Bokelskere.no

Mange takk for anbefalinger! En god kamerat har fortalt meg en del om A Song of Ice and Fire, og jeg må si at "rosekrigsettingen" (om vi kan kalle den det) frister meg veldig til å gi meg i kast med serien. Kan du forresten fortelle meg litt om The Sandman?

Det må vel nevnes at kravet om mørke og elendighet bare er et utgangspunkt, da jeg ikke har særlig kjennskap til denne siden av sjangeren; jeg har ingenting imot den trivelige og kanskje naive fantasyen, den mer eventyrlige snarere enn (skitten)realistiske. Var en ivrig leser av Tidshjulet en tid tilbake, men falt imidlertid av lasset i midten av åttende bok, fordi jeg ble så himla lei av kjolekniplinger og flettenapping side opp og side ned, magien fra første bok hadde forsvunnet. Nåvel. Det som gjør Ringenes Herre så vidunderlig synes jeg er motsetning mellom matglade Hobsyssel og industrielle Mordor – eller mindre konkret, balansegangen mellom det gode og det onde, kontrasten, det ene som styrker det andre, at det finnes både lys og mørke og at begge kommer til uttrykk.

Og da taler vi bekmørk fantasy, krig og fordervelse og alt som lukter vondt (men selvsagt ikke fravær av håp!), og helst av episk monn - storstilt skal det være! De som har spilt Myth: The Fallen Lords vet nok hva jeg er på leting etter. Har allerede kjennskap til The Black Company- og Malazan Book of The Fallen-seriene, så hvis du er helbarka fan av en av disse, gi noen gode ord som kanskje lokker meg til å åpne nevnte bokpermer.

Ved siden av en anbefaling ville jeg satt pris på en beskrivelse eller overtalelse på hvorfor akkurat den er "boken for meg". Jeg har forøvrig blitt fostret opp med Conan og Ringenes Herre, så mitt hjerte står disse nært og burde gi en viss pekepinn. Ellers bør det kanskje sies at jeg ikke er særlig begeistret for de alt for lange seriene.

Hva med Buddenbrooks eller Hundre Års Ensomhet? Eller Forsythe-sagaen? Buddenbrooks har jeg ihvertfall lest, og den kan virkelig anbefales. ;-)

Jeg må gi deg min takk for å ha oppdatert meg når det gjelder hva Narvesen selger!

Kiosklitteratur er ikke et dekkende begrep, jeg er enig, men hva annet kan vi bruke? Du foreslår i ditt andre innlegg å kalle det underholdningslitteratur, men det vil jeg si er veldig feil, om enn også delvis riktig. Man kan si det slik at "underholdningslitteratur" er litteratur som er skrevet med det ene formål å underholde eller tilfredsstille, men slike bøker finner jeg ikke spennende overhode, nei jeg finner adspredelse - og for den saks skyld tilfredsstillelse - når det jeg leser utfordrer meg eller gir meg noe jeg ikke har bedt om, gir meg noe nytt. Et begrep som underholdningslitteratur er feil fordi det indirekte utelukker at mer "kunstferdig" eller omfattende litteratur kan være underholdende det også, dvs. både underholdende og givende/stimulerende.

Like ved porten til British Museum synes jeg å huske det var et ganske stort og svært trivelig antikvariat. Hvis jeg ikke tar feil het det noe med Bloomsbury. Et egnet besøk for enhver som liker lukten av støv!

Hehe, beklager om jeg var krass, jeg forstod selvsagt hva du mente med sjanger. Mitt poeng var at vi f.eks. innen krim både har forfattere som James Patterson og Dashiell Hammett. Og innen "odelsjente-fra-middelalderen-som-skal-giftes-bort-til-en-mann-hun-ikke-elsker-fordi-hun-elsker-jarl-Reidar-fra-Amerika"-sjangeren (hvis det kan kalles en sjanger) har vi også nobelprisvinner Sigrid Undset. ;-)

Velkommen til Bokelskere og velkommen til diskusjonen! Jeg må protestere på det du sier: Det er langt mindre populært å kritisere kiosklitteratur enn å ta den til sitt bryst, noe responsen her tyder på. Er vi snobber, er vi lite folkelige, er vi arrogante? Nei jeg vil heller si det slik at vi elsker bøker og føler - som alle gjør - en naturlig trang til å ta våre kjære i forsvar. ;-)

For å være kverulerende, kiosklitteratur er vel ikke en egen sjanger, men en betegnelse på litteratur som - la oss si - ikke er av en viss kvalitet. Det finnes skit fantasy, det finnes skit krim, det finnes skit avantgardistisk samtidslitteratur - så jeg er enig, hvorfor sette spørsmål ved sjangere? Det er ikke en bok sin sjanger som avgjør hvorvidt den er bra eller mindre bra. Jeg tror Hedvigs ønske med tråden var å lufte en undring over hvorfor et så stort antall folk kjøper og leser triviallitteratur når romaner som Moby Dick og Don Quijote koster 37 kr i Wordsworth-utgaven (eller for den saks skyld gratis på Project Gutenberg).

Min smak misliker ny kritikerrost samtidslitteratur som ikke handler om noe som helst og som gjør stort poeng ut av nettopp dette. Jeg misliker også forfattere som ser i en oppskrift og brygger sammen en suppe på tidligere suksesser og koker det ihjel til klisjéer fortalt gjennom simpelt (det vil ikke si nøkternt) språk, og her havner mye av det jeg betegner som kiosklitteratur, f.eks. "odelsjente-fra-middelalderen-som-skal-giftes-bort-til-en-mann-hun-ikke-elsker-fordi-hun-elsker-jarl-Reidar-fra-Amerika".

La oss avgrense begrepet kiosklitteratur til bøker som kan kjøpes på Narvesen, men ikke på bokhandel.

Det som gjerne gjør folk frustrerte er til dømes slike scenarioer som at noen påstår at Twilight eller Eragon er bedre bøker enn Ringenes Herre... Jeg blir nok mer oppgitt enn min doktor ville ha anbefalt, men helsen kan ofres for rettferdigheten - ja, det må da kunne sies at det er en bred avgrunn som skiller Tolkien fra Paolini, at det finnes noe vi kan kalle litterær kvalitet. Det mener i det minste jeg.

Nåvel, man bør selvsagt være venner, men det finnes òg mange gode unnskyldninger til å bli litt arg fra tid til annen. Folk får lese det de vil, for all del! og i mitt tilfelle velger jeg Hamsun fremfor Ingulstad.

Europas største bokhandel, Waterstone's Piccadilly, er vel verdt en titt! (for ikke å si en rusletur)

Spoilere for de som ikke har lest Don Quijote! <<<

Selv er jeg av den mening at første del av Don Quijote er mer langtekkelig enn andre del, med alle historiene til folk de møter på, en 40 sider lang novelle, o.l. Men selvsagt, de fleste minneverdige episodene finner man i denne delen og humoren her er virkelig flott - samtidig med at man ler får man tårer i munnen. Og duoen Sancho Panza og Ridderen av den bedrøvelige skikkelse har vel ennå ikke sett sin like, hverken i Han Solo og Chewbacca eller Holmes og Watson.

Likevel, I del to får Don Quijote en ny dimensjon, hinsides parodi og komedie, ja der blir den et forbløffende moderne verk med ganske lik tematikk som i Dostojevskijs Idioten, en helgen dømt gal av sine omgivelser og latterliggjort fordi han er den eneste renhjertede i Spania (eller for den saks skyld hele verden). Episoden hvor Sancho Panza omsider blir utnevnt til guvernør er en leksjon i visdom, og avstettelsen fra hans embete er kanskje den mest gripende eller hjerteskjærende scenen jeg til nå har lest – jeg vet ikke hvorfor det gikk slik inn på meg. At en så enorm sympati har blitt bygd opp til en lubben, feig og eselridende bonde tyder på mesterlig fortellerkunst i seg selv. ;-)