´I´m not looking for Miss Right, lads,´ he mumbled! ´I´m looking for Miss Right now.
I got home before dawn, being sick outside the door. (The week before I was sick inside the door. My uncle was pleased with the difference.)
Thorvik har villet skrive boka som en fortelling om en opplevelse, og ikke en leksikalsk oppramsing av klubber og utesteder. Holder du ut gjennom hele fortellingen, er du god. Det er noe med å lese om at andre har det gøy: Det høres egentlig ikke så gøy ut. Mer anmassende. I tillegg er det alle navnene på steder og personer som virrer så voldsomt rundt i lufta. Konklusjonen blir da at som litteratur er ikke denne boka det helt store, men at den faktisk har sin misjon som en dokumentasjon. Så er det heller ikke alt Thorvik forteller, men vi kommer godt på vei.
Ja, for livet er ikkje slik at det finst spørsmål og svar, spørsmål og svar, med to strekar under svaret. Livet er vanskeleg, for alle. Men eg trur det er mogleg med ei forankring i det sårbare, undrande og ufullkomne.
Og ja, dei gjer meg arg, desse kristne som løftar bibelboka og meiner at det ordet ekteskap som står omtalt der, er slik ekteskapet skal og må vere i 2020. At ein må tenkje så svart -kvitt, lukke i staden for å opne og stemple det ein ikkje forstår.
… jeg har erfaringer både med UFO-fortellinger og med sekter av forskjellige slag. Det er lett å la seg fange. Særlig for den som kjører av sted med litt flate dekk, for å si det på den måten.
I don't really even see the point in telling my friends that my kids have left home. Not that the subject ever comes up these days. My friends are all going through similar things with their kids. When I bump into someone at the Safeway nowadays, it's implicit we don't ask about the children the way we used to. We'd get too depressed.
Jeg får ikke helt med meg hva Arntzen egentlig vil med boka. Bortsett fra å fortelle at: "Mote er viktig". "Bærekraft er fint". Ellers blir det en del oppkok og halvtygde eksempler. Og blant disse finnes det direkte feil, selv i den korte teksten som utgjør omtalen fra forlaget. Skal man begynne å referere til Spøkelseskladden i Andeby må man ta den helt ut i boka som helhet, mens her virker det som Arntzen ønsker å være et populærkultur-geni, akademiker og politiker på en gang.
Uten en eneste spoiler kan jeg røpe at denne boka kan gi deg mer enn én god latter. Dessverre er oversettelsen på et nivå langt under det profesjonelle. En kuriositet er at kildene oppgis i kapittelsluttnoter, helt til forlaget gir opp formateringsjobben og begynner å presentere dem i løpende parenteser i stedet.
Personlig tror jeg ikke det spiller noen rolle hvem som oppdrar en, om det er mann eller kvinne,biologiske foreldre eller adoptivforeldre, så lenge man bare får kjærlighet nok.
Mange mennesker tror at skulptørkunsten bare dreier seg om det ytre,fysiske skallet av et menneske.Og reint teknisk har de kanskje rett. Men enhver stor skulptør vet at kunsten å gjenskape en god likhet er avhenger av at man tolker essensen av den personen eller gjenstanden man portretterer.
Men i løpet av de mange årene jeg har tilbrakt her på denne jorden,har jeg oppdaget at for hvert av de råtne eplene finnes det tusenvis av andre med gode og vennlige hjerter.
La aldri frykten bestemme din skjebne.
Er det ikke rart å tenke på at livet kan bli snudd helt på hodet bare i løpet av noen få timer?
Det hender,sa han,at vi ikke vet hva vi ønsker.Til det er der.
Det var et spørsmål om å gripe mulighetene når de bød seg - eller i hvert fall merke seg dem før de truet med å forsvinne. Kanskje var det dette som var den egentlig veien til å lykke.
Hold føttene plantet på jordens friske teppe, men løft din sjel til universets vinduer.
Det finnes enkelte områder der man aldri kan stille klokken tilbake.
Jeg prøver bare å forklare at det kommer noen øyeblikk i livet da det er umulig å forsette å følge den veien man går på, og da må man krysse en bro for å komme over på en annen vei.
Hva ville vi mennesker være uten håp?