store innvendinger mot. Det er enerverende når Uri bryter ut i forelesninger og språkspalter om uvesentligheter: "Nå er det på tide å lære litt latin, dere!" Latinkurset er en forsert ramme som har ytterst lite med tematikken å gjøre. Litteraturlista bakerst i boka er tilsvarende patetisk. Plottet er flatt og repeterende. Boka Uri egentlig ville skrive her er "Hvem sa hva", som hun jo kom ut med på et annet tidspunkt.
Cambridge trakk invitasjonen til et forskningsopphold til den kjente professoren Jordan Peterson etter at noen studenter mente at han ikke representerte deres meninger. Som om han skulle det! Han skulle utfordre deres meninger, ikke være enig med dem - universitetets hovedoppgave er sannhetssøken, ikke enighet om meninger.
Det foregår en skremmende kampanje i spesielt USA og Storbritannia, men ideene spres videre til andre vestlige land. Dette er forsøkene på å omskrive historien til politisk korrekthet med hensyn til kjønn og rase, den såkalte «woke»-kulturen. Aktivister på venstresiden, spesielt i USA, har gjort rasisme og kjønnsideologi til nye kampanjesaker, hvor den som ikke er enig, forfølges og i mange tilfeller mister jobben. Selvsensur blir resultatet; få våger lenger å mene noe annet enn det som er definert som den korrekte mening.
Det er et stort konformitetspress i vestlige land for tiden, spesielt når kontroversielle og omstridte tema er oppe til debatt. Identitetspolitikken er én årsak, en annen er rettsliggjøringen av politikk i det offentlige ordskiftet. Så da er frimodighet en mangelvare, men også likhet - at alle borgere kan delta i debatt om alt. Kan menn delta i abortdebatt? Tør de? Eller hvite i debatt om rasisme - menn om feminisme? Identitetspolitikken sier nei. Klima? Sterkt moralisert felt. Og rasjonalitet - er det fakta som debatteres? Ikke dersom moralisering preger ordskiftet eller debattantene har sin egen subjektive realitet.
Historikken om brenning eller "henretting" av bøker er interessant. Etter hvert, la oss si de siste 100 sidene, blir boka og strukturen altfor rotete.
(Jeg har redigert inn et ord).
Ja, jeg leser Matlary Haaland slik at hun etterlyser større nasjonal identitet framfor gruppeidentitet basert på kjønn, etnisitet eller rase.
Generelt sett tenker jeg at nasjonal identitet styrkes når man bli utsatt for ytre fiender, som i krig, slik du sier. Hvorvidt dette skjer med alle innbyggerne i Ukraina nå er vanskelig å si, i og med at landet har hatt borgerkrig i åtte år med mange tusen drept over en periode på åtte år, og at Russland tydelig støtter de østlige delene i denne krigen.
Bjørn Nistad hevde at Ukraina historisk har hatt to hovedkulturer, grovt sett delt ved Dnepr. https://bokelskere.no/GeirSundet/boksamling/3789550/
Den norske utenrikspolitiske «debatten» handler veldig ofte om å si de «rette tingene» framfor å skjære gjennom til sannheten.
Når din egen verden kjennes dyster og grå, er bøker portaler som kan føre deg hvor som helst. Du kan gjemme deg i boksidene, bli værende der, få trøst og beskyttelse. Og det beste? uansett om du er syv eller sekstisyv, er en bok som en gammel venn som venter på deg med åpne armer.