Bokelskere.no

En spennende og aktuell diskusjon, ja så sannelig! Det som for meg skiller fiksjonen fra "den selvbiografiske roman" er nok de ulike genrenes forhold til nettopp sannhet. Det synes meg paradoksalt at de samme postmodernistene som hevder at forfatteren er død etc etc føler en trang til å utbrodere om seg selv, gjøre forfatteren til bokens fokalpunkt, ja endog dens hovedperson. Joda, forfatteren er ikke en objektiv størrelse, men å gå så uttrykkelig i motsatt retning er vel heller ingen løsning, og en nokså tørr løsning, mener nå jeg, på litteraturens vegne. Det kan godt hende at det gamle forfatteridealet er en naiv forestilling - men likevel, en fin og anvendelig forestilling! Som leser møter jeg på mer sannhet i de små glimtene jeg får i hjernebarken av å gjøre meg mine egne tanker og få mine følelser i brann, noe jeg har mye lettere for å gjøre av å lese en fortelling, et format som gir meg en slik mulighet; et format som skaper et sterkere og mer personlig bånd mellom meg og verket enn det en postmoderne, selvbiografi til nå har maktet, uansett hvor mange intime detaljer – intime hemmeligheter? - som der er blitt presentert. Et poeng kan vel være at den selvbiografiske romanen ikke skaper et bånd mellom verk og leser, men mellom leser og forfatter, og det må jeg innrømme vekker mange motforestillinger hos meg og er grunnen til at jeg skriver dette.

Den gode fortelling (og den gode litteraturen, vil jeg mene) er ikke den som presenterer svar, men den som stiller spørsmål. I selvbiografien kan det vel synes at forfatteren har alle svarene - og grunnen til at boken er skrevet er nettopp for å gi disse fra seg, hva nå motivet for dét måtte være.

Nåja, dette ble rotete! Jeg bør vel fylle opp kaffekoppen, jeg også.

Alt en forfatter skriver og finner på har vel mer eller mindre bevisst grobunn i forfatteren selv. Dette er naturlig, vil noen si, og jeg må si det også. Likevel, en forfatters evne (eller kall det gjerne viljestyrke) til å distansere seg fra sitt eget liv og makte å skape noe – hvordan formulere det? - noe organisk og allment fra sin subjektive og forsteinede erfaring: med andre ord, dikte opp karakterer og en fortelling som er formet av ens eget liv (gjerne ubevisst), men som tilfører glede og annet godt til andres tilværelse.

Jeg mener altså at dikterkunsten er en fortellerkunst, ikke en bekjennelseskunst. Jeg foretrekker forfattere med skapertrang, ikke en trang til å legge sine lidelser, gleder og betraktninger over på meg. I så måte er jeg en aristoteliker - illusjonen og katarsisen er det jeg søker når jeg åpner en bok.

"Hva er ekte?" spør jeg på din oppfordring. Det kommer helt an på hvordan det er skrevet, ikke formatet. Men at det er blitt en aldri så liten trend at formatet skal være bevisst personlig og selvbiografisk - og en trend som såvel lesere, kritikere og forfattere synes å nikke bifallende til – er sørgelig. Nåvel, det mener ihvertfall jeg. God gammeldags fortellerkunst og skaperglede er det jeg finner mest givende å lese. Tolkien skrev i "On Fairy-Stories" noe slikt som at det flotte ved å lese fortellinger, er at man kan vandre gjennom Moria og oppleve eventyr og ta til seg den lærdommen som der er å finne – den lærdommen som Brorskapet kjøper ved å betale med blod og tårer – men i motsetning til Brorskapet slippe å risikere sitt liv og sin helse. Gir ikke det mening?

Moby Dick og Don Quijote er kanskje de to litterære verkene som jeg skjenker mest av min hengivenhet; husker også å ha blitt trollbundet av Faust da jeg leste den for to år siden. Ellers må jeg si at Silas Marner falt i smak, og at det (lille) jeg har lest av Krig og Fred, På sporet av den tapte tid og Ivanhoe ikke akkurat er kjedelig det heller, ja jeg ivrer etter å få begynt for fullt med dem alle. En underlig leseundersøkelse, med mindre det er jeg som er en underlig leser, selvsagt ...

Ja, den har ligget lenge på min ønskeliste! Har hørt utrolig mye ros om den, eller riktig nok *lest svært positive kritikker, og som du har jeg sett den på en del lister. Kanskje et annet pluss ved den er at det bare er én bok. ;-)

Hm... Tror dessverre ikke den er noe for meg.. Men jeg ser lenger ned du nevnte The Fionavar Tapestry; kan du anbefale noe annet av Guy Gavriel Kay?

Har alltid trodd det var enten Drømmen om Narnia eller Løven, Heksa og Klesskapet. Mange takk for å sette meg på rett kurs, så og si. ;-)

Ingen har anbefalt den ennå, vel, foruten deg da naturligvis! ;-) Det er underlig hvor mye nytt - hvor mange nye bøker - man får innblikk bare ved å spørre etter anbefalinger. Leser litt om The Lies of Locke Lamora på Wikipedia; jo kanskje vil det passe herren!

Innen film er nok noir min yndlingssjanger, men vet ikke om det er det jeg er på utkikk etter i fantasy. Nå spørs det selvfølgelig hvor godt plassert den betegnelsen er på Morgans bøker; med noir forbinner jeg mørke omgivelser, hardkokte karakterer, en historie hyllet inn i mysterier, og ikke minst en klype seksuelle spenninger og slemme kvinnfolk. Jeg noterer meg imidlertid anbefalingen!

Har hørt mange lovord om Assassin's Apprentice, tenker å sjekke den ut så fort jeg får tid og høve.

Hehe, kjenner igjen den påklistrede forklaringen, det hender også av og til når folka støter på et monster. "Å nei, se! - det er en Jarduisk Krogniathos! Hvor rart å støte på en slik her! Jeg som trodde de døde ut i Den Store Store Krigen i år 2750, da Hermann den grusomme kongen av Salinas feide over landet med sin Lysstav? Nå er vi ferdige, for Krogniathoser er viden kjent for sine lange tenner og sin evne til å hypnotisere unge mennesker som oss!"

Lovecraft har jeg lenge ønsket å lese, neste gang jeg snubler over Necronomicon skal jeg kjøpe den. ;-)

Jeg har lenge hatt lyst til å lese Narnia, men hvilken er den første boken i serien? Hvilken skal man begynne med?

Har ikke hørt om "The blade itself" og de andre av Abercrombie sine bøker tidligere, det er et uutforsket område for meg. Måten du skildrer trilogien på er lokkende og absolutt verdt min oppmerksomhet, men hvis jeg skal være kresen må jeg si at det ikke er noe slikt jeg er på utkikk etter, i det minste i første omgang. Med mørk mener jeg ikke mørk som i en eller annen traurig og fandenivoldsk bygd i Finnland, men mørk som i noe mer - hva skal jeg si? - religiøst, mytisk kanskje, uhellig, en stemningsfull ondskap som ikke er bare kvalm og lattermild, men gruvekkende. Svart humor er enestående, men nå er jeg på leting etter noe storslått fremfor up close and personal, om jeg så må lide meg gjennom arketyper og klisjéer. ;-) Men kanskje har jeg misforstått trilogien, det jeg undrer mest på er din formulering "gir deg fortsatt en god følelse av verden rundt". I hvilken grad er dette gjeldende?

Kjenner til det meste av norsk fantasy, men har knapt lest noe av dem, noe mer enn de første kapitlene og blitt skuffet. Av norsk har jeg ennå ikke lagt hendene på Song for Eirabu, som i det minste har fått gode anmeldelser og en ganske stor leserskare. Takk for anbefaling og takk også for ros. ;-)

Og la oss ikke glemme filmatiseringen av Hobbiten, når nå den måtte komme, 2011 eller 2012. ;-)

Vet du forøvrig at Universal Pictures skal filmatisere The Eye of The World? Det ligger ikke ute mye informasjon, annet enn at den skal være ferdig i 2011. Mon tro hva man skal forvente - kan ikke si jeg er voldsomt optimistisk, men blir morsomt å se hva de kan brygge sammen likevel, om så bare for å ha noe å irritere seg over.

Med all respekt og all takk for oppmerksomhet, men urban fantasy er jeg ikke interessert i. Når jeg leser om "sverdbrigaden" er jeg som fisken i vannet; kanskje fortjener den ferie, men nå har jeg jo ferie selv. ;-)

Neinei, du buser ikke inn! Førsteinntrykket jeg får av Elric-serien (når jeg googlet den) minner meg om Conan; lurer nesten på om det var en karakter i Conan som het Elric eller Alric eller noe i den dur (* nei faktisk husker jeg nå det er en karakter i Myth: The Fallen Lords som heter Alric!). Jeg skal ta en nær kikk på serien, den så interessant ut - sverd og sandaler og likhvite krigere, kan det bli bedre?

Det sverdet du nevner gir meg assosiasjoner - siden du er inne på det - til Archaon i Warhammer Fantasy, var en ivrig samler av Chaos noen år tilbake. ;-) Vet dog ikke om det var ham du siktet til. Og skål for anbefalingen!

Shannara-serien ja, hm, den hoppet jeg av på side hundre eller noe der. Av god grunn, vil jeg driste meg til å påstå! Det meste av plotstrukturen og andre trekk syntes da som ren kopi av Ringenes Herre, og ikke bare en kopi men en dårlig kopi, hvor karakterene var uinteressante og grunne, og språket var ikke noe videre å skryte om det heller. Nei langt ifra, den siden jeg hoppet av på skildret en scene hvor Shea og Flick og en eller annen annen unge gikk seg vill i en myr og ble overfalt av et slags monster, på denne siden ble ordet "fangarm" brukt forbannede tretten ganger, om ikke mer ... Jeg holdt ikke ut, og leste heller Ringenes Herre på nytt - en god investering! Hvor mer fascinerende er ikke Orodruin fremfor Skallefjellet? Og Gandalf fremfor Allanon?

Hehe, ja det er sannelig noe eget med småkårsfolk som redder verden og bare prøver så hardt de kan å overleve - slik at de omsider en dag kan dra hjem, fortsette å pløye åkrene og spise kålsuppe. Jeg får vel bite i meg Nynaeves sutring og prøve å fullføre serien! Og slik bør det være.

Det er første del av Ringenes Herre som også for meg gir størst leseopplevelse, kanskje er denne delen endog også min største leseopplevelse noensinne, det er så mye glede å finne på de sidene, og så mye unyttig for historien som til dømes Tom Bombadil, vertshuspreik og sopp-plukking, ja for ikke å nevne all den plassen som er satt av til måltider og naturskildringer! Det er nesten som i Asterix, hvor det eneste Obelix tenker på er villsvin og hvert eventyr blir avrundet på lykkeligst tenkende vis – en bankett!

Sarumann er en glimrende karakter i Ringenes Herre. Tolkien skriver noe slikt som at hans hjerne er satt sammen av tannhjul, og mye mer med ham kan sikkert tolkes opp mot industrialisering. Hobsyssel har jeg hørt lest opp mot det såkalte "Merry England", og da får sannelig "Lutringen av Hobsyssel" en ny betydning, hvis man da ønsker å lese det allegorisk. Hehe, hobbiter er vel selskapelig anlagte Isak Sellanråer. ;-)