Bokelskere.no

Moby Dick er den nest mest tankefremmende boken jeg har lagt øynene mine på, og kanskje den som har gitt meg klareste bilder for ettertiden. Det billedtunge språket i boka er da uvurderlig! Hvordan kan du gi den terningkast én – fortjener den ikke mer? Åh, bare scenen hvor Akab smir harpunen er jo nok til å heve den, og samtalen mellom ham og Starbuck mot slutten av boken er så rørende som dialoger kan bli.

I et forsøk på å være morsom får jeg nevne Robinsoe Crusoe. Den ville vel passet på en øde øy ... ;-)

Å, da misforstod jeg det du skrev! Beklager. :-)

Ja sannelig, kampen mellom motsetninger avler god litteratur, mer rik, tredimensjonal og dyptgående litteratur. Det er ofte en kvalitet jeg ser etter når jeg leser en bok, men har ikke tenkt i slike baner rundt Mesteren og Margarita ennå; et interessant poeng som jeg bør titte på.

Om du tar en titt på min øvrige smak i bøker, vil du legge merke til at det ikke er en mangel på mørke som gjorde at jeg fant boken monoton.

Jeg forstår ikke tankegangen din her. Det du sier er at Hamsun (hvis vi nå skal tillate oss å anta at romanens hovedperson og forfatteren er den samme, noe vi ikke bør) nødig ville ha "jaktet på kvinner" hvis han pga. sult var havnet i en nær psykotisk tilstand. Men det synes meg mer rimelig at en kar svirrer rundt og kurtiserer fremmede hvis hans dømmekraft er svekket, noe den antakelig er som følge av hans sult, psykose eller den kjente "kjærlighet gjør blind". Ja, for kan ikke sulten også være en sult etter kjærlighet, etter oppmerksomhet, etter å bli elsket - og selvsagt også: å selv elske? Det virker ikke som jeg-et får mer av andres hjertevarme enn han får av mat, og de sjeldne anledninger han blir tilbudt noe ømhet er ikke stort bedre for hans sjel enn beinrestene i søppelkassa er for magen.

Et spørsmål som reises er hvorvidt Bokelskere ønsker å bevare sin uavhengighet og hva slags nettsted dette er ment å være. Et annet spørsmål er om det er ressurser til å motvirke uønsket oppførsel o.l. på forumet hvis antall brukere plutselig øker med 200-og-noe-prosent.

Mitt inntrykk etter å lese diskusjonene om denne boka er at man enten avskyr eller elsker den. Men hvordan kan det ha seg? Sult er da vanvittig morsom! Kjenner man seg ikke igjen i hovedpersonen – eller er det nettopp dét som er problemet for mange? Nei for meg er denne en av de best skrevne bøker jeg har latt mine øyne løpe over, og det er synd at folk kaster den fra seg fordi de ble tvunget til å lese den på ungdomskolen eller hva for en grunn man måtte ha. Gi den en sjanse, finn rytmen, finn humoren, finn deg selv, la deg rive med ...

Det eneste som mangler nå for at Bokelskere skal bli komplett, er et forfatterregister og muligheten til å diskutere disse (med en viss kustus) og gi uttrykk for hvem av dem som står ens hjerte nærmest, alla favorittbøker! Kanskje litt informasjon om forfatterne og et bilde, og lenker til andre bøker skrevet av dem. Ville ikke det vært flott?

Nå nå, jeg må også innrømme at jeg liker filmene. De er svært gode, de er også gode som adapsjon. Jeg tror ikke det kunne blitt gjort et bedre forsøk. Men Ringenes herre er vel en slik bok som lar leserens egen imaginasjon spille en stor rolle, når det kommer til persongalleriet, stemningen og vesenene og kulturene som lever der. Den har òg mye tolkningspotensiale. Mesteparten av designet til filmene gikk ut ifra John Howe og Alan Lees tegninger, og naturligvis er ikke alle enige med disses syn på hvordan Middle-Earth og dens innbyggere ser ut. Blant annet ikke jeg, ihvertfall til dels. Mye av hyggen ved å lese Ringenes herre er nettopp å skape sitt eget Middle-Earth, og har man sett filmene først kan vel det bli betraktelig mer vrient. Et tips kan være å se tegnefilmen fra 1978!

Inntrykket mitt etter å ha sett dokumentar opp og dokumentar ned på Extended Edition-DVDene, er at samtlige av de mest sentrale skuespillerne var veldig tett knyttet til bøkene allerede før innspilling. Noen av dem leste bøkene én gang i året. :-)

Poenget er vel snarere at bøkene skal skildre ... mennesker, og menneskers følelser. Følelseslivet er da ikke (som det ligger i ordet) rasjonelt, man er forvirret, man tviler, man har mange motstridende impulser flyvende rundt i skallen på samme tid. Noen kaller dette virring og noen kaller dette irriterende. Måten Hamsun klarer å male slike motsetninger i sinnet på, har aldri vekket irritasjon hos meg, men mang en latter, medlidenhet og gjenkjennelse. Er det et minus ved Victoria, en av de virkelige kjærlighetsromaner, at hovedpersonen oppfører seg noe kaotisk i sitt indre?