Bokelskere.no

Det stemmer, stjerne til deg.

Dessverre, galt svar.

Denne romanen er en studie i egoisme og manglende evne til å elske. Hovedpersonen vil ha et kjærlighetsforhold til en syngende venninne - uten at dette skal gå utover den trygge hverdagen han deler med sin kone.
Boken "førte" til at forfatteren ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris.

Hvem er forfatter, og hva heter boken?

I bokens tittel ligger dagen i dag. Det har blitt sagt at denne romanen er forfatterens morsomste.

Hva heter romanen, og hvem er forfatter?

Stemmer! Og ja, jeg har lest den. Sjelden eller aldri har jeg lest en bok som skriver så mesterlig om opplevelsen av rasisme og "hverdagsrasisme". Om du ikke har lest den - så anbefales det å ha god tid under lesingen. Dette er en bok som "krever" deg.

Doris Lessing, - Den gode terroristen

Foreldrene, en afro-amerikansk sangerinne og jødisk fysiker - gjør alt for å beskytte de tre barna sine mot rasisme. De bestemmer seg for at oppdragelsen skal være hevet over tid og raseidentitet. Tilværelsen skal fylles med sang og musikk.
Forfatteren bygger romanen over tre grunnmotiver: hudfarge, musikk og relativitetsteorien.
Hvem er forfatter, og hva heter boken?

Kerstin Ekman - Hendelser ved vann

Den satt! Stjerne er sendt.

På et karrig sted, i Vesterbottenske viken, sliter menneskene for det daglige brød. Hver person er skildret slik at deres lille verden avspeiler storsamfunnets problemer og motsetninger. Romanen ble det store gjennombruddet for denne forfatteren.

Hvem er forfatteren , og hva heter romanen?

En strålende bokomtale Rose-Marie!

For noen år siden tok jeg turen innom Karen (bydelen i Nairobi hvor farmen ligger). Det var en uforglemmelig opplevelse. Med "ærefrykt" tråkket jeg i Blixens fotspor til stedet hvor restene av det som hadde vært en kaffefarm lå, jeg satt på terrassen hennes og fikk servert te av Kamante's etterkommer, mens jeg kikket på de blomstrende kaktusene som Blixen en gang hadde plantet, og som nå hadde vokst seg flere meter høye.
Den eneste jeg savnet var vertinnen selv.

Stedet er i dag et museum - vel verdt et besøk om man tilfeldigvis er på de trakter.

Poenget var jo ikke at man må spise det som smaker grusomt bare fordi det smaker grusomt likesom man skulle imponere med å ha gjort seg selv vondt, en slags selvskading eller snobberi. Nei, heller det at man venner seg til det som først virker tungt eller trasig ved stadig å vende tilbake til det og prøver igjen, prøver kanskje litt hardere, prøver kanskje noe nytt, ja, at man gir seg selv litt motstand eller kanskje endog mye motstand i den tro at det vil virke oppløftende. Som sagt foraktet jeg løk da jeg var en unge (erm, kanskje er jeg det ennå, hm...), og jeg hatet sopp, kunne ikke fordra det, samt mye annen mat som hjortestek og andre retter jeg nå vil regne som lekkerbiskener. Idag setter hobbiten i meg stor pris på å ta en liten helgalunsj bestående av sjalottløk og sjampinjong stekt i rikelig med smør. Nåvel! ikke akkurat sunt, men smaken min har endret seg (jammen sa jeg smør!), den har modnet; smaken modnes, den utvikler seg og er forhåpentligvis alt annet enn statisk. Rasputin skal visstnok ha gjort seg selv immun mot gift ved å ta inn små mengder gift daglig. Sammenligningen er kanskje litt uheldig, jeg vil jo ikke mene at klassisk litteratur er å regne eller likestille med gift, men kanskje er det noe i det allikevel. En stadig eksponering: da kan man overleve det. Jeg føler jeg har tapt noe hvis en bok ikke gir meg noe som jeg ikke allerede har funnet andre steder eller med mindre den gjør dette noe klarere eller i det minste sterkere enn det var før.

Huff da! :))

Det stemmer at Hesse og Zweig kjente hverandre. Jeg tror en del av korrespondansen mellom dem ligger til fri benyttelse på nettet.
Forøvrig liker jeg ditt motto om at "det aldri er forsent". Med dette for øyet bevarer vi nysgjerrigheten og undringen gjennom livet, og er åpne for nye bekjentskaper og historier - i litteraturen såvel som i den hverdagslige hverdagen vår. Forhåpentligvis til naturen setter en stopper av seg selv. :)

Jeg leste "Steppeulven" for første gang sent i tenårene, - boken var "obligatorisk", og den ble heftig diskutert av unge forståsegpåere. :)
Mitt første "bevisste" bekjentskap med Hesse var - "Demian" og "Under hjulet" - de lå under juletreet det året jeg var blitt tenåring - jeg ble "hektet" på Hesse og har i ettertid lest og relest Hesse's litteratur med jevne mellomrom.

Siden du nettopp har kjøpt "Steppeulven", fikk jeg lyst til å sitere noen linjer fra Hesse's bok "My Belief", i essayet "A Night's Work" fra 1928, skriver han bl.a. dette:
..."A long piece of writing I had been living with for almost two years had recently reached the stage where a book's essential significance is at stake. I well remember the time a few years ago (it was the same season of the year) when "Steppenwolf" was in just this dangerous and suspenseful state. In the art of writing as I practice it, there is no such thing as a really rational way of working, relying on will power and diligence. For me a novel begins to take shape at the moment I see a figure forming, one that can for a while be symbol and bearer of my experiences, my thoughts, my problems. The appearance of this mythical person ( Peter Camenzind, Knulp, Demian, Siddharta, Harry Haller, etc.) is the creative instant out of which everything else emerges. Almost all the prose works of fiction I have written are biographies of souls; in all of them the center of intrest was not in plot, complications, and suspence, but rather they essentially monologues; that mythical figure, a single person, is examined in his relationship to the world and to himself".......

Stillheten

Kloden dreier stille rundt
den som henger i en tråd
alene.

Lenz, Kjærstad, Roll-Anker, Treholt