Bokelskere.no

Deilig, drivende god fantasy, ja! Og så veldig mye bedre enn bok nummer to i serien. En får jo se hvordan bok nummer tre blir, håper jo å bli positivt overrasket.

Men ja, inntrykket av denne første var virkelig gedigent. For en oppbygning og for et klimaks!

de første femti sidene rørte meg veldig ved første gangs lesning. Men jeg var midt inni andre bøker og tok dermed en pause, gang to var ikke like interessant for meg, og jeg synes at boka jevnt over ikke når like høyt som gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, som, om du ikke har lest den, virkelig er å anbefale. Det gode med Espedal er jo fremdeles å finne i imot kunsten. Det vakre og poetiske, det stille. Det å være menneske. Ærlighet som en ser få andre steder, også så godt beskrevet.

Kunne ønske boka var lenger, fortalte mer av historiene som ble påbegynt. Gjerne mer om den unge forfatteren, om opphavet, om foreldre og besteforeldre. Skulle gjerne hatt mer, men det kommer vel kanskje med neste bok, om en kjenner Espedal rett er nok også den rimelig ærlig og forteller nok ganske mye :)

Han virker som en fyr med et lengre forfatterprosjekt. Han skildrer kanskje noe av det finske folks rotløshet og tilstand og tematikken er nok derfor noe repetetiv. Har bare lest harens år, men lest litt om mannen og så et innslag på bokprogrammet for noen år siden. Må si jeg er veldig positiv, harens år står ganske høyt oppe blant bøkene jeg har lest. Det vidunderlige og vakre, det underlige og tankefulle. Jeg har satt deler av det opp mot Erlend Loe (selvom jeg må innrømme at jeg ikke har Klart å lese ut noen av hans bøker) og må si at det jeg har lest av Paasilinna er betraktelig bedre. Hvorfor opp mot Loe? Vel, naiviteten i språket som føres, personene som tenker, måten de handler. Plottet i Harens År kan jo også for eksempel minne ganske så mye om plottet i Doppler, og i det hele tatt vet vi vel at Loe har vært interessert i Finland. Men altså, ja. Det gode med Paasilinna er at han mestrer å skrive enkelt uten å skrive fordummende. Han lar ordene flyte og selvom det er lettlest, så sitter tingene fast i hodet, en husker, en fornemmer. En opplever med Vatanen det Vatanen gjør.

vil også trekke frem mange av novellene og kortprosastykkene i etterlatte fortellinger og skisser. For eksempel er Beskrivelse av en Kamp helt ufattelig kul. Samt er En Hverdagslig Hendelse noe av det mer fantastiske jeg har lest, og den er jo bare halvannen side lang.

Prosessen fikk jeg mye ut av i ettertid. Kan godt kalle det en prosess å lese boka, og det har jeg tenkt mye over: bokas form speiler på mange måter innholdet i sin intrikate og kanskje litt slitsomme form. Lange, innviklede setninger og et plot som ikke har proposjoner av noe vanlig. Virkelig spennende og slitsomme greier. Ja, Prosessen er god og viktig lesning!

Det er da ihvertfall slik at man ved å lese tar opp i seg andre folks perspektiver, og gjerne fører dette til en viss forståelse av mennesker og deres vaner, ikke minst toleranse. Men dette kan vel gå begge veier! Hitler skal ha vært en meget belest mann (Peer Gynt har jeg hørt var hans yndlingsbok), og slike ørkenvismenn som stirrer på stjernene og tenker "hm!" de er vel mer enn bare en myte. :-)

(redigert ett år senere: dette er nå å anse mer som en kuriositet fremfor en meningsytring jeg fortsatt står ved).

Etter nettopp å ha lest <i>Mesteren og Margarita</i> for første gang, kan det ikke nektes for at jeg nærer svært blandede følelser til verket. Innholdet er da rimeligvis en tankevekker, og de mange påfunnene og de beslektede historiene som omsider knyttes sammen, gjør at jeg beundrer Bulgakov og hans fantasi – og hvis vi skal vurdere det historisk kan man vel beundre ham for hans mot også, for å ha prøvd å utgi noe slikt i Sovjet av alle steder! Men likevel, språket virket på meg som veldig monotont, ja det er først og fremst språket jeg har innvendinger mot. Selvsagt er dette et spørsmål om smak, men en mer levende, visuell og poetisk drakt ville vært på sin plass, synes da ihvertfall jeg. Jeg klarte ikke å forstå hvorfor den mystiske «mesteren» gikk under dette tilnavnet fordi han hadde diktet denne fortellingen om vår gode venn Pontius Pilatus – det var da lite enestående over denne beretningen, ihvertfall hvis man skal angripe den ut ifra «erotiske» kriterier. I denne forbindelse må jeg spørre: Er det noen her på Bokelskere som har lest denne på russisk og kan si om en eventuell kraft i språket forsvant under oversettelsen?

Men det må for all del nevnes, Behemot - den muntre slyngelen! - og Korojev og en del andre underlige skruer, de gjorde sitt for å marinere leseopplevelsen; og de dialogene som blir utvekslet var høyst fornøyelige, kanskje særlig fra en retorisk synsvinkel. Dessuten, slike små detaljer som at det spilles Schubert i Himmelen var òg på sin plass! Nåvel, jeg antar dette er et verk som ikke flykter fra hukommelsen med det første, selv om jeg sitter igjen med det inntrykket at den kastet bort noe av sitt potensiale. Som en sluttnote bør jeg vel legge til at jeg gjerne bedømmer litteratur etter (som jeg var inne på) "erotiske" kvaliteter - brunsten i setningene, livskraften i karakterene, fortellingens potens, så og si. Dette snarere enn på rent samfunnskritiske kriterier, hvor <i>Mesteren og Margarita</i> utvilsomt skårer skyhøyt. Jeg må også bringe på banen at til tross for denne svulmende kritikken så hadde jeg sans for boken, man skulle kanskje ikke tro det? Innleggets kjerne er at jeg tror den kunne vært <i>enda</i> bedre.

Gjerne protester eller gi bifall! Det er da tross alt derfor jeg publiserer dette.

Det er da noe selvmotsigende at du "merker at jeg har en sterk forkjærlighet for "enklere" tekster, der spenningen ligger like mye i det lille som blir sagt eller ikke sagt" og samtidig at første bind i Knausgårds Min Kamp har gjort inntrykk på deg, utvilsomt et positivt inntrykk, og et sterkt et sådan, siden du nevner den. Slik jeg har forstått det går Min Kamp-prosjektet ut på å blåse ut så mye som mulig om et aldri så lite levd liv.

Likevel, jeg skal gi deg en anbefaling: The Old Man and the Sea av Hemingway. Hvis du liker romaner med et umiddelbart enkelt språk, så og si, så er vel Hemingway mannen for deg.

Jeg fryktet du misforsto meg, men det gjorde du selvsagt ikke. Retten til å undervurdere meg trenger du ikke å gi slipp på – jeg behersker foreløpig ikke evnen til å grave frem alle verdens sannheter og kan ha godt av å bli korrektert fra tid til annen!

For å uttrykke det i termer vi begge kjenner: kvinnelige forfattere har gjerne blitt undertrykt sin rett til å få sine verker publisert, fordi det i en tid da verden var mørk og dyster eksisterte en fordom om at kun menn kunne skrive, da pennen var en penis. Hvis kvinner ikke har fått utgitt noe fordi de har manglet muligheten, så er det vel vanskelig å havne i en kanon. Og dessuten, hvis hva som havner i kanonen (hva som ikke blir glemt for ettertiden) er bestemt av et "autoritært patrialkalsk samfunn", gjør det trolig ikke saken bedre. De ulike grunnene jeg siktet til var altså av en kulturhistorisk art, ikke kunstnerisk! ;-)

Det er utvilsomt slik at jeg leser flest bøker av mannlige forfattere. Eller snarere, det meste av det jeg leser er kanonisert litteratur, et felleskap få kvinnelige forfattere - av ulike grunner - er del av. Å organisere sin tid etter "lesekvoter" synes meg nokså pussig; man bør vel heller lese flott litteratur eller litteratur man tror faller i smak, fremfor å velge bøker ut av solidaritet. Om forfatteren er kvinne eller mann eller norsk eller fransk - det skulle da vel ikke utgjøre noen forskjell for leseropplevelsen. Det er tross alt denne opplevelsen, i all sin mystikk, som er grunnen til at ihvertfall jeg åpner bøker. Og undring har jeg blitt skjenket av både Hamsun og Emily Brontë. :-)

Selv falt jeg av Robert Jordans serie halvveis ute i bok åtte. De første bøkene hadde jeg stor sans for, men lenger uti ble det kjolekniplinger meg her og kjolekniplinger meg der, rykking i fletten både morgen og kveld, døgnlange diskusjoner om partnere og annet som blir nokså urelevant når det gjentas opp og ned - alt dette når det man ønsket å lese var at Rand brukte sine evner til annet enn å tenne telys. Nåvel, den første boken var veldig fin.

En slik påstand krever da virkelig en forklaring. Er det du som finner han irriterende, eller oppførte han seg irritabel overfor de rundt seg? Hva er det som gjør ham til en "irriterende hovedperson"? Det du sier kan tolkes begge veier og er ikke akkurat åpent for kritikk.

Det er noen svært lange og langsomme partier i midten av Moby Dick. Tolv sider essays om tauverket på hvalbåter osv. Men den siste delen av boka er vidunderlig, kanskje så fordi man har vært med mannskapet gjennom tykt og tynt, eller sagt annerledes: gjennom både tungt og lett lesestoff. Slutten er intens og virkelig verdt reisen, og den sene oppbyggingen har vel den effekten å tydeliggjøre dette. Heng med, det er mitt ydmyke råd. :)

Den første halvdelen av boka, det vil si første bind, er trivelig lesning om Alonso og Sanchos strabaser rundt og i La Mancha. Andre bind er - tross konkurranse fra det vidunderlige første bindet - kanskje min største leseopplevelse. Den Bedrøvelige Skikkelse og hans væpner gjenopptar der sine bittersøte eventyr og sin søken etter berømmelse. Det de opplever forandrer både dem, og kanskje også deg. ;)

Jeg gråt tvers igjennom hele boken. Siden jeg ikke vanligvis er av typen som gråter over bøker, ble det en ganske sterk opplevelse.