Bokelskere.no

Hei og hopp og alt slikt noe! Jeg skyter ut en idé til en eventuell forbedring av bokhyllefunksjonen her på siden.

Det burde være mulig å legge til en bok i flere bokhyller, slik at man til dømes kan plassere en diktsamling av Sigbjørn Obstfelder under "norsk skjønnlitteratur" og "poesi" på en og samme tid, eller Ringenes herre under både "fantasy" og klassikere". I det minste virker en slik ordning praktisk, da man kan sortere bøker etter nasjonalitet, forfatter, sjanger, om man liker boken eller ikke, osvosv. Jawohl!

Prøv Wuthering Heights (Stormfulle høyder på norsk) av Emily Brontë. En virkelig skjønn sak, tror den er skrevet rundt midten av 1800-tallet.

Godt svart, herr Heggem! Flott at også du har oppgitt diplomatiet i den hensikt å "sette problemer under debatt" (den godeste Brandes, hurr hurr). Satt på spissen, som man sier, eller kanskje snarere: satt på grillspydet. Nå ruger denne vår vredens pølse over ilden, nå er det på tide at noen tar til motmæle og lar sine egne flammer prøve å sluke den. ;-)

Det er en feil ved din post, min gode mann, og det er de to setningene du innleder ditt andre avsnitt med. Du skriver at "Om er par år kommer det til å gå en ny epidemi i den skrevne verden. Og sann mine ord, en hærskare av etterligninger vil følge etter den." Nei, du tar feil – etterligningene er allerede over oss, de hersker nå over bokhandlene. La oss håpe du har rett om det andre du sier, at fjåspyrer vil gå i glemmeboken lenge før Bram Stokers barn. Å akk! det er sannelig ingenting like gledelig som å skue til fortiden med hånden trykket til brystet og en tåre i øyekroken.

Få bøker kan måle seg med Ringenes herre når det kommer til å lese opp og ned og om igjen. Jeg får velge den, den står (og har stått) mitt hjerte nærmest, selv om Don Quijote kanskje er den som har gitt meg størst ettertanke og leseropplevelse. Tykke bøker begge to, fullpakket med alt som er godt mellom himmel og jord; fortjener å bli lest av alle og enhver fra perm til perm, og selvsagt med en kopp te som selskap! :-)

Det er nødvendig i mørke stunder, slike som den jeg snart skal prøve å skildre, at det kjærkomne diplomati ser seg fraværende fra uttrykksformen. Tillat meg derfor å anvende en orddrakt mer lik den tilhørende en drage enn en sølvtunge.

Nåvel, sakens kjerne er det åpenbare forfallet knyttet til diverse folketro i litteraturen, og da kanskje mest prominent den vendingen som vampyrer har tatt i nyere tid. Jeg kjenner meg lykkelig som har sett vampyrers potensiale til gru, den gang det eneste som kunne måle seg med disse vesenene var Hufsa. En gang i tiden var vampyrer vandøde som koste seg i markfull jord om dagen og spiste sine slektninger og gode naboer om kvelden, skumle bleke typer som spredte pest og det som verre var, skapninger som symboliserer den mest fullkomne form for egoisme, altså drikke en annens blod, en annens livskraft for å livnære seg selv (ta fra andre for selv å ha mer), ondskap inkarnert, i Draculas tilfelle også antikrist.

Idag derimot dusjer vampyrer – om man kan kalle dem det – to ganger om dagen, sprader rundt i nøye plukket undertøy, har midtskill, spiser italiensk mat, bor i glasshus, går på highschool, gjør hjemmelekser, forelsker seg i mennesker, og selvsagt deres beryktede evne til å glitre i sollyset. Hva godt kommer av slike fjåspyrer?

Den eneste måten dagens vampyrer kan identifiseres som vampyr, er ved at de flekker tenner. Men er de vampyrer bare for at de har to litt lange huggtenner? Nei, de minner mer om grevlinger enn vampyrer for svingende! Grevlinger med kjemmet hår, vel og merke. Før i tiden når en nosferatu krøp opp på deg bakfra kunne du jammen lukte at denne var ute etter ditt varme blod. Selv hestene vrinsket i redsel hvis ordet strigoi fløt gjennom luften. Nå er de ikke ute etter blod, men oppmerksomhet. I dagens serier er det mest dødelige for en vampyr et kyss fra en ung pike, ikke en blytung stake i en nederlandsk professors hånd. Grev Orlok, hvor ble du av i alt mylderet? At en så dypt forankret mytearv tilsynelatende er gått tapt som følge av populærkultur og fråtsende kommersialisme, det tenner raseriets flammer i min nå knusktørre tålmodighet.

Det er på tide å avslutte dette innlegget. Stikk meg i hjertet med en påle eller slutt deg til min blodjakt gjennom den sorte natten i cyberspace, du ærede bokelsker! Valget er ditt, tommel opp eller tommel ned – la din stemme høres! (eller dine tastetrykk, jaja). Onde vampyrer gir god litteratur, det er min hypotese.

Waterstone på Piccadilly er angivelig Europas største bokhandel. Og jeg husker at jeg kom over et veldig trivelig antikvariat like ved British Museum, hvor man ble rent svimmel av alle de eldgamle bøkene som rant ut av veggene.

ja. Det dumme er jo at en ikke får tak i den i vanlige bokhandler i oslo, i hvert fall ikke på norsk (ironisk nok, da den andre tittelen på boka lyder "den forsvunne", haha) men tenker nok jeg skal få lest den uansett. Får være på utkikk på antikvariater o.l.

Har du forresten lest noe særlig av de kortere tingene hans? Som mye av det som en finner i etterlatte fortellinger og skisser? Hvis ikke er det virkelig å anbefale!

vil ikke si jeg kjedet meg. Men alltid vært rimelig rastløs og ikke klart å holde fokus alltid. Satt og leste i prosessen på bussen for eksempel, merket plutselig at jeg lurte på hva den setningen jeg leste kom i kontekst av, merket at det den refererte til lå noen sider tilbake og måtte lese alt det jeg hadde lest på nytt. Synes den var vanskelig å fokusere på.

(amerika har jeg ikke fått lest ennå, er den god?)

hvorfor er denne norske mangelfull, forresten?

samme her inntil jeg endelig klarte å lese den ut, tok virkelig sin tid :)

Kan godt tenkes at alderen min hadde noe å si, men jeg synes at prosessen var betraktelig mer slitsom enn slottet. Begge to er bøker som sitter igjen, da. God lesning, kanskje enda bedre i etterkant enn under selve lesningen. Etterpå, når en kan sette seg ned og tenke over det en halvveis har glemt og det en husker, sette sammenheng i ordene.

hva med siddharta? Fantastisk lesning. Og om en vil ha noe som virker sant og virkelig og håndfast vil jeg si at reisen til nürnberg virkelig forteller sitt.

tragisk at denne boka ikke er å få kjøpt i norske bokhandler idag!

også denne var med i mitt særemne på videregående skole. Toppskiktlitteratur! Kjempeherlig. Absurd, underlig, surrealistisk, fantastisk drivende og velformulert. Smart og underfundig.

spennende historie. Personlig falt jeg dog mer for The Stars My Destination, av Bester. Men jo, enig i at Demolished Man har mye ved seg. Hele plottet, og slutten, ikke minst.

historien er da ikke banal heller, uavhengig av alt? Jeg oppfattet ikke historien som banal. Jeg vet jo for det første at tematikken var relativt ny og en slags grensesprengende. Og historien kan kalles hva pokker den vil, den er iallfall veldig god. Å definere historien som banal blir jo banalt i seg selv, for i mange tilfeller er jo nettopp alt det som skjer Rundt historien halve poenget. Om det så handlet om en mann som gikk på butikken (som jo er en enkel handling) blir jo på en måte ikke handlingen/historien banal om det er grensesprengende, vakker og god litteratur.

Virkelig blant mine yndlingsbøker her i verden. Fy faen. Surrealisme blir realisme i denne boka. Følelser er virkelighet, liksom. Enhver underlig ting er resonans av følelsen, tanken, bildet, bare at i boka står ikke hendelsen frem for så å legge bildet bak, eller ved siden av, nei, hendelsen Er bildet. Språket er vakkert, handlingen fantastisk. Alt i alt, wow wow wow wow.

Lest hjerteskjæreren, den hadde sine kule sider, men var ingenting i forhold til Dagenes Skum. Forøvrig anbefaler jeg generelt bøkene i den tidenserien som Dagenes Skum er utgitt i. F.eks Cocteau (de skrekkelige barna). Og utenom serien har han ei bok som heter Hvit bok, som er virkelig vakker og betagende.

Men ja, Dagenes Skum, inspirerende, livsviktig, super<3