Bokelskere.no

The French have a phrase for it. The bastards have a phrase for everything and they are always right. To say goodbye is to die a little.

...."men hun leste bestandig med en tykk sprittusj i nærheten. Hun pleide å stryke over alt hun mente var overflødig, eller dårlig formulert, eller rett og slett dumt. Hun likte ikke å finne det hun kalte bidrag til den store altomfattende dumheten i bøkene hun leste. Hun kunne stryke flere sider av gangen. På den måten fikk hun bøkene slik hun mente de burde være, og jeg likte å lese bøkene etter at hun hadde fjernet dumheter med tykke tusjstreker."

Fra "Sander" av Terje Holtet Larsen.

I like bars just after they open in the evening. When the air inside is still cool and clean and everything is shiny. The first quiet drink of the evening in a quiet bar -- that's wonderful.

I was as hollow and empty as the spaces between stars.

When I got home I mixed a stiff one and stood by the open window in the living room and sipped it and listened to the groundswell of traffic on Laurel Canyon Boulevard and looked at the glare of the big angry city hanging over the shoulder of the hills through which the boulevard had been cut. Far off the banshee wail of police or fire sirens rose and fell, never for very long completely silent. Twenty four hours a day somebody is running, somebody else is trying to catch him. Out there in the night of a thousand crimes, people were dying, being maimed, cut by flying glass, crushed against steering wheels or under heavy tires. People were being beaten, robbed, strangled, raped, and murdered. People were hungry, sick; bored, desperate with loneliness or remorse or fear, angry, cruel, feverish, shaken by sobs. A city no worse than others, a city rich and vigorous and full of pride, a city lost and beaten and full of emptiness. It all depends on where you sit and what your own private score is. I didn't have one. I didn't care. I finished the drink and went to bed.

I was neat, clean, shaved and sober, and I didn't care who knew it.

For denne ene gang, du skjønne kvinne,
Da jeg lot hjertet vrenges for å vinne
Din kjærlighet, da var du altfor vred.
Og vrangvillig du sendte meg avsted.
Men hvis du bare lytter, vil du finne
At jeg slett intet syndig har i sinne
Og vil du virkelig jeg skal forsvinne,
Så si du bare: «Gå min venn, i fred,
For denne ene gang.»

Jeg volder ingen skade ved å minne
Om flammen som du selv har tent her inne.
La meg få nyte i mitt ansikts sved
De frukter som din kropp er utstyrt med
For om du bare visste hvor jeg led,
Så lot du meg få tre deg på min pinne!
For denne ene gang.

Shakespeare is dangerous reading for talents in the process of formation: he forces them to reproduce him, and they imagine they are producing themselves.

Although Lord Byron's talent is wild and uncomfortable in its structure, hardly anyone can compare with him in natural truth and grandeur.

Now if he is not inclined to learn from more highly skilled contemporary or earlier artists what he himself lacks in order to be a true artist, he will lag behind his own potential because of a wrong-headed idea that he is safeguarding his own originality; for we own not just what we are born with, but also what we can acquire, and this is what we are.

I strid med den tradisjonelle filosofien utviklet Nietzsche den erkjennelsen, at også det som er blitt til, kan være sant, og dette er aksiomatisk for en ny orientering av estetikken.

Djerve, overhengende, nærmest truende klipper, tordenskyer som tårner seg opp på himmelen og trekker med seg lyn og brak, vulkaner i hele sin destruktive voldsomhet, orkaner som etterlater seg ødeleggelse, det grenseløse oseanet hensatt i opprør, et høyt vannfall fra en mektig elv og lignende ting gjør vår motstand til ubetydelig småtteri sammenlignet med deres makt. Men synet av disse tingene blir desto mer tiltrekkende jo frykteligere det er – forutsatt at vi befinner oss i sikkerhet. Og fordi de forøker den sjelelige styrken utover dens dagligdagse gjennomsnittsnivå og lar oss oppdage en evne til å stå imot av et helt annet slag, en evne som gir oss mot til å måle oss med naturens tilsynelatende allmakt, kaller vi gjerne disse gjenstandene opphøyde.

Dikteren er overalt, alt etter sitt begrep, naturens bevarere. Når de ikke lenger helt ut kan være dette, og allerede i sitt eget indre har erfart den ødeleggende innflytelse av vilkårlige og kunstige former eller i det minste har måttet kjempe mot den, da vil de tre fram som naturens vitner eller hevnere. De vil altså enten være natur, eller søke etter den tapte.

Schiller

For the ancient Egyptians, exactitude was symbolized by a feather that served as a weight on scales used for the weighing of souls.